Forord

Jeg valgte Ambjørnsen som forfatter fordi jeg hadde fra før av lest noen av ”Pelle og Proffen” bøkene hans. Jeg syntes det var en fordel å vite hva jeg gikk til. Jeg liker skrivemåten hans 

Jeg valgte to bøker som jeg ikke hadde lest tidligere, det var Giftige løgner og De blå ulvene. Da jeg leste om hva disse to handlet om syntes jeg de så spennende ut.

Jeg synes Ambjørnsen skriver på en måte som passer meg, slik ungdom snakker. Bøkene er krimromaner laget for yngre lesere. Jeg liker krimromaner, de er spennende.

Da jeg bestemte meg for å skrive om Ingvar Ambjørnsen stilte jeg med meg selv noen spørsmål:

- Hvem er denne fyren?

- Hva slags bøker er det han skriver?

- Hvordan skriver han?

- Om hvem skriver han?

Biografi

Ingvar Ambjørnsen

Ingvar Ambjørnsen ble født Larvik 20. mai 1956. Faren var postbud og moren var hjemmeværende. Ingvar var ikke særlig skoleflink, men stilene hans var det dreis over, selv om de var fulle av feil og innholdet var bra. Ingvar var og er veldig glad i å lese bøker. Som ung leste han det meste, men forfatterne Bjørneboe og Hamsun var favorittene. Selv den dag i dag har Ambjørnsen alltid en av Hamsuns bøker fremme. De blir lest om og om igjen. Når han var 14 år var han allerede fast bestemt på å bli forfatter, noe han skulle bli 11 år senere. Utdannelse gikk det heller dårlig med. Han fullførte ikke engang videregående.

Det tok ikke lang tid før Ambjørnsen ble med i miljøer der røyk, alkohol og narkotikaforbruket var stort. Ambjørnsen tok flere strøjobber her og der før han til slutt reiste hjemmefra som attenåring og fikk jobb på Lier sykehus. Jobben der skulle vise seg og bli inspirasjonskilden til hans første bok, ”23-salen”.

Den handler om livet på en psykiatrisk avdeling på et sykehus. Ingvar Ambjørnsen hadde egentlig bare tenkt å skrive en liten sak kanskje et hefte. Han leverte det lille han hadde til Forfatterforlaget, et undergrunnsforlag som for lengst er borte.

Forlagssjefen ga klar beskjed til Ambjørnsen om å gå rett hjem og skrive en bok. Bok ble det og Ambjørnsen hadde greid målet sitt, å bli forfatter, om enn ikke dikter som han mest ønsket.

Ambjørnsen har flyttet mye på seg og i 1985, fire år etter hans første bok, flyttet han til Hamburg i Tyskland hvor han fortsatt bor sammen med sin tyske kone Gabrielle Haefs. I følge ham selv er han nødt til det, for i Norge blir han overfalt av mennesker som ønsker å diskutere en av bøkene hans. I Hamburg lever han avslappet nok til å få ro til å skrive.

I 1986 kom gjennombruddet som gjorde Ingvar Ambjørnsen til den kjendisen han er. Cappelen hadde holdt en stor romankonkurranse som Ingvar Ambjørnsen vant med kjempesuksessen ”Hvite Niggere”. Etter dette kom det flere gode titler fra Ambjørnsen på rekke og rad.

Ingvar er først og fremst en voksenforfatter. Da henter han inspirasjon fra miljøer han kjenner godt. Det er grunnen til at mange av bøkene handler om outsiderne i samfunnet vårt, et miljø som ikke er skrevet så veldig mye om i litteraturen. Disse miljøene er skildret nøyaktig og det gir leseren et godt innblikk i hvordan personene har det.

Grunnen til at Ambjørnsen satt i gang med den berømte ”Pelle og Proffen” serien er såre enkel: Han satte seg ned på hytta å begynte å lese ”Hardy guttene”. Den serien hadde han som mange andre gutter lest mye som unge, men nå var lesingen et mareritt. Språket var dårlig og miljøet dårlig skildret. Mysteriene var også tåpelige og lite troverdige. Han bestemte seg fort for å gi ungdommen et bedre alternativ. Mysteriene skulle være troverdige og skildringene mer forseggjort. Slik ble de ti ”Pelle og Proffen” bøkene laget og undertegnede kan selv skrive under på at Ambjørnsens forsøk på å gi ungdommen et bedre alternativ var høyst vellykket.

Ambjørnsen har vunnet flere priser. Til sammen er det blitt 12. Spesielt må det nevnes Brageprisen som han fikk i 95 for boka ”Fugledansen” og Riksmålsprisen som han fikk i 1999. Den er litt spesiell med tanke på at som ung fikk Ambjørnsen igjen stilene sine med mer rødt en svart på. Hele Ambjørnsens liste over priser/belønninger er som følger:

- 1986 1. Pris Cappelens romankonkurranse for "Hvite niggere"

- 1987 Språklig samlings pris

- 1988 Cappelenprisen

- Hamburg bys stipend

- Lübeck bys stipend

- "Døden på Oslo S" på Ibbys Honour List

- 1991 80-tallets beste barne- og ungdomsbok (”Døden på Oslo S”) utdelt av Bokhandlerforeningen

- Ungdommens bokpris. Utdelt av Hå kommune på Barnas bokdag (utpekt av låntakere ved biblioteket og elever i kommunen)

- 1995 Brageprisen (for romanen "Fugledansen")

- 1996 Bokhandlerprisen (for romanen "Brødre i blodet")

- 1999 Vestfold Litteraturpris (for romanen "Elsk meg i morgen")

- 1999 Riksmålsprisen (for romanen "Elsk meg i morgen")

Pelle og Proffen utgivelser
- Kjempene faller (1987)
- Døden på Oslo S (1988)
- Giftige løgner (1989)
- Sannhet til salgs (1990)
- De blå ulvene (1991)
- Flammer i snø (1992)
- Etter orkanen (1993)
- Hevneren fra himmelen (1994)
- Storbyens stemme (1994)
- Mordet på Aker brygge (1995)

Andre utgivelser
- 23-salen (1981)
- Sarons ham (1982)
- Den siste revejakta (1983)
- Galgenfrist (1984)
- Stalins øye (1985)
- Hvite niggere (1986)
- Heksenes kors (1987)
- Jesus står i porten (1988)
- Bellona - gudinna som ble vaktbikkje (1988)
- San Sebastian Blues (1989)
- Den mekaniske kvinnen (1990)
- Det gyldne vakuum (1992)
- Utsikt til paradiset (1993)
- Sorte mor (1994)
- Fugledansen (1995)
- Brødre i blodet (1996)

- Natt til mørk morgen (1997)

- Samson og Roberto 1 -Arven etter onkel Rin-Tin-Tei (1998)

- Husk hjelm! (1998)
- Elsk meg i morgen (1999)
- Samson og Roberto 2 -Krakilske kamerater (1999)

Giftige løgner

Handlingsreferat

Bokas hovedperson er Pelle. Han er 15 år bor på Torshov i Oslo sammen med sin mor, far og lillesøster lille My.

Moren jobber i billettluka på et teater nede i byen og faren har fri mesteparten av året, han tror fullt og fast at han er en stor kunstner, forfatter eller maler og kan ikke holde på en jobb mer enn et par uker om gangen. Foreldrene er gamle hippier. For lenge siden drev de rundt i parkene med blomster i håret og gitar på ryggen.

Boka begynner med at Pelle er sur på foreldrene. De har bestemt at de skal reise til Sørlandet i pinsen, på besøk til noen gamle venner fra den gamle flower-power tiden, de bor i kollektiv.

Pelles beste kamerat Proffen bor i samme hus etasjen under. Han er den som forstår alt lærerne sier. Proffen har en bror Gjøran, han er journalist i Dagbladet. Når Proffen får høre om turen sier han at han vil være med.

De reiser med toget og der ser Pelle og Proffen en merkelig type. han drikker øl, snakker i mobiltelefon og har en grønn flette i nakken. Det er ikke mange folk som har mobiltelefon så de lurer på hva han driver med. Kanskje han er spion. Pelle mener det er noe kjent med denne fyren, men han kommer ikke på det.

Sørlandsbyen de skal til heter Steinsund. Når de kommer fram finner de en telefonkiosk og ringer for å bli hentet. Mens de venter går de mot torget. Der er en stor menneskemengde samlet på torget. Det var rigget til en scene og en del ungdommer som tilhører Natur og Ungdom står og deler ut traktater. En jente står og snakker i mikrofon. Fjorden er forurenset, den er full av industriavfall som inneholder både kvikksølv og dioksiner.

Det finnes bare en bedrift inne i fjorden som har disse stoffene som avfallsprodukt. Det er AS Inkjem. Sjefen på AS Inkjem Åby sier at de sender avfallstoffene ut av landet til Tyskland.

De blir hentet av Åsa, hun har ei datter som er litt yngre enn Pelle og Proffen hun heter Gerd.

Gerd har en lillebror, Espen. Ellers har vi Reino og Lise og Petter som bor i kollektivet Bjørkely. Alle er vegetarianere.

Bjørkely er litt av et eventyr tegnet av en arkitekt rett før han ble så gal at han måtte låses inn i ei polstra celle. Bygget for en grosserer som heller ikke var så stø i huet. Bygningen var som en blanding av Heddal stavkirke og et eventyrslott.

Pelle og Proffen skal sove i tårnet. Der går den gamle grossereren igjen sies det. Tårnet er fullt av pappesker og gamle bøker og aviser.

De begynner å snakke om det som skjedde på torget i Steinsund. Gerd er med i Natur og Ungdom så hun er den som vet mest om dette. Det er blitt tatt prøver av fjorden, og fjorden er full av gift.

Natur og Ungdom skal ut og kontrollere fabrikken. Gerd skal ikke være med, men

Pelle, Proffen og Gerd bestemmer seg for å se på og sniker seg ut om natten og sykler ut til fabrikken. De sitter på et utkikkssted når bilene dukker opp. Natur og Ungdom tar prøver av innholdet i noen tønner som de graver opp, de har med seg et laboratorium i ei campingvogn. Det er også pressefolk tilstede. Potiet og Åby dukker også opp. Pelle hører en lyd i nærheten og ser at mannen med den grønne rottehalen også fulgte med.

Aksjonen var mislykket. Det fant ikke noe gift i tønnene.

Pelle, Proffen og Gerd lurer på om giften kan komme fra en annen industri. Det nærmeste er Høks Kjemiske Industrier (HKI). Problemet er at den ikke ligger til fjorden. HKI leverer avfallet sitt til den samme fabrikken som Inkjem. De finner ut at de skal kontrollere begge bedriftene selv. Problemet er bare at Pelle og Proffen skal reise tilbake til Oslo dagen etter.

Proffen har lest i noen av de gamle bøkene som han har funnet i tårnet og har funnet ut at på grunn av strømforholdene i fjorden kan giften ha blitt sluppet ut en annen plass. Pelle og Proffen finner ut at det er noe de må sjekke og kan ikke reise tilbake til Oslo. De vet at de ikke vil få lov av foreldrene å bli, så de hopper av toget. De ble ikke så veldig populære men fikk lov til å bli i kollektivet til over helgen.

Nå haster det å få kontrollert det avfallet som sendes til Tyskland både fra Inkjem og HKI. De finner ut at det skal gå en båt til Tyskland om torsdagen.

Proffen og Gerd skal til Inkjem og Pelle til HKI de sniker seg ut om natten og skal kjøre mopeder. Pelle får ikke startet sin moped og de andre er dratt. Gerds lillebror Espen har lurt på dem og kommer nå fram og spør om han skal fikse den. Pelle tar han med ut til HKI.

Pelle og Espen klarer å komme seg inn der tønnene med gift er lagret. De finner ut at det er giftstempel både på tønner med gift og også uten. De merker seg utseende på tønnene.

Når tønnene lastes om bord holder de øye med det. De vil telle hvor mange tønner som blir med båten. De holder utkikk fra en tom hytte. Plutselig hører de at det kommer noen inn i hytta. Det er mannen med rottehalen. Proffen kommer på hvem mannen er det er Hovden fra Miljøstiftelsen Bellona. Han er ute i samme ærend som dem. De forteller hva de har funnet ut. Han blir imponert. Båten tar med seg flere tønner enn det som er oppgitt i papirene. Når den kommer et stykke ut på sjøen, dumper den tønnene med gift som kommer fra HKI.

HKI er ikke villige til å betale for å kvitte seg med giften. Tønnene de sender til Tyskland selger de. For å bevise dette lurer Proffen seg om bord i M/S Francesca . Pelle blir med Hovden ut i en liten båt. Bellona har en båt ute i bølgene et sted denne skal de tilkalle når Proffen gir beskjed over walkien. De sender også opp nødlys. Kystvakten kommer også og M/S Francesca blir tatt på fersken.

De blå ulvene

Boken er en slags ungdoms- og detektivroman. Handlingen finner sted på Oslos østkant. Hele romanen foregår i nåtid, på begynnelsen av 1990-årene. Boken har mange personer med, og det handler mest om Pelle, Proffen og familiene deres. Det er også miljøaktivister, gallerieiere, og kunstnere med i boken.

Handlingen bygges gradvis omkring flere topper: Ransakelsen - Innbruddet - Reisen til Danmark. Hele boken har en naturlig oppbygning. Etter at du har lest boken så virker boken veldig bra fremstilt. Selv en veldig ung leser bør ikke ha noe særlig problem med å få med seg hva som skjer.

Det er to parallelle problemer i boken. Flere eldre damer blir overfalt på gaten, og får sprayet en stor X på pelskåpene sine. Det andre problemet er at faren til Pelle drar plutselig en dag drar hjemme ifra. Dette skjer etter at ansiktet hans ble vist på Dagsrevyen i sammenheng med flere av overfallene på de gamle damene.

Historien fortelles gjennom ungdommen Pelle.

Handlingsreferat

Boken starter med at faren til Pelle, som egentlig er en hobbykunstner, slår igjennom som kunstner, og blir kjent. Alt ser ut til å være fryd og gammen. Så en dag stikker faren til Pelle av med en yngre blond jente. Hverdagen til Pelle og resten av familien blir snudd opp ned.

Senere på dagen ble mormoren til Proffen overfalt på gata, og pelsen hennes blir til griset til med en X. Lignende skjer også andre steder i Oslo vest. De Blå Ulvene kalles gjengen som sier de har overfalt damene med pels. Proffen bestemmer seg da for å løse saken selv, siden han mener politiet ikke gjør nok for å oppklare saken. Pelle og Proffen får mistanke om at faren til Pelle har en eller annen forbindelse til De Blå Ulvene fordi Politiet kommer med en ransakelsesordre, og de blir glade når de finner to blader om dyremishandling. Mistanken blir bekreftet når Dagsrevyen har fått tak i et videoopptak, der en gjeng ramponerer en pelsbutikk. Faren til Pelle blir gjenkjent.

Etter hvert utover i boken kommer guttene over forskjellige spor som leder dem til en adresse på Majorstua.

En stund overvåker Pelle og Proffen leiligheten, før de bestemmer seg for å bryte seg inn. Under brekket kommer eierne hjem, og guttene blir tatt på fersk gjerning. Etter mye om og men finner eierne ut at de har mye å tape på å politianmelde guttene fordi guttene kan da tyste på organisasjonen de har. Under en lengre samtale med mennene finner Pelle og Proffen ut at faren til Pelle er i Danmark med den unge, blonde damen.

Pelle og Proffen tar ut alle pengene sine fra banken, og drar til Danmark for å finne faren. De har fått tak i adressen. Vel fremme i Danmark finner de faren, og alt blir oppklart. Leseren får vite hvem som er skyld i hva, og hvorfor hvem har gjort hva.

Intervju med Ingvar Ambjørnsen

Det var litt vanskelig å få tak i Ambjørnsen selv, slik at jeg kunne få et intervju med ham. Derfor lette jeg på Internett etter aktuelt stoff. Jeg fant et intervju, og har nå plukket ut de viktigste spørsmålene.

- Flere av bøkene dine er jo allerede filmatisert, hvor nesten all dialog og handling er festet til lerretet. Har du noen gang vurdert å skrive for teateret, skrive skuespill? Eller hva med TV?

Ja, jeg kunne godt tenke meg å forsøke og skrive for scenen. For film og TV også, for den saks skyld. Samtidig er jeg klar over at det er bokforfatter jeg er. Jeg er også svært ydmyk overfor folk som behersker drama, og jeg innser at jeg har en lang læretid foran meg før jeg for eksempel kan levere fra meg et teaterstykke.

- Hva var det som fikk akkurat deg til å begynne å skrive?

Det er egentlig et spørsmål som burde vært rettet til en psykolog. Jeg vet ikke. Men jeg registrerer jo at de fleste forfattere jeg har møtt på en eller annen måte er nevrotikere. Det er jo strengt tatt heller ikke normalt å forvente at tusenvis av fremmede mennesker skal betale for å ta del i ens eget mer eller mindre syke tanke liv. Det hele bunner vel til syvende og sist ut i et slag abnormt uttrykksbehov, kombinert med et sett hemninger som forhindrer en i å ta dette ut på naturlig vis, for eksempel i form av samtale med andre mennesker.

- Hvor viktig er Pelle og Proffen for deg i forfatterskapet? Hvilke bøker har du mest glede av å skrive?

Pelle og Proffen er en grein i treet, for å si det sånn. Jeg tar disse bøkene i høyeste grad på alvor. Og ler hjertelig av åndesnobber som spør om jeg er redd for å bli sett på som “ungdomsbokforfatter” i litteraturhistorien. Hva som blir sagt om meg etter at jeg har etablert meg i himmelen er meg revnende likegyldig. Hva jeg har hatt mest glede av å skrive? Jeg vet ikke helt. Jeg har ikke noen særlig glede av å skrive lenger. Men jeg fniste litt da jeg skreiv Utsikt til paradiset. Ellers så er vel Hvite niggere den boka som har gitt meg minst motstand. Det ligger vel kanskje en slags glede i slikt også.

- Nå har du gitt ut den niende Pelle og Proffen boka. Hvor mange bøker blir det i denne serien? Har du også andre og nye hovedpersoner i hodet, innenfor den samme sjangeren?

Jeg aner ikke hvor Pelle og Proffen ender. De kan være døde nå, for alt jeg vet. Men jeg har en rekke andre prosjekter innenfor denne sjangeren på beddingen. Jeg liker å skrive for unge folk. De er direkte i sine tilbakemeldinger. Enten treffer du dem hjemme, eller de tupper deg ut mørket. Tar de seg til deg, er de imidlertid lojale til det rørende. Det er ikke den gjengen der som gugger i ølglasset mitt.

- Kan du nevne noen forfattere som har betydd mye for deg? Er det noen norske forfattere som fortsatt påvirker deg?

Jens Bjørneboe. Men han representerer ikke noen inspirasjonskilde for meg i dag. Likevel var han "faren min" uten å vite det. Jeg vet at svært mange forfattere av min generasjon har det på samme måte. Ellers hadde jeg en fase på syttitallet der jeg hadde et jævlig hett forhold til Peter Handke. Han har fått betydning for måten jeg løser novelle ideene mine på. Et paradoks egentlig, fordi jeg faktisk ikke kjenner den helt korte prosaen hans. Det er den totalt avdramatiserte tonen i språket hans som fascinerer meg. Nå snakker jeg om Handkes tidlige forfatterskap.

- Du skriver om problemer som ensomhet, miljø, rasisme, narkotika og prostitusjon. Prøver du bevisst å bringe problemer opp til debatt?

 Nei. Det er lenge siden jeg sluttet å tro på bokas gjennomslagskraft i samfunnsdebatten. Det er et tilbakelagt stadium.

- Du observer, informerer og underholder, men du moraliserer aldri. Finnes det allikevel en moral i bøkene dine?

Selvsagt finnes det en moral i mange av bøkene mine. Ellers er det interessant å merke seg at du tydeligvis har forstått forskjellen mellom moral og moralisme. Det er det ikke mange journalister som har.

- Du har nå gitt ut 23 bøker på fjorten år. Hvor lenge kan du holde tempoet oppe?

Jeg har aldri tenkt på meg selv som spesielt rask i trekket. Egentlig er jeg doven. Når jeg har skrevet såpass mange bøker på disse åra, så kommer det av at jeg ikke foretar meg noe annet enn å skrive. Og da mener jeg ikke noe annet.

- Kommer du til å holde deg til personale framstillinger?

Jeg skriver jo i tredje person også. Men du har jo rett - jeg liker meg best i jeg-form. Føler ofte at jeg kommer mer under huden på selve fortellingen da. På mange måter spiller jeg skuespill. Jeg ER hovedpersonen med hud og hår. Akkurat nå holder jeg på med en jeg-person som er en høyrekvinne på seksogførti. Hun kommer til å bli en av de villeste romanpersonene mine så langt. Jeg er premenstruell hele tida.

Pelle og Proffen

Ambjørnsen er klart mest kjent for sine Pelle og Proffen-bøker og i 1987 kom første bok om Pelle og Proffen. Det som fikk Ambjørnsen i gang med denne spennigsserien var et skuffende gjensyn med hans barnsdoms helter, nemlig Hardy-guttene. Han oppdaget at de bøkene han hadde interessert seg for som barn, egentlig ikke var så mye å skryte av. De hadde et middels bra språk og verken personer eller miljø var særlig troverdig skildret. Historiene passet ikke helt inn.

Ingvar Ambjørnsen ville gi barn en skikkelig spenningsserie som inneholdt alt en skikkelig krim skal inneholde. Med Pelle og Proffen har Ingvar Ambjørnsen villet skape helter det var mulig for norske ungdommer å identifisere seg med.

Pelle og Proffen er ca. 14 år gamle og ungdomsskoleelever når første bok utgis. I den foreløpig siste boka er de blitt 16, og nesten ferdig med tiende klasse. De bor i samme bygård på Oslos østkant og har vært venner helt fra de satt i sandkassa og lekte med småbiler. Pelle og Proffen er to helt forskjellige personer, men klarer allikevel å ha et bra vennskap, til tross for de små kranglene de har seg imellom.

Proffen er den gløggeste av guttene, ”hjernen” bak mye av det som skal til for å oppklare mysteriene de innblandes i. Han kommer fra en normal familie. Far, mor og storebror Gøran. Gøran er journalist i Dagbladet og er grei å ha i visse situasjoner når saker skal oppklares.

Pelles familie er en noe mer ”merkelig”. Den består av mor, far og lillesøster My. Hjemme går det gjerne vilt for seg og i bøkene kan du få inntrykk av at familien har gått av hengslene. Faren er kunstner og venter på det store gjennombruddet. Han tar strøjobber her og der og liker å ta seg en halvliter med Leffy, kompisen hans. Moren er den som holder hjemmet sammen. Hun har fast jobb og sørger for at alt fungerer i det daglige. Men til tross for at det kan være nokså kaotisk hjemme hos Pelle, stiller hun opp i vanskelige situasjoner. Hovedtingen i denne serien er vennskap og solidaritet. Pelle og Proffen er bestevenner og har alltid vært det.

Ingvar Ambjørnsens spenningsserier kombinerer handling, spenning og humor med klare holdninger til mange av de problemene som finnes i det norske samfunnet og som det er viktig å forholde seg til.

Mens Frank og Joe Hardy, fra bøkene om Hardy-guttene, lever i en kunstig virkelighet, møter Pelle og Proffen dagsaktuelle utfordringer. Her behandles temaer som rasisme, miljøvern, prostitusjon og narkotika noe som vi alle har en viss kjennskap til i dag.

Jeg føler selv at Pelle og Proffen bøkene passer mye bedre til ungdom enn Hardy-guttene, bøkene kan kanskje hjelpe ungdom til å forstå alvoret med narkotika og andre rusmidler.

Avslutning

Det har vært veldig morsomt å skrive denne oppgaven, jeg har blitt kjent med skrivestilen til Ingvar Ambjørnsen. Jeg har lært om hvordan han skriver, og hvordan livet hans har vært. Tidligere visste jeg ikke mer om han enn at han har skrevet Pelle og Proffen bøkene, men nå ser jeg at han er en veldig dyktig forfatter. Jeg har også fått svar på de fire spørsmålene jeg stilte meg selv innledningsvis.

1. Denne fyren er en 43 år gammel forfatter som skildrer outsiderne i samfunnet.

2. Han skriver for det meste romaner, men også en del artikler og noveller. Han skriver voksenbøker og barnebøker.

3. Det typiske kjennetegn for hvordan han skriver er det radikale bokmålet.

4. Han skildrer outsiderne i dagens samfunn, han vil skape holdninger.

Internett:

http://www.skoleforum.com

http://www.dagbladet.no

http://www.aftenposten.no

http://tekst.aftenposten.no

http://www.cappelen.no

http://www.nrk.no

Bøker:

”De blå ulvene”

”Giftige løgner”