Alderdommen betegnes av Erikson som den siste av menneskets åtte aldre. Denne fasen i livet kjennetegnes av enten integritet eller fortvilelse. Man har enten utviklet en aksept av seg selv og hvordan en har levd livet, eller fortvilelse på grunn av nettopp dette. Om man har mestret de foregående sju stadiene er sjansen stor for at man opplever en følelse av integritet i sluttfasen av livet.

Ettersom man blir eldre innser man at livet en dag tar slutt og man retter blikket bakover. Er en fornøyd med det en har utrettet? Setter en pris på de menneskene man har inkludert i livet sitt? Helt enkelt; Føler man at man har gjort det beste ut ifra de mulighetene en har hatt og de evnene en har fått utdelt? Om en ikke kan svare ja på de fleste av disse spørsmålene er sjansen/ muligheten stor for at man føler seg fortvilet. Ikke det at man skal være 100 % fornøyd med alt i livet, men at man sånn i grove trekk er fornøyd med det en har prestert. Man ser en rød tråd, en sammenheng, i gjennom livet og opplever at livet har vært, og er, meningsfylt.

Å oppleve integritet sånn på tampen av livet handler mye, om ikke kun, om aksept. At man har klart å akseptere seg selv og livet sitt med sine positive sider, så vel som negative sider. Klarer en ikke dette er det klart man vil bli føle seg fortvilet! Hvis en sitter igjen med en følelse av og ikke å ha utnyttet ressursene sine vil en jo føle seg fortvilet? Det som kanskje kan oppleves som meste fortvilende er vissheten om at kun har seg selv å takke. Det er kun en selv som har makt til å gjøre noe med de situasjonene en kommer opp i. Man har faktisk et ansvar når det kommer det til å ha det bra. Man må jobbe, noe jeg ikke kan få understreket nok ganger, for å få det bra.

Når man blir eldre kan man oppleve at det ikke lenger er bruk for en på samme måte som tidligere, for mange blir dette vanskelig.  Dette gjelder særlig i vestlige kulturer. Man blir på ekskludert fra forskjellige virkeområder, og blir ofte sett på som en belastning i stedet som en ressurs.

Det er lett å få den oppfatningen at når en blir gammel blir man dårlig til beins, sjuk og skrøpelig. Det er jo en kjensgjerning at formen svekkes med alderen. Kroppen fungerer ikke på samme måte som før - synet og hørselen blir dårligere, musklene, så vel som fysikken generelt, svekkes. Immunforsvar og organer fungerer ikke like godt lenger. Man blir fortere syk og kroppen bruker lenger tid på å innhente seg selv. Hvordan det å bli eldre påvirker de kroppslige funksjonene, og videre funksjonsnivået, varierer.

Alle ”rammes” av alderdommen, men på forskjellig tidspunkt og i ulik grad. Hvordan en opplever å bli gammel, kommer an på hva slags person man er. Er en deltagende og utadvendt, eller er en tilbaketrukket og vanskelig å ha med å gjøre? Om en bor alene, eller med ektefelle, har nær familie og /eller venner rundt seg, og om man er syk eller frisk avgjør også hvordan man vil oppleve det å bli gammel.

En av de største utfordringene ved å bli gammel er å finne seg nye virkeområder og akseptere at man ikke fungerer slik en gjorde tidligere. I denne fasen, i likhet med alle de andre fasene her i livet, må en gjøre det beste ut i fra de rammene som er gitt. Slik vil man føle integritet i stedet for fortvilelse.