Jeg skal fortelle om et fly som måtte nødlandet på Os den 26. september 1944.

Flyet var kanadisk. Det hadde først vært i Trondheimsfjorden og sett etter Scharnhorst, ett stort tysk krigsskip. Da var de blitt truffet i den ene propellen. De fant ut at de måtte gjøre vendereis. De gikk nedover langs Norskekysten på en motor. For å klare turen tilbake til Shetland, måtte de tømme en del av bensinen ut. Og når de skulle stoppe uttømmingen gikk det så galt som det kunne gå, for det fortsatte bare å renne. De inså at de var nødt til å nødlande.

De kom  flygende inn mot Bjørnefjorden og i en bue for å se etter nødlandings steder og de fløy over Hogsneset festning, og gikk ned på en haug ett stykke bak. Jeg stod like ved festningen og så flyet komme inn, jeg skjønte at det var noe rart som skjedde for det rant ganske mye av ett eller annet ut  under flyet. Når det tok en sving like ved  festningen så jeg de engelske merkene. Jeg forundret meg over hvorfor det ikke ble løsnet et eneste skudd fra festningen men det ble det altså ikke.

Jeg syklet med en gang ut mot Haugland hvor flyet hadde landet, for jeg ver allerede ute og syklet. Jeg skulle prøve å få tak i de menneskene før  tyskerene kom. Jeg regnet med et kvarters forsprang ettersom tyskerene altid skulle stille opp og marsjere av gårde, men da jeg kom frem, fikk jeg beskjed  at de allerede var kommet seg av gårde og sendt ned på Bjørnetynet til en som het Hanna Bjørnen. Da var det ikke mer for meg å gjøre enn å sykle til bake til Os, og til milorg sjefen i der, og fortelle hva jeg visste. Da satte han igang sine folk for å forsøke å få fatt i disse flygerene.

I mellomtiden hadde Hanna Bjørnen sendt sin datter inn på et verksted som lå  innpå Laksør. Hun hadde spurt arbeiderene stille og rolig om de kjente til noen organisasjon som kunne hjelpe disse flygerne  tilbake til England. De sa at de ikke kjente til noe sånne, men de skulle høre litt rundet om kring, og spørre om det var noe sånt, men det var viktig at de ikke forflyttet seg, sa de. Det hun ikke viste var at de hun spurte var lagledere i milorg.

Noen timer etter rodde de til Bjørnen i to færinger og hentet dem. Så rodde de ned og gjennom Røttingen festning. På festningen var det åtte hundre tyske soldater, de fleste var  begynt å organisere seg for å lete etter flygerene. Så rodde de rett igjennom et smalt sund med bro over til Røttingen som er en øy, og på broen sto den tyske vakten, de vinket til ham, han vinket igjen, og alt var bare fred og fordragelighet. Så rodde de videre bort til Strøno hvor det lå ett naust eller hytte, og det nøstet var disponert av en tysk offiser. Denne offiseren hadde en god norsk venn, denne vennen kunne ikke tysk men offiseren hadde lært seg norsk. Denne nordmannen skaffet alt det offiseren ville ha av sjømat, så da måtte vel denne nordmannen være ”snill gutt”. Så plutselig en dag kommer tyskeren bort til ham og han spør om han skulle ha noe fiskemat, nei det skulle han ikke, men dagen etter skulle han reise til Hamburg og besøke familien og kom til å være borte i en måned. Så sa han: Her har du nøkkelen til hytten. Du skal passe på at ikke noen der borte fra festningen bruker min hytte.

Et par dager etterpå skjedde denne episoden med flygerene, og hva var bedre enn og gjemme kanadierne i hytten som tyskerene viste var under tysk kontroll, og attpåtil skulle stå tom i en måned fremover. Og i den hytten lå  flygerene i nesten åtte dager. Når flygerene kom frem der holdt de nesten på å få sjokk,  for i det de kom inn i hytten så de rett på et stort, rødt, naziflagg som var hengt opp på veggen. Da tenkte de: Nå har vi godt i saksen. Så skaffet vi de middag av kokt pale og kokte poteter, for det var det eneste vi kunne oppdrive uten rasjoneringskort eller penger. For hva skulle de med det. De levde på poteter og pale de dagene de bodde der.

Om dagen måtte de gjemme seg utenfor hytten. Vi ga de en presenning og så gjemte de seg oppe i skogen i tilfelle tyskerene tok seg en tur bortom hytten. De fikk ikke lov å fyre opp om dagen, kun om natten når det var mørkt, for ingen måtte merke at det var noen der. Etter en stund tok jeg en tur ut der og forklarte hvordan situasjonen lå an og at jeg var en venn som skulle hjelpe dem over til England.

Jeg syklet  til byen og snakket med en radiooperatør som hadde kodenavn Red Wing, vi sendte meldinger til England og jeg ba om særmeldinger og avtalte møtested, og etter et døgns venting fikk vi så beskjed. Den var ”det regner i fjellet” og det betød at det var et døgn før, og ” kjøttkakene er varme” betød: vi henter dem i kveld. Så reiste jeg tilbake til Os og begynte å se på kartet hvem som kunne ta de forskjellige etappene, men vi kunne ikke ha de liggende der ute på Strøno lenger for tyskerene hadde flere tusen mann i arbeid for å finne dem.

Vi fikk de kjørt opp i Lønningdal hvor det lå seksti mann fra før av. Vi hadde egne folk som drev fiske av laks og småfisk så de fikk mat de trengte, for det var altid et problem med mat til de som lå i dekning. Vi hadde et veldig greit system der inne, med folk som meldte fra hvis tyskerene var på vei oppover . Så organiserte vi hvem som skulle ha de forskjellige etappene mot det stede MTBene skulle hente de, stedet lå rett utenfor Austevoll.

Når alle hadde fått sine oppgaver så fikk de beskjed om å prøvekjøre ruten for å se at tidsberegningene som vi hadde gjort, holdt. Hvis det ble noe mer dødtid enn 10 minutter så måtte de bare melde ifra. Alle gjorde det og det kom melding tilbake at alt var greit, og de fikk så sine særmeldinger om når de skulle sette igang. Hva vi holdt på med den dagen husker jeg ikke, men vi var langt vekke fra de folkene som skulle gjøre transporten. Og når de fikk særmelding viste de hva de måtte gjøre. Alt gikk som det skulle gå og de kom seg ut i Austevoll uten at tyskerene fikk noen som helst mistanke.

Så kom de seg over til Shetland med shetlandslarsen og der fikk de hvitt brød som de ikke hadde sett på lenge for det vi hadde bare grovt brød med mye sagflis både inni og utenpå. Så sendte jeg med de prøver av sko med trebunn og impregnerte papirtrekk over som ble kaldt Jutetrekk, disse prøvene skulle de se på i England for å finne ut hvor nyttig de var.

Jeg fikk for to år siden tilsendt ett papir. Og på det papiret var det en takk fra den kanadiske utenriksministeren til Trygve Lie som var Norsk utenriksminister i London, og han takker for at det kanadiske mannskapet kom helberget gjennom den episoden. Han takker altså osingene som hjalp dem, men det sa var så ille med det var at navnet mitt står på det papiret og dette var skrevet 15. januar 1945. Det var sikkerhetsbrudd i aller høyeste grad. Og hvordan de har fått tak i mitt navn i Canada må gudene vite. Dette kunne de ikke få frigitt før 50 år etter det ble skrevet.