Sigrid vokste opp under 2. Verdenskrig. Hun forteller meg om sin opplevelse fra sin barndom med innlevelse:

Det var en kald vinterkveld i 1942, hvor ei lita jente på 7 år gikk stille for seg selv. Hun visste hun hadde lovet moren å være hjemme før det ble mørkt, men det var ikke alltid like lett å huske når man har lekt med venninnen sin. Der var kirken. ”Bra”, tenkte hun. Da var hun sikker på at hun ikke hadde gått seg vill. Plutselig får hun hjertet i halsen. På veien bak henne kunne hun høre marsjerende soldater. De snakket et språk hun ikke forstod og hun skyndte seg å løpe til kirken som er like ved, så fort hun bare kan. Kirkedøren var stengt. ”Nazistene tar meg”, tenkte hun. Hun gjemte seg bak en stor gravstein på kirkegården. Hun kunne tydelig høre de mørke stemmene, som kun var noen få meter unna. Nysgjerrig som Sigrid var tok hun mot til seg for å se. Da soldatene hadde gått forbi gjemmestedet hennes, så lille Sigrid fem menn i uniformer og hjelmer. På skuldrene bærer de geværer og på høyre armen hadde de noen merkelige tegn som liknet en blanding av et kors og en firkant. Så snart de store mennene var ute av syne, løp lille Sigrid så fort føttene hennes kunne bære henne hjem.

Sigrid levde under fattige kår under 2. Verdenskrig, på et lite tettsted ved navn Saltrød utenfor Arendal by. Der bodde hun sammen med sine foreldre og sin lillesøster. Rundt om i bygda bodde hennes nærmeste slektninger, hvor Sigrid lekte med mange barn på hennes egen alder. Sigrid er i dag en eldre dame og husker godt hva hun opplevde som liten jente under 2. Verdenskrig.

”Ein Paket Brinkmann, drei Eier”. Dette er en setning Sigrid husker veldig godt fra sin barndom under 2. Verdenskrig som betyr, ”en pakke røyk mot tre egg”. Nazistene ville da bytte til seg mat. Jeg undrer på hvordan det var til daglig å leve under denne krisen og spør videre:

Hva var det verste som kunne skje?

Sigrid grubler litt på dette før hun svarer: ”Jeg ville først si det å bli drept, men når jeg tenker etter ville det å bli fanget og torturert eller bli sendt til arbeidsleir vært mye verre”.

Forstod du mye av det som skjedde? Tross alt var du bare barnet.

”Jeg forstod at det var noe skummelt, for barn kan merke på foreldrene når de er redde. Men da jeg begynte på skolen og ble noen år eldre forstod jeg mer. Det var mye frykt i den tiden”.

Hvordan var dagliglivet?

”Vel”, begynner Sigrid med å svare, ”Vi hadde ikke strøm eller elektronisk underholdning som barn har nå til dags, så for oss ble det mye ballspill, hoppe paradis og finne på leker selv. Når jeg tenker meg om lagde vi noen hytter i skogen også! Dette var så gøy at alle bygdebarna ble med. Du må huske på at ikke mange hadde råd til å bruke penger på leker, så da foreldrene våre hadde litt tid til overs, kunne det hende at far snekret en rattkjelke og mor strikket klær til papirdukkene våre”.

Sigrid forteller videre at alt ikke bare var lek og moro. Barna måtte hjelpe til i hjemmet og siden de fleste bodde på gårder, kunne det bli mye arbeid.

”Voksne arbeidet mye. De hadde for vane å gjøre noe nyttig hele tiden, og ungene hjalp til hvis de kunne. Alle som hadde småsøsken passet dem omtrent hele dagen”. Dyrene på gården måtte mates og stelles, men noen av dyrene måtte barna holde seg unna. ”Jeg kan enda høre den illsinte hanen vi hadde. Fikk den sjansen hakket den på oss”, forteller Sigrid.

Hvordan var det på skolen?

Vi får vite at hver dag det var skole, måtte alle barna ha med seg en spiseskje. På starten av dagen fylte helsesøster skjeen med tran. ”Til lunsj husker jeg godt at vi fikk en god varm skål med suppe. Det var en effektiv løsning for å få underernærte barn på beina igjen”. Hun husker godt da klassen fikk ”svenskepakker” som inneholdt klær og leker fra barn på deres egen alder, akkurat som vi sender pakker til Russland og Afrika i dag fra barneskolene.

Hva med lærerne deres?

”Lærerne våre var strengere og mer fysiske sammenlignet med i dag hvor vi har så mange lover og regler å følge. Hvis en elev ikke hørte etter eller ikke var så skarp, nølte ikke læreren med å gi et slag over fingrene med linjalen han underviste med. Ellers kunne vi risikere en aldri så liten lusing, for deretter å stå i skammekroken”.

Hvordan var det sosiale?

”Vel”, begynner Sigrid mens minnene strømmer, ”For det første var alle i bygda i slekt eller familie på en eller annen måte. Mine beste venninner var faktisk søskenbarna mine. Naboer besøkte hverandre nesten hver eneste dag og du kan vel si at vi var hverandres psykologer”, forteller hun lettet.

Hvordan var forholdet ditt til tyskerne?

”På grunn av portforbudet måtte vi alltid være hjemme før mørkets frembrudd. Jeg var alltid redd for lillesøsteren min. Hvis nazistene marsjerte forbi huset vårt, gjemte jeg lillesøster bak en stor kasse julepynt inni klesskapet i gangen på loftet. Jeg var livredd for at soldatene skulle bortføre henne”.

Sigrid forteller ivrig at hver gang de skulle handle mat måtte de gå til bakeren og gi rasjoneringsmerkene de fikk hver uke for å få den maten de trengte. Det samme gjaldt klær hos skredderen. ”Faren min byttet ofte bort rasjoneringsmerkene for alkohol mot rasjoneringsmerkene for mat og klær med andre menn for familiens skyld”.

Hva var det beste du visste å spise på denne tiden?

”På den tiden smakte potetkake med syltetøy akkurat som bløtkake gjør i dag. Noe som ikke var fullt så godt kalte vi for ”hestesirup”. Det var altså sirup for folk flest. Jeg grøsser ved tanken. Men ellers spiste vi mye rugkake, havregrøt og potetgrøt, fisk og lapskaus. Omtrent annenhver dag måtte vi fiske vår egen middag ved Tromøysund, og inniblant ål i fra bekken som rant forbi huset vårt”, forteller Sigrid spent. Vi får også vite at bærplukking var svært ettertraktet ettersom mor i huset lagde verdens beste syltetøy.

”Dette glemte jeg nesten”! Utbryter Sigrid, før hun begynner å fortelle historien om en familie fra Arendal som bodde hos familien hennes på Saltrød. Nazistene hadde vært på ferde og okkupert huset til en arbeidskamerat av faren hennes. ”På den tiden hjalp alle hverandre”, forteller hun, mens hun smiler bredt. De lå rundt omkring i huset. Slagbenken på kjøkkenet ble hyppig brukt til overnatting.”Vi brukte den lille plassen vi hadde,” forklarer den blide eldre damen”.

”De med fattige kår reiste ikke mye. Faktisk så var det å reise til Arendal fra Saltrød som å reise fra Grimstad til Oslo. Det var i hvert fall slik det føltes”, forklarer Sigrid. ”Så storbyen Arendal var vi sjeldent i”. For å komme til Eydehavn pleide de å ta buss. ”Hver gang vi traff på en lensmann, prest, eller lærer skulle alle guttene bukke og jentene neie. De fungerte som små høvdinger i byen”.

Som vi vet var Norge et veldig fattig land under krigen, men hvordan fungerte da kontakten med omverdenen under okkupasjonen?

”Ingen fikk lov til å høre på radioen, for ingen skulle vite hvordan krigen gikk. Vi skulle rett og slett være lukket fra omverdenen og deretter ikke være til noen trussel”. Sigrid tar et dypt sukk før hun fortsetter. ”Svarte blendingsgardiner var noe alle hadde. Uten det fryktet vi for å bli bombet”.

”Vi hadde ikke noe valg enn å lappe de klærne vi hadde og fikk av andre”. Hun har arvet mye klær opp gjennom tidene og vi får fortalt at jenter brukte mye skjørt, men kunne bruke bukser også, mens den kvinnelige generasjonen før henne måtte bruke skjørt året rundt. ”De fleste var nøye på utseende, men det var dessverre noen som gikk for ”lut og kaldt vann”. Jeg kan enda huske en jeg gikk i klasse med som gikk med sommerklærne sine midt på vinteren. Med ti søsken var det ikke alltid like lett å få det nødvendigste man trengte, men tro det eller ei så ble det menneske av vedkomne også. Da er det håp for alle”! smiler en glad Sigrid.

Bortsett fra nazistene var farene fortsatt mange og man kunne alltids bli syk. ”Tuberkulosen husker jeg som den verste dødelige sykdommen på den tiden. Det gjaldt altså og ikke å bli forkjølet eller syk ettersom det fantes lite medisiner og de var ganske dyre”. Sigrid forklarer klart og tydelig at leger og doktorer ikke hadde noe venteværelse eller bestilt time den gangen. ”Alt gikk gjennom jungeltelefonen hvis man ikke hadde anledning til å sykle der selv. Den gangen gikk legene på hjemmebesøk”.

På frigjøringsdagen 8.mai i 1945 sluttet 2. Verdenskrig. Alle var overlykkelige og heiste flaggene til topps i flaggstengene”! Barna hentet frem 17.mai flaggene og alle marsjerte i gatene, både store og små. ”Våre mødre og fedre fant fram radioene og brant opp blendingsgardinene. Det var som et friskt pust og det var som om foreldrene våre hadde lagt fra seg en stor bør fra sine skuldre. Alle var lettet! Naboene samlet seg i hagene og feiret. Nå kunne man endelig prate om det man ville og synge det man ville uten å frykte for livet! En ny tidsalder var begynt”!

”Dette har vært en epoke i livet mitt som jeg aldri kommer til å glemme”, sier Sigrid stolt, i det jeg takker for et flott intervju.