Del 1 - De islandske ættesagaene

 

Innledning

Islendingssagaene, også kjent som de islandske ættesagaene, ble skrevet ned på 1200-tallet. Det finnes idag 29 sagaer som er bevart. Handlingen er hentet fra Island rundt 900-1000 tallet, som var en urolig tid på Island. På denne tiden hadde Island ingen utøvende makt, idag kjent som politiet, men derimot hadde de godseiere eller høvdinger som ledere. Disse sagaene er viktige for både Island sin nasjonalitet og verdenslitteraturen.

 

Nedskriving

Sagaene ble overlevert muntlig i 200-300 år før de ble skrevet ned. Alle sagaer har blitt muntlig overlevert og noen har blitt skrevet ned. Det finnes to teorier om hvordan sagaene er skrevet ned. Den ene er friprosateorien og den går ut på at forfatteren skrev ned den muntlige versjonen som allerede eksisterte. Den andre er bokprosateorien og denne teorien sier at forfatteren skrev ned sagaene ved selv å være kunstneren som diktet sagaen på grunnlag av historiske fakta. Disse to teoriene kommer jeg tilbake til. Men vi får aldri vite hvordan det gikk til i og med at tradisjonen ikke eksisterer lenger.

 

Samfunnet

Det islandske ættesamfunnet var helt annerledes enn det vi har idag. For det første hadde de ikke et fast samfunnsstyre. Høvdinger og rike godseiere var de som styrte, selv etter at Alltinget ble opprettet på 930-tallet. Det var vanlig å kjempe om retten til alt, men da kristendommen ble innført rundt 1000-tallet ble det forbudt med holmgang. Siden de ikke hadde noe fast samfunnsstyre var også samfunnsautoriteten også svak, sikkerheten skapte man ved å ha et godt nettverk med trofaste venner. I tillegg måtte man selv være både fysisk og psykisk sterk. Hvis en ønsket at et vedtak skulle utføres måtte en selv ta seg av det og dette førte til mange konflikter og drap.

 

Teorier om sagalitteraturen

Ingen vet om innholdet i sagalitteraturen er fakta og historiske korrekt eller om det er kunstnerisk frihet og diktning. Det har lenge vært diskutert og forskerne har kommet fram til flere oppfatninger,men den mest kjente er forfatterne bruker sanne historiske fakta om personer og hendelser på en objektiv måte. Isåfall er alle sagaene gjengitt likt muntlig før de ble skrevet ned. Dette er friprosateorien og det er mange argumenter som understøtter denne teorien. For eksempel er alle forfatterne anonyme. De gjengir aldri sitt eget navn fordi de oppfatter seg selv som nedskriver av stoffet. Noe som understøtter dette er at forskerne har funnet mange av hendingene i sagaene i andre utenlandske kilder. Allikevel skaper muntlig overlevering en viss skepsis. Historien vil forandre seg og tilpasse seg miljøet den blir fortalt i.

 

Islendingene er imot denne teorien, de mener at forfatterne ikke bare var nedskrivere, men at de også diktet selv. Dette er bokprosateorien og sagaene er nesten fremstilt som historiske romaner. Denne teorien bygger på at den litterære kvaliteten er helt annerledes enn for eksempel de norske ættesagaene som er mer pålitelige historisk sett. Historiene bryter også med historien i forhold til andre kilder. Her vil jeg også trekke inn Preben M. Sørensen, dansk forfatter av Saga og Samfund, og det han sier om disse to teoriene. De to synsvinklene er mere komplementære end modstridende. De lægger for sig vægten på den ene side at det dobbelte problem om sagaen og den mundtlige tradition. For så vidt er de begge ensidige. Det han sier er at begge to er riktige på hver sin måte. Videre sier han at forfatterne først og fremst må ses på som muntlige fortellere. De skrev bare ned historien istedenfor å fortelle den.

 

Form og sagastilen

Denne sagastilen er i særklasse og veldig annerledes enn annen litteratur. Fortellinger kan virke overflatiske og lite beskrivelse, da det er lite naturbeskrivelser som vi er vant til. Naturskildringer forekommer kun dersom det er viktig for handlingen. Men allikevel er sagaene skrevet på en så spesiell måte at leseren kan se for seg hendelsene livaktig. Sagastilen blir ofte betegnet som ordknapp, men hovedsetningene er ikke kortere, det er mer at det er veldig lite adjektiv. Setningene er allikevel enkle og sideordning mellom setningene er vanlig. Forfatteren bruker også det eller dette i begynnelsen av en setning (utbryting) og det er vanlig å skifte grammatisk tid. For eksempel blir dramatiske hendelser blir ofte skrevet med både presens og preteriumform. Situasjoner som vi oppfatter som viktige blir beskrevet med få ord, for eksempel død. Død underdrives og bagatalliseres ofte. Det samme gjelder smerte. Så det har ikke noe med ordene å gjøre at sagastilen blir sett på som ordknapp, men heller dybden i skildringene. Jeg vil også påpeke at det er gjennom samtaler vi får med oss mye av handlingen, dialoger har derfor en stor rolle. Det er altså den objektive og saklige stilen som er typisk for sagastilen og den formidler ofte livskunnskap og gir oss en innsikt i menneskesinnet på denne tiden.

 

Innholdet i sagalitteraturen

Sagaene handler om islandske høvdinger og bønder i sagatiden hvor høvdingene er heltene. Helten var modig, sterk og vakker. Sagakvinnene var ofte selvstendige og sterke, men de kunne også være vakre og gode. De fikk ofte mennene til å ty til handlinger og dette var kvinnens måte å ha innflytelse på samfunnet. Disse sagaene beskriver altså vikingsamfunnet.

 

Selv om sagaene har fått navnet ættesagaer omhandler de som oftest veldig få personer. Derfor får de også navn etter hovedpersonen, for eksempel Sogaen om Ramnkjell.

 

Historiene omhandlet som oftest feider mellom ætter eller enkeltpersoner, ferder til andre land, ære og prestisje, kjærlighet og hat, intriger og konflikter, kamp og strid og hevn og blodhevn. Slekt og familie er viktig innhold. Samhold innenfor familien og ætten var viktig og holdt lenger enn livet selv. Fortellingene grunner ofte på realiteten, men det er også trolldom og magi. I tillegg er det mange situasjoner som ikke er helt troverdige. Mennenes reaksjoner overdrives ofte. Det er også mennene det som oftest handler om. Rettere sagt om en bestemt manns skjebne. Man kan ikke endre sin skjebne og man må bære den stolt uten protester. Drømmer og andre former for varsel forteller skjebnen til hovedpersonen.

 

Kronologisk framstilling

Handlingen er ofte delt inn i mange kapitteler. Det var som oftest et kapittel for hver tredje side og det er ofte ikke vist med mer enn et tall eller et ord. Selv om det er mye handling og fortellingene er lange faller denne inndelingen veldig naturlig. Handlingen er gjengitt i kronologisk rekkefølge og handlingen er lineær, men frampek er også brukt mye som når det forekommer det at en drøm eller dialoger avslører det som kommer til å skje.

 

Synsvinkel og andre trekk ved fortellermåten

Synsvinkelen er autoral. Fortelleren ser hendelsene utenfra og han gir oss ikke noe inntrykk av hans følelser og tanker, fortelleren er altså objektiv og ofte på en litt allvitende måte. Du får heller ikke vite hva personene tenker, alt blir skildret gjennom handlinger og replikker. Personene viser hvordan de er ved gjerninger, talemåte, kroppsspråk, og karakteristiske trekk ved utseendet. Det er vanligst  veksle mellom referat og scenisk framstilling. Enkelte steder minner det også om dramalitteratur og hver scene følger en spenningskurve, men noen scener er veldig stillestående. Viktige scener blir fortalt med lav fortellerhastighet, mens uviktige scener blir fortalt med veldig høy fortellerhastighet. For eksempel "et år gjekk". Der det er brukt presenes i en tekst som er skrevet i preteritum blir framstillingen mer livaktig. Det er også vesentlig å påpeke at når personene blir beskrevet objektivt og utenfra virker sagaen mer som en sann historie. En annen virkning er at det er indre liv i sagaen og leserem vet at det er mer i personen enn det som blir fortalt og det usagte er ofte det viktigste i framstillingen og leseren er dermed nesten tvunget til å lese mellom linjene.

 

Sagaens innflytelse

Sagaene er som sagt ikke helt troverdige, men de gir oss allikevel et innblikk i hvordan folk levde og tenkte i vikingtiden. Vi lærer om verdiene deres og hva som ellers var viktig, som i hovedsak er venner og familie og beholde æren. Selv om ættesagaene ble skrevet for nesten 1000 år siden er det ikke gammelt stoff. Vi leser fortsatt sagaene og bruker dem. Sagastilen gjør det spennende å lese dem. Sagaene er en del av den norrøne arven og de har nasjonal verdi for oss mest fordi Vikingetiden var Norges og Islands storhetstid. Da Norge skulle bygge opp nasjonalfølelsen på 1800-tallet stod sagaene i sentrum for å gi nordmennene en nasjonalfølelse.

 

Del 2 - En person fra sagalitteraturen sammenlignet med dagens verdier

Ramnkjell Gode er en mann som bygger seg mye makt. Han har makt i en dal hvor gården hans Adabol er og bønder får bosette seg som han så får makt over. Han holder løftene sine, selv om han må drepe. Som når han dreper Einar som red på hesten Frøyfakse for å finne sauene. Ramnkjell er egenrådig og innrømmer drapet overfor Einars far Torbjørn. Ramnkjell tilbyr derimot å livnære Torbjørns familie i bot. Ramnkjell er dyktig og etter at Såm har latt ham leve flytter han og kjøper seg en ny gård. Etter at han får høre at Såm har brent gudehuset bestemmer han seg for å slutte å tro på guder og skaffer seg fort en ny rikdom og på ny er han en mektig mann. Da Øyvind kommer hjem dreper Ramnkjell ham i kaldt blod. Han er klok og overrasker nå Såm og rir mot Såm med sytti mann og lar Såm få valget mellom å bli drept eller overlate alt til Ramnkjell som han selv fikk av Såm. Ramnkjell tar dermed tilbake Adabol og godord. Ramnkjell blir en mektig mann og dør naturlig.

 

Den første store forskjellen med idag og vikingetiden er blodshevn som skaper hele konflikten mellom Såm og Ramnkjell. Tinget er helt annerledes enn dagens måte å dømme saker på. Vi har nå faste lover som alle må følge. Ramnkjell handler på en måte som for oss er helt unaturlig. Idag ville vi aldri ha drept noen for å ri på ens hest. Ansatte behandles med mye større respekt og de er ikke tjenere, men mere som medledere med forskjellige spesialer. I tillegg tenker Ramnkjell svart hvitt. Han tar ikke hensyn til hvorfor Einar red Frøysfakse, han ser bare det at Einar red Frøysfakse og derfor dreper Ramnkjell Einar. Han har altså helt andre verdier enn det vi har. Vi verdsetter mennesket mer enn trohet. For det er nettopp det vår tro går ut på, å verdsette mennesket. Mennesket er alt livet, mennesket er samfunnet.

 

 

Kilder:

www.daria.no og www.kloken.no/litteratur/tekst.asp?ID=8