Konflikten i Midtøsten, mellom Israel og Palestina, har foregått i mange år og det ser ikke ut som det er noe løsning i sikte enda.

 

 

 

Fra begynnelsen av 1900-tallet, etter århundrer med diskriminering og forfølgelse ønsket jødene seg sin egen stat. Jødene ville, grunnet sin jødiske religion og kultur, at denne staten skulle ligge i Palestina. Landet som jødenes stamfar, Abraham, hadde blitt lovet av Gud.

 

Da Palestina ble et britisk mandat under Folkeforbundet begynte den jødiske immigrasjonen til området. Britene ville etter den andre verdenskrigen trekke seg ut av Palestina. De ville at FN skulle løse konflikten mellom jødiske nybyggere og den palestinske befolkningen. I 1947 utarbeidet FN en plan som skulle dele Palestina inn i separate arabiske og israelske stater.

 

Da britene trakk seg ut av området ble det kaos.!

Mange av de arabiske nabolandene (Libanon, Jordan, Egypt, Irak og Syria) ville ikke godta Israel som en egen stat. De invaderte landet den 15. mai 1948. Krigen varte i sju måneder og de arabiske styrkene tapte. Israel kunne nå øke sitt territorium mye lenger enn det FN foreslo i 1947.

 

Den nye staten Israel vokste fort. I seksdagerskrigen i 1967 gikk Israel til angrep på sine naboland Jordan, Egypt og Syria. De tok Vestbredden fra Jordan, Gaza-stripen og Sinai-ørkenen fra Egypt og Golan-høyden fra Syria. Dette var et nederlag for de arabiske landene. Man kunne på denne tiden se en økning i palestinsk motstand- og gerilja aktivitet. PLO, den palestinske frigjørings-bevegelsen, ble grunnlagt i 1964.

 

I 1973 kom den neste krigen, dvs. oktoberkrigen. Egypt ville ta tilbake Sinai-ørkenen og gikk til angrep på Israel sammen med Syria. Israel klarte å slå angrepet tilbake og beholdt Sinai. Dette ble enda en ydmykelse for Egypt. Egypt inngikk i 1979 en fredsavtale med Israel (denne avtalen ble kalt Camp David-avtalen). I avtalen sto det at Israel skulle gi tilbake Sinai, mot at Egypt anerkjente Israel som stat. Palestinerne og araberstatene så på dette som et svik og Egypt ble en stund utestengt fra den Arabiske Liga.

 

 

PLO hadde vært etablert i Libanon, men etter at israelske styrker angrep hovedkvarteret deres i 1982 måtte organisasjonen flykte til Kypros. Når PLO forsvant, forsvant også beskyttelsen av de palestinske flyktningleirene sør i Libanon, på grensen til Israel. Mange palestinere ble drept og noen av leirene ble helt ødelagt. FN fordømte disse angrepene og Israel miste masse av sin støtte i Europa.

                                                                                                                                                     

Fra 1987 til 1991 fikk palestinske flyktninger, i områdene i Gaza og på Vestbredden, utløp for sin frustrasjon i den første palestinske intifadaen. Det palestinske folket samlet seg i et opprør mot den israelske okkupasjonen, og de krevde rett til nasjonal selvbestemmelse. Det ble sivil ulydighet, demonstrasjoner og steinkasting mot israelske soldater. Dette ble slått hardt ned på fra Israel. Det bidro til å vekke sympati for palestinernes kamp over store deler av verden.

 

Tidligere PLO-leder Yasir Arafat.

 

Norge hadde spilt en sentral rolle i fredsforhandlingene som ledet frem til Oslo-avtalen. Denne avtalen ble undertegnet i 1993 av PLO og Israel. I avtalen sto det at israelerne skulle trekke seg ut av de okkuperte områdene i Gaza og på Vestbredden. Med unntak av områder med israelske bosetninger. Palestina skulle ikke bli en selvstendig stat, men de skulle få selvstyre. Delingen av Jerusalem og spørsmålet om de palestinske flyktningene var ikke avklart. Dette var ikke en endelig avtale, det var kun et skritt i riktig retning.

 

Mange var imot avtalen, både palestinere og israelere. Den radikale islamske gruppen Hamas sto bak en rekke terroraksjoner. De ville med dette prøve å sabotere forhandlingene.

 

Det er mange grunner til at fredsprosessen i Midtøsten ikke har ført fram. I 1995 ble Yitzhak Rabin, Israels president, drept. Han var den første israelske presidenten som hadde inngått forhandlinger med PLO. Etter han gikk bort har det vært mange terrorangrep fra muslimske grupper og dette har økt avstanden mellom partene. Det har vært mange forsøk på å komme fram til en enighet, men ingen har løst konflikten.

 

USA, Russland, EU og FN la i april 2003 fram ”Veikartet for fred”. Målet var at de skulle komme fram til en to-stats løsning innen 2005.

 

Situasjonen i Midtøsten i dag er forverret. Folk er nå pessimistiske og motløse. Det ble et brudd på den andre intifadaen i 2000. Denne var mye blodigere enn den første og den pågår fremdeles. I 2003 startet Israel å bygge en mur rundt de palestinske bosetningene for å beskytte den israelske befolkningen mot selvmordsbombere. Dette har blitt fordømt av den mellomfolklige domstolen i Haag som brudd på folkeretten.

 

Min mening om konflikten

Selv om jødene opplevde mye forferdelig under den andre verdenskrig, og jeg har full sympati med dem angående dette, synes jeg ikke det er riktig at jødene skal oppføre seg sånn de gjør. Det er selvfølgelig heller ikke riktig at de palestinske motstandsgruppene skal holde på med sine terrorhandlinger blant annet bruk av selvmordsbombere, mot det israelske folket. Skal det noen gang bli fred i Midt-Østen må partene være villige til å samarbeide og komme frem til en akseptabel løsning for begge parter. Man må være villig til å ofre noe for å vinne noe. I dette tilfellet tenker jeg da på varig fred i Midt-Østen.

 

Etter 2. verdenskrig følte jødene seg utrolig tråkket på og veldig dårlig behandlet, men det var ikke Palestina eller noen av de arabiske landene som gjorde dette mot dem. Det var Hitler og nazismen og da er det galt at de lar dette gå utover araber landene. Jeg synes jødene burde sluttet med å prøve og få mer land etter at de ble angrepet den 15. mai 1948 av de arabiske nabolandene. Da fikk de jo til å med mer land en det FN hadde foreslått i 1947.

 

En annen side av saken er de religiøse motsetningene som hersker i Midt-Østen. Dette er ting som det er vanskelig for oss å sette oss inn i, men som har mye å si vedrørende denne konflikten. Ingen av partene virker innstilt på å komme til en endelig avtale som alle kan være enige om. Dette har jo blitt forsøkt utallige ganger ved hjelp av forhandlere fra ulike land som ikke har tatt noe parti for noen av partene i konflikten.

 

Jeg tror at israelittene burde ha tatt mer hensyn til nabolandenes syn på sin religion, da israelittene tross alt er små eller er en liten folkegruppe med sin egen lille religion blant alle de muslimske landene.

 

Den siste avtalen ”Veikart for fred” fra 2003 hvor man skulle prøve å få til en to-statsløsning før 2005 har jo ikke blitt realisert enda, men burde absolutt bli forsøkt realisert, da jeg ikke vil at flere mennesker skal måtte dø for denne saken.

 

 

 

Kilder

http://www.fn.no/temasider/israel_og_palestina/konfliktens_historie

http://no.wikipedia.org/wiki/Midt%C3%B8sten