I en verden der datateknologien stadig utvikler seg og snart alle vet hva Internett er, kan det være vanskelig ikke å føle seg utafor. Ekspertene spår et samfunn hvor folk ikke lenger blir vurdert ut i fra bil, hus eller andre statusgjenstander, men datamaskinen (og datakunnskapene) deres. At ting forandrer seg er vi klare over. Men intet forandrer seg for øyeblikket raskere enn nye medier, da spesielt datateknologi. Spørsmålet blir da om vi er klare for dette.

Tenk deg en gutt på tolv eller tretten år som sitter foran datamaskinen sin. Det er en dag i juni og gardinene er trukket for, slik at eventuelt sollys skal stenges effektivt ute. Foreldrene har mast på gutten om å komme og spise i snart et kvarter, men han ignorerer det. Som alt annet enn det han har rett foran seg; datamaskinen sin. Og tro det eller ei, men denne gutten er faktisk en viktig, ja, kanskje uunnværlig del av vår fremtid. Om vi skal tro ekspertene. De hevder nemlig at IT, eller informasjonsteknologi, er fremtiden.

La oss prøve å se situasjonen ifra en datakyndig persons synspunkt; nemlig at det her er mye å glede seg til. Internett vil bli raskere og mer effektivt enn i dag, PC`ene vil ha bedre kapasitet og kommunikasjon vil kunne foregå på et verdensbasis. For en tid siden var det mye snakk om det såkalte ”SMART-huset” (et hus der det meste foregår elektronisk og automatisk) som vi ennå har til gode å se. I tillegg vil såkalte datagründere (mennesker med meget gode datakunnskaper og originale ideer som ønsker å starte eget firma/selskap) komme en lysende fremtid i møte. For ikke å glemme de mange arbeidsplassene som vil dukke opp i forbindelse med IT-utbygging. Og husk at Bill Gates ble den han er i dag, takket være sine datakunnskaper; verdens rikeste mann.

Hvordan reagerer så den alminnelige person på alt dette oppstyret rundt medierevolusjonen? Vel, la oss gå litt tilbake til gutten som sitter foran PC`en sin. Hva med foreldrene hans? Det er nok ikke så vanskelig å forstå hvordan de føler det, når deres egen sønn tilbringer en så vakker dag foran PC`en sin, i stedet for å være ute og leke med venner. Spørsmålet er hvor problemet ligger; i det at foreldrene ikke forstår IT og derfor ”misunner” sønnen, eller om de rett og slett bryr seg såpass om han at de ikke ønsker å se ham kaste bort barndommen sin foran PC-skjermen. Og de fleste foreldre vil nok si seg enige; la et barn få være nettopp det. Det er nok tid til arbeid senere i livet. Dataeksperter, derimot, er uenige. IT er utfordrende og krevende, derfor bør det læres bort tidligst mulig. Slik er det bare.

Psykiatere deler disse synspunktene, men det ser ikke ut til at de er flinke nok (eller at de ønsker) å veie dem opp mot hverandre. Kanskje de forstår viktigheten av IT, og derfor er redde for å skape en slags allmenn avstand eller frykt for det. Mange undersøkelser som er blitt foretatt viser at mye tid foran PC`en kan føre til en viss isolering av andre mennesker, og at noen skaper seg en kunstig virkelighet som de ikke ønsker (eller klarer) å forlate. Og selv om det sier seg selv at dette må tas alvorlig, så kvier altså psykiatere og andre med gode kunnskaper om emnet seg for å advare mot mye PC-bruk. Alle venter på at noen andre skal ta det første skrittet. Men det er jo som kjent slik alt sammen stanser opp.

Det er viktig å ha en ting klart for seg: IT berører alle parter; på godt og vondt. Og det er kommet for å bli, så det er like godt å ta stilling til det nå med det samme. Det er ikke lenger mulig å være nøytral. Og selv om det kanskje ikke finnes noe rett eller galt svar, må du huske på at valget ditt vil få konsekvenser. For ditt eget liv. For alltid. Du er altså nødt til å velge. Det er ikke noe ”nå eller aldri”. Det er nå.