Japansk prates i landene Japan, Taiwan og Palau, Men først og fremst i Japan. Språket heter originalt på Japansk Nihongo og prates av ca omkring 130 millioner mennesker. Det japanske språks historie er i grunnen ukjent og vi vet ikke hvor det opprinelig stammer fra. Likheter mellom japansk og koreansk kan finnes men ingen vet om dette skyldes slektskap eller kontakt. Mange av ordene i det japanske språket er lånord fra det kinesiske språket, det har oppstått en sino-japansk vokabular som har vært mer eller mindre innenfor det europeiske gresk og latin. Sino-japanesisk og kinesisk har mulige likeheter og uvekslinger språkene imellom. Også europeiske språk som portugisisk og nederlandsk har også vært lånord til det sino-japanesiske språk, men i nyere tid har nok engelsken antagelig den største innvirkningen og rollen der.

Den japanske språkhistorien kan også sorteres inn i ulike tidsperioder fra gammelt til mer moderne språk:

Gammeljapansk: (omkring 700-800 e.Kr., Nara)

Tidlig middeljapansk: (800-1100 e.Kr., Heian)

Sen middeljapansk: (1200-1600 e.Kr., Kamakura, Muromachi)

Moderne japansk: (fra 1600-tallet, Edo og etterfølgende).

De første oppdagelser som ble gjort av japanske ord var i et gammelt kinesisk historieverk kalt Wei Chih fra slutten av det tredje århundre samt på sverd og speil fra det femte og sjette århundre.

Struktur:

Japansk regnes antagelig som et SOV-språk, der subjektet innleder i setningen, deretter etterfulgt av subjektet og til slutt verbet, men det tas ofte bort når begge parter er klar over hva temaet er.

Skriftsystemene:

Japansk skriftspråk består av 3 forskjellige skriftsystemer: Katakana, Hiragana og Kanji.

Hiragana og Katagana er tegn der hvert tegn bestemmer en stavelse, sammen kalt Kana. Katagana dekker stort sett de samme stavelsene som Hiragana, men kan også fortelle v. En stavelse kan bestå av en vokal, en konsonant deretter av en vokal eller n. Hiragana ble mer videreutviklet en Katagana på de kaligrafiske former kinesiske tegn, mens Katagana ble utviklet ved å bruke deler av kinesiske tegn hver for seg. Kanji som er japanske varianter av kinesiske tegn fikk flere av tegnene sine hentet fra mer tradisjonell kinesisk, men noen spesielle tegn er særegne enklere, forenklede japanske tegn. Disse tegnene kan også være lånte ord og morfemer lånt fra kinesisk, men også særegne spesielle japanske ordrøtter.

Derfor kan dette da leses med kun en eller flere uttaler fra særegen kinesisk (on-yomi) eller typisk japansk lesning (kun-yomi) Av Kanji tegn finnes det 1945 stykker, dette er flere tusen som har tegn som er de såkalte Joyo kankji som er blitt satt som meget viktig for the moderne japanske språk. Den japanske staten har sagt at det ikke skal brukes mer uvanlige tegn en de 1945 joyo kanji som er de mest vanlige ordene. Dette gjelder offisielle medier som statlige meldinger, aviser osv som da ikke skal inneholde mer en disse 1945 joyo kanji tegn. Vist nødvendig må disse tegn være markert med små kana-tegn over kanji tegnene, disse kalt furigana.

Et eksempel:　こおひいでも釜マイセンか -Koohii demo kamamaisen ka? -Vil du ha kaffe?

(Tegnene som ble brukt ovenfor var av typen Katagana.)

Skrift og litteratur:

For å kunne skrive japanske tegn på datamaskinen må du ha kunnskap om systemet, samt at man må taste inn latinske tagn som tilsvarer uttalen på det tegnet man vil skrive. Det finnes flere typer systemer for hvordan å skrive/uttrykke japanske tegn i latinske. Et av dem er et kalt Hepburn, som er utgitt av legen James Curtis Hepburn i 1867. Dette systemet regnes også som det mest brukte dags dato til å formulere om japanske tegn til å kunne uttrykke seg i latinske. For å nevne at annet system kan jeg fortelle om Kunrei, som er et mindre lydnært system enn hepburnsystemet. Men viser også bedre sammenhengen til det japanske kanasystemet. De forskjellige eksisterende systemene har som forskjell på hvordan de kan tolkes i utenlandske staveregler. Og for å være så tro mot det japanske skriftsystemet som mulig må man ha god kjennskap til mange ord og stavelser innen det japanske språk, samt de tre skriftsystemene og uttalelser må kunne mestres godt nok til å vist ønskes å kunne brukes aktivt. Noe som kan skape forvirring til de som ikke kan eller forstår japansk er at dette har gitt en innvirkning i måten å uttale lange vokaler på. Som f.eks. en lang o kan for eksempel skrives "oo", "ou", "oh", eller "o" (med strek over).

Klassisk japansk:

Jeg valgte å ta med litt særegent om den klassiske japanske skrivemåte som ikke ble tatt med i oversikten om de japansk språklige tidsperioder på side 1. Altså Klassisk japansk ( chuko nihongo) som er en videre utvikling av gammeljapansk, og kalles også sen middeljapansk. Den ble brukt mellom 794 og 1185, denne kalt Heian-perioden. Gammeljapansk er skrevet som en litt forandret versjon av kinesisk skrift, men to andre skriftsystemer ble innført i klassisk japansk: Hiragana og Katagana. Dette var meget hendig for japanerne siden dette gjorde det lettere å skrive. Og dermed etterfulgte en gullalder i japansk litteratur med mange gode klassikere som Fortellingen om Genji, Fortellingen om bambuskutteren, samt Fortellingene om Ise og andre verk.

Japansk språk i forhold til norsk:

Det er ikke stort mer å si om det japanske språk og norsk sine likheter til hverandre siden de har veldig forskjellige skrifttyper. Norsk som benytter seg av det latinske språk og japansk som består av kinesiske og japanske ord avhengig av hvilken periode du sikter til. Det japanske skriftsystemet har ord som ikke bare behøver å bety et ord men også en bestemt mening, ettersom hvilken setning og situasjon du bygger den på. Samt hvordan setningen er bygd opp slik at motparten forstår innholdet. I uttale har ikke japansk noen særlig vanskelige uttalelser og kompliserte ord, men de snakker et språk det trengs en del kunnskap for å kunne forstå og bruke. Norsk og japansk kan passe fint sammen enten en japaner skal lære norsk eller omvendt, det gjelder å lære de mest grunnlegende 1945 joyo kankji ordene i det Kataganske skriftspråket. Lære hvordan man skal kunne sette in ordene i en setning så den gir riktig mening, samt at man må kunne uttale ordene riktig. Man kan alltids bare skrive ordene som dem uttales, dette har også blitt litt mer populært i Japan selv, men de 3 skriftspråkene er fortsatt obligatoriske for å kunne skrive japansk til en japaner eller i Japan. I Norge har vi flere typer bøyning av de bestemte ord en i Japan, fordi Japansk har en annen skrivemåte og presenterer ikke bare et ord i en setning men også en spesiell mening uten å bøye ordet etter alle kunstens regler.