Det har blitt drevet produksjon av jern i Norge svært lang tid. Det til tross for at det tok nesten 1000 år før denne kunnskapen nådde oss. Fra ca. 300 f.kr. og fram til utpå 1800-tallet var den norske produksjonen av jern konsentrert om fordeling av malm som ble gravd ut av jernrike myrer.

 

Den første produksjonen av jern fant trolig sted i Lilleasia for rundt 3500 år siden. Her hjemme i Norge begynte «Jernalderen» for mer enn 2000 år siden, men det har ikke vært snakk om noen sammenhengende produksjon siden den gang.

 

"Jernet er verdens viktigste metall. Uten jern vill vår sivilisasjon neppe være mulig. Over alt spiller jernet en viktig rolle; fra hemoglobinet i blodet vårt til de mest avanserte våpen og elektroniske datamaskiner, fra de finsete instrumenter til de mest djevelske våpen." Thorleif Larstuvold i "jern, malm og stål" (1984)

 

Dette utsagnet fra Thorleif Larstuvold, inneholder mye sannhet. Hvordan ville vårt samfunn vært uten jern? Ingen biler, ingen datamaskiner, ingen fly, ingen komfyr og ingen teknologi i det hele tatt.

 

Den første jernproduksjonen i masovn kom i 1625. Jernproduksjonen foregikk da i to trinn, reduksjon og ferskning. Etterhvert var det kommet 39 jernverk i drift, og nesten alle av dem på Sør- og Østlandet. Den gjennomsnittlige årsproduksjonen var på ca 10000 tonn, og det kan nevnes at i dag smelter Fundia's stålovn den samme tonnasjen på under seks døgn.

 

   

 

Produksjon i Nordland

Den dominerende produsenten i Norge i dag er Fundia Norsk Jernverk, som har sitt utspring i det tidligere Norsk Jernverk i Mo i Rana. Bedriften produserer armeringsjern og varmvalset stål og bruker skrap som råstoff. De viktigste sluttbrukerne er bygge- og anleggsnæringen og skipsverft. Eksportandelen er høy. Norge har i tillegg produksjon av tynnplater og rør.

 

 

I 1803 var Hans Nielsen Hauge på reise i Rana. Hauge, som var predikant, var òg en driftig forretningsmann, som øynet store økonomiske muligheter i Rana-distriktet. Han fant en jernmalmgruve, som vakte hans interesse.

 

150 år etter Hans Nielsen Hauges besøk, ble det drift etter jernmalmen i Rana, i Ormlia nord for Langvatnet. Fram til i 1870, da Mostadmarken Jernverk, som var mottaker av jernmalmen ble nedlagt, og 22 år til, ble det tatt ut malm fra gruva. I 1892 stilnet driften, etter å ha gått jevnt i ca 40 år. I 1892 var allerede letingen etter malm i Dunderlandsdalen godt i gang. Sogneprest Ole Tobias Olsen mutet i løpet av 1870-årene en rekke malmfunn.

 

Egenskapene til jern

Jern som bruksmateriale har vært kjent fra årtusener tilbake og har gjennom tidene utviklet seg til å bli det materiale som blant alle stoff er har fått den største betydning for vår sivilisasjon. Jern er et grunnstoff som i ren tilstand bare har en ubetydelig anvendelse. Det er bare i blanding med andre stoffer at jern får de egenskaper som har gitt dette materiale en helt enestående posisjon.

 

Vi skal ikke gå inn på jernets metallurgi, bare nevne at det stoff som først og fremst gir jernet bruksegenskaper er kullstoff, eller sagt med stoffets riktige kjemiske benevnelse, karbon. Det materialet vi benevner stål, er pr. definisjon jern med et innhold av karbon på inntil ca. 1 %. Dette materialet er hårdt, men samtidig bøyelig og smibart, det vil si det lar seg forme i oppvarmet tilstand. Høyere karboninnhold gir jernet andre egenskaper, det som benevnes støpejern har eksempelvis ca. 4 % karbon.

 

Da karbon alltid har vært til stede i de eldste fremstillingsprosesser har jern også automatisk fått bruksegenskaper, men det er et enormt sprang fra de første jernmaterialer utvunnet fra myrmalm til vår tids utvalg av stålkvaliteter, tilpasset omtrent alle tenkelige anvendelsesforhold.