Laget av Silje 9d, våren 2003

≈ Innholdsfortegnelse ≈

≈ Forord ≈

Ordet ”konsentrasjonsleir” er en betegnelse som først ble brukt av britene under boerkrigen. I kampen mot geriljatroppene sperret de motstandernes kvinner og barn inne i konsentrasjonsleirer. Senere er navnet mest kjent fra den 2. verdenskrigen, og betegner en utryddelsesleir som tyskerne drev. Fangene, som kunne være politiske motstandere, sabotører, krigsfanger, gisler, kriminelle, homoseksuelle og jøder, ble behandlet så ufattelig grusomt og hjerteskjærende. Leveforholdene var aldeles sjokkerende, og måten fangene ble behandlet på krenker menneskeverdet. De som ble sendt til disse leirene kunne nesten være sikre på å ikke komme ut igjen levende. Derfor var det til stor hjelp og motivasjon at det ble holdt samlinger og bønnestunder for de som hadde en gud. Blant andre den polske munken Maximillian Kolbe var en stor helt som ofret seg for at andre skulle lide mindre. Han ba sammen med jødene, og fikk fangene til aldri å gi opp. Arbeidet i konsentrasjonsleirene var strengt bevoktet, og en hvilken som helst unødvendig manøver kunne føre til døden. Mange ble til og med sendt rett i gasskamrene hvor de ble gasset i hjel, og antall jøder som døde under krigen er 6 millioner. Tyskerne hadde leirer både i Tyskland og Polen (f. eks Bergen-Belsen, Auschwitz, Sachsenhausen, og Dachau ), men okkuperte også noen norske bygninger som ble omgjort til leirer (f.eks. Grini, Ulven, Espeland og Falstad). I dette prosjektet skal jeg ta for meg hvordan jødene hadde det under den 2. verdenskrigen, skildre tanker og følelser hos en fange (eget dikt) samt få med de viktigste faktaopplysningene om noen av konsentrasjonsleirene.

I konsentrasjonsleirene ble fangene totalt isolert fra omverdenen og hverdagen var knallhard.

≈ Auschwitz 1 ≈

Auschwitz 1 ligger i Polen og er det tyske navnet på byen Osewiecim. Leiren var hovedsakelig en militærleir, men ble okkupert av tyskerne og omgjort til arbeidsleir for fanger i 1940. Gjennomsnittlig var det mellom 13 000 og 16 000 fanger i leiren hvert år, men i 1942 var det hele 20 000 fanger som bodde i leiren.

I Auschwitz 1 var hverdagen preget av tungt og risikofylt arbeid. Hver dag ble fangene ført ut av leiren og gjennom porten hvor disse ordene stod: Arbeit macht frei. Dette løftet, som betyr ”arbeid frigjør”, ble absolutt ikke holdt, og fangene måtte virkelig slite for ikke å bli drept av lederne i leiren. Arbeidsdagen var på 12 timer, og mange døde i arbeidsulykker eller rett og slett av sult, utmattelse, tortur eller henrettelser. Ingen vet hvor mange som omkom til sammen i de tre leirene Auschwitz 1, Auschwitz 2 (Birkenau) og Auschwitz 3, men det varierer mellom 1 og 4 millioner mennesker. Når fangene var ”oppbrukt” og var blitt ubrukelige bar det rett i gasskamrene.

De aller fleste fangene var jøder, men også sigøynere, homofile, politisk aktive, kristne, kriminelle og nazimotstandere ble satt i konsentrasjonsleirer. Noen døde av det grusomme arbeidet, mens andre ble sendt rett i gasskamrene uten en gang å bli registrert. I Aushwitz 1 ble det til sammen brukt over 20 000 kilo cyklon B i løpet av 1942 og 1943. Dette er en gass som kveler, og den ble flittig brukt for å ta livet av flest mulig mennesker i gasskamrene. I følge leirkommandant Rudolf Höss, trengtes det 5-7 kilo cyklon B for å drepe 1500 mennesker…

I Auschwitz 1 var det også en blokk som var helt isolert fra resten av leiren; Blokk 11 eller den såkalte dødsblokken. Dette var et fengsel i fengselet, og fanger som hadde gjort noe galt ble dømt av SS-menn på henrettelsesplassen utenfor blokken. Fangene ble stilt opp mot en mur og skutt, eller de kunne bli hengt opp bakbundet på en stokk til scenene i kroppen var slitt av. Blokken hadde også tre typer celler i kjelleren. Celle nr. 18 var sultecelle, hvor blant andre Maximillian Kolbe måtte sitte til de døde. Celle nr. 20 var stummende mørk og hadde ingen vinduer. Den kunne tettes helt igjen og fangene ble langsomt kvelt på grunn av oksygenmangelen. Celle nr. 22 var delt inn i fire celler som hver var 90x90 centimeter. Disse cellene ble brukt til tortur (i likhet med alt det andre som foregikk i leiren…) og fire fanger måtte stå oppreist inne i disse ørsmå rommene til de døde.

≈ Auschwitz 2 ≈

Det første krematoriet i Auschwitz 1 hadde ”bare” plass til 350 lik per døgn, og ble raskt for lite etter hvert som nye fanger ankom leiren. I 1941 ble byggingen av den nye leiren satt i gang ca tre kilometer fra hovedleiren. Reichsführer Heinrich Himmler hadde bestemt at Auschwitz 2, eller Birkenau som leiren også ble kalt, skulle bli kjent for den totale utryddelsen av jødene. Det endte også slik, og leiren ble den desidert største utryddelsesleiren laget av nazistene. Det ble satt opp over 300 nye bygninger, og på det meste oppholdt det seg hele 100.000 fanger der samtidig. Til tross for disse skyhøye tallene på mennesker, var det enda flere som kom til leiren, men som aldri fikk oppleve det å leve og arbeide i en fangeleir.  70-75 prosent av alle som ankom leiren, ble nemlig sendt rett i gasskamrene.

Til Birkenau kom det både kvinner, menn og barn. De fleste kvinnene bodde i mursteinsbrakkene hvor det bare var et jordgulv og ingen form for isolasjon. Om vinteren kunne det bli utrolig kalt i disse brakkene, og lite hjalp det på varmen at de bare fikk litt halm til å ha i sengene. De sov i treetasjes senger og lå 3-4 fanger ved siden av hverandre.

Det fantes også andre typer ”hus” i Birkenau, hvis man kan kalle det det. I trebygningene som tidligere hadde blitt brukt som staller for hester, sov mennene.  Under byggingen av leiren ble stallene gjort litt om, og opptil 1.000 fanger ble stuet sammen der hvor 52 hester tidligere hadde hatt sitt tilhold.

Mange tusen fanger ble fraktet til Auschwitz ved hjelp av jernbane. For de fleste gikk togturen rett inn i gasskamrene…

≈ Sachsenhausen ≈

Sachsenhausen ligger nordvest for Berlin i Tyskland, og det var denne konsentrasjonsleiren de fleste norske fangene ble sendt til. Av de rundt 2450 fangene som ble sendt til leiren, omkom ”bare” 200 av dem. Dette var veldig lite i forhold til de enda mer sjokkerende tallene fra andre konsentrasjonsleirer.

Sachsenhausen ble opprettet i 1936, og skulle i utgangspunktet være en leir for kommunister, sosialdemokrater, fagforeningsfolk, liberale, kristne, jøder, sigøynere, kriminelle, pasifister (motstandere til krig), Jehovas vitner, homofile og asosiale. Fra krigen brøt ut i 1939 og frem til 1945 ble den først og fremst brukt som arbeidsleir for utenlandske krigsfanger.

Et av arbeidsområdene som Sachsenhausen huskes aller best for, er sko-testbanen. På en fire mil lang bane som var laget av forskjellige underlag, ble mange av fangene tvunget til å gå hver dag. Under hele den ti timer lange turen, måtte de i tillegg bære 15 kilo på ryggen, og hensikten med dette torturarbeidet var å teste skosåler.

I løpet av de årene som Sachsenhausen fungerte enten som arbeidsleir eller som konsentrasjonsleir, altså fra 1936-1945, omkom 120.000 mennesker. 100.000 av dem ble drept, mens 20.000 døde av sult, utmattelse eller sykdom.

I tillegg til sko-testbanen huskes også Dødsmarsjen spesielt godt. Den 21.april 1945 ble nemlig 30.000 fanger drevet på vandring fra leiren i retning Østersjøen. Planen var at fangene skulle gå om bord i et skip som ventet ved kaia og at skipet skulle senkes. Sovjeterne klarte å avverge aksjonen, men allikevel gikk mange liv tapt. 6.000 fanger omkom underveis av vandringen.

≈ Ravensbrück ≈

Ravensbrück ligger ca. 6 mil fra Sachsenhausen, og var den store kvinneleiren. Kvinner og barn fra de fleste europeiske land ble sendt til denne leiren, også norske. Av i alt 132.000 kvinner som kom til leiren, døde 92.000 av dem av sult, sykdom eller henrettelser. 103 av dem var norske kvinner, og navnene på alle sammen står oppslått på en av brakkeveggene.

Gasskammeret i Ravensbrück ble bygget sent i forhold til i de andre leirene; i desember 1944. Fra den tid og til leiren ble befridd 30. april 1945, ble gasskammeret flittig brukt, og 5.793 kvinner ble gasset i hjel.

Veldig mange var gravide da de ankom leiren, men de grusomme forholdene gjorde det umulig for mødrene å fostre de nyfødte barna. Alt for lite næring gjorde at svangerskapet ble aldeles håpløst. Noen døde allerede før fødselen, og det hendte at kvinnene måtte se gravide bli sparket og slått i magen.

Det var ikke bare mennene i konsentrasjonsleirene som fikk umenneskelig behandling av de ansatte. Også kvinnene måtte arbeide til de sank sammen av utmattelse, og da fikk de også strenge straffer. Kvinnene fikk oppleve mange torturmetoder ble brukt; de måtte stå oppreist i opptil flere døgn, de ble pisket og slått eller de ble innelåst i et bur hvor det bare

fantes en stol…

Sanitærforholdene i brakkene var aldeles sjokkerende. Toalettene var et hull i bakken som ofte fløt over, og ingen fikk ikke rent undertøy eller bind. Derfor var det en gledens dag de få gangene trusene skulle vaskes… I brakkene var det treetasjes senger, og fangene måtte ligge 3-4 fanger i hver seng avhengig av hvor mange som var i leiren. 

En av brakkene i Ravensbrück.

≈ Dikt ≈

Lange reiser uten mat.

Ingen latter, ingen prat.

Ingen vet hvem noen er.

Mor er hjemme, jeg er her.

Mange menn og noen gutter.

Ingen vet hvor reisen slutter.

Noen gråter, noen sover.

Plutselig er reisen over.

Uten krefter, voldsomt trett,

Sliten, sulten, utmattet

Går jeg gjennom leirporten.

”Arbeit macht frei” heter den.

Ingen skjønner noen ting,

Vandrer bare rundt i ring.

Sure menn med sinte blikk

Møter oss som vonde stikk.

Vi blir ledet til no’n brakker.

Der er tresko, bukser, jakker.

Menn med kniver og maskiner

Klipper håret så det hviner.

Utse’nde er likt på alle.

Håret måtte vi la falle.

Vonde sko og stripet jakke.

Vi har ei oss selv å takke.

Nå er ”ingen” trette lenger

Etter søvn i harde senger.

Arbeidet skal by’ne snart.

Alt må skje i takt og fart.

Noen hamrer, noen spar.

Stemningen er vond og rar.

Alle savner sine kjære,

Drømmer om å være nære.

Arbeidsdagen, den er lang.

Alt som gjøres skjer med tvang.

Kroppene er voldsomt magre.

Noen ender som kadavre.

Mat er ikke dagligdags,

Ikke kjøtt og ikke laks.

Suppe, grøt og kanskje vann,

Gir nytt mot til alle mann.

Fins det noen ute der

Som vet hva som hender her?

Hjelpen er så langt ifra,

Det er alt hva jeg vil ha…

Ut herfra, det vil jeg gjerne,

Før jeg fryser av meg tærne.

Tær er ikke viktigst her.

Jeg vil hjem til mat og klær.

Se! Vi strever, frakter kull.

Hjelp oss ut fra dette hull!

Se! Vi jobber. Se! Vi blør.

Se! Vi sulter. Se! Vi dør.

≈ Bokomtale: Anne Franks dagbok ≈

Anne Frank er ei ung, jødisk jente som uheldigvis får oppleve jødeforfølgelsen og den andre verdenskrigen. Hun bor i Holland sammen med familien sin på fire; mor, far, søsteren Margot og henne selv. I løpet av den perioden som boka er skrevet, opplever Anne og familien mange grusomme, forferdelige, skumle og sjokkerende hendelser. Livene deres blir totalt forandret, og det å leve som jøde blir svært vanskelig. I hjemlandet deres blir det i løpet av Annes barndom innført en rekke jødelover som begrenser veldig mye av deres offentlige liv, så vel som fritiden deres. Alle jøder må ha på seg gule stjerner som symboliserer hvilket ”folkeslag” de hører til. I tillegg har de ikke lov til å gå på kino, teater eller noe annet offentlig sted, og de kan ikke bevege seg ute på gatene etter klokken åtte. Mange av deres nærmeste venner blir tatt av politiet og sendt til konsentrasjonsleirer, mens noe av slekten flykter til Amerika. I frykt for å bli fanget og sendt vekk fra Holland bestemmer herr Frank seg: De må pakke koffertene sine og gå i dekning.

Fra og med onsdag 8. juli 1942 bodde familien Frank i en bakbygning i farens forretningsgård. Kollegene hans visste alle om familien som skulle flytte inn, og mange av dem var meget hjelpsomme under hele det to år lange oppholdet. Også en annen familie, van Daan, bor i bakbygningen, noe som fører til voldsomt store diskusjoner og ergrelser. I flere måneder i forvegen hadde matvarer, møbler og klær blitt fraktet til bakbygningen, for at flyttelasset ikke skulle bli alt for stort og oppsiktsvekkende. Utover i krigen blir det innført rasjoneringskort for mel, smør og andre råvarer, som farens kolleger hjelper til med å få brakt i hus.

I Anne Franks dagbok, som hun kaller Kitty, møter vi ei munter, lykkelig, åpen og kunnskapsrik jente, som skildrer livet i bakbygningen. Men etter hvert som tiden går, mister hun mange av disse gode egenskapene, samtidig som hun bestemmer seg for å finne igjen nye. Forholdet mellom henne og faren, som blir kalt Pim, har alltid vært meget bra, til og med bedre enn et mor/datter-forhold.  De snakker med hverandre om alt mulig, og stoler virkelig på hverandre. Men det livet de lever i bakbygningen påvirker dem alle sammen, for å leve tett inntil hverandre i over to år uten å ha noen som helst mulighet til å ta en pause fra hverandre, ble litt for mye av det gode. Etter hvert som tiden går forstår de seg mindre og mindre på hverandre, og i dagboken skriver Anne om det evige savnet etter en mor eller en far å snakke med. Selv om savnet etter en mor er aller størst, er hun fullt inneforstått med at hun og moren er alt for forskjellige til å bli noe radarpar.

Dagboken til Anne er til god hjelp for henne i de vanskeligste tidene. I dagbokbrevene legger hun spesielt vekt på sine egne følelser og den håpløsheten hun føler innvendig. Mange av brevene er skrevet i de aller mest lykkelige eller vonde øyeblikkene, noe som gjør ordene og skildringene enda sterkere. Selv om det nesten ikke gikk en dag uten en eller flere krangler, hendte det også hyggelige ting. Blant annet utviklet Anne og Peter van Daan et strålende vennskap, som etter hvert utvikler seg til noe enda mer… Anne har virkelig skrivekunnskaper – det er lett å se. Dette gir hun også uttrykk for selv, og ønsket om å bli forfatter er stort. Hun skriver også at det ville vært flott å fortelle andre mennesker om hvordan det var i bakbygningen under krigen, slik at flere kunne få et inntrykk av innestengelsen; eller utestengelsen fra samfunnet.

Ved å lese Anne Franks dagbok får du et utrolig godt inntrykk av det håpløse jøde-livet under den andre verdenskrigen. Selv om det er skrevet av en ung dame, er det tungt stoff,  og passer nok best for de fra 13-14 år og oppover. Boka er kunnskapsrik, både når det gjelder politikken under krigen og familielivet. Boka er stappfull av lure sitater og glupe tanker, som det er verdt å huske på. Det ville vært fint om Anne Frank hadde sluppet å dø i en konsentrasjonsleir, for da ville hun blitt en stor forfatter. Når hun klarer å skrive en så flott bok i sin unge alder av 12-14 år, er det ingen som kan nekte på at Anne Frank hadde talent. Selv om hun ikke gir uttrykk for at hun ville gitt ut boken, er det mulig å lese mellom linjene at hun hadde noen planer. I de aller siste brevene skriver hun om hvordan hun håpet det skulle bli å slippe ut igjen, og at kanskje flere mennesker ville ha glede av boken. Hun fikk aldri oppleve friheten igjen, for den 4. august 1944 brøt nemlig politiet seg inn i bakbygningen og arresterte alle de åtte som lå i dekning der. Noen dager senere ble Annes dagbok funnet på gulvet, og etter krigen ble den gitt ut først i Holland, før den ble oversatt til fransk, tysk og engelsk. Den unge forfatteren klarte å trollbinde leserne så godt, at salget bare økte og økte. I dag er den kjent over hele verden og leses av millioner av mennesker verdt år. Håper at du også tar til fornuft og setter deg ned med en god bok i fanget!

≈ Etterord ≈

Det har vært utrolig spennende å arbeide med dette prosjektet. Når det du leser på internett trollbinder deg og gjør at du ikke klarer å legge fra deg skolearbeidet, er det virkelig morsomt med lekser. Grunnen til at jeg valgte å skrive om jødene og konsentrasjonsleirene, er at det er en så forferdelig historie som det er verdt å lære mer om. Slik får jeg mer forståelse for mennesker og det dyrebare livet vi lever, samtidig som jeg ikke kan begripe det som skjedde i konsentrasjonsleirene. Hvordan kan et menneske være så hard og hjerteløs mot et annet menneske? En annen ting som er ekstra motiverende, er å vite at jeg til sommeren skal besøke nettopp en av disse dødsleirene; nemlig Auschwitz. Det er jo veldig bra å ha litt kunnskaper om et reisemål før man drar dit. Jeg synes at arbeidet har gått ganske greit, men jeg skulle ønske at det hadde vært mer intensitet i prosjektet. Å arbeide med et prosjekt i to timer hver uke i flere måneder gjør at man nesten glemmer hva man driver med…