Johan Sebastian Welhaven ble født i Bergen i 1807. Faren hans var prest på sykehuset og hadde Welhaven som yndlingsbarn. Han hadde fire søsken.

Bortsett fra sin store misnøye på skolen hadde han en lykkelig barndom. Han var ganske sta og vanskelig å ha med å gjøre de første årene på skolen, og han fikk mange klager fra lærerne. Det var en lærer med navn Lyder Sagen som fikk skikk på gutten i norsktimene, der læret Welhaven om kunst og poesi. Sagen oppmuntret Johan til å fortsette med diktning.

 

Etter farens ønske studerte Welhaven teologi i Kristiania. Har kom han inn i et miljø som fikk betydning for utviklingen hans. Han stiftet bekjentskap med mange historiske personer som P. A. Munch, Henrik Wergeland, Ivar Aasen, og Asbjørnsen og Moe. Disse menneskene gjorde så han ble engasjert i politikk. Welhaven gjorde seg godt bemerker i Danmark-Norge striden. Der ville han at Norge og Danmark skulle forbli et felles land. Han mente også at det var på tide at Norge ble mer Europeisk og internasjonal, enn bare et land med stolte bønder som ville bli selvstendige for alltid. Rivalen Henrik Wergeland kritiserte Welhaven på det sterkeste, fordi han mente det motsatte av han selv. De var til og med uenige i diktningen, Welhaven skrev en bok der han kritiserte skrivemåten til Wergeland.

 

I Norges dæmring som han ga ut i 1834, kritiserte han Wergeland og Norge. Det var selvfølgelig i sammenheng med Danmark Norge striden. Det kan virke som Welhaven kritiserte alt om Wergeland. Midt imellom denne striden stod søsteren til Henrik, Camilla. Hun stod mellom sin elskede bror og sin store forelskelse, Welhaven. Welhavens forhold til Camilla var spesielt. Han fant mye spenning og uskyldighet hos henne. I hans senere dikt skrev han mye om Camilla. Men også Welhavens forlovede, Ida Kjerulf, som han var hemmelig forlovet med i seks år skrev han om, men ikke før hennes tragiske død. Året de skulle gifte seg døde hun av tuberkulose. Sorgen og smerten skriver han først om i diktet Nyere Dikte, som han gav ut seks år etter hennes død. Det var også på denne tiden romantikken nådd sitt klimaks og var i ferd med å ebbe ut i den nye litteratur perioden.

 

Welhaven var en typisk romantisk dikter, men i motsetning til Wergeland som sto for en impulsiv og spontan stil brukte Welhaven mye rim og rytme i diktene sine. Han blant annet påvirket av dikt fra Hellas og Roma i antikken. I kulturdebatten (Danmark Norge striden) var han medlem av gruppen som kalte seg for Intelligenspartiet. Hans hovedfiende i debatten var Wergeland, og disse to hadde svært forskjellige syn på den norske kulturen, og hvordan den skulle utvikles. Welhaven mente at Norge var temmelig åndsfattig.

 

Gjennom sitt 66 år gamle liv rakk han å bli lektor ved universitetet i Kristiania (1840) og professor i filosofi (1846), markert seg i den romantiske litteraturstriden med Wergeland og blitt en av romantikkens kjente diktere. Welhaven døde den 21. oktober, 1873, men diktene og minnene om han dør aldri ut.

 

Oversikt over viktige verk

Norges Dæmring 1834

Digte 1838

Nyere Digte 1844

Dyre Vaa 1848

Alfeland 1848

Kjærlighetsbrev til Ida Kierulf 1945

En Digtsamling 1859