Jugoslavia ble dannet etter første verdenskrig. Staten bestod av seks delstater og mange ulike folkeslag og språk. Historien og kulturen var også helt forskjellige. Landet hadde også to forskjellige alfabeter, det latinske som vi bruker, og det kyrilliske som blant annet brukes i Russland.

Etter krigen

Under andre verdenskrig ble Jugoslavia okkupert av Tyskland. Mannen som gikk i spissen for kampen mot de tyske nazistene var Josef Broz Tito. Stalin forsøkte å fjerne Tito gjennom et palasskupp i Beograd. Dette var mislykket, og han gikk over til andre metoder. Stalin innledet isteden en fullstendig økonomisk blokade og en rekke grenseprovokasjoner. Det sovjetiske propegandaaperatet fulgte opp med å kalle Tito for blant annet ”Kapitalistlakei” og ”Skitten Fascist”. Stalin grep likevel ikke til våpenmakt, han innså at et angrep på Beograd kunne bli en finsk vinterkrig i kjempeformat, der jugoslavene grep til våpen for å forsvare landet sitt.  I mai 1955 kom Nikita Khrusjtsjov til Beograd med en offentlig unnskyldning. Etter krigen fikk han makten i Jugoslavia. Tito stammet fra Kroatia og var kommunist, men hav var ikke avhengig av Sovjetunionen. Så lenge president Tito levde ble det Jugoslaviske samfunnet holdt noenlunde sammen. Det kollektive lederskapet som etterfulgte han klarte også å bevare det minimum av nasjonal enhet som var nødvendig i en føderal stat som Jugoslavia.

Etterkrigstidens Jugoslavia var et interessant samfunnseksperiment gjennom forsøkene på å bygge opp et markedssosialistisk system med arbeidsstyrte fabrikker som spesielt synlige kjennetegn. Sett over lengre tid var veksttaksten høy, men økonomien måtte samtidig slite med høy arbeidsløshet. At Jugoslavia kunne bestå som stat skyltes blant annet en heldig utenrikspolitikk, landet hadde gode forbindelser både med øst som ble stadig viktigere eksportsmarked for Jugoslaviske produkter og med vest, som var det viktigste eksportmarkedet. I tillegg hadde Jugoslavia under Titos tid hatt en sterk stilling i den tredje verden særlig innenfor rammen av de såkalte alliansefrie landa. Tito døde i 1980.

Kommunismen forsvinner og Jugoslavia oppløses

Ved parlamentvalgene våren 1990 seiret borgerlige koalisjoner både i Slovenia og i Kroatia. Like før hadde det jugoslaviske kommunistpartiet offisielt frasagt seg sitt maktmonopol. Ved siden av de tradisjonelle skillelinjene i Jugoslavia – etniske, religiøse og kulturelle - hadde det i begynnelsen av 1990-årene utviklet seg en ny linje. De mer utviklede republikkene valgte først en demokratisk markedsøkonomisk linje, mens regimene i de mindre utviklede republikkene holdt fast ved planøkonomien. Den sterkeste støtten både til føderealismen og kommunismen fantes i Serbia.

Kommunismens fall i Øst Europa gjorde et sterkt inntrykk i Jugoslavia. Det kommunistiske partiet hadde bidratt til å holde Jugoslavia sammen, men så mistet kommunismen makten i flere av delstatene. Den første republikken som trakk seg ut var lille rike Slovenia helt i Nord, det skjedde i 1991. Dette foregikk uten kamper, for det bodde stort sett bare slovenere der. Det ble verre da også Kroatia trakk seg ut, for i Kroatia bodde det mange serbere, og de var i mot at Kroatia skulle bli selvstendig. Det ble en liten krig, men serberne var ikke i stand til å hindre kroatene i å løsrive seg. Mange serbere måtte flykte derfra. Så fulgte Bosnia-Hercegovina og Makedonia etter. I Bosnia-Hercegovina brøt det ut en voldsom borgerkrig som følge av dette. 200.000 mennesker omkom, og det ble først fred i 1995 etter at både FN og NATO hadde vert innblandet. Foruten Serbia var Montenegro den eneste av de gjenværende republikkene som fortsatt var innstilt på en Jugoslavisk løsning. I begge disse republikken beholdt de omdøpte kommunistpartiene makten i de første frie valgene i 1990. Den viktigste kløften gikk etter denne tiden mellom Kroatia og Serbia. I første rekke var det på grunn av befolkningssituasjonen og de uklare grensene. Det serbiske mindretallet i Kroatia aksepterte ikke denne republikkens selvstendighet. Motsetningene ble raskt skjerpet i 1991og utviklet seg til en blodig borgerkrig med omfattende materielle skader. Krigens voldsomhet og de mange overgrepene fra begge sider avspeilet en uforsonlig innstilling mellom partene. I 1992 opphørte Jugoslavia i virkeligheten å eksistere.

I Jugoslavia var det store etniske motsetninger. De seks republikken Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia, Montenegro og Makedonia pluss de to provinsene innenfor Serbia, Kosovo og Vojvodina har alle hver for seg presentert regionale og etnisk baserte interesser, men identitetsgrunnlaget har samtidig variert fra område til område. Slovenia var etnisk og religiøst ensartet, med en høy økonomisk utviklingsgrad. Kroatia var langt fra like enhetlig og veldefinert.

Ved siden av den kroatiske flertallsbefolkningen fantes det i den kroatiske republikken en relativt høy andel serbere også  i Slovenia var det sånn. I naborepublikken  Bosnia-Hercegovina bodde det et stort antall katolske kroater. Deres erfaringer har ikke bare vert preget av sameksistensen med de serbiske ortodokse, men også en lang felles historie med muslimer. Serbere var den største folkegruppen i Jugoslavia, og hadde stor innflytelse på politikken og samfunnsutviklingen, og serberne ville gjøre Kosovo til en egen republikk. Dette mislikte albanerne sterkt. Serberne begynte så å frykte at det kunne føre til en sammenslutning med Albania. I 1980-årene vokste motsetningene helt til det i 1990 etter at Serbias president Slobodan Milosevic hadde redusert Kosovos rettigheter og innført direkte serbisk styre. Sværbehandlingen utviklet seg senere til ren undertrykkelse.

I dag

Høsten 1998 gjorde NATO noe med problemet, de begynte å bombe Beograd og Serbia for å få Milosevic til å gå av. Men til tross for omverdenens fordømmelse, NATOs bombeangrep og internasjonale sanksjoner hadde Milosevic ikke vist noen tegn til å ville gi fra seg makten. Under presidentvalget i slutten av september 2000 ble Vojislav Kostuica valgt til ny president. Gjenoppbyggingen av landet ble startet, og de fikk mye hjelp. Milosevic ble ettervert arrestert og siktet for maktmisbruk og masseutryddelse av mennesker. Han er i dag i rettssak i Haag, Nederland. Det går bedre for stakkarene ned i Midtøsten. Mange av flyktningene som kom til Norge har vendt tilbake, men noen velger å bli for de er fortsatt usikre på situasjonen der nede.