Han het egentlig Jean Baptiste Jules Bernadotte og var født i den lille byen Pau i Sør-Frankriket. 17 år gammel lot han seg verve som soldat. Under den franske revolusjon steg han hurtig i gradene og ble divisjonsgeneral 1794. Etter Napoleons statskupp 1799 ble han kommandant i Hannover og på samme tid marskalk av Frankrike. 1805 deltok han i slaget ved Austerliz, og samme år ble han utnevnt til fyrste av Ponte Corvo i Italia. Som kommandant i Hamburg 1807-1809 viste han utpregede ledende evner. Det var også i denne tid at han la grunnlaget for sin store private formue.

Forholdet til Napoleon ble atter meget spent under Wagram-felttoget, og Bernadotte søkte avskjed. Etter den svenske tronfølger Karl Augusts død kom det kontakt i stand mellom Bernadotte og svenskene kretser, og 1810 ble han på riksdagen i …rebro valgt til svensk tronfølger. Like etter kom han til !Sverige og ble hyllet av riksdagen under navnet Karl Johan og adoptert av Karl 13. Fra første stund ble han den virkelige statsleder i Sverige. Sin utenrikspolitiske linje hadde han klar:

-De svenske revansjeplaner om å gjenerobre Finland burde oppgis. Ê-Forholdet til Russland måtte bedres. -Som erstatning for det tapte Finland burde man få russisk hjelp til å vinne Norge.

Karl utarbeidet planene for felttoget i Tyskland, og førte selv den såkalte nord-armŽ 1813Ð1814. Etter slaget ved Leipzig vendte han seg mot Danmark, rykket inn i Holstein og tvang Frederik 6 til freden i Kiel 1814, der Danmark måtte gi Norge til Sverige. Etter å ha vendt tilbake til Sverige i slutten av mai 1814 kunne han konsentrere seg om ÇopprøretÈ i Norge. Etter et kort felttog samme sommer ble konvensjonen i Moss avsluttet, og 4. november ble hans norske politikk kronet med seier ved valget av Karl 13 til norsk konge.

Både som kronprins og konge (fra 1818) var Karl den virkelige leder av svensk politikk. Det var særlig utenrikspolitikk han interesserte seg for, og der hadde han også spesielle forutsetninger, våken, klartenkt og med en imponerende oversikt over den internasjonale situasjon. Et godt forhold til Russland stod alltid for ham som en nødvendig garanti for Sverige og Norge; de store fordeler som 1812-års politikke ºn hadde brakt, gjorde at han meget nødig ville oppgi den russiske orientering, selv ikke i 1820-årene, da en del av hans nærmeste medarbeidere virket for en vestvendt politikk. I Sverige gjorde en liberal opposisjon seg gjeldende i hans senere år, en nokså hard kritikk reiste seg mot hans yndlinger, som man påstod hadde for stor innflytelse.

I Norge ble det iblant konflikt mellom Karl og Stortinget, særlig i 1821 og 1836. Hans popularitet var likevel stadig stigende i Norge, og i sine siste leveår var han nærmest folkekjær. Hovedgaten i Oslo bærer hans navn, og foran slottet står hans statue, laget av Brynjulf Bergslien og avduket 1875.