Karl Marx var sønn av en velstående tysk Advokat av jødisk avstamming. Som ung studerte Marx den greske materialismen , og han tok doktorgraden på Demokrit og Epikur. Ellers fikk han sterke impulser fra den Venstre-hegeliansimen som ”lå i lufta” på den tida.
Ei tid var han journalist i den liberale Rheinische Zeitung, men i 1943, etter at denne avisa var blitt forbudt av den prøyssiske regjeringa, reiste Marx til Paris. Der kom han i kontakt med de franske sosialistene. En av personene han bl.a. møtte , var Fredrich Engels.
Mellom disse to blei det er livsvarig vennskap og et nært samarbeid. Gjennom Engels fikk Marx et innblikk i britisk økonomisk teori og sosiale forhold i England.

Etter ei tid blei Marx utvist fra Frankrike p.g.a. politisk arbeid, og han dro dermed til Brussel. I samarbeid med et kommunistisk forbund utarbeidet Marx og Engels et programblad ”Det kommunistiske manifest” som ble utgitt i 1848. Under revolusjonen i 1848 reiste Marx attende til Rhinland, men da revolusjonen var slått ned, flyktet han til London, hvor han ble værende resten av livet.

I 1864 var Den første internasjonale dannet, og Marx var en av drivkreftene bak. Denne organisasjonen skulle representere proletariatet i alle land. Etter nederlaget til Paris-kommunen i 1871, gikk Den første internasjonale i oppløsning. Fra og med da konsentrerte Marx seg om det vitenskapelige arbeidet og var ikke mer med i politikken. I årene som gikk var ikke Karl Marx så tilfreds med å bare fortolke verden, han ville så gjerne forandre den også! Hos Marx ble med andre ord den politiske teorien forstått som et ledd i en politisk aktivitet. Den politiske teorien er ikke kontemplasjon over sannheten.
Den politiske teorien er selv et trekk i en politisk kamp, for eller imot samfunnsmessige endringer. Marx blir gjerne framstil som en viderefører av A. Hegel: For Hegel var verden en historisk prosess der utviklinga av ideene var det grunnleggende. Marx overtar synet på verden som en dialektisk historisk prosess, men hevder at det er utviklinga av det materielle som er det grunnleggende. En slik framstilling av Marx som ”materialist” er i beste fall en forenkling.

Hans tanker kan en se i sammenheng med de samfunnsforhold som forelå i den tiden han levde. Det var et Europa som ble mer og mer industrialisert og hvor pengene og makta ikke lå hos de fattige arbeiderne, men tvert imot hos den rike industriherrene. Dette mente Marx var helt galt, han hadde lite til overs for den rike og maktsyke overklassen. Da kom hans tanker om at det er arbeid som skaper mennesket. Marx ønsket seg et samfunn som var organisert slik at «ingen har et ekslusivt virksomhetsområde, men kan utdanne seg i hvilken retning han vil, [samfunnet regulerer].

I den tiden han levde, var barnearbeid en selvfølge. Disse skulle bidra til at familien skulle klare seg. Det var nødvendig at de gikk ut i arbeid og ikke tok utdanning grunnet lønnsforholdene som forelå på den tiden. I dag er barnearbeid ikke vanlig i Europa, men i mange andre steder i verden. Hva er da Marx sitt syn på barnearbeid? Viss en sier at det er arbeid som skaper mennesket, vil barnearbeid være helt greitt. Barna vil bli en byrde for samfunnet så lenge de ikke bidrar til bruttonasjonalproduktet. Mennesket måles dermed i den grad det bidrar til dette. Dermed ser man bort fra andre menneskelige behov som trygghet, kjærlighet og omsorg. Likevel er det lite trolig at Marx sitt sitat kan gjelde for barn. Da han også mente at det var viktig med utdanning og kunnskap til folket.

Historisk materialisme er det Marx bygde historiesynet sitt på. En oppfatning av historien som legger hovedvekten på de økonomiske og produksjonsmessige forholdene i samfunnet. Utviklingen fra den ene samfunnstypen til den andre mente Marx ble bestemt kampen mellom undertrykkerne og de undertrykte. På Marx’ tid var føydalsamfunnet i Vest-Europa med jord som den viktigste produksjonsfaktoren blitt avløst av et industrisamfunn der penger, fabrikker og maskiner var grunnlaget for makt. Dette var med andre ord videreutviklingen av den kapitalismen som hadde sine røtter i senmiddelalderen, nemlig industrisamfunnet. Tidligere hevdet Marx at all historie er historien om klassekamp. Utviklingen av samfunnet så Marx som dialektisk, det vil de at èn type samfunn ble avløst av et annet ved at klassene kjempet mot hverandre. Motsetningen mellom klassene ble bestemt av utviklingen av produksjonsforholdene og produksjonskreftene. Den industrielle revolusjon var et eksempel på det hevdet Marx.

Jeg vil vel ikke akkurat si at Marx er en ”materialist”, i den forstand han mener mennesket til alle tider primært blir motivert av materiell vinst (vinst er ideal, etnisk materialisme). Tvert om sier Marx at dette framfor alt er karakteristisk for den fasen i historien som er det kapitalistiske samfunn. Marx hevder heller ikke at mennesket er materielt som enkelte påstår. Marx erkjenner ingenting over mennesket, men han deler det aristoteliske synet på mennesket som et menneske-i-fellesskapet, der mennesket først viser hva det er ved å realisere seg gjennom ulike sosiale grupper. Men Marx skiller lag med Aristoteles på et avgjørende punkt. Aristoteles tenker ahistorisk. Forandringa, selvrealiseringa, gjelder det enkelte mennesket, mens de sosiale institusjonene er statiske. Marx tenker derimot historisk. Gjennom arbeid blir nettopp de sosiale institusjonene endra, slik at andre menneskelige egenskaper kan bli realisert på de nye historiske stadiene. Mennesker under kapitalismen kan realisere andre evner enn mennesker i bystaten.
Historien er den danningsprosessen der menneskeslakta realiserte seg. Ved å lære historia å kjenne, lærer vi menneskeslekta og dermed oss selv å kjenne.

Tidligere så vi at Marx så på arbeidet som det helt grunnleggende for mennesket. Gjennom arbeidet realiserer vi oss selv, og i det kan vi legge både all vår erfaring, vår dyktighet og våre behov. Slikt kan en ikke gjøre ved lønnsarbeid. Arbeiderne blir nemlig satt utenfor, fordi det er andres planer og hensikter som ligger bak hele produksjonen. En arbeider kan ikke lenger gjenkjenne seg selv i produktet av sitt eget arbeid. Marx tok seg tid til å studere dette med hvordan arbeidet ble utført i bedriftene, og slo fast at avstanden mellom ideal og virkelighet bare vokst og vokste. De fikk oppgaver som ofte var ensidige og rutinepreget, arbeidet ble utført isolert fra andre og arbeiderne ble i større grad styrt av maskiner og nye redskaper. Ser en på dette som en oppsummering, ser vi fort karakteristiske trekk som underordning, isolasjon og ensidig arbeid. Marx mente at arbeiderne var fremmedgjort både i forhold til selve arbeidet og til seg selv. Arbeiderne ble mer og mer sett på som en vare i en markedsøkonomisk sammenheng, mens ens egenverdi ble ignorert. En fant ut at det nyttet ikke å protestere mot slikt, for det var alltid noen som stod utenfor og ville inn.

I sin samfunnsanalyse skjelnet Marx mellom det han kalte basis og overbygning. I denne sammenhengen er det viktig å understreke at Marx mente produksjonsforhold og produksjonskrefter oftest var avgjørende for hvordan ombygningen ble. En slik overbygning vil f. eks endre seg i takt med forandringer i produksjonsforhold og eiendomsforhold. Nettopp derfor vil vi finne andre normer og styreformer i et kapitalistisk industrisamfunn enn i et jordbrukssamfunn.