Karl Marx, den store filosof og teoretiker, hvis navn for de fleste av oss gir assosiasjoner til marxismen og kommunismen. Han var tysk jøde og ble født i Trier. Som voksen levde han i eksil i europeiske storbyer som Paris og Brüssel. Fra 1849 levde han i London der han som 65 åring døde i 1883. Av hans litterære produksjon vil værk som Det kommunistiske manifest (1848) og Das Kapital (1867) være velkjent.

Hans tanker kan en se i sammenheng med de samfunnsforhold som forelå i den tiden han levde. Det var et Europa som ble mer og mer industrialisert og hvor pengene og makta ikke lå hos de fattige arbeiderne, men tvertimot hos den rikeindustriherrene. Dette mente Marx var helt galt, han hadde lite til overs for den rike og maktsyke overklassen. Da kom hans tanker om at det er arbeid som skaper mennesket.

I den tiden han levde, var barnearbeid en selvfølge. Disse skulle bidra til at familien skulle klare seg. Det var nødvendig at de gikk ut i arbeid og ikke tok utdanning grunnet lønnsforholdene som forelå på den tiden. I dag er barnearbeid ikke vanlig i Europa, men i mange andre steder i verden. Hva er da Marx sitt syn på barnearbeid? Viss en sier at det er arbeid som skaper mennesket, vil barnearbeid være helt greitt. Barna vil bli en byrde for samfunnet så lenge de ikke bidrar til bruttonasjonalproduktet. Mennesket måles dermed i den grad det bidrar til dette.Dermed ser man bort fra andre menneskelige behov som trygghet, kjærlighet og omsorg. Likevel er det lite trolig at Marx sitt sitat kan gjelde for barn. Da han også mente at det var viktig med utdanning og kunnskap til folket.

Viss disse barna er slik en byrde, hva blir da deres hjemmeværende mødre? De er ikke sysselsatt i bedriften «Norge A/S». Men en skal ikke se bort fra at de er meget viktige i samfunnet. Det er disse som oppdrar barna og gir dem kunnskaper de ikke har mulighet til å lære i en normal skolehverdag. Men vi som lever i de vestlige landene er da også så stolte over oss selv med vår «full sysselsetting». Er det ikke da en fare, ifølge dette sitatet, for «diskriminering» av de kvinnene eller mennene som velger bort en travel arbeidsdag til fordel for barn og hjem? Men kvinnebevegelsene streber etter full likestilling og for å få så mange kvinner ut i arbeidslivet som mulig. Men det er jo også slik at i land hvor det kike er så vanlig at kvinner er sysselsatt utenfor hjemmet, har det i dårlige økonomiske perioder selvfølgelig ført til økt arbeidsledighet. Og der har kvinnene vært noen av de første som måtte gå.

Hva med de arbeidsløse da? Deres situasjon er ofte uutholdelig. Ofte bli de satt på sidelinjen og kan ha vanskeligheter med å komme ut i jobb igjen. Folk uten arbeid fantes kike i land hvor kommunismen fikk gjennomslag, man besluttet og gjennomførte full-sysselsetting uten tanke på nasjonaløkonomien. Bakdelene med det ble overbemanning og underskudd. Man fikk ikke de naturlige svigningene i arbeidsmarkedet slik som i flere vestlige land, der arbeiderne ofte har måttet omstille seg og lære seg nye fagfelt. Det er klart at det for et samfunn ikke er bra med så mange arbeidsløse. Arbeidsløshet fører med seg store kostnader for det offentlige. I tillegg er det en uutholdelig situasjon for den arbeidsløse som føler seg unyttig og som snyltere på resten av samfunnet. Her må Marx tanker ha fått gjennomslag i vestens markedsøkonomi, for arbeidsløshet er også her et spøkelse for de fleste arbeidstakere.

Viss man forstår Marx bokstavlig må også de funksjonshemmede vært snyltere. Da har Marx og kommunismen likheter med Hitler og nazismen. Hitler løste problemet med massemord. Vi kjenner til Eutanasiprogrammet, der funksjonshemmede ble samlet sammen og delvis gasset ihjel og delvis drept med sprøyter inneholdende gift. Kommunismen løste det tross alt mer humant men likevel ble funksjonshemmede bare stuet bort. De ble betraktet som ynkelige og var en byrde for samfunnet, de var mindre verdifulle. Det ser vi på de kritikkverdige forhold disse menneskene levde under i institusjonene som var deres hjem i enkelte kommunistiske land. Funksjonshemmede har ikke den samme muligheten til å bidra til velferden i samfunnet. Men ser en det fra en litt annen synsvinkel, skaper de jo også arbeidsplasser i det de trenger omsorg. Noe de får fra hjelpepleiere på institusjoner, fra hjemmehjelper eller i bofelleskap. Dermed bidrar de til sysselsettingen.

Også de eldre eller pensjonistene må fra et materialistisk standpunkt betraktes som unyttige og kostnadshevende for samfunnet. Kommunismen løste aldringsproblemet i enkelte tilfelle på en forholdsvis original måte. De som kjenner litt til DDR sin historie vet godt at der var det slik at en ikke fikk reise ut av landet. Man måtte holde på arbeidskraften. Men når DDR-borgere ble pensjonert fikk de utreisetillatelse. Dermed slapp DDR å betale pensjon for dem som dro til Vest-Tyskland og det ble etterhvert mange. Forøvrig var pensjonen i DDR langt lavere sammenlignet med andre europeiske land.

For oss i Norge høres det skremmende og umenneskelig ut at de som har bidratt hele livet ikke bare til bruttonasjonalproduktet, men til velferd i samfunnet skal bli betraktet som mindreverdige og unyttige. Det er de som har videreført kunnskap og kulturarv. Hvordan kan man sette denne gruppen så på sidelinjen og gjøre dem verdiløse? Men er vi i det kapitalistiske Norge så veldig mye bedre. Helsevesenet opplever stadig at familier til svake eldre persjoner overflytter ansvaret for omsorg og nestekjærlighet til det offentlige.

Det er klart at det blir for snevert å betrakte menneske som kun arbeidskraft. Men vi må ikke glemme at kapitalismen på samme måte som marxismen i alt for stor grad betrakter mennesket som arbeidskraft og måler kreativiteten i kroner og øre. De åndelige verdiene blir overhode ikke tatt med i betraktning. Har kapitalismen tatt over flere verdier fra marxismen?