Trebuchetene, middelalderens vanligste kastemaskiner fungerte etter vektstangprinsippet. Tidligere duppeditter, som feks. romernes Onagere, hadde gjerne en diger tosjonsfjær el. som energikilde. Her oppe i det høye nord kalte de gjerne trebuchet'en blide eller valslynge. Slike kastemaskiner ble etterhvert temmelig storvokste og ble vesentlig brukt stasjonært under beleiringer av byer og festninger. De florerte på begge sider av murene, mange festninger hadde kastemaskiner montert på tårn og plattformer langs murene.

 

Det kreves lang erfaring for å bygge en god kastemaskin, og derfor dukket det opp en egen yrkesgruppe av omreisende blide-byggere. Slike 'engineatores' kom hit opp til Norge også, det finnes bla. skriftlige kilder som tyder på at blider ble brukt under en beleiring av Sverresborg i Trondhjem under Birkebeinerkrigene. I samme periode (ca. 1200) hadde den mektige Biskopen i Oslo, Nikolas Arneson, en tysker som kunne bygge 'manger' i sin tjeneste. Senere ble slike maskiner også brukt under beleiring av Bohus festning.

 

Virkemåte

De tidligste, traksjons-trebuchet'ene', hadde ikke fast motvekt. Istedet brukte man en bande 'operatører' som trakk i rep festet til den korte armen. Skuddtakten ble høy, det eneste man måtte gjøre for å spenne den opp igjen etter et skudd, var jo bare å slippe tauene! Men hvis menneskene som 'hang i stroppen' ikke var særdeles sterke & overvektige, var det visse begrensninger for prosjektiltyngden. Derfor gikk man over til å binde tunge dingser fast til den korte armen. Etterhvert fant man ut at det var bedre å henge motvekten som en pendel ytterst på den korte armen, fordi da blir den effektive armen lenger. Tegningen under er av en slik utgave. Som en siste forbedring økte man arm/vekt-forholdet ytterligere ved å vippe motvekten ut før skudd, jfr. tegningen av skuddsekvensen.

Alle utgavene virker på samme måte: en stor vekt på en kort arm akselererer opp en liten vekt, prosjektilet, på en lang arm. Prosjektilet ligger i en slynge ytterst på den lange armen. Jfr. tegningen (som jeg har rappet ...). Uten slyngen blir ikke utgangshastigheten noe å skryte av, slyngen forlenger kastearmen og gir en 'piskesnert-effekt' som kyler prosjektilet pokker i vold.

 

 

Det er viktig at lengden på slyngen er justert slik at den løser ut akkurat i det den står rett ut for kastearmen, dvs. med maksimal armlengde. Utgangsvinkelen kan justeres med både vekter, arm- og slyngelender. For et kuleformet prosjektil skulle 42.5 grader være optimal utgangsvinkel.

 

 

Prestisjekatapulter

Det har vært hevdet at teknisk vitenskap var nærmest uglesett i antikken. Serafino Cuomo hevder i et essay at dette er feil. Det å utvikle katapultene til antikkens mest skremmende våpen ga tvert i mot stor prestisje.

 

Det skal ha vært vanlig å hevde at teori og praksis var svært atskilt i antikken, og at vitenskap og teknologi var ganske marginale felt. Ser man på utviklingen av katapultene ser man at dette skillet ikke eksisterte i virkeligheten.

 

Det hevder Serafino Cuomo i et essay i Science om konstruksjon av katapulter, eller "belopoietikk".

 

Poietike betyr det å fremstille, belos betyr prosjektiler eller prosjektilkastende innretning. Cuomo selv er en britisk vitenskapshistoriker.

 

Tungt skyts

Katapultene var antikkens tunge artilleri. Med dem kunne man slynge dødelige spyd, brannbomber eller knusende tunge steiner over festningsmurene. Helt frem til kruttvåpen slo gjennom på 1400-tallet i vesten, var det katapultene som var masseødeleggelsesvåpnene. De var høyt verdsatt og viktige for statens stilling. Også ingeniørene som utviklet dem var viktige deltagere i samfunnet.

 

 

Katapulter var det tyngste skytset også i middelalderens England.

 

Det hjalp ikke alltid med hjelm

Katapulter ble oppfunnet tidlig, og de ser ut til å figurere på relieffer fra Nimrud i det nåværende Irak allerede i det niende århundret før Kristus. I det fjerde århundret før Kristus spredte de seg raskt rundt i Middelhavsområdet. Romerne hadde katapulter som kunne slynge kampesteiner på nær 30 kilo 150 meter av gårde.

 

Arkhimedes (ca 287 - 212 f.Kr) hadde noen legendariske katapulter som skal ha vært i stand til å kaste tre ganger så tunge steiner av gårde. Enkelte hevder at han til og med brukte 250 kilos steiner i sine katapulter. De klarte å holde romerne på avstand til Syracuse falt som følge av forræderi i 212 f.Kr.

 

Vitenskapelige katapulter

Belopoietikk spilte en viktig rolle i antikkens mekanikk, en del av matematikken som også inkluderte befestningskunst, statikk og pneumatikk. Belopoietikk kombinerte geometri, fysikk og teknologi, og fattet selvfølgelig regjeringers interesse, og fikk finansiell støtte.

 

Diodorus av Sicilia forteller om hvordan Dionysius (ca. 430—367 f.Kr), tyrannen i Syracuse, samlet fagfolk og personlig fulgte arbeidet med katapulter. Han lokket med høye lønninger og belønnet de dyktigste med gaver og gunstbevisninger. Cuomo nevner dette som et eksempel på politisk styrt forskning.

 

En gammel romersk katapultype fra Arles:

 

Filip 2. av Makedonia

Aleksander den stores (356-323 f.Kr) far, Filip 2. av Makedonia, var blant dem som fikk videreutviklet katapultene. Etter hvert som stadig nye forbedringer kom til, ble det etablert en teori om belopoietikk.

 

Philo fra Bysants bemerker omkring 200 f.Kr at man har kommet fram til et basisk prinsipp for konstruksjon av katapulter. Det var at alle deler av katapulten, inkludert vekten eller lengden på prosjektilet, skulle være proporsjonalt i forhold til størrelsen på ”fjærene”. ”Fjærene” var tett sammenbyltede tau som ble vridd og strammet før avfyring av katapulten.

 

         

På Trajans søyle på Trajans forum i Roma kan du se avbildninger av katapulter. Med sokkel er søylen 40 meter høy, og relieffet strekker seg 200 meter.

 

Philo og Heron

Philo forteller også om hvordan teknikere i Alexandria ble kraftig subsidiert siden de hadde ambisiøse konger bak seg som pleiet og begunstiget fagkyndighet. Heron fra Alexandria (han med det første kjente forsøket på en dampturbin) laget i det første århundret etter Kristus også teorier om katapultens oppbygging.

 

Han skriver også, som en forløper til senere tiders strategier: "Du trengte ikke bare katapulter for å bruke dem. Du trengte at din potensielle fiende visste at du hadde katapulter, så han ikke angrep deg i første omgang".

 

På denne tiden hadde romernes tekniske ekspertise nådd så langt at Sextus Julius Frontinus stolt (og noe prematurt) skrev: ”Oppfinnelsen av (krigsmaskiner) har blitt fullendt for lenge siden, og jeg kan ikke se noe som kan overgå dagens stadium av denne kunsten”.

 

Levningene av to katapulter fra denne tiden tyder på at en legion kunne bruke sine katapulter i mer enn 20 år, og at produksjonen og bruken av dem ble bestemt på høyt nivå. På Trajans (53-117 e.Kr) søyle i Roma kan man se katapulter som et normalt innslag i det militære liv.

 

Ingeniørene viktige

Det ovenstående viser til andre forhold enn den påståtte antikke skepsisen til teknologisk kunnskap og dens utøvere. Ved slutten av det fjerde århundret før Kristus måtte enhver ambisiøs stat ha både krigsmaskiner og en halvprofesjonell hær. Alle byer måtte ha befestede murer.

 

Det hadde skjedd et teknologisk skifte i den antikke krigføring. De homeriske idealer om krigføring og kampen mann mot mann var truet av en annen måte å krige på: mer teknisk, mer kunnskapsbasert i stedet for dydsbasert, og mer tilegnede ferdigheter i stedet for medfødte.

 

Plutark skriver om spartanerkongen Archidamus (regjerte fra 338 til 331 f.Kr.) at han ”da han for første gang så et prosjektil skutt ut av en katapult som var tatt med fra Sicilia ropte ut: Ved Herkules, dette er slutten på mannens tapperhet!”

 

Katapulter er helt nødvendige for at fly på hangarskip skal klare å lette.

 

Selvbevisste og synlige

Dette krevde en annen ekspertise. En inskripsjon fra det tredje århundret før Kristus fra øya Ceos i Kykladene regulerer til og med katapultkonkurransene for de unge.

 

Katapultene ble mer avanserte, og det ble utarbeidet manualer for artilleri og taktikk. I takt med dette steg synligheten og statusen for ingeniørene.

 

Ingeniørene så seg som en del av et internasjonalt felleskap, og Philo nevner sine egne utvekslinger med kolleger fra Alexandria og Rhodos. Hans kollega Biton nevner sin kontakt med kolleger fra Magnesia, Abydia, Makedonia og Kolofon. Romeren Vitruvius nevner at ingeniøren også skulle ha klassisk dannelse i historie, jus og medisin, i tillegg til sitt eget fag.

 

Katapulter ble brukt til å slynge brannbomber, kampestein og mengder av spyd mot målet.

 

Prestisje

Ingeniørene var blitt fagfolk med selvbevissthet og stolthet. Philo skriver at det å skyte langt, det "viste de den største entusiasme over, og det ville de gi hva som helst i bytte for". Et lite inntrykk av hva de var i stand til å skape av teknologisk krigføring, kan man se i åpningsscenen i filmen "Gladiator".

 

- Hun treffer midt i skiva, sier Adrienne Mayor ved Princeton i en kommentar til New York Times.

 

- Mange tror fremdeles at antikk vitenskap var noe som ble utført i elfenbenstårn. Men krig og vitenskap er sammenspunnet fra begynnelsen – noe militærhistorikere ikke har oversett, i motsetning til andre.

         

Spretterten er et eldgammelt leketøy. Den er også en katapult.

 

Norden

Også i Norden har man brukt katapulter. I vikingtiden gikk de under navnet blider eller valslynger. Dette var katapulter som ikke brukte vridd tauverk som "fjærer", men som i stedet brukte vektstangprinsippet.

 

Slike blider skal ha vært brukt under beleiringene av Paris på 800-tallet, og kunne ha en rekkevidde på 150 meter. Våpenet gikk først ut av bruk tidlig på 1500-tallet, da det ble erstattet med kruttvåpen.