Innhold

FORKLARINGER

1.      INNLEDNING

     1.1    TEMA OG PROBLEMSTILLING

     1.2    ISLAM

             1.2.1     Hva er islam?

             1.2.2     Koranen    

      1.3    FORORD

2.      ISLAMSKE KJØNNSROLLER

      2.1     LIKESTILLING OG LIKEVERD

             2.1.1     «Equity»

             2.1.2      Hindringer i likestillingen

      2.2      HOLDNINGER TIL KVINNEN

             2.2.1      Kan menn slå sine koner?

3.      KJØNNSRELASJONER

       3.1     EKTESKAP OG TVANGSEKTESKAP

             3.1.1       Æresdrap

       3.2     SKILSMISSE

4.       HVORDAN EN KVINNE SKAL KLE SEG

       4.1     HIJÂB

       4.2     BURKA

       4.3     REFLEKSJONER

ETTERORD

KILDELISTE

 

Forklaringer:

Bid'at: En forandret lov eller praktisering i islam, som er mot dens opprinnelse, og forbudt.

Burka: Heldekkende plagg, med et heklet stykke foran øynene

Fatwâ: Erklæring eller uttalelse av en islamsk rettslærd (mufti) om et aktuelt spørsmål.

Hijâb: Sjal/skaut.

Kontekst: Tekst el. tankesammenheng, den sammenheng et ord el. en setning forekommer i.

Monoteisme: Betegner troen på at det bare finnes én eneste gud.

Niqab: Skaut med åpning bare for øynene.

 

1.  Innledning

 

1.1  Tema og problemstilling

Kvinners stilling og rettigheter er gjenstand for heftige diskusjoner både i vesten og i muslimske land. Mens kvinnekampen har nådd langt i vesten når det gjelder sivile, politiske og økonomiske rettigheter, dreier debattene i en del muslimske land seg om slike rettigheter kan sikres innenfor en religiøs kontekst.

 

Vi i vesten ser på muslimske menns syn på kvinner som kvinnediskriminerende. Vi ser kvinner som kler seg i hijab eller burka og tenker medfølende på disse. Kvinners stilling har vært et sentralt tema i debatten om islam og demokrati.

 

Forhold mellom mann og kvinne i islam har alltid vært omdiskutert. I denne oppgaven har jeg rettet søkelyset på likestilling, holdninger og kvinnens rettigheter.

 

1.2  Islam

 

1.2.1   Hva er islam?

Islam er en monoteistisk religion, og baserer seg på profeten Muhammeds lære. Muslimer regner ikke profeten Muhammed som islams grunnlegger men som gjenreiseren av den opprinnelige religionene til Abraham, hvis lære hadde blitt misforstått eller forvridd med tiden.

 

Med mellom 1,3 og 1,5 milliarder tilhengere i verden er islam den nest største religionen per dags dato. I Norge er ca. 2 % av befolkningen troende muslimer.

 

1.2.3   Koranen

Koranen er det viktigste religiøse skriftet i islam. De fleste muslimer ser på Koranen som Guds

bokstavelige, uforandrede ord. Muslimer generelt refererer budskapet og ordene i abstrakt og ikke som noe fysisk, selv om Koranen er en bok.

 

De aller fleste muslimer behandler sitt eksemplar av Koranen med den største respekt, og utfører en rituell rensing hver gang, før de rører den.

           

Koranen består av 114 surer(kapitler) med totalt 6236 aya(vers). Surene er ikke i kronologisk rekkefølge, men i en rekkefølge som i store trekk er i henhold til kapitlenes størrelse.

 

1.3 Forord

Jeg har alltid vært opptatt av temaer innenfor statsvitenskap og sosiologi. Å skrive om forholdet mellom mann og kvinne i islam, var for meg noe nytt, en utfordring som syntes interessant.

 

Det å skrive om et slikt emne, er ikke lett. Jeg har gradvis opparbeidet meg til en forståelse som nå utgjør denne oppgaven. Jeg har vært kritisk til kilder, samtidig som jeg har vært overlykkelig over alt det gode og brukbare faktastoffet jeg har funnet.

 

For meg står dette temaet sterkt i samfunnet vårt, og jeg ser det som en viktig oppgave å belyse dette ytterligere.

 

2.  Islamske kjønnsroller

Islam er muligens den religionen som folk flest forbinder med de største forskjellene mellom

mann og kvinne.

 

Gjennom historien har Koranen ofte blitt brukt til å understreke kjønnsroller. Det har vært vanlig å se på mannen som den fremste personen i religionen, som religiøs leder og læremester i motsetning til kvinners plass.

 

Det er opplagt at det eksisterer et mangfold i synet på kjønnsrelasjoner og på kvinners og menns roller i samfunnet og innenfor det islamske fellesskapet, men også i den vestlige verden.

Forskjeller finnes på tvers av grensene mellom de muslimske kulturene og på tvers av tiden. Særlig i det siste tiåret har det skjedd store omveltninger.

 

2.1  Likestilling og likeverd

I de siste årene har det skjedd mange endringer når det gjelder kvinnens sammfunnsposisjon, og likestillingsbevegelsen i Vesten har også etterhvert påvirket kvinnesynet i en rekke muslimske land. Nå for tiden brukes Koranens mange surer stadig oftere til å belyse at kjønnene er like mye verdt og derfor bør de være like mye verdt. Det blir vanligere at kvinner innehar politiske stillinger, men fremdeles har likestillingen i islam en lang vei foran seg.

 

Et vanlig argument blant muslimske menn er at islam faktisk gir kvinner betydelige rettigheter. Dette begrunnes først og fremst ut fra det faktum at da islam ble grunnlagt for mer enn 1400 år siden, hadde kvinnene absolutt ingen rettigheter. Spørsmålet som bør stilles, er om utviklingen av når det gjelder å heve kvinnenes status skulle stagnere på 600-tallet, eller om det er et muslimsk prinsipp at statusen må heves i forhold til tid og sted i enhver tidsepoke. 

 

2.1.1   «Equity»

Et viktig begrep er equity, som kan oversetter med rettferdighet eller likestilling. Tidligere har de muslimene som hevder at de fysiske forskjellene mellom kvinner og menn krever at de har forskjellige roller i samfunnet, hatt vanskeligheter med å kunne forsvare dette standpunktet i mennnskerettighetsperspektiv. Equity-begrepet gir imdlertidig rom for å godta likestillingstanken, fordi likestilling også handler om like muligheter. Likestilling i vestlig sammenheng krever ikke at alle skal utføre samme arbeidsoppgaver, men at alle skal ha mulighet til det om de vil. Siden det finnes jobber som en del kvinner ikke klarer – for eksempel tunge løft – vil det være «urettferdig» å forvente at de skal det.

 

Det finnes også de muslimske kvinner som ser på de tradisjonelle islamske kjønnsrollene som frigjørende når de ser hvordan kvinnene i den vestlige verden (og også i senere tid i enkelte deler av den muslimske verden) sliter med det å spille rollen både hardtarbeidende husmor og vellykket karrierekvinne samtidig.

 

Equity-begrepet kan betraktes som en slags islamsk akseptering av likestillingen i Vesten, under forutsetning at kvinner selv er med på å definere hva som er rettferdig.

 

2.1.2   Hindringer i likestillingen

Det fremste ekspempel på at likestillingen møter en del barrierer, finnes i Egypt. Der må nyfødte jentebarn registreres av faren. En kvinne har nemlig ikke myndighet til det. Så hvis barnefaren ikke registrerer den nyfødte, forblir det uregistrert. Som uregistrert har man ingen rettigheter. De «ikke-eksisterende» jentene får verken offentlig skolegang, helsetjenester eller et lovlig ekteskap.

 

Fatima Husseini i Organisasjon for kvinners utvikling sier følgende: «Mange kvinner lever uregistrert. Og hvorfor skulle de ikke det, tenker fedrene. De blir gift og går aldri på skole. Faktisk, så mange som 70 % av Egypts jenter og kvinner er det vi kan kalle ikke-eksisterende. Det betyr ingenting i samfunnet» (Søndagsrevyen 04.03 NRK).

 

2.2  Holdninger til kvinnen

Holdningene til kvinners og menns roller har vært viktige i utviklingen av den islamske familielovgivningen. I Koranen finnes det noen få vers som diskuterer foholdene mellom kjønnene og et av dem er dette, som forteller om mennskets skapelse:       

Dere mennesker, frykt Herren, Ham, som har skapt dere

av et enkelt individ.

Av dette skapte han dets make. Fra disse to har han spredd utover

kvinner og menn i hopetall (Koranen 4:1).

 

I den tradisjonelle forståelsen av dette utsagnet har de tidlige mannlige fortolkerne gått ut fra at den mannlige halvdelen av det første menneskeparet, var det første skapte individet. Loven gjenspeiler helt klart dette ved at den har gitt mannen spesiell forrang. Det har blitt stilt spørsmål ved denne tolkningen i moderne tid, og det er da særlig islamske kvinner som har tatt den opp til diskusjon og debattering.

 

Et viktig punkt i kritikken av det muslimske kvinnesynet er at en manns vitneutsagn er likstilt med to kvinners. Akkurat dette punktet har fått relativ stor oppmerksomhet i forbindelse med menneskerettighetene, siden det er et meget godt eksempel på hvordan kvinnen og mannen ikke har likhet for loven. Og ettersom denne regelen uttrykkelig står i Koranen, har det vært vanskelig for islamske lærde å se bort fra den. Selv om verset egentlig handler om økonomiske avtaler som skal bevitnes, har de lærde tolket det slik at en kvinnes vitneutsagn må bekreftes av en annen kvinne også i andre sammenhenger. Hvilket betyr i praksis at dersom kvinner avlegger vitneutsagn om ekteskapsbrudd, trengs det åtte kvinner for å bekrefte ekteskapsbruddet – sammenlignet med bare fire menn.

 

I historisk tid har noen få lærde erkjent kvinner som likestilte med menn i alle saker utenom de økonomiske, men det var først på 1900-tallet at islamske talsmenn har gitt klart uttrykk for at denne regelen kanskje ikke er så utvetydig som den tidligere har vært oppfattet som. I Koranen nevnes vitneutsagn to steder. På det ene stedet, som gjelder beskyldning om en kvinnes ekteskapsbrudd, antydes det at kvinnens utsagn er likeverdig med mannens:

De som kaster tvil over sine hustruer, og ikke har andre vitner enn seg selv,

la en sliks vitnesbyrd være

at han taler sant, og en femte gang, at Guds forbannelse må ramme ham,

om han er løgner. Det vil avvende straffen fra henne,

om hun sverger en ed ved Gud at han lyver,

og en femte gang, at Guds vrede må ramme henne,

om han snakker sant (Koranen 24:6-9).

 

I det andre verset, som omhandler lån, står det derimot at en låneavtale alltid skal skriver ned og bevitnes av to menn. Hvis det ikke kan skaffes to menn, skal det tilkalles «en mann og to kvinner, slik at hvis en av kvinnene skulle huske feil, så kan den andre påminne henne» (Koranen 2:282).

 

2.2.1   Kan menn slå sine koner?

Menn har bestyrerautoritet for kvinner på grunn av det som

Gud har utstyrt noen av dere med fremfor andre,

og på grunn av de utgifter de bærer. Derfor skal rettfskafne

kvinner være lydige og bevare det som er hemmelig,

fordi Gud ønsker det bevart. Dem, fra hvem dere frykter

oppsetsighet, skal dere formane, send dem til sengs

og gi dem stryk. Hvis de så er lydige, forfølg ikke saken.

Gud er opphøyet – stor (Koranen 4:38)

 

Spørsmålet om muslimske menn kan slå sine hustruer, er det ofte aktuelt i ikke-muslimske sammenheng. I den islamske debatten blir derimot spørsmålet ikke diskutert i stort omfang.

 

Blant vanlige mennesker i de muslimske landene finnes det menn som slår konene sine, men det finnes langt flere menn som ikke gjør det. Slik er det også i Norge. At mange kvinner på krisesentrene er innvandrere behøver nødvendigvis ikke å bety at det er flest innvandrermenn som utøver vold mot kvinner.

 

Mange muslimske kvinner ser kvinnemishandlingen i det muslimske miljøet som et uttrykk for at førstegenerasjons mannlige innvandrere ofte er usikre i møtet med det norske samfunnet. I sine hjemland er de vant til å kunne forsørge familien, men i Norge er de ofte uten arbeid, og det skapes en redsel for at familien skal bli tatt fra dem e.l. Mishandlingen kommer fra usikkerheten med et samfunn man ikke forstår og dermed ikke vet hvordan man skal håndtere.

 

Likeså i den muslimske verden som i Norge blir den siste delen av vers 4:38 forklart med at det er bare i spesielle situasjoner det er «lovlig» å slå sin kone, for eksempel hvis det er mistanke om at kvinnen har vært utro.

 

Et viktig element som er kommet til i denne nytolkningen der det ikke anses som lovlig å slå kvinner, er at koranverset taler om en tretrinnsprosess hvor mannen tror at kvinnen har vært utro eller har hensikt til å være det. Det første trinnet er at kvinnen skal snakkes til. Om hun ikke hører, skal mannen straffe henne ved at han ikke sover i samme seng som henne. Hvis heller ikke det hjelper, kan mannen slå henne, men da i så fall et symbolsk slag med en liten pinne.

 

 

3.  Kjønnsrelasjoner

I Koranen finnes det regler og forordninger for hvordan kvinner skal oppføre seg. I den tradisjonelle lovgivningen har disse reglene ofte vært brukt til å begrense kvinners muligheter. For eksempel har påbudet om at kvinnen skal kle seg på en bestemt måte – som i utgangspunktet antagelig var en måte å øke kvinners bevegelsesfrihet på – gitt lovgiverne mulighet til å begrense bevegelsesfriheten i stedet. Denne tendensen blir kritisert av mange som mener at de fleste reglene i Koranen ble til åpenbart for å sette grenser for hvordan menn kan behandle kvinner, ikke for å begrense kvinners handlefrihet.

 

Holdninger til kvinner og menn påvirker hvordan kjønnene forholder seg til hverandre og hvilke roller de har i samfunnet. Disse holdningene spiller også en stor rolle i tolkningen av forskjellige koranvers.

 

Ledende islamister har begynt å endre oppfatning om hvordan islamske relasjoner mellom kjønnene bør være, og en del har kommet med nye ideer. For eksempel at mannen skal være mer delaktig i hjemmet og ha ansvar for å gjøre husarbeid også. De feministiske muslimene som har kastet seg inn i debatten om islamske kjønnsrelasjoner, har framlagt lignende tanker.

 

3.1  Ekteskap og tvangsekteskap

I islam er ekteskapet vanligvis en offentlig erklæring av en kontrakt mellom en mann og en kvinne, om å leve varig som ektefeller. I ekteskapskontrakten står det hva brudegaven skal bestå av. Det er også mulig for partene å sette visse betingelser i kontrakten. For ekspempel kan kvinnen kreve at mannen ikke skal gifte seg med flere koner, eller hun kan kreve at hun får jobbe utenfor hjemmet. Når ekteskapskontrakten er underskrevet er paret i prinsippet gift, men i de aller fleste muslimske tradisjoner er de ikke offisielt gift før man har hatt en bryllupsfest.

 

Islam anbefaler et harmonisk og godt forhold mellom mann og kone. Hovedansvaret for inntjeningen legges på mannen. Ektemenn blir bedt om å være snille mot hustruene sine og hustruene blir bedt om å være lydige. Koranen understreker også viktigheten av å rådslå og bli enige når det gjelder familieavgjørelser.

 

Ifølge islamsk lov kan ikke kvinner bli tvunget til å gifte seg mot sin vilje. Det finnes noen situasjoner der unge kvinner er blitt giftet bort med tvang eller lever under trusler om å bli gift med noen mot sin vilje. De hendelsene som har fått størst oppmerksomhet i media, er når jenta har nektet å følge sine foreldres sosiale og kulturelle mønster og gifte seg innenfor sin egen etniske gruppe. I det norske samfunnet er det en utbredt oppfatning at unge muslimske jenter vanligvis blir giftet bort mot sin vilje.

 

Det har imidlertidig skjedd en forandring i diskusjonen om tvangsekteskap. På den ene siden står aktivister i den feministiske bevegelsen som krever aksjoner mot tvangsekteskap, og på den andre siden står aktivister blant andregenerasjons innvandrere. De mener at import av ektefeller nok ikke alltid er av det gode, men at slike arrangerte ekteskap heller ikke bestandig er ensbetydende med tvangsgifte.

 

Det kan være vanskelig for nordmenn flest å forstå hvorfor foreldrene skal bry seg med hvem barna skal gifte seg med. Forklaringen er den at man ser på Norge som et individorganisert samfunn og det muslimske samfunnet som et familieorientert. Muslimer generelt er først og fremst ute etter å styrke familien, og der gjør de gjennom å sørge for at barna gifter seg med ektefeller som de selv kan kommunisere godt med og slik holde familien sammen.

 

3.1.1   Æresdrap

I Norge har det skjedd flere såkalte æresrelaterte voldshandlinger eller drap, der et mannlig familiemedlem har drept en jente som har vegret seg mot å underordne seg familiens beslutning om ekteskap. Disse voldshandlingene har blitt sett på som spesifikt islamske.

 

Kvinnes rolle som familiens offisielle ansikt utad er viktig i denne sammenhengen. I de tradisjonelle samfunnene som mange innvandrere kommer fra, har man en forestilling om at kvinners moralske atferd har forbindelse med mannens ære. Det er derfor mannen som sitter igjen med skammen hvis noen av familiens kvinner «ikke oppfører seg ordentlig». Et sterkt press fra egen gruppe er en viktig grunn til at en far føler seg tvunget til å gjenopprette sin ære ved å ta livet av sin egen datter.

 

Innvandrerjentenes situasjon er ekstra vanskelig med tanke på at de er vant til et mønster der familien er det viktigste referansepunktet. Deres møte med det norske samfunnet i tenårene blir en stor omveltning, og tanken på å oppnå frihet som «alle de andre» fører til at mange gjør opprør mot familien sin.

 

Tvangsekteskap og æresrelatert vold skjer i enkelte innvandrergrupper, og om man overhodet skal få en slutt på det, bør det skje i samarbeid med norske myndigheter og gruppene. Ved at gruppemedlemmer forstår de skjebnesvangre konsekvensene et meget sterkt gruppepress kan innebære, kan det kanskje bli mulig å få slutt på slikt press og elendighet.

 

3.2  Skilsmisse

Skilsmisse er tillatt i islam, men når muslimer snakker om skilsmisse, viser de ofte til et koranvers som sier at skilsmisse er det Gud liker minst av det han har tillatt.

 

Den islamske loven har forskjellige typer skilsmisse. Hovedtypen er det den skilsmissen som er nevnt i Koranen og som kalles talaq. I loven har denne formen for skilsmisse blitt til det mannlige privilegiet å skille seg fra sin hustru uten å behøve å diskutere saken eller komme med forklaringer. Det finnes to undertyper av denne skilsmissen. Den første kalles for sunni-skilsmissen, og innebærer at mannen erklærer én gang at kvinnen er skilt fa ham. Om de vil gifte seg igjen, må kvinne ha vært gift med en annen mann i mellomtiden. Den andre typen talaq-skilsmisse er ikke hentet fra profetiens praksis, men kom senere.

 

En kvinne kan få skilsmisse hvis hun hevder at hun ble tvunget til å inngå ekteskap. Ved å henvende seg til en dommer kan hun får ekteskapet annullert. Hun kan også få skilsmisse om mannen mishandler henne, eller om han vanskjøtter sitt ansvar som forsørger for familien. Men selv om loven om kvinners rett til skilsmisse eksisterer, har det vært vanskelig for mange kvinner i den muslimske verden å få skilsmisse på et slikt grunnlag. Dette har å gjøre med det gammeldagse systemet som finnes i mange land, der dommere og maktpersoner nesten alltid er menn, noe som gjør at mange kvinner har vanskelig for å få gehør for sine krav og rettigheter.

 

4.  Hvordan en kvinne skal kle seg

Få religiøse manifestasjoner har vel skapt slike reaksjoner som de islamske klesplaggene. Her i Vesten er dette etterhvert blitt et stort problem, da rasisme, fremmedfiendtligheten og frykten har økt siden 11. september 2001. Det har blitt vanskeligere for muslimske kvinner som bærer hodeplagg eller annet, å få seg jobb, siden mange arbeidsgivere har krevd at de må ta av det av seg for i det hele tatt å ha sjansen på en jobb. I mediene våre diskuteres muslimske klesplagg med jevne mellomrom, samtidig som det er skrevet flere bøker om dette problematiske emnet.

 

Kvinners klesdrakt blir også diskutert i den islamske litteraturen. Noen av de islamske lærde mener at kvinnen skal dekke hodet og kroppen, mens andre ser det som en islamsk plikt å skjule ansiktet og eventuelt hendene også. Loven sier at en kvinne skal bære sjal eller noe foran ansiktet i nærvær av menn som hun i prinsippet kan gifte seg med. Det betyr at kvinne ikke trenger å dekke seg til for sine sønner, sin mann, sin far osv., men at hun da ikke kan gå ute på gata uten å dekke seg til for forbipasserende menn. Begrunnelsen for disse påbudene er at kvinnen ikke skal vekke begjær hos andre menn enn sin ektemann.

 

Hijâb

 

 

Niqab

 

4.1  Hijâb

Hijâb betyr «klede» eller «skjold» mellom to ting og er i Koranen og tradisjonene betegnelsen for det kledningsstykke muslimske kvinner bør dekke seg med når de beveger seg utenfor hjemmet. En annen versjon av hijâb er niqab, som dekker hele ansiktet bortsett fra øynene.

Det heter seg i Koranen i kapittel 24:

Og si til de troende kvinner, at de skal dempe sine

sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme,

Og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer

til syne.

La dem trekke sløret over sine

bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn,

sine fedre, sine brorsønner, sine brødre,

sine søstersønner, sine krigsfanger og sine tjenere.

La dem heller ikke trampe med føttene,

slik at det kan erkjennes hva de skjuler.

Omvend dere alle til Allah, dere troende

-for at det må gå dere godt (Koranen 24:30-32)

 

Verset bruker ikke ordet hijâb, men det er i tradisjonen alminnelig å tolke verset som en vanlig oppfordring til bruk av hijâb. Det heter for øvrig i verset at muslimske menn også er underkastet en moralsk atferd ovenfor kvinner.

 

4.2  Burka

Burka er en heldekkende kvinnedrakt med heklet gitter foran øynene, slik at det er mulig å se uten å bli sett selv. Burka forveksles ofte med hijâb, men det er to helt forskjellige klesdrakter.

 

Om burka er påbudt eller tradisjon er omdiskutert. Dersom det er tradisjon, reiser det spørsmål om denne tradisjonen er akseptabel eller uakseptabel innenfor islam. De fleste muslimer ser på bruken av burka som akseptabel, men det er en skjønnssak, ettersom det synet varierer fra sted til sted.

 

Innenfor islam er det en fatwâ som sier at det er forbudt for menn å se ansiktet og armene på kvinner, selv om kvinner får lov til å la være å tildekke armer og ansikt.

 

Et argument for burka er at den skal gjøre det umulig for en mann å gjenkjenne en kvinne eller se henne i ansiktet. Kvinner må bære burka for å unngå å vekke begjær eller lyst hos menn. Et argument mot burka er at det blir sett på som en slags bid'at, og er dermed ikke lov. I den vestlige verden betraktes burka og som sterkt kvinneundertrykkende.

 

Burka

 

4.3  Refleksjoner

Bruken av de muslimske plaggene er komplisert, og den vestlige forestillingen om at de er kvinneundertrykkende er forenklet. Selv om det ikke kan nektes for at både hijab, niqab og burka brukes undertrykkende i noen land ved at kvinner blir tvunget til å bruke det, finnes også det motsatte tilfellet der kvinner i både den muslimske og ikke-muslimske verden forbys å bruke noen av disse plaggene, eller der kvinner som bærer hijâb har vanskelig for å få arbeid eller studieplass. Begge deler innebærer kvinneundertrykkelse. Når kvinner som vil gå med burka eller hijâb ikke får lov til det, er det indirekte kvinneundertrykkende. Hijâb er for eksempel ikke undertrykkende så lenge kvinnene selv kan velge, det er først når valgmulighetene forsvinner at det blir tvang. Det er jo også mulig at enkelte kvinner bærer hijâb i Norge fordi det blir for skremmende å fjerne den med en gang. Den tryggheten som de føler ved å skjule seg under plagget, blir borte.

 

Etterord – Er islam en kvinnefiendtlig religion? Noen kvinner er bevisste på at de er undertrykt i den muslimske gruppa. Andre ser seg ikke som undertrykt verken i samfunnet eller i sine relasjoner. Men det de fleste kvinner har felles, er tanken om at det ikke er «islam» som undertrykker kvinner, men at det er muslimske menn som benytter seg av «islam» for å fremme sine egne interesser.