Knut Hamsun døde 19. februar 1952 - 92 år gammel. Fra hans første bok "Den Gaadefulde" som kom ut i 1877 til den siste selvbiografiske "Paa Gjengrodde Stier" fra 1949 er det hele 72 år.

Knud Pedersen ble født den 4. august 1859 i Lom, en liten sidedal til Gudbrandsdalen. Fire år senere flyttet familien til Hamarøy i Nordland og Knud ble tvangsflyttet til sin onkel da han var ni år, som bytte mot gjeld foreldrene hadde.

Onkelen Hans Olsen var en hard mann som drev Knud så langt at han hugget seg i beinet for å komme hjem til sine foreldre. Et av de få lyspunktene i tilværelsen var onkelens bibliotek som ga Knud anledning til et første møte med Bjørnson, brødrene Grimm og populære skrifter om geografi og historie.

14 år gammel løsrev han seg og begynte sitt liv på egenhånd .I mange år klarte han seg som kramkar, handelsbetjent, skomakerlærling, lensmannsbetjent og lærer, samtidig som han leste alt han kom over av verdenslitteratur. Allerede som 17-18-åring forsøkte han seg som skjønnlitterær forfatter med «Den Gaadefulde», utgitt i Tromsø i 1877. Året etter gav han ut «Bjørger» i Bodø. Han fikk også trykt et lengre fortellende dikt, «Et Gjensyn» i 1878.

I forbindelse med sin gryende litterære karriere eksperimenterte Knud med sitt navn. Etternavnet Pedersen fikk han gjennom sin far Peder Skultbakken. Først endret han Knud til Knut, og en tid endret han Pedersen til Pederson. «Den Gaadefulde» ble gitt ut under navnet Knut. Pedersen. Forfatteren til «Et Gjensyn» kaller seg Knud Pedersen Hamsun, hvor han har lagt til navnet på sitt hjemsted, noe som var vanlig for folk som var ute og reiste. Da «Sult» kommer ut - 13 år etter den første navneendringen - er forvandlingen fullendt til Knut Hamsun. Bokstaven «d» til slutt skal visstnok ha blitt borte gjennom en tilfeldig skrivefeil.

Oppildnet av sin suksess i lokalmiljøet, reiste Hamsun i 1879, ved gavmild pengestøtte fra en velstående kjøpmann, ut i verden med bondefortellingen «Frida» i kofferten. Desillusjonert vendte han noen måneder senere tilbake til Kristiania etter forgjeves forsøk på å få den utgitt i København.

I 1882 da han var 23 år gammel reiste han, som så mange andre nordmenn, til Amerika, hvor han oppholdt seg. Her ble han til 1884, men reiste senere tilbake og bodde i Amerika også i perioden 1886-1888. I denne tiden jobbet Hamsun blant annet som jernbanearbeider, gårdsgutt og sporvognskonduktør. Han møtte også unitarpresten og forfatteren Kristofer Janson som han ble boende hos som hans sekretær.

Tilbake i Norge fikk han i utgitt det som har blitt kalt hans første ordentlige bok: «Fra det moderne Amerikas aandsliv» (1889), en bitende og sarkastisk beskrivelse av det amerikanske forbrukersamfunnet. Den kritiske holdningen til den moderne fremgang og dens grenseløse forbruk og fremmedgjøring fra naturen, beholdt han hele sitt liv. Før boken kom ut hadde Hamsun i 1888 reist til København hvor han offentliggjorde novellefragmentet «Sult» som senere ble gitt ut i utvidet form som bok i 1890. Den selvbiografiske "Sult" markerer nyromantikkens gjennombrudd i Norge, og gjorde at Hamsun ble et etablert navn.

I årene 1891-92 reiste Hamsun rundt på foredragsturné hvor det meste av Norges litterære åndsliv fikk sitt pass påskrevet, deriblant Bjørnson, Kielland og Lie. Ibsen var den som kanskje fikk mest medfart av den unge Hamsun som gikk ut mot de etablerte forfatternes beskrivelse av mennesker som han hevdet var ikke mennesker, men at de beskrev dem som typer . Han ønsket seg heller en litteratur som skildret sinnsstemninger og det ubevisste sjeleliv, noe som i høyeste grad preget «Sult» og som også skulle prege hans neste bok; «Mysterier» (1892).

Etter dette ga Hamsun ut to stemningsladete romaner om den forheksede og tragiske kjærligheten: den lyriske romanen «Pan» (1894) som er en høysang til Nordlandsnaturen og «Victoria» (1898). Med Hamsuns 90-tallsdiktning trådte det moderne, fremmedgjorte og angstbeklemte mennesket for første gang fram i skjønnlitteraturen. Hamsun fokuserte på romanfigurenes sjeleliv og skildret det irrasjonelle, spontane og underbevisste i deres reaksjonsmønster.

Knut Hamsun gitet seg for første gang i 1898 med Bergljot Goepfert (født Bech) og sammen fikk de datteren Victoria i 1902. Ekteskapet var imidlertid ingen suksess og de ble til slutt skilt i 1908.

Etter århundreskiftet gikk Knut Hamsun over til en mer objektiv og fortellende stil. Fra han var 50 år og i 30 år fremover, skrev han sine store episke verk som ble innledet med «Under Høststjærnen» (1906), «Benoni og Rosa» ( begge 1908) og «En Vandrer Spiller med Sordin» (1909). Den ensomme vandrerskikkelsen blir spesielt sentral i disse bøkene.

Hamsun møtte Marie Andersen i 1909, og hun ble hans livsledsagerske livet ut. Marie, som var en ung og lovende skuespillerinne da hun traff Hamsun, avbrøt sin karriere for å følge sin mann. De bosatte seg først på Hamarøy i 1911. Her skrev Hamsun bøkene «Den Siste Glæde» (1912), «Børn av Tiden» (1913) og «Segelfoss By» (1915) hvor han tar et oppgjør med tidens industrialisering og kommersialisering. Opp mot dette holdt han den enkle bonde og nyrydningsmann i «Markens Grøde» (1917) som han mottok Nobels litteraturpris for tre år senere.

I 1918 kjøpte ekteparet en gammel herregård midt mellom Lillesand og Grimstad. "Nørholm" ble deres bosted livet ut. Året før innflyttingen ble datteren Cecilie født, den fjerde i søskenflokken ved siden av Tore, Arild og Ellinor.

Hamsun rundet av sin forfatterkarriere med det som har blitt kalt hans «vandrer-trilogi»: «Landstrykere» (1927), «August» (1930) og «Men Livet Lever» (1933), og i 1936 kom hans siste roman «Ringen Sluttet». Hamsun var da 77 år og hadde skrevet det han ønsket å skrive.

Så brøt den 2. verdenskrig ut, og Hamsun valgte feil side. Etter hvert har det blitt mange som har prøvd å forklare hvordan han kunne gå aktivt ut å forsvare Hitler og det storgermanske riket. Biografen Robert Ferguson går tilbake til Hamsuns barndom og det «anti-britiske» holdnignen han opparbeidet gjennom møtet med historiske begivenheter fra begynnelsen av 1800-tallet. At Tyskland var blant landene som tidligst ga forfatteren anerkjennelse synes også å ha spilt en rolle i Hamsuns sympatier. Det er heller ingen hemmelighet at Hamsun tydelig var inspirert av tysk filosofi allerede i sin 90-tallsdiktning.

I krigens første år skrev Hamsun en artikkel hvor han oppfordret «Kast børsa!» til det norske folk, og mente videre at Tyskland skulle redde Norge fra engelskmennene. Etter at Hitler var død skrev forfatteren en hyllende minneord til «Der Führer».

Gjennom krigen var det av avgjørende betydning for den nazistiske propaganda å kunne vise til Hamsun som en av sine egne. At både Knut Hamsun og hans sønn Tore jobbet intenst med å få frigitt norske fanger var mindre kjent på den tiden.

Den høyt aktede forfatter ble en foraktet forræder i sine leseres og landsmenns øyne. Etter krigen ble han satt under psykiatrisk observasjon og fikk diagnosen «varig svekkede sjelsevner». Dette var et kompromiss Hamsun likte dårlig - han ville bli stilt for retten for å få sin dom. I 1947 mottok han endelig sin dom, og ble i en rettssak i Grimstad idømt en bot som var så stor at han i realiteten var ruinert for alltid.

I 1949, 90 år gammel, skrev han «Paa Gjengrodde Stier», et siste mesterverk om sin personlige oppfatning av rettssaken. Boken satte naturlig nok betegnelsen «varig svekkede sjelsevner» i et noe underlig lys.

Arven etter Knut Hamsun er mangehodet. Leder i Hamsun-selskapet, Nils Magne Knutsen, betegner Hamsun som både en internasjonal og en utpreget nordnorsk forfatter, og han tror det er to hovedgrunner til at Hamsun betar oss så mye fortsatt.

Knut Hamsuns innflytelse på europeisk og amerikansk litteratur i dette århundre kan knapt overvurderes. I 1929 hevdet Thomas Mann at Nobelprisen i litteratur aldri var blitt tildelt noen som bedre hadde fortjent den, og forfattere som Kafka, Bertolt Brecht, Henry Miller, Ernest Hemingway, Hermann Hesse, Boris Pasternak, Maxim Gorkij, og André Gide har alle gitt uttrykk for sin Hamsun-beundring.

I et forord til en amerikansk utgave av «Sult» uttaler Isac Bashevis Singer at Hamsun «i enhver forstand er den moderne litteraturens far - med sin subjektivitet, sin impresjonisme, sin bruk av det tilbakeskuende, sin lyrikk». Singer mener sågar at «hele den moderne skjønnlitteraturen i vårt århundre kan føres tilbake til Hamsun.

Noe av det samme utgangspunktet har Robert Ferguson som har skrevet den siste av biografiene om Hamsun. Han drar en slutning i «Gåten Knut Hamsun» at «Håndverksmessig sett var han en av de mest innflytelsesrike og oppfinnsomme litterære stilister de siste hundre år. Det finnes knapt en levende forfatter i Europa eller Amerika som ikke bevisst eller ubevisst står i gjeld til ham.»