Det jeg vil gjøre er å fortelle litt kortfattet om datateknologi og litt rundt det:

Datamaskiner som er koblet i nettverk kan være vanskelig å holde styr på, derfor har programmererne bak Windows XP lagt til en morsom funksjon hvor man kan gi PC-ene navn, for å holde styr på dem. Selv om ikke datamaskinen min er koblet i nettverk valgte jeg å gi den et navn. Navnet ble etter litt tenking til ENIAC. ENIAC var opprinnelig navnet på verdens første datamaskin og står for Electronical, Numerical Integrator And Computer. Den ble bygget i Pennsylvania i USA og stod ferdig i 1946. Den første Norske datamaskinen het NUSSE og stod ferdig i 1954. Den ble brukt til arkitektur og matematikk. Den hadde ganske høy ytelse til den tiden å være.

Alle datamaskiner må ha et operativsystem. Operativsystemet styrer alle datamaskinens oppgaver, men er alltid underordnet brukeren. All hardwaren er igjen underlagt operativsystemet som ”forteller” det hva de skal gjøre. Med operativsystemet følger det med en brukerflate som skal gjøre det enkelt for brukeren å gjøre innstillinger og oppgaver. Operativsystemet er en programvare man kan få kjøpt dyrt på CD-er. Alle PC-er som blir solgt i butikker følger det med et operativsystem. Det er som regel alltid det nyeste operativsystemet fra Microsoft. Dette har Bill Gates og Paul Allen tjent seg søkkrike på. For tiden er det Windows XP, men enda et nytt er under produksjon og har arbeidsnavnet Longhorn. Man har mange flere operativsystemer enn Microsoft Windows. Der iblant har vi Linux. Det er gratis og er kjent for sin høye stabilitet i motsetning til Windows. Windows er mer kjent for deres kundesupport og brukervennlighet. Linux popularitet vokser kraftig og ble skrevet av finnen Linus Thorvalds. I de første operativsystemene måtte man gi datamaskinen kommandoer med tastaturet. I dag bruker man for det meste musen til slike oppgaver. Disse lite brukervennlig operativsystemenes brukerflate var en svart skjerm med hvite bokstaver, der man skrev kommandoen sin i et svart felt og trykket ”enter” for å utføre handlingen.

For at et operativsystem skal starte når man presser på power-knappen må man ha en BIOS. BIOSen henter filene fra sitt selvstendige minne og starter operativsystemet. Etter at operativsystemet er i gang er BIOSen ikke i bruk mer før til neste gang man vil slå på PC-en. BIOS står for Basic Input/Output System, er gratis og kan lastes ned fra internett, men den som følger med PC-en er som regel god nok.

De fleste vet at man i datamaskiner og annen elektronikk bruker det binære tallsystemet, dvs 1 og 0 bare. Men det er ikke mange som forstår hva det helt innebærer. 1 betyr strøm på og 0 betyr strøm av. Det som skjer når man taster et tegn i for eksempel Word er at først mottar prosessoren signalet at jeg trykker på en a. Da sender den signalet som superhurtig strømbrudd til minnet som så lagrer det ved å skrive små uthevinger som betyr 1 og flatt som betyr 0. I dette tilfellet sendes a som dette: 0100000. Det er 64 i titallssystemet. B blir 10000001. C blir 01000011. D blir 01000100. Det bakerste tallet er 1 deretter 2, 4, 8,16, 32, 64 og 128. For hver bokstav stiger antallet. Andre tegn og spesialtegn har også sitt eget nummer lengre nede i antallet eller lengre oppe i antallet. På denne måten sender datamaskinen ekstremt korte strøm av og strøm på signaler. Det opereres alltid med den lave spenningen på 1,2 v. Det er sånn ca. spenninge i et vanlig sylinderformet batteri.

PC-ene har porter på baksiden av sentralenheten, eller ”hjernen”, om man vil. Her kan man koble til eksterne enheter som skjerm, printer, mus og tastatur. Alle disse enhetene kalles for ”periferi”. Mer og mer har USB-porten (Universal Seriell Bus) tatt over jobbene til de andre portene. Dette er en meget kjent port som det meste periferi kan kobles til. Mus og tastatur er ennå ikke det vanligste å koble til USB, men til spesialporter som heter PS/2. Det er kun for tastatur og mus disse er beregnet til. På 1990-tallet var det USB-portene fikk sin fortjente plass. Da var det vanligste å koble til skriveren til serieporten, som er den lange på 3-4 cm. Man kan også finne com-porter og firewire-port og nettverksport. Com-porter og firewire-porter har samme hensikt som USB-portene men er i mye mindre grad utbredt. Nettverkskortet kan brukes til å koble datamaskinen opp til internett eller annet nettverk.

Prosessoren sitter på hovedkortet. Den vanligste og også dyreste prosessortypen er fra Intel. Det er Pentium-serien. Den nyeste av dem er Pentium 4. Den er en del sterkere enn de ”gammeldagse”, billige Celeron-prosessorene som min maskin bruker. Det finnes egentlig kun to selskaper som ennå henger med i kappløpet om å lage de raskeste prosessorene. På 1990-tallet var det Intels Pentium-prosessorer som ledet, men nå er det uten tvil AMDs Athlon-prosessorer som er i teten. AMDs prosessorer er betydelig billigere enn Intels.

I en hver prosessor har man noe som heter cache. Cachen er et slags mellomlager, sånn som minnet, bare at er mye rasker å lese fra. Internet Explorer for eksempel bruker cachen til å lagre nettsider man har besøkt, slik at programmet bare kan lese siden der fra istedenfor å kjøre den lange prosessen med å søke gjennom internettserverne på nytt igjen. Cachen overstiger den dag i dag sjelden mer enn 1024 kb. På min PC prosessor har jeg bare 128 kb.

Klokkefrekvensen på prosessoren i maskinen min er oppgitt til 2.8 ghz, men i virkeligheten, har jeg ved hjelp av et benchmarkprogram, funnet ut at den egentlig ikke yter mer enn 2,79 ghz. Det er ikke store avviket. 2,8 ghz prosessorer i en bærbar PC å være er slett ikke verst, i og med at PC-en kostet under 10.000 kr. Prosessoren min har 55 millioner (!) transistorer på selve prosessoren som ikke er større enn 12,25 kvadratcentimeter. Prosessoren står i de fleste tilfeller for hovedforbruket av strøm, men det hender også ofte at grafikkortet bruker mer. Det sier litt om hvor små transistorene er, den dag i dag. I gamle dager, når datamaskinene var så store at de tok plassen til små gymsaler, ble det brukte svære radiorør istedenfor dagens knøttsmå transistorer. De fleste har sikkert sett disse glasskolbelignende radiorørene på fotografier fra 1950-tallet.

Minnet brukes som mellomlager, en slags hjelp til harddisken. Siden harddisken skriver så uhorvelig tregt tas minnet i bruk til oppgaver som må lagres på umiddelbart, for eksempel med tekstbehandling. Man kunne jo ikke fått bokstavene man skriver opp på skjermen med en gang hvis det hadde lagres på harddisken. Men teksten man har skrevet lagres på harddisken når man er ferdig å skrive som en fil.

Windows trenger jo også rask tilgang til mange filer, så man opplever ofte at Windows legger stort beslag på minnet. I enhver datamaskin har man noe som heter fysisk minne og virtuelt minne. Førstnevnte er alltid det beste. Fysisk minne er de Ram-brikkene man har i PC-en. Virtuelt minne er så enkelt som at når PC-en går tom for fysisk minne, begynner den å bruke det virtuelle, som i virkeligheten ikke er annet enn harddisken. På datamaskiner med Windows kan man under kontrollpanel justere opp eller ned hvor mye av harddisken man stiller til minnets disposisjon. PC-en min har 512 mb ram. Disse minnebrikkene er av typen DDR. Det er den nyeste og beste typen. Klokkefrekvensen på mine minnebrikker er 333 mhz, som er det vanligste. Men man finner ofte også raskere og tregere. Den desidert vanligste minnebrikkeprodusenten er Kingston.

Grafikkortet mitt er av typen ATI Radeon. Den har 64 mb delt minne. 64 mb grafikkort er det desidert den vanligste mengden for bærbare PC-er. 128 mb finner man ofte i stasjonære middelklasses PC-er. At den har delt minne vil si at ram og grafikkort deler på minnet de har disponibelt. I dette tilfellet har grafikkortet adgang til 64 mb av minnet. At det er delt vil også si at grafikkortet er integrert i hovedkortet. Det er en billig og dårlig løsning fra produsentenes side. Det innebærer at hvis jeg vil bytte grafikkortet i et sterkere et må jeg kjøpe i tillegg et nytt hovedkort. Med 64 mb kan jeg oppnå ca. 63 millioner forskjellige farger på skjermen. Grafikkortet har en egen liten prosessor som heter GPU (Graphics Prosessing Unit). Som med prosessorprodusentene er det egentlig bare to merker det står om, for de fleste spillere.

Det er ATI og Nvidia. Nvidias Geforce skjermkort som for tiden det beste av det beste. Men ledelsen mellom disse produsentene skifter hele tiden. For spillbrukere er det meget viktig med et godt skjermkortet, for at spillene skal fungere tilfredsstillende. For personer som ikke spiller tunge grafikkspill, er det beste egentlig å ta det billigste man kommer over.

Harddisken på PC-en min er fra Seagate. Med den har jeg 30 gb til disposisjon. Det vanligste for bærbare PC-er er 40 gb. Det vanligste for stasjonære er fra 80-160 gb. Hvor mange gigabyte en harddisk er på har ikke noe å si på hvor høy ytelse datamaskinen har, men hvor mange og hvor store filer man kan lagre. Derimot har det mye å si på ytelsen hvor mange hoder som leser og skriver, og hvor fort harddisken roterer. Min PC har 16 hoder og den roterer med en hastighet på 4.200 rpm. På stasjonære PC-er roterer harddiskplatene fra 5.400 – 10.000 rpm. Sistnevnte, 10.000 rpm, er dataverdenens ”eliteharddisker” og kalles Seriell-ATA eller S-ATA. Mellom hodene og platene er det bare 2-3 nanometer. Det vil si bare noen få atomer tykt. Ofte hender det at hodene skraper opp platene. Dette heter harddiskkrasj og er skylden i at millioner av kroner blir tapt innen næringslivet, verden over hver dag.