Tyskland hadde i begynnelsen av krigen store deler av marinestyrkene innesperret i Østersjøen. Derfor ville Tyskerne ha flere baser i tilknytting til Atlanterhavet. Fra Norge kunne Tyskerne angripe Storbritannia med bl.a. fly og ubåter. Tyskerne var også interessert i jernmalm som ble utvunnet i Sverige, men fraktet fra Narvik. Tyskland hadde vunnet krigen i Polen og de tyske soldatene hadde ingenting å gjøre. Dette var enda en grunn for å angripe Norge. Det var ikke bare nazistene som var interessert i å okkupere Norge. De allierte var interessert i å angripe Norge for å hjelpe finnene samtidig som de også kunne tenke seg jernmalmen. Men Norge nektet og truet med å slå igjen med alle midler. Derfor ble det Tyskland som skulle komme til å okkupere Norge.

 

Ved midnatt ble det kjent i Oslo at fremmede krigsskip var på vei inn fjorden. Statsministeren på denne tiden som var Nygaardsvold, reagerte på dette ved å kalle inn til regjeringsmøte i UD klokken halv to. I løpet av dette møtet kom det inn den ene dårlige meldingen etter den andre, og situasjonen så veldig svart ut. Regjeringsmedlemmene var enige i at det skulle mobiliseres, og ordren ble gitt til Forsvarsdepartementet.

 

Det tyske angrepet var planlagt å bli startet klokken 04.15. Ved det samme tidspunkt ringte den tyske sendemannen Bräuer for å be om et møte med utenriksministeren.

 

Kl. 11.15 dagen før invasjonen av Norge ble det første tyske skipet senket av en polsk ubåt. De overlevende fortalte at de var på vei til Norge. Stortinget fikk en haug av advarsler og rapporter om at tyskerne kom, men reagerte ikke. Det Norske forsvaret var gammelt og mye dårligere enn andre lands. forsvar i Europa.

 

De første skuddene ble avløst av det tyske skipet Albatross kl. 11 om kvelden den 8.april, da det norske kystvaktskipet Pol 3 oppdaget et par skip med slukket lanterne på vei inn Oslofjorden. Etter forhandlinger mellom skipene avfyrte Albatross ett par skudd og senket Pol 3. Kapteinen omkom og ble den første nordmann som omkom i krigen. Resten av mannskapet ble reddet.

 

Oscarborgs festning fikk høre hva som var skjedd med Pol 3 og forberedte seg i all hast til å sloss. Oscarborgs festning ligger i Drøbaksundet, altså i det smaleste sundet man må gjennom for å komme til Oslo med båt. Oscarborgs festning hadde tre kanoner, men bare nok folk til å bruke to. Kanonene var 55 år gamle og torpedoene var avfyrt opptil 200 ganger( uten ladning) i forbindelse med øvelse. Altså var Oscarborgs festning veldig dårlig utrustet til kamp.

 

9.april kl.04.00 kom det første skipet i kolonnen til syne: Blücher. Kl.04.21 ble det første skuddet avfyrt fra Oscarborgs festning og traff Blücher i kommandotårnet/broen med en avstand på 1400 til 1800 m. Skuddene fra Oscarborg traff flere ganger og det brøt ut brann i ett flybensinlager og ammunisjon begynte å eksplodere. Blücher besvarte ilden med 20 kanoner, men traff ikke. Kl.06.22 9.april 1940 la Blücher seg på siden og sank i Drøbaksundet. Ca. 1000 tyske soldater gikk ned med Blücher.

 

Stortingspresident C. J. Hambro fikk med seg Stortinget, Regjeringen og Kongefamilien til Hamar med ekstratog om morgenen 9. april. Det var veldig viktig at landets øverste myndigheter ikke kom i hendene på tyskerne. Det var senkingen av Blücher som hadde gjort dette mulig. Hvis Blücher ikke hadde blitt senket, så ville antagelig landets styre bli tatt til fange av tyskerne, og da ville de ikke kunne gjort noe som helst. Hvis vi hadde kommet i en slik situasjon ville vi vært ute av stand til å slåss.

 

Tyskerne visste hele tiden hvor Regjeringen og kongefamilien var, fordi det stod omtalt i landets aviser hvor de hadde flyktet. For å få vite hvor Regjeringen og kongefamilien befant seg, så kunne tyskerne bare lese avisene. Det var tydeligvis ingen som tenkte på at tyskerne også kunne lese avisene. Man startet et stortingsmøte i Hamar, men måtte avbryte dette, da tyske tropper kom for nære byen. Turen gikk videre nordover til Elverum. Her fortsatte man Stortingsmøtet man hadde begynt på. Bräuer forsøkte igjen å få kontakt med Regjeringen for å forhandle frem en fredelig løsning. Han mente at nå måtte landets styre kunne se at landet ikke var i stand til å forsvare seg selv. Regjeringen ba Stortinget ta stilling til om man skulle forhandle med angriperne. Stortinget mente at man i det minste burde høre hva tyskernes krav gikk ut på, og opprettet en forhandlingsdelegasjon. Man ble også enige om det som i ettertiden er blitt kalt Elverumsfullmakten.

 

Kvelden 8. april visste Vidkun Quisling at invasjonen ville komme meget snart. Han forlot da hjemmet sitt, og tok inn på hotell Continental. Quisling trodde fremdeles at han var med i de tyske planene, og at han skulle foreta et statskupp. Derfor begynte han om morgenen 9. april å utarbeide en regjeringsliste. Det Quisling ikke visste var at de planene han hadde om en tilnærmet lovlig maktovertakelse var blitt forkastet av tyskerne. Listen over regjeringsmedlemmer satte han sammen uten å spørre de gjeldende personene. Noen av de han satte opp var til og med uttalte motstandere av Quisling og hans sak.

 

Kvelden 9. april, klokken 19.32 holdt Quisling Norges mest berømte radiotale. Han fortalte at den gamle regjeringen var trått tilbake, og at en ny regjering var trått inn. Ettersom de allierte hadde begått fiendtlige handlinger, med å minelegge deler av norskekysten, kom tyskerne nå som en hjelp for oss nordmenn. All motstand måtte opphøre umiddelbart, og enhver som ikke gjorde det var å betrakte som en kriminell. Det var allerede forvirring rundt mobiliseringen av de norske styrkene. Denne talen bedret ikke akkurat på dette.