Krigen i Stillehavet ble hovedsakelig utkjempet mellom USA og keiserriket Japan. Krigen begynte 2 år senere enn krigsutbruddet i Europa og ble avsluttet sist. Den begynte med Japans bombing av Pearl Harbor og ble avsluttet med at to atombomber ble sluppet over Japan.

 

Pearl Harbor

Den 7. desember lettet 423 Japanske bombefly fra hangarskip. Deres mål var hovedsakelig å bombe Pearl Harbor, en amerikansk marinebase som lå på Hawaii. Det befant seg store mengder fly på basen og de fleste slagskipene til USA lå ankret opp her. Rett før klokken 8 om morgenen falt bombene tett over Pearl Harbor. Japanske bombefly samt miniubåter knuste store deler av basen. USA var helt uforberedt på angrepet og ammunisjon var ikke lett tiljengelelig. Angrepet varte i to timer og kom i to store bølger av stupbombere og torpedofly. Ødeleggelsene var store for amerikanernes del: Nesten 3500 amerikanske soldater var blitt drept, 188 fly var blitt ødelagt på bakken, 8 store slagskip var enten sunket eller hardt skadet. Japanerne mistet kun 29 fly i angrepet. Samme dag som angrepet på Pearl Harbor angrep også japanske fly amerikanske støttebaser på Wake Island, Guam og Midwayøyene. Umiddelbart etter angrepet erklærte Japan krig mot Amerika, som dagen etterpå gjorde det samme med Japan. Også Storbritannia erklærte keiserriket krig.

 

Formålet med angrepet på Pearl Harbor var å svekke amerikanernes flåte, slik at de lettere kunne bekjempe landet i den forestående krigen. Bakgrunnen for Japans ønske om krig var amerikanernes stopp i oljeforsyningene til landet. Bakgrunnen for oljeblokaden var landets hissighet og voldeligheter mot Kina (på slutten av 30-tallet)

 

Japanske erobringer i Sørøst-Asia

Mens japanske bombeflygere bombet Pearl Harbor, angrep landets marinesoldater Sørøst-Asia. De angrep Filippinene, Malaya, Hong Kong og stillehavsøya Guam. De forberedte også et angrep mot britenes besittelse Singapore. Japanerne var nødt til å gå i land på Malakka-halvøya for å erobre Singapore. Dagen etter Pearl Harbor angrep de Thailand, hvilket førte til at Admiral Philips sendte sine 2 største slagskip: ”Prince of Wales” og ”Repluse” nordover for å stoppe japanerne. De to skipene fant ikke japanske styrker men ble senket etter angrep fra stupbombere, torpedofly og ubåter. Begge skipene ble senket og mange britiske marinesoldater ble drept. Dette betydde at det ikke fantes noen allierte krigsskip i Stillehavet.

 

I midten desember inntok japanerne Hong Kong. Rett før det var slutt sendte britene kanadiske soldater som ble nedkjempet rask av Japanerne. Det ble tatt 11 000 krigsfanger og mange av dem ble myrdet på brutale måter av japanske soldater. Landet konsentrerte seg om å erobre Malaya for å kunne ta Singapore. Etter at britene hadde tapt sine to største slagskip var det vanskelig å sette en effektiv stopper for den japanske framrykkingen. De brukte sykkel og erobret på den måten raskt Malaya. Helt i slutten av Januar trakk britene seg ut av Malaya og konsentrerte seg om å forsvare Singapore. Nå hadde japanerne erobret Malaya og hadde presset britene inn i et hjørne i byen. Japanerne tapte kun 4600 soldater på erobringen av Malaya. Churchill nektet å la Singapore falle i Japans hender og sendte store forsterkninger. Men i midten av februar hadde så mye som 13 000 soldater tatt seg over på øya. Samtidig ble byen utsatt for bombing av japanske fly og forsvarerne innså at det mest fornuftige var å overgi seg. Singapore var i japansk besittelse. Soldatene som nå kontrollerte byen behandlet de britiske, indiske og australske soldatene grusomt og myrdet over 5000 sivile.

 

Rett etter Pearl Harbor angrep japanske styrker Filippinene. I midten av desember begynte de et stort angrep på øygruppa. I starten av januar ble hovedstaden Manila erobret og amerikanerne, under general Douglas MacArthur trakk seg tilbake lenger nord, til festningsøya Corregidor. De forsvarte øya en stund men 11 mars forlot MacArthur øya, og de skjønte at de ville tape den. Soldatene kjempet i ytterligere en måned men i midten fikk japanerne forsterkninger og amerikanerne overgav seg. 15 000 soldater ble igjen på festningen i Corredigor men ble etter hvert nedkjempet av japanernes artilleri og de resterende styrkene overgav seg(med unntak av noen amerikanske geriljasoldater). Under erobringen av Filippinene hadde 30 000 amerikanere og hele 110 000 Filippinere blitt drept, mens japanerne selv kun mistet 12 000 soldater.

 

Etter at japanerne hadde sikret seg Singapore, Malaya, Hong Kong og Filippinene angrep de koloniene Borneo, Ny-Guinea og Celebes. De fortsatte offensiven og erobret Timor, Sumatra, Java samt Makassar. Videre ble nederlandsk Ostindia omringet og hele 100 000 allierte soldater ble tilfangetatt. Deretter tok Japan kontrollen over Burma, der de møtte motstand fra en svekket britisk hær. På dette tidspunkt kontrollerte Japan over 100 millioner mennesker i Sør-Asia.

 

Japan hadde nå kontrollen over øktkina, Korea, Thailand og Burma. De hadde erobret Større øyer og byer som Hong Kong, Singapore, Filippinene, Malaysia og Indonesia samt en rekke mindre stillehavsøyer i området mellom Sumatra i vest, Ny Guinea i øst, og Aleutene i nord, deriblant Guadalcanal, Salomonøyene og Wake Island.

 

Livet i de japanskokkuperte områdene var grusomt både for sivilbefolkningen og krigsfanger. For eksempel på Filippinene ble sivile hengt omgående dersom de ikke bukket for japanske soldater. Mord av sivilbefolkning forekom ofte og japanske soldater viste ingen nåde for for eksempel den minste uhøflighet. Slavearbeid var også mye brukt i de okkuperte områder. Under dødsmarsjen, en flere mils lang vandring som allierte fanger måtte utføre, ble soldater som datt ut av rekkene, eller gikk sakte drept eller torturert. Fanger ble også tvunget til å bygge en jernbane fra Bangkok til Rangoon. Syke arbeidere ble skutt og de fikk nesten ikke mat. Da den stod ferdig hadde 50 000 allierte soldater mistet livet og flere hundre tusen sivile under arbeidet med linjen. Flere steder ble fanger stuvet sammen og stukket i hjel eller massakrert med maskingevær. Enkelte ble til og med kokt levende eller begravet i levende tilstand.

 

De alliertes motangrep

Japanerne satte nå store styrker i de okkuperte områdene og satset på å forsvare det de hadde erobret. Amerikanerne produserte hele 60 000 fly og 75 000 tanks i året og mennene vervet seg til militærtjeneste. Amerikanerne var klare til å ta opp kampen.

 

Japans generaler var enige om at det var viktig å erobre den lille øygruppa Midwayøyene. Det var vesentlig å ta den, fordi herfra kunne deres bombefly nå amerikanske marinebaser. Den 4. juni 1942 angrep bombefly Midway. Japanerne hadde igangsatt et angrep på Aleutene som en avledningsmanøver men amerikanerne hadde snappet opp en melding om angrepet og sendte sin styrke til Midway. Japanerne sendte sin overlegene flåte til Midway der de ikke forventet at det var amerikanske skip. De lå i bakhold med sine to hangarskip og sendte flystyrker å bombet japanernes hangarskip. Da de bombet stod alle deres fly på dekket å fylte opp bensin og da de ble truffet skapte det veldige branner om bord på båtene og 4 av Japans største hangarskip ble senket. I tillegg ble flere slagskip senket, blant annet fordi de krasjet med hverandre.

 

Slaget om Midway ble et vendepunkt i krigen i Stillehavet og var det første slaget Amerika gikk seirende ut av. Japans flåte ble knust noe som gjorde det mye enklere for de allierte å beseire landet. De alliertes offensiv var i gang.

 

Neste offensiv var på Ny Guinea. Australske og amerikanske soldater kjempet hardt og presset soldatene ut av landet. De japanske styrkene ble også drevet lenger unna Australia, som de hadde forsøkt å angripe. Etter dette besluttet amerikanerne med noe bistand fra australierne å angripe Salomonøyene og Guadalcanal. Japanerne var i ferd med å bygge en flystripe på øya, noe som kunne føre til at de fikk kontrollen i luftrommet i området. Den 7. august angrep amerikanerne Guadalcanal, samt at de slo ned japanske tropper på den nærliggende øya Tulagi. Japanerne sendte forsterkninger til Guadalcanal, men etter 4 måneders harde kamper ble de presset tilbake og trakk seg ut. Nå hadde amerikanerne sikret seg Ny Guinea og Guadalcanal og de startet en ”Øyhopping” i stillehavet. 25 000 japanske soldater hadde blitt drept under kampene om Guadalcanal.

 

Amerikanernes neste offensiv var et angrep på japans besittelse av Aleutene, som er del av delstaten Alaska. De kjempet i 2 uker og drepte nært sagt alle japanerne på øygruppen. Deretter fulgte en rekke amerikanske angrep på stillehavsøyer. Soldater under general Walter Krueger gjennomførte landganger på Trobianderne mens australiere og newzealendere angrep henholdsvis Salamua og New Georgia. På New Georgia møtte newzealenderne motstand fra 10 000 japanere. Deretter angrep Krueger New Britania og forsjellige amerikanske tropper kjempet til seg herredømme over øyene rundt Ny Guinea. Amerikanernes offensiv forsatte med angrep på Gilbertøyene, Makin og Tarawa. 30% av soldatene ble drept under landgangen på Tarawa. Like ille var det at samtlige japanere på øya utsatte amerikanere for selvmordsangrep. Den amerikanske ”øyhoppingen” fortsatte med angrep på Wake Island og Biak, der de mistet hele 10 000 soldater.

 

Etter disse erobringene bestemte de amerikanske øverstkommanderende seg for å dra direkte til Japan og ta deres besittelser på veien, fremfor å gå gjennom Kina. På veien måtte de først bekjempe de tungt befestede øyene: Marianene. Marianene bestod av hovedøyene Guam, Tinian og Saipan. Før angrepene hadde amerikanerne iverksatt en avledningsoperasjon, operasjon Wedlock. Den gikk ut på at de skulle utføre små angrep å på øygruppa Kurilene og late som om de skulle erobre øyene. Den 15 juni 1944 innledet amerikanerne angrepet på Marianene. Hele 130 000 marinesoldater deltok i angrepet. Den japanske admiralen Ozawa hadde planer om å knuse amerikanerne fra luften men var ikke inneforstått med at store deler av flyene var blitt ødelagt på bakken etter amerikanske luftangrep. Amerikanerne var overlegne i luften og deres nye jagerfly Hellcat skjøt ned 218 japanske fly allerede første dag. Dagen etter oppdaget en amerikansk admiral den japanske flåten og tok sjansen på å bombe denne og de mistet 2 hangarskip. Etter kampene om Guam og Tinian mistet japanerne til sammen 480 fly og 3 hangarskip. Nå gjenstod å erobre den nordligste øya på Marianene, Saipan. Det oppholdt seg 30 000 fanatiske japanere på Saipan. Amerikanerne angrep fra havet mens de ble utsatt for kraftig artilleriild under landgangen. De brukte Navaho indianere som kodesnakkere, som brukte sitt spesielle språk til å kommunisere på radio. Koden ble aldri knukket og det var en medvirkende årsak til seieren på Saipan. Amerikanerne kjempet seg til toppen av øya og knuste den siste motstanden i form av luftangrep. Den 18. juli falt Saipan. Alle japanske soldater som ikke døde i kamp drepte seg selv og 22 000 sivile gjorde det samme for å unngå fangenskap og vanære. En uke før Saipan falt hadde en japansk general og en admiral begått selvmord for å oppmuntre soldatene sine. Offiserer hogg også hodet av soldatene sine etter nederlaget.

 

Britene bedrev også offensiver. Deres første forsøk på å ta tilbake Burma ble mislykket. Denne offensiven ble slått tilbake i desember 1942. Styrken i Burma som bestod av briter, indiere, amerikanere, franskmenn, kinesere, nederlendere, australiere og newzealendere var lite motiverte .Styrkene ble gitt til General Mountbatten som måtte motivere dem og presse japanerne ut av Burma. Engelskmannen Wingate hadde 3 000 soldater i Burma som han brukte til en ny offensiv for å heve motivasjonen. Han fikk etter hvert forsterkninger og opprettet sitt eget luftvåpen i Burma. Wingate sine soldater hadde flere vellykkede offensiver og klarte blant annet å avskjære japanernes forsyningslinje. Før de allierte rakk å gå til en ny offensiv hadde japanerne gjort det. De gikk inn i India og angrep støttepunktene Imphal og Kohima. De allierte sendte forsterkninger og klarte til slutt å stå imot så lenge at japanerne trakk seg tilbake. Styrkene i Burma var nå mer motivert og sterkere og sommeren 1944 tok de allierte tilbake det første området av Burma og sakte men sikkert trakk japanerne seg lenger og lenger øst, ut fra landet.

 

Japan beseires - De allierte knuser Keiserriket

Den videre offensiven i stillehavet ble rettet mot Filippinene. MacArthur, som hadde tapt Filippinene til japanerne tideligere i krigen ble sjefen for angrepet. I midten av oktober 1944 angrep MacArthur sine soldater Leytebukta, det utvalgte stedet for invasjonen. Det første angrepet fra amerikanernes side kom fra luften og ødela 600 japanske fly. Utover i kamphandlingene ble en rekke japanske hangarskip og slagskip senket og amerikanerne rykket stadig lenger inn i Filippinene. De tok nesten alle øyene og da øya Leyte ble erobret den andre juledag skjønte japanerne at de ville tape. Oljeforsyningen stoppet opp og forsvarerne ble desperate. De tok i bruk ”våpenet” kamikazeflygere som styrtet seg selv inn i amerikanske hangarskip med store fly fullastet av sprengstoff. Flere store slagskip og hangarskip ble hardt skadet av de fanatiske kamikazeflygerne. Til tross for kamikazeflygernes store ødeleggelser erobret amerikanerne hovedøya på Filippinene og hovedstaden: Manila. De gjenværende japanske styrkene gjorde seg om til selvmordssoldater som sprengte seg selv i tusenvis. Japanerne tok 5000 sivile gisler og drepte dem og seg selv og drepte over 100 000 sivile Filippinere bare i Manila(Leger ble bundet til veggen og satt fyr på). I slutten av mars var all motstand på øya bekjempet.

 

Etter at Filippinene var sikret, presset amerikaneren japanerne ut av Burma(landet ble ikke endelig overgitt før 13 september 1945) og frigjorde Borneo. Nå hadde nesten alt japanerne okkuperte blitt tatt tilbake av de allierte.

 

Amerika måtte nå konsentrere seg om å bekjempe selve keiserriket. De begynte med bombetokter med sine superfortress bombefly. Det ble bygget flybaser på flere stillehavsøyer, i India og i Kina. På starten var bombetoknene lite effektive. Mange fly ble skutt ned og ødeleggelsene var ikke store. Da besluttet general Curtis LeMay å begynne med en ny type bombeangrep: brannbombeangrep. Det gikk ut på å sløyfe presisjonsbombingen og i stedet slippe store mengder brannbomber for å skape ødeleggende ildstormer. I mars deltok superfortress flyene i det første angrepet mot Japan der målet var å skape ildstormer. Store deler av Tokyo brant opp og 100 000 mennesker omkom. Angrepene fortsatte mot andre japanske byer og på 10 dager ble det sluppet 10 000 tonn med bomber over landet. Bombingen ble trappet opp og byer som Osaka, Kobe og Nagoya ble nesten totalt ødelagt av de enorme ildstormene som ble skapt. Men japanerne gav ikke opp og amerikanerne begynte landgang på Japansk land.

 

Den første landgangen fant sted på den vulkanske øya Iwo Jima. Den ligger ca. 100 mil fra Tokyo og er meget liten i størrelse. Japanerne hadde et sterkt forsvar på øya og soldater hadde lite dekke når de skulle gå i land. Førts angrep amerikanske fly øya med bomber. De holdt på i over 70 dager og knuste nesten all bebyggelse på øya. Men japanerne gav ikke opp. På landgangen ble marinesoldatene møtt av en veldig ild fra de fanatiske forsvarerne og flere hundre ble drept første dag. Amerikanerne hadde kjempet seg til alt område på øya etter kun 3 dager, men kampene var ikke på langt nær over. På øya hadde tusenvis av japanere gjemt seg i huler og tunneler, og i dagevis var det ville kamper over hele øya. 7 000 amerikanske marinesoldater mistet livet på Iwo Jima, mens 22 000 japanere omkom.

 

Etter at Iwo Jima var sikret skulle amerikanerne gjennomføre landgang på Okinawa. Okinawa var heller ikke stor og i likhet med Iwo Jima full av huler. Angrepet begynte 1.april, etter et stort luft og sjø angrep. 170 000 soldater deltok i angrepet. Amerikanerne kom seg i land og møtte fanatiske japanere overalt på øya. Selvmordsangrep forekom ofte og bare under landgangen døde 5 000 amerikanske soldater som følge av kamikazeangrep. Da japanerne skjønte at de ville tape forskanset de seg i huler og førte en fanatisk geriljakrig i flere uker. Men den 14 august hadde marinesoldatene endelig nedkjempet all motstand på øya. 12 500 amerikanske soldater omkom på Okinawa, mens hele 110 000 japanere mistet livet.

 

Amerikanske generaler ble bekymret etter slagene om Iwo Jima og Okinawa. De hadde møtt svært hard motstand på to så små øyer. Hvordan ville det da bli å innvadere hovedøyene til Japan som var langt større?

 

Atombombene – Japans endelige nederlag

Situasjonen så håpløs ut for Japan. 63% av alle japanske boliger var jevnet med jorden og keiseren ble stadig mer upopulær. Landet nektet å kapitulere. 2,4 millioner sivile japanere var blitt innkalt til å forsvare landet i den kommende invasjonen som generalene bak D-dagen stod for planleggingen av. Men den skulle aldri komme. Det ble foretatt vellykkede prøvebombinger av atombomben og den amerikanske presidenten Truman ønsket å bruke våpenet på Japan. Han ønsket å forkorte krigen ved å slippe atomvåpen over landet. På Postdamkonferansen sendte de allierte lederne en sterk oppfordring til Japan om at landet skulle kapitulere. Japan nektet fortsatt og Truman mistet tålmodigheten. Atombomben ble sent til øya Tinian. Bomben ble kalt ”Little boy” og B-29 flyet som slapp den hadde navnet Enola Gay. Den 6.august 1945 om morgenen lettet B-29 flyet fra Tinian og slapp sin last over Hiroshima. Hiroshima var en av byene som til nå var spart for bombeangrepene og tusenvis av personer hadde forlatt byen. Allikevel var det 300 000 innbyggere i byen da bomben falt. Bomben eksploderte noen hundre meter over byen og en enorm ildkule dannet seg. Den dannet også en sjokkbølge som ødela nesten all bebyggelse i byen. Mellom 70 000 og 80 000 døde umiddelbart av eksplosjonen og oven 100 000 døde av stråling i etterkant. Truman ble svært fornøyd med resultatet og 3 dager senere lettet nok et fly med atombombe om bord fra Tinian. Bomben ble ikke sluppet presis over det bestemte stedet, grunnet dårlig vær. Men besetningen valgte å slippe bomben omtrent der de trodde målet var. Byen Nagasaki ble rammet og 40 000 mennesker mistet livet.

 

Den japanske keiseren Hirohito besluttet sammen med regjeringen at landet måtte kapitulere. Hirohito mente kapitulasjon var en stor skam og betegnet det som uutholdelig. Den 14 august offentliggjorde keiseren at landet hadde kapitulert og den 2. september undertegnet japanerne den formelle kapitulasjonen. Krigen i Stillehavet var over. Krigen hadde kostet flere millioner menneskeliv, både militære og sivile og kapitulasjon var det eneste fornuftige, dersom ikke Japan bn n ville oppleve total ødeleggelse av landet.