Kvinnelig arbeidskraft er egentlig alltid blitt betraktet som mindre verdt enn den mannlige. For vel hundre år siden var det så godt som selvsagt at kvinners lønn skulle være det halve av mannens, om ikke mindre.

 

Midt i femtiårene tjente mannlige industriarbeidere i gjennomsnitt 33 prosent mer enn de kvinnelige. I hermetikkindustrien tjente eksempelvis en mann i 1949 1 krone og 55 øre timen, mens en kvinne på samme arbeidsplass med akkurat samme arbeids oppgavene, bare tjente 1 krone og 5 øre.

 

Argumenter for at kvinnen ikke skulle få lik lønn som mannen:

- Det var slik det alltid hadde vært, og det var slik det var alle

 steder.

- Kvinnene hadde ikke familie å forsørge

- Kvinnene var «mindre anvendbare i tjenesten»

- Kvinnene gjorde på langt nær ikke så godt arbeid som mennene

 

De første kravene om likelønn i industrien ble lagt fram av kvinnelige arbeidere i 1880 og 90-årene. Det skulle gå 80 år før LO og N.A.F. inngikk en såkalt rammeavtale om likelønn mellom kvinner og menn i 1961.

 

Ikke før 1947 tok Sosialdepartementet initiativet til en kartlegging av kvinners og menns lønn. Denne kartleggige viste blant annet at det var vanskelig å forsvare det store lønngapet som lå på mellom 20 og 40 prosent ut fra familieforhold og forsørgelsesbyrde. I 1949 ble Likelønnskomiteen gitt i oppgave å gi en oversikt over kvinners lønnsforhold i arbeidslivet og diskutere hvordan ulikhetene kunne rettes opp og jevnes ut.

 

I 1951 ble ILOs konvensjon om likelønn for kvinnelige og mannlige arbeidere for ”arbeid av lik verdi” vedtatt.

 

I 1959 ble Likelønnsrådet opprettet, som i 1972 ble erstattet av Likestillingsrådet.

 

I 1978 ble Lov om likestilling mellom kjønnene vedtatt og samtidig ble Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling opprettet.

 

Selv om det står på papiret at det er lik lønn for kvinner og menn, vil ikke det si at dette fungerer i praksis. I følge Statistisk sentralbyrå utgjorde kvinners månedslønn i gjennomsnitt knappe 84 prosent av menns i 2002. Forskjellen i lønn varierer betydelig fra en næring til en annen, mellom ulike utdanninger og aldersgrupper.

 

§5 i Likestillingsloven sier at, ”kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for likt arbeid og arbeid av lik verdi”.

 

For å få en total oversikt over Den Norske Likestillingsloven gå til:

http://www.lovdata.no/all/tl-19780609-045-0.html

 

Økt likestilling til tross, kvinner er fortsatt lønnstapere. Lavtlønnsyrker domineres av kvinner, og kvinneyrker er lavtlønnsyrker.

 

Hva tenker DU på når du hører ordet kvinneyrke?

Det overrasker meg aldeles ikke om det første du tenker er yrker som sykepleier, stuepike eller sekretær. Disse er alle lavtlønnsyrker, og det er en overekt av kvinner stasjonert i disse yrkene. Man kan på mange måter si at det er en selvfølge at kvinner skal velge disse tradisjonelle ”kvinneyrkene”, med ekstremt dårlig lønn. Mens det også regnes som forståelig og kanskje selvfølgelig at menn skal ha lederstillinger, og få mye bedre betalt, enn selv kvinner i tilsvarende stilling, tilsvarende yrke.

 

TALL FRA 2004 VISER AT…

…Samlet for alle lønnstakere fikk kvinner utbetalt 245,7 milliarder kroner og menn 385,8 milliarder. Kvinners samlede lønnsinntekt er dermed 36 prosent mindre enn for menn.

 

…For et årsverk tjente kvinner i gjennomsnitt om lag 16 prosent mindre enn menn.

 

…Forskjellen er større i privat sektor. I privat sektor utgjør kvinners lønn 84 prosent av menns lønn og i offentlig sektor 87 prosent.

 

…I akademiske yrker er lønnsforskjellen 16 prosent og større enn i yrker med lavere utdanning.

 

…Blant ledere er det også lønnsforskjeller. I bedrifter med over 250 ansatte tjener kvinnelige toppledere 84 prosent av hva menn med tilsvarende ansvar tjener.