Sånn rundt 1890 årene gjorde et par personer seg noen meninger og tanker om hva litteratur skulle være. En kjent litteraturkritiker som heter Carl Nærup var den første som kalte den nye litteraturen for nyromantikken. Sammenlignet med overgangen fra romantikken til realismen, som var bygd opp av krav om å sette problemer under debatt, gikk tankene ut på nye ideer om hva litteratur skulle være. Forfatterne skulle gå inn i en ny periode og det var andre som tok over tronen. Blant annet Knut Hamsun skulle vise seg å være den største. Han skrev ”Et ubevisst sjeleliv” som et angrep på de fire store der han forteller:

 

”Hos flere og flere folk der lever et anstrengt tankeliv, og dertil er ømtålige av gemytt, oppstår der ofte sjelelige virksomheter av det underligste slags. Det kan være aldeles uforklarlige sansetilstander: en stum, årsaksløs henrykkelse; et pust av psykisk smerte; en fornemmelse av å bli talt til fra det fjerne, fra luften, fra havet; en grusom, fin lydhørhet, der bringer en til å lide endog av suset fra anede atomer; en plutselig, unaturlig stirren inn i lukkede riker der slås opp; anelsen av en forestående fare midt i en sorg1øs stund - alt sammen foreteelser som har den aller største betydning, men som rå og enkle høkerhjerner ikke kan fatte. De er ofte for flyktige til å gripes og holdes fast, de varer et sekund, et minutt, de kommer og går som farende blinklys; men de har trykt et merke, avsatt en fornemmelse, før de forsvant.”  

 

 

Det ble stor interesse for mennesket og man fikk større tro på hva mennesket kunne få til. Forfattere, diktere og visesangere begynte å tro på sitt indre og ga blaffen i Gud og alt rundt ham. Han hadde de ikke bruk for, når man brukte sjela som inspirasjon. Alle vet hva en psykolog er, formålet med nyromantikernes skrivemåte var nemlig at de skulle være som psykologer. De gransket sjela til det ytterste og mye dreide seg om menneskets følelser. Tilbakeblikk ble ofte brukt som en inspirasjonskilde, men det var mange tekster om unionsoppløsningen siden det allerede lå i lufta at noe måtte skje snart.

 

Etter unionsoppløsningen fikk man større tro på at mennesker selv kunne orden opp i vanskeligheter på egenhånd. Dette ble det selvfølgelig skrevet mye om.

 

Knut Hamsun

Knut Hamsun var et navn Knut Pedersen lagde seg senere. Han ble født i Lom, som ligger i Gudbrandsdalen, men flyttet som liten til en gård, Hamsund i Nordland. Han sjal navnet Hamsund og brukte det som sitt eget. Hamsun er etter en stavefeil fra en danskforlegger.

 

Han flyttet senere til onkelen sin, men mistrivdes, etter par forsøk klarte han endelig å rømme, han flyttet hjemmefra i en alder av tretten år. Etter mye strev gikk han ferdig skolen i 1870 og konfirmerte seg året etter. Noen ganger inn og ut av landet måtte til før han fant roen i hjemlandet. Knut Hamsun er det man kan kalle en forfatter med en vanskelig start. Mange forsøk på å debutere brukte han, men alikevel holdt han ut. Å være forfatter under nyromantikken var nok ikke lett. Når han var blitt litt eldre skrev han en såkalt selvbiografi som han kalte ”Sult”, her beskriver han en ung forfatters forfall til galskapen som et resultat av sult og fattigdom. Han var veldig opptatt av psykologi i skrivingen sin. ”Sult” markerer på en måte også gjennombruddet til nyromantikken.

 

Det mange ikke vet om Knut Hamsun var at han var svært opptatt av Hitler og måtene hans å tenke på. Ikke at han var nazist eller noe, men han ble fasinert av Hitlers strategier og tenkemåter. Han skrev mange artikler der han skryter av Tyskland. Han ber folkene i en av disse artiklene å legge våpnene ned og samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten. Han fikk Nobels fredspris i litteratur, den sendte han til Joseph Goebbels i gave i 1943. Etter hvert begynte Hamsun å skrive fint om Adolf Hitler, folk begynte så å brenne sine egne Hamsun bøker etter en forståelse av svik, de hadde mistet den forfatteren de en gang hadde elsket. Han døde 19. februar 1952, på en gård i Grimstad.

 

Sigbjørn Obstfelder

Det skjedde i Stavanger i 1866, Sigbjørn Obstfelder ble født. Han var en av de som var tidlig ute med å finne ut hva han virkelig ville med livet sitt. Han ville bli ingeniør og nådde sine mål med glans. Bodde ett år i USA, der fant han ut at reising var noe for han, derfor dro han til Berlin og ble der en stund.

 

Han ble beskrevet som fjern og rastløs. Obstfelder var på konstant jakt etter en personlig gud eller en åndelig opplevelse, og kunne oppfattes som rar i visse øyeblikk.

 

Han hadde en merkelig oppvekst synes nå jeg, som barn nummer åtte av seksten kan man begynne å lure. Moren døde når han var fjorten og faren var tysk og jobbet som baker.

 

I 1890 fikk han et kraftig nervesammenbrudd, rett før eksamen i matte, mange hadde sett for seg Sigbjørn som en normal person, men egentlig hadde nerveproblemer og slet med dette. Innerst inne drømte han om å bli komponist, men jobbet på stortinget som referent. Senere gifter han seg med en av sangelevene hans. Søker fortatt etter en personlig opplevelse med Gud, men opplever det aldri.

 

 

Hans E. Kinck

Hans ble født på Finnmark i 1865, han vokste derimot opp i Hardanger og brukte erfaringer derfra i diktningen sin senere. Kinck var en kjent forfatter på sin tid og var i likhet med Hamsun opptatt av psykologi og det ”uforklarlige sjeleliv”. Derfor brukte han erfaringene fra barndommen sin, han mente at mennesker ble formet av barndommen. Første gangen jeg leste noe av Kinck lød som følger; ” Seks år gammel hadde jeg opplevd alt. Det som senere har skjedd er fortsettelser, utdypninger og gjentakelser”, samme frase står også i vår egen norskbok.

 

Kinck likte godt å skrive noveller og essay, personlig var han veldig glad i å skildre menneskets skjulte krefter. Han kunne kjennes igjen på de små korte hendelsene han kunne dramatisere til det ytterste. Et kjent verk som Kick har skrevet er novellen ”Den nye kapellanen” som beskriver en fattig familie der det en gang går en fremmed person gjennom gården. Alle er veldig nysgjerrige og blir veldig oppspilt.

 

Nysgjerrigheten driver en person til døden!

 

 

Victoria

Victoria er en fortelling skrevet av Knut Hamsun. Jeg synes personlig det jeg hørte var lite interessant, men hvis jeg kanskje fikk høre litt til kunne jeg nok sette sammen de forskjellige delene. Budskapet i fortellingen er kjærlighet. Det handler om et trekantdrama der Johannes og Otto er forelsket i samme jente, Victoria. Det er mye sjalusi mellom Otto og Johannes. Johannes ser opp til Victoria, men er redd for å vise det i forhold til Ottos reaksjon. Både Otto og Johannes er sjalu på hverandre og dette vet Victoria, hun er redd for å vise hva hun vill selv. Det var ikke mye vi leste, men vi kan få mye informasjon om det lille vi fikk med oss. Alt det jeg har skrevet nå har jeg fått ut fra måten de snakker sammen på og hvordan de oppfører seg i forhold til hverandre. Otto føler seg høyere på strå og viser det godt.

 

Et eksempel på dette kan vi finne i teksten.

 

”Johannes møtte opp ved borgen og fikk de unge i båten. Han kjente dem før, det var ”slottsherrens” barn og deres kamerater fra byen. Alle sammen så gikk de i høye støvler til å vade i; men Victoria, som bare hadde små øresko på, og som dessuten ikke var mer enn ti år, hun måtte bæres i land når de kom til øen.”

 

Å se forholdet mellom Victoria og Johannes kan være ganske vanskelig, men hvis man ser godt etter og forstår hva man leser er det mange eksempler.

 

”Da han plutselig møtte Ditlef og Victoria. Johannes ble ille ved, de trodde gjerne at han var gått etter dem. Han hadde dessuten en hoven overleppe. Han saknet sin gang, uviss om han skulle gå videre. Han gikk. Ennu på lang avstand hilste han og bar luen i hånden idet han passerte. De besvarte begge to stumt hans hilsen og skred langsomt forbi. Victoria så like imot ham; hennes ansikt forandret seg litt.”

 

Dette har sammenheng med en liten del som kommer senere i teksten:

          

”Men da hun kom nær nok, reiste han seg og tok luen av. Hun smilte og nikket.

- God aften. Velkommen hjem, sa hun.

Hennes lepper syntes atter å beve litt; men hun gjenvant straks sin ro.

- Dette ser litt underlig ut; men jeg visste ikke at du var her.

- Nei, det visste De ikke, svarte hun. Det var et påfunn av meg, det falt meg inn at jeg vill gå hit.

 

Au! Han hadde sagt du.

- Hvor lenge blir De nu hjemme? Spurte hun.

- Ferien ut.

Han svarte henne med møye, hun var med ett kommet så langt bort. Hvorfor hadde hun d talt til ham?

- Ditlef sier at De er så flink, Johannes. De får så gode eksamener. Og så sier han at De skriver dikt; er det sant?

- Han svarte kort og vred seg:

- Ja det forstår seg. Det gjør alle.

Nu gikk hun vel snart, for hun sa intet mer.

- Har man sett på maken, jeg ble stukket av veps i dag, sa han og viste frem sin munn.

 Det er derfor jeg ser slik ut

- Så De har vært for lenge borte, vepsene her kjenner Dem ikke igjen.

 

Det var hennes likegyldig om han var blitt vansiret av en veps eller ikke. Ja vel. Hun stod der og trillet rundt på sin aksel en rød parasoll med gullknappet skaft, og intet annet angikk henne. Han hadde dog båret nådig frøken i sine armer mer enn en gang.”

 

Victorias dagbok

”Kjære dagbok! I dag møtte eg Johannes mens eg å Ditlef var ute å gikk. Han virket litt nervøs med ein gong, det var akkurat som om han skjulte noko. Eigentlig har eg lyst til å beskrive min kjærleik for han, mine indre tankar om korleis følelsane mine løpar løpsk kvar gong vi møtes. Møtet i dag var veldig spesielt, Johannes prøvde nok å skjule leppen sin, han var nok redd eg skulle synes ille om ham, han vet ikkje at eg ikkje bryr meg om sånt. Han gjør sitt beste for meg, det har eg lagt merke til, Otto skal ha det til at Johannes er mykje lenger ned enn det han eigentlig er. Otto må hele tida bevise at han er rik og adel. Ein framtid med Otto er bra, men alikevel får eg ikkje same følelse når eg snakkar med Otto som eg får med Johannes. Eg lurar på om Johannes føler det same som meg? Eg vill at han skal det, han skal synes at eg er den einaste for han og at han ikkje kunne tenke seg et liv utan andre enn meg.”

 

Victoria

 

 

”Den nye Kapellanen”

 

Et resymé

Historien starter fint der vi hører om hvordan livet til Jon, Marta og Vetle-Ola på en fjellgård. Gården ligger ved en tråkket sti, som folk prøver å unngå. Grunnen er at de tre hovedpersonene er så veldig nysgjerrige, de spør og snakker masse med folk som går forbi. Etter hvert begynner folk å lage egne veier og stier forbi gården, men alikevel er klarer ikke folk å unngå plassen når Jon graver en grøft og setter opp en bom på de andre veiene. En dag kommer det en mann gående forbi, Vetle-Ola blir løpt ned av faren sin idet Jon skal se hvem det er. Marta skal til å hjelpe gutten, men i dette øyeblikket er ingenting viktigere enn å finne ut hvem denne mannen er. Jon var ikke rask nok.

 

Mens Vetle-Ola holder vakt i døra drar Marta og Jon til fjells for å ordne ved. Plutselig hører de Vetle-Ola skrike høyt at det kommer en fremmed kar nede ved Åspehaugen. Det blir mye frem og tilbake, men tilslutt løper Marta alt hun har ned fjellsiden idet hun ser Jon skli litt langt ut fra kanten. Hun bestemmer seg for å sjekke ut Jon etterpå. Hun rekker ikke å finne ut hvem denne bykaren er og løper tilbake til Jon. Han ligger halvdød nederst i fjell sia og det eneste han lurer på er om hun fant ut hvem mannen var. Dermed lokker han øynene for godt.

 

I begravelsen glemmer Marta alt styret rundt Jon, hun har sett bykaren snakke med presten litt lenger bort. Siden de er så nysgjerrige spør de mer enn vanlig og er kyniske nok til å gi blaffen i Jon. Etter hvert finner de ut at det er den nye kapellanen og Vetle-Ola blir opplyst som en lyspære.

- Er det han det er ja!

 

Budskap

I denne novellen er budskapet å formidle nysgjerrighet. Hvor merkelige folk kan bli er nok ikke en overraskelse, sånn at de menneskene som blir beskrevet kan man skjønne er litt rare. Da bykaren kommer gående forbi, går det helt amok for folkene på gården. Kinck er veldig flink til å overdrive få situasjoner og bygge på så mye at det ikke er nødvendig med så forskjellig handling. Han er nemlig veldig flink til å utdype korte handlinger til det ytterste. Det har han gjort i denne novellen, overdriver mye og er veldig kynisk til hvordan han skriver.

 

"Jeg ser!" av Sigbjørn Obstfelder

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledte herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de lutende hester.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underligt...

 

 

Diktanalyse ”Jeg ser”

I diktet ”Jeg ser” som er skrevet av Sigbjørn Obstfelder, kan vi kjenne igjen forfatterens indre tanker og følelser. Som jeg sa i timene så mener jeg at vi starter høyt oppe, det vill si mot universet og jobber oss nedover. Dette tenker jeg Sigbjørn brukte når han ønsket en opplevelse med Gud. Som sagt starter vi høyt oppe og senkes mot bakken igjen. Obstfelder forteller om ting som skjer og starter med lyse farger, som ”hvite himmel” og gråblå skyer. Etter hvert som han kommer nærmere bakken skjer det mye med måten det er skrevet på og meningen med det hele. Fra starten av er han positiv og blid, men jo lenger ned han kommer jo ”tykkere blir skyene.” Slutten er preget av negativitet og mørke farger.

 

Det er ni strofer i diktet, tre strofer som bare er på en verselinje. De første syv strofene følger et fast mønster, men den åttende og niende bryter med resten. Første, fjerde og syvende strofe er bygd opp helt likt. De er på tre verselinjer hver, og alle starter med: ”Jeg ser på”. Hvis man legger ekstra godt merke til hva meningen er i de strofene som er nevnt, er det forfatterens syn på hva han ser, der verselinjene starter på ”Dette er altså” det kan kanskje være hans tanker om hva han ser og tenker om det. Siste linje er på en måte en avslutning og oppsummering av hele diktet.

 

Diktet er bygd på følgene måte:

9 Strofer                                       

3vers

2vers

1vers

3vers

2vers

1vers

3vers

1vers

3vers

 

Det kan finnes rim i diktet, han bruker ikke noe form for klang med linjene sine. ”De gråblå skyer samler sig. Solen ble borte”. ”… skyer samler sig. Solen…” rimer. Bruken av bokstavrim i diktet er minimalt, men han har brukt det her.

 

Det er noen få gjentakelser, ”jeg ser”, ”dette er altså” og ”gråblå skyer”

 

Motivet: Mennesket som føler seg fremmed i den virkeligheten han befinner seg i. Han bruker værobservasjoner som virkemiddel for å forklare stemningen i selv handlingen han beskriver. Det blir på en måte som ytre, alle værobservasjonene.