Det sentrale styringsnivået består av Stortinget, regjeringen og statsadministrasjonen, der Stortinget er det øverste folkevalgte organet i landet med 165 representanter (som sitter i fire år og kommer fra de politiske partiene som ble valgt inn fra fylkene ved stortingsvalget), og der regjeringen oftest er dannet av den partilederen med sterkest støtte i Stortinget. Statsadministrasjonen er blant annet departementene under regjeringen.

 

Stortingets viktigste oppgaver er å vedta lover og statsbudsjett, kontrollere regjering og statsforvaltning og behandle planer for statens virksomhet, som for eksempel departementer og direktorater, og å lage retningslinjer for Norge og andre statlige organer. Dette arbeidet gjøres da i partigruppene og de 12 fagkomiteene. Partigruppene dannes av de politiske representantene som kommer til Stortinget fra hele landet og som tilhører samme parti. Lederen for disse er den parlamentariske lederen. Representantene fra disse partigruppene skal være med på å utforme partiets standpunkter i ulike saker, og derfor stemmer de som oftest likt, med unntak av spesielle saker, som for eksempel i samvittighetsspørsmål eller lokale saker, da den enkelte representanten ofte står mer fritt.

 

I de 12 fagkomiteene er samtlige stortingsmedlemmer fordelt etter det politiske styrkeforhold på Stortinget, og deres arbeid går ut på å forberede saker som skal opp til avstemning i Stortinget, gjennom møter med departementer, organisasjoner og enkeltpersoner. De enkelte komitèmedlemmene har også møter med partigruppene sine, slik at partienes interesser blir ivaretatt i behandlingen. Komiteen kommer tilslutt med en innstilling med et forslag til vedtak til Stortinget, og som oftest blir dette forslaget støttet av Stortinget. Komiteer som kan nevnes er blant annet finanskomiteen, samferdselskomiteen og utenrikskomiteen, og her sier jo navnene litt om hva slags arbeid som foregår innad i komiteene.

 

Arbeidet til Stortinget foregår også i plenumsdebatter, spørretime og gjennom interpellasjoner. I plenumsdebattene møtes representantene i plenum i stortingssalen og debatterer forskjellige saker. På denne måten kan Stortinget kontrollere og kritisere regjeringens politikk. Spørretimen er en samling hver onsdag klokken 11, der stortingsrepresentantene kan spørre regjeringsmedlemmene om hva de vil, og det kan ikke treffes vedtak eller være adgang til debatt. Interpellasjoner er også spørsmål til statsråder, men gjelder oftere større saker. Statsråden får en viss frist til å svare på spørsmålet, og saken kan bli fulgt opp med debatt og forslag til vedtak.

 

Regjeringen er politikere som har blitt statsråder, og disse styrer da statsadministrasjonen, som er ansatte i forskjellige departementer. Det er et resultat av Stortingsvalget som bestemmer hvem som skal danne regjering, og dette blir avgjort av den politiske sammensetningen på Stortinget, da kongen ber den partilederen med sterkest støtte i Stortinget om å danne regjering. Dette er et parlamentarisk system som gjør det mulig for Stortinget å kontrollere regjeringen. Regjeringen har også det daglige ansvaret for statens virksomhet, og har som viktigste oppgaver å fremme lovforslag og forslag til statsbudsjett, gjennomføre stortingsvedtak og å lede utenrikspolitikken. Statsadministrasjonens kjerne er departementene, som hver tar seg av forskjellige fagområder. Hvert departement ledes av en statsråd, og arbeidet utføres av fast ansatte fagfolk som skal hjelpe regjeringen med å utføre det arbeidet den er satt til å gjøre. Statsadministrasjonen jobber også med å finne kunnskap og informasjon til regjeringen og at vedtakene til Stortinget blir satt i verk. Noen departementer er Finansdepartementet, Helsedepartementet og Samferdselsdepartementet.

 

Fylkesmennene blir også utnevnt av regjeringen. De kontrollerer at kommunale vedtak er lovlige og fører tilsyn med kommunenes økonomi.

 

Hvis en sak skal behandles i Stortinget og regjering, så er det slik at denne saken blir tatt opp i regjeringen som da ofte utnevner et eget utvalg til å jobbe med dette. Dette utvalget utreder saken før den sendes videre til det aktuelle departementet, som da lager en proposisjon eller en melding til Stortinget. Før denne proposisjonen blir laget, så blir forslaget sendt ut på høring, slik at de partene det gjelder får uttale seg. Når proposisjonen er ferdigbehandlet sendes saken tilbake til regjeringen som da legger den frem for Stortinget. Stortingskomiteen som arbeider med dette saksområdet behandler den og lager en innstilling, og hvis det ikke gjelder en lov, så behandles saken i plenum i Stortinget og den fatter da et vedtak. Hvis det gjelder en lov, så sendes innstillingen til Odelstinget som fatter vedtak, før den sendes til Lagtinget som gjør endelig vedtak. Så til slutt blir den undertegnet av konge og en statsråd.

 

Statsmakten er delt i 3 etter maktfordelingsprinsippet, der Stortinget (lovgivende makt) vedtar lovene, regjeringen (utøvende makt) sørger for at disse trer i kraft, og domstolene (dømmende makt) dømmer etter lovene, og ser etter at lovene ikke er i strid med Grunnloven.

 

Om makten befinner seg på dette styringsnivået? Vel, man kan jo ikke utelukke at det absolutt befinner seg en del makt på det sentrale styringsnivået, særlig da det er der de tar seg av viktige, nasjonale oppgaver som lovgivning, militærvesen og politi, trygdeordning og sykehus, høyere utdanning, jernbane og postverk. Alle disse instansene er viktige og påvirker vårt daglige liv. For eksempel hvis du trenger trygdepenger, så er det her det blir avgjort hvor mye du skal få, og om du skal få, og hvilke lover som skal følges. Men de påvirker jo også våre turer på postkontoret, noe som er helt dagligdags for oss.

 

Men all makt rundt vårt dagligliv ligger likevel ikke på det sentrale styringsnivået, for allerede i 1837 ble det bestemt at kommunene skulle få styre selv i lokale saker, som for eksempel grunnskoler, barnehager, sosialkontor, fritidstilbud osv. , slik at de styrende skulle få komme nærmere de styrte. Dette gjør at selv om vedtak fra det sentrale styringsnivået iverksettes nedover i organisasjonen og utover i lokallag og kommuner, så vil denne fordelingspolitikken som skal passe på at alle behandles likt, bli påvirket av hver enkelt kommune og fylkeskommune som ønsker å gjøre tingene på sin måte. Da vil det bli forskjeller fra sted til sted, selv om direktivene fra Stortinget i utgangspunktet er helt like for alle kommuner. Her blir makten flyttet fra det sentrale til det lokale og regionale nivå.

 

Men makten ligger jo også hos folket på mange måter. Vi må jo huske på at Norge er et demokrati, og det er i første instans folket som bestemmer hvilke partier det er som får mest makt på Stortinget, og da igjen hvem som får danne regjering. Det er ikke bare ved bruk av stemmerett at folket er med på å påvirke, for i dag har massemedier en enorm makt i landet. Det som står i aviser, sies på radioen, på tv, i blader, bøker osv. er med på å bestemme hva folket tenker på og bryr seg om, og massemediene utøver slik et press på politikerne, og en sak som er i media, kan ofte bli tatt opp i Stortingets spørretime. Så hvis du skriver i en avis, eller får noe ut i media, kan du direkte eller indirekte påvirke det Stortinget og regjeringen velger å jobbe med. Massemediene er slik en påvirkningskanal, noe også organisasjoner og partier er. Man kan velge å bli med i en organisasjon eller et parti, og på den måten påvirke politiske beslutninger. Ved å være med i en organisasjon, er du med på å fremme medlemmenes interesser for politikerne i en stor gruppe, men hvis du er med i et parti er du med på å bestemme partiets politikk, og på den måten påvirke hvordan saker blir løst på Stortinget. Man kan selvfølelig også påvirke ved å gå til aksjon, demonstrere, boikotte eller med underskriftskampanjer, eller man kan gå direkte til politikerne, ved å skrive brev eller møte dem ansikt til ansikt. Mange bruker her lobbyistene som har politiske kontakter til å fremme en sak for dem, slik at deres synspunkt kommer frem. Lobbyister brukes særlig av organisasjoner.

 

Med disse påvirkningskanalene må man huske på at den egentlige makten ligger på det sentrale styringsnivået, da det er de som faktisk bestemmer hvilke saker de velger å jobbe med, og faktisk bestemmer hvordan de skal løses. Men det er vanskelig for politikerne å bare overse alt presset fra velgerne, så på den måten er det en del makt som her ligger hos folket.

 

I tillegg til at staten blir påvirket av folket på mange forskjellige måter, så må man huske på at Norge som nasjon er forpliktet av en serie internasjonale konvensjoner som går foran norsk lov, og at Norge er medlem av EØS, som gir oss mange direktiver som må følges. Norge blir også påvirket av Verdens handelsorganisasjon, og Verdensbanken, og menneskerettsdomstolen i Haag er med på å påvirke hvordan lovene blir utformet her i landet. Næringslivet og handelsstanden er med på å bestemme landets økonomiske situasjon, og hvilke produkter som finnes på markedet. De er med på å bestemme hvordan den kommersielle påvirkningen skal være, og er da med på å skape innbyggernes og folkets identitet. Og det igjen sier noe om hvordan folket vil prøve å påvirke politikerne.

 

Det er mye makt som ligger i det sentrale styringsnivået, men likevel også mye makt som virker utenifra. Jeg ville sagt at det har blitt mer makt til folket etter hvert som årene har gått, etter hvert som kommunene har kunnet bestemme mer, etter hvert som hvert parti har kunnet bestemme mer, da det sjelden er flertallsregjeringer, da hva folk velger å kjøpe har innvirkning på handelsstanden, og næringslivet igjen har påvirkning på styringen av landet. Forbrukermakten har blitt større etter hvert som folket har fått mer penger mellom hendene, og etter hvert som pressen har blitt friere, ikke bundet til partier, med mindre analfabetisme og med flere medier, har det kunnet virke mer kritisk, og slik påvirke. Både hva folk mener og tenker på, og hva Storting /regjering har arbeidet med. Makten har blitt mer fordelt, både innad i landet, blant folket, mellom partier og politikere. Men det er også mer påvirkning fra utlandet, for hvis Norge skal kunne handle med andre land, beholde freden og samarbeidspartnere, må vi følge en del lover og regler som blir vedtatt av helt andre land og organisasjoner. Slik er ikke all makt hos det sentrale styringsnivået, selv om det er det øverste folkevalgte organet i landet,som tar seg av mange viktige oppgaver, og som i utgangspunktet skal bestemme i de fleste viktige saker angående nasjonen.