Mappeinnlevering i rettslære - flere øvingsoppgaver
Dette er en mappeinnlevering som jeg leverte inn når jeg hadde Rettslære II i VK2. Oppgavene i denne mappeinnlevering omfatter mange av temaene som vi gikk gjennom dette året. Disse oppgavene må langt ifra brukes som noen fasit. Det viktigste i Rettslære er ikke hvilket svar du kommer frem til, men hvordan du har kommet fram til det.
Det tas også forbehold om at ny lovgivning kan ha tredd i kraft etter at disse oppgavene ble skrevet, og at de derfor ikke er à jour med gjeldende lovgivning.
Innholdsfortegnelse
De overnasjonale domsstolene. 30
Øving 1.24 – Avtaleinngåelse. 33
Aktuelle nettsteder – Rettslære 3RL
Generelt for faget:
- www.dalefag.no – vår læreboks ressursside
- http://www2.skolenettet.no/imaker?id=15134&malgruppe=0&trinn=112&omr=770&mal=infoside – Skolenettets ressursside for 3RL
- http://www.ntg.no/berum/rettslare2/rettslare.html - side med artikler som behandler alle temaene i rettslære 3RL
- www.lovdata.no – Norges lover på nett
- http://www.gyldendal.no/undervisning/rettslaere/elev/ - ressursside for rettslærefaget for VK1 og VK2
Kapittel 1 – Avtalerett
- http://www.ntg.no/berum/rettslare2/Avtalerett.htm - disposisjon over avtaleretten
- http://www2.skolenettet.no/imaker?id=14250&malgruppe=0&trinn=0&omr=770&mal=infoside – skolenettets ressursside for avtaleretten
- http://www.firma.no/Idrift/avtaler.htm - Om kontrakter, alminnelig kontraktsrett
- http://www.jusstorget.no/article/frontpage_article.asp?Key=1&FagKey=39&ArtKey=253 – artikkel om avtaleinngåelse på internett
Kapittel 2 – Kjøpsrett
- http://www.ntg.no/berum/rettslare2/Kjopsrett.htm - disposisjon over kjøsretten
- http://www2.skolenettet.no/imaker?id=14245&malgruppe=0&trinn=0&omr=770&mal=infoside – skolenettets ressursside for kjøpsretten
- http://www.olenbetong.no/fabeko-betingelser.asp - Alminnelige salgs- og leveringsbetingelser
- http://www.paragrafen.no/?id=136 – artikkel om heving ved mislighold av kontrakter
- http://www.paragrafen.no/?id=131 – artikkel om prisavslag ved mislighold av kontrakt
Kapittel 5 – Strafferett
- http://www.ntg.no/berum/rettslare2/Strafferettveitrafikkrett.htm – disposisjon over strafferett/vegtrafikkrett
- http://www2.skolenettet.no/imaker?id=114692&malgruppe=0&trinn=0&omr=770&mal=infoside – skolenettets ressursside for strafferett
- http://www.paragrafen.no/?id=9 – artikkel om straffesaker
- http://www.paragrafen.no/?id=20 – artikkel om straffansvar for handlinger begått under rus
Kapittel 6 – Vegtrafikkrett
- http://www.ntg.no/berum/rettslare2/Strafferettveitrafikkrett.htm – disposisjon over strafferett/vegtrafikkrett
- http://www2.skolenettet.no/imaker?id=132771&malgruppe=0&trinn=0&omr=770&mal=infoside – skolenettets ressursside for vegtrafikkretten
- http://www.paragrafen.no/?id=172 – artikkel om tap av rett til førerkort
- http://www.paragrafen.no/?id=171 – Når mister man førerkortet - og for hvor lenge?
Kapittel 8 - Rettergangsordning
- http://www.ntg.no/berum/rettslare2/Rettergangsordninger.htm – disposisjon over rettergangsordningen
- http://www2.skolenettet.no/imaker?id=62173&malgruppe=0&trinn=0&omr=770&mal=infoside – skolenettets ressursside for rettergangsordningen
- www.hoyesterett.no – Norges Høyesterett
- http://www.echr.coe.int/ - Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg
- http://odin.dep.no/jd/norsk/p10003156/index-b-n-a.html - Gangen i en rettssak
- http://www.domstol.no – portalen for alle domsstolene i Norge
- http://www.paragrafen.no/?id=11 – artikkel om sivile søksmål for domstolene
- http://www.paragrafen.no/?id=150 – oversikt over karakteristiske trekk ved domstolsbehandling, (voldgift og advokatmegling)
Oppgave – Strafferett – Aktuell sak fra media
Jeg har funnet fram til en sak som sto i Aftenpostens nettutgave den 21. august i år. Det er en 16 år gammel skoleelev fra Drammen som er dømt til 45 dagers betinget fengsel for å ha skallet til en kvinnelig lærer da hun forsøkte å skille den dømte gutten og en annen elev som var i en slåsskamp fra hverandre. Læreren holdt den dømte fast, og han kom til å skalle til henne med bakhodet da han hoppet opp, slik at hun brakk nesen og skadet tennene.
a) Gutten forklarte i tingretten at skallingen var et uhell som skjedde da den kvinnelige læreren prøvde å skille den dømte og en annen elev som sloss ved å holde den dømte fast. Da han hoppet opp kom han til skade for å treffe læreren i ansiktet med bakhodet, slik at hun brakk nesen og skadet tennene. Gutten sa seg skyldig i uaktsom legemsbeskadigelse. Det foreligger med andre ord ikke et klart motiv i denne saken, annet enn at det hele var et uhell.
Jf. Strl. § 40 gjelder ikke straffelovens bestemmelser når det er handlet uaktsomt, og dette ikke uttrykkelig er bestemt i paragrafen. I samme setning står der at lovens bestemmelser likevel kan anvendes når det gjelder uaktsomhet, dersom det utvetydig er forutsatt, at også den uaktsomme handling er straffbar.
Jeg går derfor ut fra at det er utvetydig forutsatt at også den uaktsomme handlingen i dette tilfellet er straffbar. Gutten har altså blitt dømt for uaktsom legemsbeskadigelse, jf. Strl. § 228, selv om ikke uaktsomhet er nevnt i paragrafen.
b) Den straffbare handlingen medførte i denne saken skader på offeret. Hun brakk nesen og skadet tennene. Hun ble sikkert sykemeldt som følger av nesebruddet, dessuten måtte hun nok til tannlegebehandling for å utbedre skadene hun fikk i tennene.
c) Gutten ble dømt til 45 dagers betinget fengsel, med en prøvetid på to år. Siden saker av typen gutten ble dømt for, vanligvis gir grunnlag for ubetinget fengsel, kan vi nok si at han ble gitt en forholdsvis mild straff. Hans unge alder ble nok vektlagt når det kom til utmålingen av straffen. Begår han imidlertid nye straffbare handlinger i prøvetiden på to år, må han sone dommen i fengsel.
d) Jeg vet ikke hvilke virkninger en slik sak har for de innblandedes nærmeste, men jeg antar at det er litt av en belastning for den dømtes foreldre, i og med at han allerede i så ung alder har en straffedom på seg. Kanskje blir den dømte gutten også sett på som en voldelig person av venner og klassekamerater. Kanskje vil dette ryktet følge ham i fremtiden, og han vil ha vanskeligere for å få venner. Men dette blir bare rene spekulasjoner.
Virkninger denne saken kan få for offerets nærmeste er også vanskelig å forutse. Kanskje vil de være mer redd for kvinnen når hun drar på jobb, og kanskje vil de vegre seg for å utdanne seg til lignende jobber.
e) I og med at gutten sikkert ikke mente å skade læreren, synes jeg kanskje at straffen er litt streng. Det hadde kanskje holdt med refs, eventuelt utvisning fra skolen. Men dommen vil sikkert ha en preventiv virkning for andre elever, for det er jo en kjensgjerning at vold mot lærere i skolen har blitt mer vanlig.
Hvis den dømte har lett for å ty til vold, kan dommen være med på å endre hans holdninger i forhold til vold i fremtiden. Siden at straffen er betinget, vil den kanskje også føre til at gutten skjerper seg og er forsiktig med hva han gjør, så han slipper å sone straffen i fengsel.
Spørsmålet i denne saken er om Elvira Andersen kan straffes for tyveri, jf. straffeloven § 257.
I løsningen av denne tvisten anvendes Straffeloven av 1902, heretter forkortet Strl., og Grunnloven av 1814, heretter forkortet Grl.
Sakens parter:
- Elvira Andersen
- Klesbutikken
Aktuelle paragrafer:
- Grl. § 96
- Strl. §§ 40, 44-48, 257
For å kunne straffe en person for en kriminell handling, må vi ha oppfylt fire straffevilkår:
- lovhjemmel
- ikke straffefrihet
- tilregnelighet
- skyld
Grl. § 96 sier at ingen kan dømmes uten etter lov, eller straffes uten dom. Dette betyr at den aktuelle handlingen må stå omtalt i en formell lov vedtatt av Stortinget.
Lovhjemmel:
Straffeloven § 257 omhandler tyveri, dvs. å bortta en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, i den hensikt å skaffe seg en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden. Det skje en overgang i besittelsen fra den som eier tingen til tyven. I dette tilfellet var kåpen i butikkens besittelse, selv om Elvira hadde den på seg. Hun hadde ingen varig eller selvstendig rådighet over kåpen, den var henne i hende.
Elviras handling stemmer med den objektive gjerningsbeskrivelsen i strl. § 257 – hun borttok en gjenstand som tilhører en annen, og det skjedde en overgang i besittelsen.
Straffevilkåret om lovhjemmel er dermed oppfylt.
Straffefrihetsgrunner:
En straffefrihetsgrunn utvider handlefriheten i noen tilfeller, og kan gjøre en ellers straffbar handling lovlig. Nødrett blir behandlet i Strl. § 47, og nødverge blir behandlet i § 48.
Straffeloven § 47 sier at man ikke kan straffes for handling gjort i den hensikt å redde noens person eller gods fra en fare. Siden det i denne oppgaven er snakk om en falsk brannalarm, og alle kundene fikk gå inn igjen i butikken kort tid etterpå, kan ikke Elviras handling sies å være en nødrett for å redde en gjenstand.
Handlingen hun foretok seg, kan heller ikke sies å være nødverge, jf. § 48. Nødverge gjelder kun når det er snakk om angrep på person.
Straffevilkåret om ikke straffefrihet er oppfylt.
Tilregnelighet:
Det er visse forhold som behandles i Straffeloven som kan føre til utilregnelighet. Disse er lav alder (§ 46), psykose (§ 44), psykisk utviklingshemming i høy grad (§ 44) og bevisstløshet, unntatt bevisstløshet som skyldes selvforskyldt rus (§§ 44-45).
Elvira kan ikke kjennes utilregnelig etter noen av disse punktene. Hun er over den kriminelle lavalder (15 år), jf § 46. Det forutsettes at hun ikke var under noen form for psykose, jf § 44. Det forutsettes videre at hun ikke er/var psykisk utviklingshemmet i høy grad, jf § 44, og at hun ikke var bevisstløs, se §§ 44-45.
Vilkåret om tilregnelighet er derfor oppfylt.
Skyld:
Straffelovens skyldkrav er forsett, jf. Strl. § 40, med mindre det særlig er bestemt eller utvetydig forutsatt at også den uaktsomme handlingen er straffbar. Forsett betyr at handlingen er gjort med viten og vilje. Vi skiller mellom hensiktsforsett og sannsynlighetsforsett. Vi snakker også om dekningsprinsippet – forsettet må dekke hele gjerningsbeskrivelsen, også resultatet.
Hensiktsforsett foreligger når tanken med en straffbar handling er å oppnå et bestemt resultat. Elvira forlot ikke butikken i den hensikt å ta kåpen urettmessig. Etter oppgaven å dømme gikk hun hjem fordi hun følte seg svært oppskaket og ville hjem. Det forutsettes derfor fra min side at hun ikke mente å stjele kåpen.
Sannsynlighetsforsett foreligger når gjerningspersonen holder det for overveiende sannsynlig at en følge inntreffer. Skal det derfor foreligge sannsynlighetsforsett i dette tilfellet, måtte Elvira ha holdt det for overveiende sannsynlig at kåpen skulle bli hennes. Det forutsettes at den eneste følgen Elvira holdt for sannsynlig av at hun gikk hjem var at hun kunne slappe av etter den oppskakende hendelsen hjemme hos seg selv.
I denne saken foreligger det altså ikke forsett, som er et skyldkrav i straffeloven, se Strl. § 40.
Siden Strl. § 257 ikke nevner noe om uaktsomhet, kan det heller ikke foreligge uaktsomhet, jf. Strl. § 40 første ledd. Uaktsomhet er for øvrig straffbart bare dersom det står uttrykkelig i en lovregel, jf. Strl. § 40.
Vilkåret om skyld er ikke oppfylt.
Konklusjon:
Siden straffevilkåret om skyld ikke er oppfylt, kan ikke Elvira straffes for tyveri etter straffeloven § 257. Alle straffevilkårene må være oppfylt for at en person skal kunne straffes.
Øving 5.20 – Drap
a)
For at en person skal kunne straffes for en kriminell handling, må flere vilkår være oppfylt. Det er ikke tilstrekkelig å konstatere at en kriminell handling er begått. I tillegg stilles det krav til situasjonen og til visse personlige egenskaper og tanker hos forbryteren.
Vi har fire straffevilkår:
- Lovhjemmel
o Handling skal passe til objektiv gjerningsbeskrivelse i paragrafen
o Ingen skal dømmes uten etter lov, jf. grunnloven § 96
o Medvirkning må stå nevnt
- Ikke straffefrihetsgrunn
o Nødrett, jf strl. § 47
o Nødverge, jf strl. § 48
- Tilregnelighet
o Alder, jf strl. § 46
o Psykoser, jf strl. § 44
o Psykisk utviklingshemming i stor grad, jf strl. § 44
o Bevisstløshet, unntatt den som skyldes selvforskyldt rus jf strl. §§ 44-45
- Skyld
o Forsett, jf strl. § 40
- Hensiktsforsett
- Sannsynlighetsforsett
- Dekningsprinsippet
o Uaktsomhet, må stå uttrykkelig i lovregel, jf. strl. § 40
- Handling i strid med objektivt krav til forsvarlig opptreden
- Må bebreides for å ha brutt normen
o Spesielle skyldformer:
- Skadehensikt
- Vinnings hensikt
- Overlegg – veid for og imot, og så bestemt seg for handling
b)
Spørsmålet i denne saken er om Peder kan straffes for drap.
I løsningen av denne tvisten anvendes Straffeloven av 1902, heretter forkortet Strl., og Grunnloven av 1814, heretter forkortet Grl.
Aktuelle paragrafer:
- Grl. § 96
- Strl. §§ 40, 43, 44-48, 228, 232, 233, 239
For å kunne straffe en person for en kriminell handling, må vi ha oppfylt fire straffevilkår:
- lovhjemmel
- ikke straffefrihet
- tilregnelighet
- skyld
Lovhjemmel:
Grl. § 96 sier at ingen kan dømmes uten etter lov, eller straffes uten dom. Dette betyr at den aktuelle handlingen må stå omtalt i en formell lov vedtatt av Stortinget.
Det jeg vil gjøre her er å finne ut om Peder kan dømmes for drap på kompisen sin etter strl.
§ 233. Strl. § 233 sier at den som forvolder en annens død, eller medvirker dertil, straffes for drap med fengsel i minst 6 år. Videre sier Strl. § 233 2.ledd at dersom den skyldige handlet med overlegg, det vil si hvis gjerningsmannen har hatt nok tid til å veie for eller mot, kan fengsel inntil 21 år anvendes.
Det jeg her må fastslå er om Peders handling kan sies å ha forvoldt Johans død, jf. Strl. § 233 første ledd. Det var Peder som dyttet til Johan slik at han falt ut av båten under en krangel dem imellom. Johan ropte at han ikke klarte å svømme, men Peder gav blaffen i det og rodde mot land. Peder visste at Johan var en habil svømmer. Dagen etter ble Johan funnet druknet på fire meters dyp. Det var svært kaldt i vannet, dessuten var han beruset og han hadde på seg mye klær. Johan druknet altså som en følge av at Peder dyttet ham i vannet.
Den objektive gjerningsbeskrivelsen i strl. § 233 stemmer dermed med den handlingen Peder utførte – han forvoldte Johans død.
Det neste jeg bør se på er om Peder handlet med overlegg, jf. strl. § 233 andre ledd. Har han det, åpnes det for at fengsel i inntil 21 år kan benyttes. En handling er overlagt når gjerningsmannen har veid for og imot, og deretter utført handlingen. Peder hadde god til tid å veie for og imot om han skulle hjelpe Johan opp eller ikke. Rettspraksis sier at fem minutter kan være nok tid til å veie for og imot til å åpne for at regelen om overlagt drap kan brukes. Med dette til grunn, mener jeg at Peders handling var overlagt.
Peders handling passer med den objektive gjerningsbeskrivelsen i strl. § 233 første ledd, videre har jeg konstatert at handlingen ble utført med overlegg, jf. strl. § 233 andre ledd. Det åpnes dermed for at lovens strengeste straff kan tas i bruk. Peder kan straffes for overlagt drap med fengsel i inntil 21 år.
Ikke straffefrihetsgrunner:
Det finnes to sentrale straffefrihetsgrunner i norsk rett:
Den første er nødrett, jf. Strl. § 47 som sier at ingen kan straffes for handling som er begått i den hensikt å redde noens person eller gods fra en uunngåelig fare. Peders handling kan på ingen måte sies å være nødrett, siden den ikke be utført for å redde verken noens person eller gods fra en uunngåelig fare etter Strl. § 47 om nødrett.
Den andre straffefrihetsgrunnen er nødverge, jf. Strl. § 48. Den sier at ingen kan straffes for handling utført i nødverge. Ut ifra opplysningene i oppgaven, er det ingen ting som tilsier at Peder i gjerningsøyeblikket var i reell fare. Han kan derfor ikke tilkjennes straffefrihet på grunn av nødrett, se strl. § 48. Det kan likevel nevnes at dersom Johan opptrådte truende, slik at det var reell fare for Peders liv og helse, kunne kanskje Peder ha blitt tilkjent straffefrihet etter nødvergeparagrafen, strl. § 48.
Straffevilkåret om ikke straffefrihet er oppfylt.
Tilregnelighet:
Peder er 18 år, og dermed strafferettslig tilregnelig etter strl. § 46. Kriminell lavalder er 15 år.
Det går ikke fram av oppgaven at Peder var verken psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Det forutsettes i alle fall fra min side at han ikke var det. Psykose og bevisstløshet fritar for straff etter strl. § 44. Samme paragraf fritar psykisk utviklingshemmede i høy grad for straff. Det fortusettes at Peder ikke var dette i gjerningsøyeblikket.
Dersom Peder var bevisstløs i gjerningsøyeblikket, og denne bevisstløsheten skyldtes den selvforskyldte rusen han påførte seg ved å drikke, skal han regnes som edru, jf. strl. § 45.
Peder er strafferettslig tilregnelig.
Skyld:
Straffelovens skyldkrav er forsett, jf. Strl. § 40, med mindre det særlig er bestemt eller utvetydig forutsatt at også den uaktsomme handlingen er straffbar. Forsett betyr at handlingen er gjort med viten og vilje. Vi skiller mellom hensiktsforsett og sannsynlighetsforsett. Vi snakker også om dekningsprinsippet – forsettet må dekke hele gjerningsbeskrivelsen, også resultatet.
Hensiktsforsett foreligger når tanken med en straffbar handling er å oppnå et bestemt resultat. Peder dyttet nok ikke Johan med det mål at han skulle drukne, men heller for at han skulle bli våt/kald eller lign. Oppgaven sier ikke så mye om motivet bak handlingen, bortsett fra at den ble utført under en opphisset krangel mellom de to. Det forutsettes fra min side at Peder ikke dyttet Johan med det i tankene at han skulle dø.
Sannsynlighetsforsett foreligger når gjerningspersonen holder det for overveiende sannsynlig at en følge inntreffer. Skal det derfor foreligge sannsynlighetsforsett i dette tilfellet, måtte Peder ha holdt det for overveiende sannsynlig at Johan skulle drukne som en følge av at han dyttet ham uti. Siden det forutsettes at tanken bak handlingen ikke var å drepe Johan, forutsettes det at Peder ikke holdt det for overveiende sannsynlig at Johan skulle drukne.
Det må likevel legges til at Peder burde ha forstått at noe slikt kunne skje, siden fjellvann kan være meget kalde, spesielt om våren når snøsmeltingen holder på som verst. Så min konklusjon om at det ikke foreligger sannsynlighetsforsett, reises under tvil.
I denne saken foreligger det ikke forsett, som er et skyldkrav i straffeloven, se Strl. § 40.
Siden Strl. § 233 ikke nevner noe om uaktsomhet, kan det heller ikke foreligge uaktsomhet, jf. Strl. § 40 første ledd. Spørsmålet om uaktsomt drap behandles i en egen lovregel, strl. § 239.
Konklusjon:
Alle straffevilkårene utenom vilkåret om skyld er oppfylt. Siden alle straffevilkårene må oppfylles for å kunne straffe en person, kan ikke Peder straffes for forsettlig drap, jf.
Strl. § 233.
Andre aktuelle tiltaler:
Uaktsomt drap, Strl. § 239
Det ville kanskje ha vært mer naturlig å sikte Peder for uaktsomt drap på Johan, se strl. § 239. Dersom en uaktsomt forvolder en annens død, kan en straffes med fengsel i inntil tre år. Under særdeles skjerpede omstendigheter 6 år. Den objektive gjerningsbeskrivelsen er den samme som i § 233.
Kravene om tilregnelighet og ikke straffefrihetsgrunner har vi lenger oppe sett er oppfylt.
Skyldkravet er uaktsomhet, og uaktsomheten må dekke skyldfølgen. Skal derfor Peder kunne dømmes for uaktsomt drap, må han for det første ha brutt en objektiv norm for forsvarlig atferd. For det andre må han kunne bebreides for å ikke ha forstått at handlingen kunne føre til en dødsulykke. Det er her det faktum at vannet var iskaldt kommer spesielt inn i bildet.
Å dytte noen over bord i en båt strider så absolutt mot en objektiv norm for forsvarlig atferd. Og det at det ble gjort på vårparten i et sannsynligvis iskaldt fjellvann åpner for at Peder kan bebreides for å ikke ha forstått at handlingen kunne føre til dødsulykken. Han burde ha forstått at Johan ikke kunne klare å svømme, siden vannet var så kaldt. I tillegg var Johan beruset og hadde på seg mye klær.
Konklusjon:
Peder kan nok mest sannsynlig dømmes for uaktsomt drap på Johan, se strl. § 239, med fengsel i inntil 3 år. Det er noe usikkert om det faktum at de var venner, og deres unge alder kan ses på som formildende – men de er nok ikke så formildende at bøter kan anvendes. Slike straffer skal jo virke preventive overfor andre mennesker.
Øving 6.12 – Vegtrafikk
Spørsmålet i denne saken om Hilde Kragh kan ha gjort seg skyldig i straffbare handlinger i forbindelse med trafikkuhellet hvor hun kjørte på en liten jente ved en barnehage.
I løsningen av denne tvisten anvendes Straffeloven av 1902, heretter forkortet Strl., Grunnloven av 1814, heretter forkortet Grl. og Vegtrafikkloven av 1965.
Aktuelle paragrafer:
- Grl. § 96
- Strl. § 47, 48
- Vegtrafikkloven §§ 2, 6, 12, 22, 31, 33
Lovhjemmel:
Grl. § 96 sier at ingen kan dømmes uten etter lov, eller straffes uten dom. Dette betyr at den aktuelle handlingen må stå omtalt i en formell lov vedtatt av Stortinget.
I denne saken må vi ta stilling til hvilke straffbare handlinger hun muligens kan ha gjort seg skyldig i, før vi drøfter om det ligger nok til grunn for en tiltale.
Hilde Kragh kjørte bilen sin til jobb, en motorvogn i lovens forstand, jf. Vegtrafikkloven § 2 andre ledd. Kragh kjørte fort for å rekke et møte på jobb, men senket farten når hun nærmet seg en av byens barnehager. Fartsgrensen i området var ikke regulert med trafikkskilt, dermed er det den generelle fartsregelen i § 6 andre ledd som gjelder her. Den sier at det i tettbygde strøk uten offentlige trafikkskilt som regulerer farten, ikke må kjøres fortere enn 50 km/t. Hilde Kragh holdt en fart på ca 30 km/t idet hun kjørte forbi barnehageområdet. Hun kan derfor ikke straffes for å ha kjørt for fort i området. Derimot kan det stilles spørsmål om hun brøt reglene i § 6 første ledd, som sier at man skal avpasse farten etter sted, føre-, sikt- og trafikkforholdene slik at det ikke kan oppstå fare eller voldes ulempe for andre. Det er riktig at Kragh senket farten betydelig idet hun kjørte forbi barnehagen, men spørsmålet jeg stiller meg er om 30 km/t er en lav nok fart, når en vet at dette er et område der det kan ferdes mye små barn. Jeg vet av erfaring at selv om 30 km/t ikke er særlig fort, så tar det litt tid å få stoppet bilen helt dersom det oppstår en farlig situasjon – som f. eks hvis en liten unge skulle springe ut i veien. Jeg mener derfor at Hilde Kragh ikke tilpasset farten nok, og at det på grunn av dette oppstod en farlig situasjon. Kraghs handling passer dermed til gjerningsbeskrivelsen i § 6 første ledd, og det er hjemmel for å kunne straffe henne etter den.
Etter trafikkuhellet, stoppet Kragh bilen og sprang ut for å se hvordan det hadde gått med jenta. Hun sa selv at hun bare hadde fått et skrubbsår på albuen og slått hull på jakka si. En førskolelærer som ankom sa til Kragh at dette hadde gått bra. Kragh oppga navn og adresse. Det er dermed ikke hjemmel for å kunne tiltale Kragh for brudd på Vegtrafikkloven § 12 første og andre ledd.
Etter uhellet avlyste Kragh møtet hun skulle rekke, dro hjem og tok seg noen drinker for å roe nervene. Gjerningen passer til gjerningsbeskrivelsen i § 22 andre ledd, som sier at fører av motorvogn ikke må nyte alkohol eller lignende i de første seks timer etter kjøring, når han forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen.
Det store spørsmålet her blir derfor om Kragh burde ha forstått at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen/uhellet. Min oppfatning er at alle som er innblandet i et uhell, samme hvilket omfang, må regne med å bli etterforsket/avhørt av politiet. Jeg mener at Hilde Kragh også burde ha forstått dette, og det er derfor hjemmel for å tiltale henne for å ha nytt alkohol etter ulykken, jf. § 22 andre ledd.
Det fremgår ikke av oppgaveteksten, men jeg forutsetter at Kragh ikke var påvirket av alkohol da hun kjørte bilen. Det er derfor ikke hjemmel for å tiltale henne for promillekjøring, jf. Vegtrafikkloven § 22 første ledd. Det kan derimot være vanskelig for Kragh å bevise at hun ikke hadde drukket alkohol før ulykken, siden hun begynte å drikke med en gang hun kom hjem, og siden promillen hennes var såpass høy som den var. I en eventuell rettssak vil dette være bevis som vil være med på å svekke hennes sak.
Ikke straffefrihetsgrunner:
Vi må vurdere om Kragh kan fritas for straff på grunnlag av nødrett eller nødverge.
Det finnes to sentrale straffefrihetsgrunner i norsk rett:
Den første er nødrett, jf. Strl. § 47 som sier at ingen kan straffes for handling som er begått i den hensikt å redde noens person eller gods fra en uunngåelig fare. Kraghs handling kan på ingen måte sies å være nødrett, siden den ikke be utført for å redde verken noens person eller gods fra en uunngåelig fare etter Strl. § 47 som omhandler nødrett.
Den andre straffefrihetsgrunnen er nødverge, jf. Strl. § 48. Den sier at ingen kan straffes for handling utført i nødverge. Kragh var i gjerningsøyeblikket ikke i noen reell fare, og kan derfor ikke tilkjennes straffefrihet på grunn av nødrett.
Skyld:
Vegtrafikklovens skyldkrav er forsett eller uaktsomhet, jf. § 31. Jeg forutsetter at Hilde Kragh ikke kjørte på den lille jenta med vilje, vi må derfor si at hun der handlet uaktsomt. Skyldkravet i dette tilfellet er dermed oppfylt.
Konklusjon:
Hilde Kragh kan muligens straffes for å ha overtrådt bestemmelsene i Vegtrafikkloven § 22 første ledd, jf. § 31. Dette hvis hun ikke klarer å bevise at hun var edru når hun kjørte bilen. Straffen for overtredelse av § 22, jf. § 31 annet ledd bokstav c er bot og betinget eller ubetinget fengsel i inntil ett år, dersom forholdet ikke går inn under strengere straffebud.
Hun kan uansett straffes for overtredelse av § 22 andre ledd, jf. § 31 fjerde ledd. Straff for overtredelse av § 22 annet ledd straffes med bot og fengsel (i inntil ett år).
Hun skal også fradømmes føreretten i minst 1 år, jf. Vegtrafikkloven § 33 annet ledd. Hilde Kragh blir med andre ord også fratatt førerkortet sitt.
En sivil sak er en tvist om et rettsforhold, hvor partene i saken er uenige om hvilke plikter/rettigheter de har overfor hverandre.
Sivile saker gjelder ikke straffespørsmål. En sivil sak kan for eksempel dreie seg om uenigheter ved kjøp og salg, arveoppgjør, nabogrenser, erstatning osv.
Forliksrådet
Første behandlingsinstans i en sivil sak er forliksrådet. Saken starter med at klageren sender en forliksklage inn for forliksrådet i den kommunen personen som innklages bor i. Etter forliksklagen er mottatt, sender forliksrådet straks en kopi til den innklagede hvor de ber om en uttalelse innen en viss frist. Deretter kan partene bli innkalt til mekling i forliksrådet.
Behandling/mekling i forliksrådet kan få fire forskjellige utfall:
- Forlik: når partene møtes i forliksrådet og de finner fram til en løsning på saken der. Et forlik får samme virkning som en dom.
- Henvisning til tingretten: Dersom partene ikke blir enige i forliksrådet, sendes saken som oftest videre til tingretten.
- Uteblivelsesdom: Dersom den innklagede ikke svarer på klagen og ikke møter til forhandling i forliksrådet, avsier forliksrådet en uteblivelsesdom i samsvar med klagerens påstand.
- Dom: Forliksrådet avsier dom i enkle saker og under visse forutsetninger. Forhandlingene blir da avsluttet av forliksrådet, og det opptrer som domstol
Tingretten
En sak må bringes til tingretten av saksøker gjennom en stevning. En stevning er en skriftlig beretning til retten om å innlede søksmål mot den saksøkte, kombinert med en orientering der han gjør rede for de kravene som er framsatt, og de grunnlagene kravene bygger på.
Tingretten kunngjør deretter stevningen for den saksøkte og ber om en uttalelse fra ham, Deretter skal dommeren forberede saken til en hovedforhandling.
Tingretten er den første ordinære domstolen i en rettssak. Saksforberedelsen starter med at den saksøkte får et eksemplar av stevningen. Det vanlige er da at han kontakter en advokat for å få hjelp til utformingen av svar på stevningen.
Deretter kan det følge en lang prosess hvor advokatene skriver til hverandre gjennom tingretten for å avklare evt. uklare spørsmål som har oppstått underveis.
Etter at alle vesentlige argumenter i saken er kommet på bordet, fastsetter tingretten et tidspunkt for hovedforhandlingen, hvor partene møter sammen med advokatene sine.
I rettsforhandlingen består tingretten av en juridisk dommer og to ikke-juridiske meddommere dersom en av partene krever det, jf. tvistemålsloven § 323. Etter rettsforhandlingene trekker retten seg tilbake for å avgjøre dommen. Domsutmålingen tar som oftest noen dager. Den som taper saken helt, skal betale saksomkostningene, hvilket kan bli veldig dyrt. Den økonomiske risikoen ved å gå til sivil sak mot noen er dermed veldig stor.
Dommen kan godtas av begge parter, eller den kan ankes videre til lagmannsretten. Ankefrist er én mnd, jf. tvistemålsloven § 360. Dommen er ikke endelig rettskraftig før ankefristen er ute.
Lagmannsretten
Lagmannsretten er ankeinstans på linje med Høyesterett. Lagmannsretten behandler blant annet anker fra saker som er pådømt i tingretten.
I sivile saker blir lagmannsretten satt med tre juridiske fagdommere i hovedforhandlingen. I tillegg skal retten normalt ha fire ikke-juridiske meddommere, men dersom partene blir enige om det kan lagmannsretten settes med bare to meddommere, jf. tvistemålsloven § 324.
Anker over dommer fra tingretten, kan ikke fremmes for lagmannsretten med mindre det foreligger samtykke fra lagmannsretten dersom saken gjelder formuesverdier under 20 000 kr, jf tvistemålsloven § 356. Dersom saken er av viktig prinsipiell betydning, kan lagmannsretten samtykke til behandling der, selv om saken gjelder formuesverdier langt under 20 000 kr.
Dommer fra lagmannsretten kan ankes videre til Høyesterett.
Høyesterett
Før en sak behandles i Høyesterett, må den først godkjennes av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Normalt gir ikke kjæremålsutvalget samtykke til å slippe gjennom saker til Høyesterett når saken gjelder verdier under kr 100 000, se tvistemålsloven § 357.
Dersom saken er av prinsipiell betydning, kan kravet om verdien av søksmålet frafalles. Dersom en sak f. eks har en allmenn interesse og prinsipiell betydning, kan den slippes gjennom for behandling i Høyesterett.
En straffesak er en sak staten fører mot privatpersoner som har begått straffbare lovbrudd. Straffesaker gjelder spørsmålet om den tiltalte er skyldig, om tiltalte i tilfelle skal straffes, og hvor stor straffen skal være – skyldspørsmål, straffespørsmål og straffeutmåling.
En straffesak starter idet politiet får kunnskap om et straffbart forhold. Politiet kan få kunnskap til dette gjennom politipatruljering, kontroller eller tips og anmeldelser fra publikum.
Etterforskning
Straffesaker starter med etterforskning. En etterforsker for å få tilstrekkelige opplysninger for å avgjøre spørsmålet om tiltale.
Etterforskningen består i avhør av mistenkte, vitner eller andre som kan bidra til å opplyse saken. I tillegg arbeider politiet med å sikre tekniske bevis. Det kan være dokumenter, harddiskkopier, fingeravtrykk, tekstiler, blodrester og annet organisk materiale for DNA-analyse (hår, hud, sæd, spytt og lignende).
Under etterforskningen av saken kan det bli behov for å varetektsfengsle mistenkte personer, for å motvirke bevisforspillelse og lignende. Varetektsfengsling regnes ikke som straff i straffelovens forstand, men dersom saken ender med fengselsdom så blir varetektsfengslingen likevel regnet som hel eller delvis soning av fengselsdommen.
Tiltalespørsmålet
Etter tilstrekkelig etterforskning, blir spørsmålet om det skal reises tiltale avgjort på grunnlag av dokumentene fra etterforskningen. Tiltalespørsmålet blir avgjort av påtalemyndigheten – en egen organisasjon med riksadvokaten på toppen:
- Riksadvokat
o Statsadvokat
- Politimestrene og visse andre polititjenestemenn i politiet
Løsning utenfor domstolene
En straffesak kan også løses uten behandling i domstolene. Det kan skje ved:
Henleggelse
Påtalemyndigheten kan henlegge saken dersom dette er mest hensiktsmessig. Påtalemyndigheten har ikke plikt til å reagere mot forbryteren
Forelegg
Saken kan også avgjøres ved forelegg: Et forelegg er et tilbud om å avgjøre saken med bot. Dersom siktede aksepterer forelegget, er saken avsluttet. Bruk av forelegg forutsetter at saken er av en slik art at den kan avgjøres med bot, jf. straffeprosessloven § 255. Strafferegelen må med andre ord åpne for det. Lovbrudd hvor minstestraffen er fengsel kan ikke avgjøres ved forelegg. Eksempler på saker som ikke kan avgjøres ved forelegg er drap og legemsbeskadigelse (strl. §§ 233 og 229).
Størrelsen på boten blir av påtalemyndighetene vurdert ut ifra den siktedes økonomi. Noen straffbare forhold åpner også for forenklede forelegg, hvor boten er satt etter en taksttabell som bare tar hensyn til den ytre gjerningsbeskrivelsen. Forenklet forelegg er ofte brukt ved mindre overtredelser av vegtrafikkloven og tolloven.
Konfliktråd
Påtalemyndigheten kan overføre saken til et konfliktråd. En slik overføring forutsetter at både den fornærmede og den siktede samtykker i dette, og at saken egner seg for deg, se straffeprosessloven § 71 a.
Tyveri, skadeverk, bilbrukstyveri og liknende saker egner seg for behandling i konfliktråd. Behandling i konfliktråd blir ofte brukt overfor unge lovbrytere.
I konfliktrådet møtes den fornærmede og den siktede ansikt til ansikt, og kanskje blir de enige om hvordan den siktede kan gjøre opp for seg. To parter i konfliktrådet er typisk kjøpmannen og den unge butikktyven som gjør opp mellom seg. Enighet kan oppnås ved at f. eks tyven skal utføre arbeid for den fornærmede, reparere skaden eller betale erstatning. Fordelen med løsning i konfliktråd er at saken ikke blir registrert i bøte- eller strafferegisteret.
Påtaleunnlatelse
Påtaleunnlatelse skjer ved at påtalemyndigheten avstår fra å reise tiltale selv om straffeskyld er bevist, jf straffeprosessloven § 69.
Påtaleunnlatelse er på ingen måte en henleggelse av saken pga bevisets stiling eller henleggelse fordi den påståtte forbrytelsen ikke er straffbar.
Påtalemyndigheten i Norge har fått den frihet til å vurdere om det bør reises tiltale. I andre land er man i større grad forpliktet til å bringe straffesaker til domstolene når de mener å ha en skyldig gjerningsmann.
Løsning ved domstolene
Dersom en straffesak skal løses ved domstolene, kan saken enten bli avgjort som tilståelsesdom, ved forenklet tingrett eller ved at påtalemyndigheten utferdiger en tiltalebeslutning og bringer saken til ordinær domstolsbehandling. Første behandlingsinstans er tingretten. Derifra kan saken ankes videre til ankeinstansene lagmannsretten og Høyesterett.
Tilståelsesdom
Dersom den tiltalte tilstår, er det ikke behov for en omfattende og kostbar behandling i tingretten. Da kan saken avgjøres med en forenkler behandling, jf. straffeprosessloven § 248.
Ved forenklet behandling avgjøres saken med bare en dommer og ingen meddommere. De fleste straffesaker blir avgjort ved forelegg eller tilståelsesdom i en forenklet tingrett.
Tilståelsesdommer forutsetter at tiltalte samtykker til det og at han har kommet med en uforbeholden tilståelse. Det må også foreligge andre opplysninger som støtter tilståelsen. Det kan f. eks være vitneopplysninger, tekniske bevis eller lignende.
Forenklet tingrett. 1: Rettsvitne/protokollfører, 2: Juridisk dommer, 3: Forsvarer, 4: Tolk,
5: Siktet, 6: Tilhørere og presse.
I saker som angår vegtrafikkrett stilles det ikke like strenge krav til uforbeholden tilståelse. Slike saker kan f. eks være promillekjøring og kjøring uten førerkort.
Ordinær domstolsbehandling
Dersom ikke saken kan avgjøres med forelegg, påtaleunnlatelse eller tilståelsesdom, og påtalemyndigheten ikke ønsker å henlegge saken utarbeider den en tiltalebeslutning. I tiltalebeslutningen står der skrevet hvem som er siktet, hva han er siktet og på hvilket grunnlag han er siktet for de(t) aktuelle forhold.
Hovedforhandling for tingretten
Tingretten settes med en fagdommer og to meddommere. Dersom det er snakk om en alvorlig tiltale, hvor siktede risikerer fengsel i mer enn seks år, blir retten utvidet til to fagdommere og tre meddommere, jf straffeprosessloven § 276.
Vanlig tingrett: 1: Meddommer (legdommer), 2: Juridisk dommer, 3: Meddommer,
4: Forsvarer, 5: Tiltalte, 6: Tolk, 7: Vakt, 8: Tilhørere/presse, 9: Vitne, 10: Vakt,
11: Aktor (påtalemyndighet)
Hovedforhandling i tingretten består bla av:
- tiltaltes forklaring
- vitneavhør
- bevisføring
- aktors prosedyre og påstand om straff
- forsvarers prosedyre
Det er det som kommer frem under saken som kan være grunnlag for dommen. Dersom tiltalte sier noe annet i retten enn han har sagt til politiet i avhør, er det hva som blir avsagt i retten som gjelder.
Hovedforhandlingen avsluttes med at saken tas opp til doms. Etter rådslagning mellom dommerne treffer retten en avgjørelse og avsier en dom. Saken er da ferdigbehandlet i tingretten.
Anke og ny hovedforhandling i lagmannsretten
Dommer i tingretten kan ankes videre til lagmannsretten etter straffeprosessloven § 306.
- Lagmannsretten settes med tre juridiske dommere og en lagrett (jury) på ti medlemmer i alvorlige straffesaker, f. eks i drapssaker
- Ellers settes lagmannsretten med tre juridiske dommere og fire meddommere, se straffeprosessloven § 352, jf § 355 og 332
Straffedommer i tingretten må ankes innen to uker, jf straffeprosessloven § 310.
Grunnlag for en anke kan være:
- Bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet
o Det kan være hvis tiltalte mener at bevisbedømmelsen ved skyldspørsmålet var feil. F. eks hvis tiltalte mener at tingretten tok feil da den mente at et uklart videoopptak viste den tiltalte som drapsmannen
- Lovanvendelsen
o Dersom tingretten tok feil i anvendelse av loven. Det kan være hvis den mente at de bevis som ble framlagt retten, kvalifiserte for grovt tyveri, mens den i virkeligheten var simpelt tyveri
- Saksbehandlingen
o Feil saksbehandling kan være hvis f. eks dommeren er inhabil, eller at tiltalte uriktig ble nektet å føre vitner eller fremlegge bevis
- Straffeutmålingen
o En kan anke dommen fra tingretten kan bygge på at straffen var for streng i forhold til forbrytelsen
Lagmannsretten behandler saken på ny med en ny hovedforhandling.
Lagmannsretten slik den er sammensatt i alvorlige straffesaker hvor strafferammen for tiltalte er over seks år: 1: Protokollfører, 2/3/4: Juridiske dommere, 5: Rettsbetjent, 6: Lagrett (jury), 7: Tilhørere/presse, 8: Vitne, 9: Sakkyndige, 10: Tiltalte, 11: Forsvarer, 12: Aktor (påtalemyndighet)
Anke og ny behandling i Høyesterett
Det er Høyesteretts kjæremålsutvalg som avgjør hvilke straffesaker som kan legges fram for Høyesterett. Det er bare saker med betydning ut over den enkelte saken slipper fram, jf straffeprosessloven § 323. Dette er saker av prinsipiell karakter.
En anke til Høyesterett kan bare begrunnes med feil lovbruk, feil saksbehandling eller feil straffeutmåling. En kan altså ikke anke en sak til Høyesterett på grunnlag av bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, jf straffeprosessloven § 306 andre ledd.
Dersom anken blir avvist eller ikke tatt til følge, blir dommen fra lagmannsretten rettskraftig. Det neste blir da å fullbyrde dommen. Etter at en dom har blitt rettskraftig, kan ikke påtalemyndigheten reise ny sak om det samme forhold.
I noen tilfeller fastsetter Høyesterett ny dom etter at anken er tatt til følge. Den kan f. eks sette straffen ned eller opp. En dom kan også bli opphevet på grunn av feil i saksbehandlingen. I så fall blir det opp til påtalemyndigheten å reise ny sak.
Gangen i en straffesak, kort oppsummert:
Kilde til oppsummering: http://home.no.net/likestil/strafferett/4.htm
Haagdomstolen
- Den internasjonale domstolen i Haag, Nederland
- Opprettet av, og er FNs juridiske organ
- Kun stater kan bringe saker inn for domstolen
- Ingen stater kan tvinges fram for domstolen, men dersom en stat godtar å medvirke i rettssaken, plikter den å etterleve domstolens beslutning
- Domstolen har femten dommere
o Disse er valgt av Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet i FN for ni år av gangen
- For at domstolen skal kunne fatte en beslutning, må der være enighet blant minst ni av dommerne
- Domstolen har bidratt til å løse mange internasjonale konflikter
o Konflikten mellom Norge og Danmark om retten til Grønland
o Avsagt dom i konflikt mellom Norge og Danmark om fiskerisoner og rettigheter på kontinentalsokkelen
FNs krigsforbrytertribunal
- Den internasjonale straffedomstolen (ICC)
o Permanent domstol
- Tidligere hadde midlertidige tribunaler vært opprettet for å tiltale og straffe mennesker bak folkemord og annet
o 1994: FN opprettet spesialdomstol for å tiltale og straffe skyldige bak folkemordet i Rwanda i 1994
o Grunnlaget for domstolen var et vedtak i FNs sikkerhetsråd
- Etterforsker og dømmer i krigsforbrytersaker etter sikkerhetsrådets bud
o Avsagt dommer for krigsforbrytelser fra krigene i det tidl. Jugoslavia
EF-domstolen
- Domstolen et organ i EU, ligger i Luxemburg
- Består av femten regjeringsutnevnte dommere for en periode på seks år
- EF-domstolen dømmer i saker EU-kommisjonen reiser mot medlemsland
- Viktigste oppgave: Avsi tolkingsuttalelser om hvordan regler i EU-retten skal forstås
o Hvis en sak behandles i et lands nasjonale domstol og det blir nødvendig å tolke regler gitt av EUs organer, f. eks fra Ministerrådet eller EU-kommisjonen, er de nasjonale domstolene forpliktet til å legge EF-domstolens tolkning til grunn
o På denne måten kan en få til en ensartet rettsutvikling i alle medlemslandene
EFTA-domstolen
- Er et organ for EFTA-landene Norge, Liechtenstein og Island
o Har lignende funksjon for disse landene som EF-domstolen har for EU-landene
- Domstolen passer på at landene holder sine plikter etter EØS- avtalen
- Viktig forskjell fra EF-domstolen: Dommer i EFTA-domstolen er bare rådgivende for de nasjonale domstolene, ikke bindende
o Dette fordi EFTA-landene ikke har avgitt så mye myndighet til internasjonale organer som medlemslandene i EU har
Menneskerettighetsdomstolen
- Strasbourg i Frankrike
- Domstolen er nøytral og har myndighet til å overprøve nasjonale domsmyndigheter - den eneste i sitt slag i verden
- Opprettet for å passe på at den europeiske menneskerettighetskonvensjonen overholdes
o Mener noen at en stat krenker deres menneskerettigheter, kan klage til domstolen i Strasbourg
o En kommisjon vurderer hvilke saker som kan legges fram for den
§ De aller fleste blir avvist, men også saker som legges frem, har utrolig lang saksbehandlingstid – opptil flere år
- Domstolen består av en dommer fra hvert medlemsland, i øyeblikket 41. Hanne Sophie Greve er norsk medlem. Hun erstattes 1. nov. 2004 av lagdommer Sverre Erik Jebens
- Dommerne skal være uavhengige, og ikke representere sitt hjemland
- Domstolens avgjørelser er ikke bindene for partene, men likevel en viktig rettskilde for tolkingen av nasjonal rett
o Høyesterett 1984: uttalt at det blir forutsatt at norsk rett er i samsvar med folkeretten
§ Forutsatt i strl. § 14 at norsk strafferett skal tolkes i samsvar med folkeretten
- Avgjørelser i Menneskerettighetsdomstolen er en meget viktig argumentkilde når norske lovregler skal tolkes – de veier tungt
Oppgaven dreier seg om det foreligger en gyldig avtaleinngåelse mellom de to partene.
Aktuelle lovregler er Avtaleloven av 1918, kapittel 1, heretter forkortet Avtl.. Bestemmelsene i dette kapittelet kommer direkte til anvendelse, da andre løsninger ikke er avtalt eller framgår av sedvane, kutyme (sedvane inne kjøp/salg) eller lignende, se Avtaleloven § 1.
Aktuelle paragrafer:
- Avtl. §§ 2, 4
Sakens parter:
- AS Kontorutstyr
- Lillevik videregående skole
Lillevik videregående skole hevder at det foreligger en bindende avtale, fordi akseptfristen ble overholdt, jf. Avtl. § 2 første ledd.
Dette avvises av AS Kontorutstyr fordi de ikke fikk Lillevik videregående skole svarbrev før dagen etter at akseptfristen hadde gått ut, jf. Avtl. § 2 første ledd.
Det tilbud som er framsatt av AS Kontorutstyr den 2.5, er et tilbud hvor akseptfristen er angitt, se Avtl. § 2 første ledd. Det er på det rene at den opprinnelige akseptfrist ikke er utgått, da Lillevik videregående skole den 14.5 aksepterte tilbudet og samme dag sendte det med posten. Ved en feiltakelse ble brevet lagt i feil postkasse av postmannen, og brevet kom ikke AS Kontorutstyr i hende før den 16.5 – altså en dag over akseptfristen. Rektor ved skolen sendte brevet i god tid, og regnet derfor med at alt var i skjønneste orden. Rektor ved skolen hevder derfor at avtale er inngått i samsvar med Avtl. § 2, første ledd. Det er videre på det rene at skolens aksept helt ut samsvarer med tilbudsbetingelsene.
AS Kontorutstyr hevder imidlertid at de ble løst fra sitt tilbud siden aksepten kom for sent fram. Som begrunnelse for dette synet kan firmaet anføre Avtl. § 2 første ledd jf. § 4 første ledd. Bestemmelsen i § 2 sier at svar på tilbud må ha kommet fram til tilbyderen før akseptfristen går ut og at dersom aksepten kommer for sent fram, anses den som nytt tilbud.
Prisen på kopimaskinen hadde steget med tjue prosent en uke tidligere, og siden aksepten hadde kommet for sent fram, la direktøren derfor aksepten til side.
Det sentrale spørsmålet i oppgaven blir derfor om skolens brev overholdt akseptfristen, og i så måte om AS Kontorutstyr fortsatt er bundet av avtalen.
Avtl. § 4 første ledd sier at dersom aksepten kommer for sent fram, anses den for nytt tilbud. Dette gjelder dog ikke dersom avsenderen av aksepten går ut fra at den er kommet frem i rette tid, og tilbyderen må forstå dette, se § 4 andre ledd.
Det forutsettes at brevet ble sendt som vanlig A-post – A-post kommer som regel fram etter en virkedag dersom brevet er postet før kl. 16.00. Skolen gikk derfor ut ifra at brevet skulle komme fram til AS Kontorutstyrs postkasse dagen etter, altså gikk de ut ifra at aksepten kom fram i rett tid. Brevet kom fram til riktig bygning innen fristen, men ble lagt i feil postkasse. Brevet kom til rette dagen etter det igjen, altså den 16.5 da en ansatt i firmaet som ved en feiltakelse hadde fått brevet, personlig leverte det til direktør Fjell. Det kan da stilles spørsmål om direktøren burde ha forstått at skolen gikk ut ifra at aksepten hadde kommet fram i tide. Det er sannsynlig å tro at den som leverte brevet til direktøren kanskje fortalte at brevet var blitt lagt i deres postkasse dagen før. Fjell burde da ha innsett at skolen kanskje gikk ut ifra at aksepten hadde kommet fram i tide. Dessuten burde Fjell ha sett etter når brevet var postlagt, og på den måten ha forstått at skolen gikk ut fra at alt var i skjønneste orden.
Dersom tilbyderen forstår dette, er han, dersom han ikke vil godta aksepten, pliktig til å meddele den andre part om det. Ellers anses avtale for sluttet, se Avtl. § 4 andre ledd.
Direktøren la bare brevet til side uten å gjøre noe annet med saken. Han brøt altså meddelelsesplikten som framgår av § 4 andre ledd siden han ikke godtok aksepten. Avtalen kan derfor ses på for sluttet. Det må riktignok nevnes at aksepten sendes på avsenders ansvar. Det er muligens er litt sent av skolen å sende svarbrevet bare én dag før fristen går ut.
Konklusjon:
Skolen gikk ut ifra at aksepten hadde kommet fram i god tid, og siden firmaet burde ha forstått dette, men likevel unnlot å melde fra til skolen om at de ikke godtok aksepten, anses avtalen for sluttet. AS Kontorutstyr er derfor pliktig å levere kopimaskinen til skolen.
Oppgaven dreier seg om hvorvidt fullmektigen har holdt seg innenfor fullmaktens grenser, eventuelt om han har overtrådt en intern instruks i fullmaktsforholdet
Aktuelle lovregler er avtaleloven av 1918 kapittel 2. om fullmakt. Heretter forkortet Avtl.
Aktuelle paragrafer:
- Avtl. §§ 16, 10 og 11
Partene i fullmaktsforholdet er:
- Fullmaktsgiver: Katrine Ås
- Fullmektig: Per Berg
- Medkontrahent/tredjeperson: Selgeren av leiligheten, Ole Holm
Det foreligger i dette tilfellet en frasagnsfullmakt da fullmaktsgiver Katrine Ås har utstedt et skriftlig dokument. Se Avtl. § 16.
Fullmaktens grenser:
Fullmektigen er bemyndiget til å kjøpe et bolighus i Storevik. Huset måtte ligge maksimalt ti minutter fra sentrum.
Intern instruks:
Beløpsgrense kr 600 000. Huset skulle dessuten være et vanlig hus.
Katrine krever avtalen omgjort siden fullmektigen hadde overskredet den interne instruksen, Avtl. §§ 10 og 11. Dessuten påpekte hun at siden huset lå fire kilometer fra Storevik sentrum, ville det ta mer enn ti minutter å gå til sentrum – altså hevder hun en overtredelse av fullmaktens grenser.
Selgeren Ole Holm motsatte seg Katrines krav. Når det gjaldt avstanden til sentrum sa han at han sjelden gikk til Storevik, men det tok bare fem minutter med bil. Overskridelsen av den interne instruksen i beløpsgrensen vil ikke medføre at avtalen ikke binder fullmaktsgiveren, dersom medkontrahenten var i aktsom god tro, se Avtl. § 11 første ledd. Fullmektigen hadde fått instruks om å ikke overstige en beløpsgrense på kr 600 000. Selv om selgeren visste at Katrine og broren hadde tapt i en erstatningssak er det ikke rimelig å påstå at han burde ha skjønt at Katrine ikke kunne betale så mye for huset. Det forutsettes derfor fra min side at selgeren var i aktsom god tro.
Det forutsettes videre at selgeren hadde sett fullmakten. Ut ifra den fullmakten Katrine hadde skrevet, er det ikke noe som tyder på at fullmektigen handlet utenfor fullmakten. Det eneste det kan stilles spørsmålstegn ved hva Katrine la i utsagnet om at huset ikke måtte ligge lenger enn ti minutter fra sentrum. Katrine mente nok maksimalt ti minutter til fots etter det jeg forstår, men da burde hun også ha presisert dette. Her legger jeg den såkalte uklarhetsregelen til grunn. Den sier at avtaler skal tolkes mot den som burde ha talt tydeligere. I dette tilfellet er det Katrine som burde ha uttrykket seg tydeligere. Hennes påstand om at fullmektigen har handlet utenfor fullmakten ved å kjøpe et hus som lå fire kilometer fra sentrum er derfor feilaktig. Fullmektigen har altså handlet innenfor fullmaktens grenser, se Avtl. § 10 første ledd.
Konkusjon:
Katrine Ås er bundet av avtalen, se Avtl. § 10 første ledd.
Siden fullmektigen handlet i strid med interne instrukser (brøt beløpsgrensen på kr 600 000) kan Katrine rette et erstatningskrav mot ham etter de alminnelige erstatningsreglene i kontraktsforhold som følge av hans overskridelse av den interne instruksen (beløpsgrensen).
Oppgaven dreier seg om det foreligger en gyldig avtale mellom de to partene og om der foreligger noen ugyldighetsgrunner.
Aktuelle lovregler er Avtaleloven av 1918, heretter forkortet Avtl. og Kong Christian den Femtes Norske lov av 15. april 1687.
Aktuelle paragrafer:
- NL 5-1-1
- Avtl. §§ 31, 33,36
Sakens parter:
- Eva Darin
- Fru Gjeder Hansen
Eva Darin mener at det foreligger en bindende avtale mellom de to, og at Fru Gjeder Hansen må betale kr 9 500 til henne for å oppfylle kravet i avtalen, jf. NL 5-1-1 (avtaler skal holdes).
Fru Gjeder Hansen mener at avtalen ikke er gyldig. Dessuten forlanger hun å få tilbakebetalt de 500 kr som allerede var utbetalt til Eva. Hun mente at det ikke forelå en avtale mellom de to, og hvis det gjorde det, var hun ikke bundet av den, jf. avtl. §§ 31, 33 eller 36.
Eva Darin er 17 år, og jf. vergemålsloven § 1 er hun da umyndig. Hun kan ikke binde seg ved rettshandel med mindre annet særlig er bestemt, jf. vml. § 2. Det fremgår da rimelig klart at siden Eva er umyndig og siden ”annet særlig” ikke er bestemt, så kan avtalen gjøres ugyldig – der foreligger mangel ved en av partene, nemlig Eva. Umyndighet er en såkalt sterk ugyldighetsgrunn, det vil si at avtalen blir ugyldig uansett. Avtalen skal derfor nullstilles, som om de aldri ble inngått og Eva må levere tilbake pengene hun har fått.
Men dersom vi ser bort fra det faktum at Eva ikke er myndig, er det flere forhold vi må drøfte for å kunne avgjøre om dette er en gyldig avtale.
Fru Gjeder Hansen var ganske desperat og redd i det øyeblikket avtalen ble inngått. Hun fryktet for hundens liv dersom ingen ville hoppe etter den. Spørsmålet blir da om Eva Darin har utnyttet Gjeder Hansens nødstilstand, jf. avtl. § 31 første ledd. Den sier at dersom noen utnytter en annens nødstilstand for å oppnå urimelige gode betingelser for seg i en avtale, så er ikke avtalen bindende for den annen part. Det er ganske klart at Gjeder Hansen var desperat, og muligens i det vi kan betegne som en nødstilstand i det øyeblikket avtalen ble inngått. Det er derfor ganske klart at Eva skjønner at hun har å gjøre med en desperat kvinne, og at hun ser sitt snitt til å presse henne til å betale mer for seg. Selv om mange hunderaser koster flerfoldige tusener i anskaffelse, så står det beløpet Eva krever for å dykke etter hunden etter min mening klart i misforhold til vederlaget. Med dette til grunn, mener jeg derfor at Eva har utnyttet Fru Gjeder Hansens nødstilstand og av den grunn, er ikke avtalen bindende.
Avtl. § 31 tredje ledd sier at dersom rettshandelen (avtalen) fragåes, så er begge parter pliktig til å gi tilbake det de har mottatt. Eva blir i så fall pliktig til å betale tilbake de 500 kr hun har fått. Det vil være urimelig for Gjeder Hansen å måtte gi Eva hunden tilbake, istedenfor burde hun kanskje gi Eva en kompensasjon som takk for innsatsen, dog ikke så stor som den Eva forlanger (kanskje ville de 500 kr vært en passelig kompensasjon/takk?).
Avtalen kan også kjennes ugyldig etter avtl. § 33. Den sier at selv om en viljeserklæring ellers måtte ansees for gyldig, så binder den ikke den som har gitt den, hvis det på grunn av omstendigheter som forelå da den annen part fikk kunnskap om erklæringen, i dette tilfellet i det øyeblikk Eva fikk svar på sitt ”tilbud”, ville stride mot redelighet eller god tro dersom hun gjorde erklæringen gjeldende.
I dette tilfellet foreligger det etter min mening så absolutt forhold som gjorde at det ville være mot redeligheten å gjøre erklæringen til Gjeder Hansen gjeldende. Alle vet vi at vi i desperate øyeblikk ikke er ved våre fulle fem, og at vi er villige til å gjøre nærmest alt for å komme oss ut av den nødstilstand vi er i. Med dette til grunn, mener jeg derfor at avtalen ikke kan være bindende for Gjeder Hansen. Det ville ha vært mye mer korrekt å inngå en slik avtale etter at hunden var reddet, og situasjonen ikke lenger var så opphisset. Ugyldighetsgrunnene i både avtl. §§ 31 og 33 er forårsaket av mangler ved tilblivelsen av avtalen.
Avtalen kan også muligens kjennes ugyldig etter reglene i avtl. § 36. Den sier at en avtale som det vil være urimelig eller i strid med god forretningsskikk å gjøre gjeldende, helt eller delvis kan settes til side eller endres. Det er ganske opplagt, i alle fall i mine øyne at det er urimelig og i strid med god forretningsskikk å inngå en avtale som i så stor grad som denne utnytter folks desperasjon, redsel og nødstilstand. Avtalen også med dette som grunnlag, ikke gyldig. § 36 om urimelige avtaler er en såkalt mangel ved innholdet i avtalen.
Konklusjon:
Denne avtalen kan på ingen måte sies å være bindende for Gjeder Hansen, dette begrunnes med at Eva var umyndig, at den var å ta nytte av andres nødstilstand, at den var i strid med redelighet, og at det var en urimelig avtale. Det som i mine øyne ville ha vært mest korrekt i dette tilfellet, var om de to ble enige i etterkant om et oppgjør. Altså hvis for eksempel Gjeder Hansen ville gi Eva penger som en kompensasjon eller takk for innsatsen.
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst