Hva er FN?

Menneskerettighetserklæringen er utarbeidet av FN. FN står for de Forente Nasjoner og er en organisasjon med hovedkvarter i New York. FN arbeider for fred på jorda og økonomiske og sosiale framskritt for menneskeheten. Det består i dag av 191 medlemsland. Annen verdenskrig var på mange måter utløsende for opprettelsen av FN som ble stiftet den 24. Oktober 1945. Da hadde FN 51 medlemsstater. De to siste medlemmene av FN er Sveits og Øst-Timor. I tillegg til selve FN er det 14 under- og særorganisasjoner, som arbeider på mange områder. Dessuten har FN 35 programmer, fond og andre mindre deler med ansvar for spesielle spørsmål. Sammen med selve FN og under- og særorganisasjonene utgjør alle disse elementene til sammen det som kalles for FN-systemet.

 

De forente nasjoners fire hovedmålsettinger:

- Å sikre verdensfreden;

- Å utvikle vennskapelige relasjoner mellom nasjoner;

- Å få i stand samarbeid for å løse internasjonale økonomiske, sosiale, kulturelle og humanitære problemer,- og å styrke respekten for menneskerettigheter og frihet for alle;

 - Å være et sentrum for samordning av arbeidet for å nå disse målene.

 

FN kan beskrives som et verdensparlament hvor uavhengige stater samles. Her diskuteres globale temaer som påvirker dem individuelt og kollektivt.

 

Hva er menneskerettigheter - en kort innføring

Menneskerettighetene vokste fram samtidig med andre humanistiske ideer. De ble på en måte «født» under den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet. Siden ble de tatt inn i grunnlover i moderne nasjonalstater. Men de ble ikke til i den formen vi kjenner i dag før tre år etter stiftelsen av FN. Det var en av de første oppgavene på FN’s agenda. Dette resulterte i formuleringen av Menneskerettighetserklæringen som ble vedtatt av generalforsamlingen i FN den 10. Desember 1948, en dato som for øvrig blir markert hvert år, som menneskerettighetenes dag. I tillegg til menneskerettighetserklæringen trådte to internasjonale konvensjoner i kraft. ( forskjellen på konvensjon og erklæring er ganske vesentlig. En konvensjon er juridisk bindende såfremt den ratifiseres av et visst antall land og gjør konvensjonen en del av det nasjonale lovverket. Erklæringer derimot ingen bindende lov som en kan anklage og dømme nasjoner for å bryte. For å styrke arbeidet for menneskerettighetene har det derfor blitt utarbeidet konvensjoner.) i kraft. Disse tre dokumentene utgjør den internasjonale rettighetsloven, en norm og et mål for alle land og folk.

 

Menneskerettighetserklæringen inneholder to grupper rettigheter:

 

- De sivile og politiske rettighetene skal sikre individets frihet. Her finner vi blant annet ytringsfriheten og trosfriheten. Staten skal sørge for at ingen diskrimineres på grunn av rase, kjønn, språk, religion eller politisk oppfatning. Alle skal behandles likt av domstolene, og tortur er forbudt. Det er utviklet egne rettigheter som sikrer barn trygghet, selv om de ikke sikres full politisk frihet.

- De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene omfatter retten til utdanning, arbeid og brukbare levevilkår. Retten til å eie jord hører også hjemme her, men den er omdiskutert.

 

MR situasjonen i Turkmenistan og Gurbandurdy Durdykuliev

Jeg har valgt og presentere menneskerettighetssituasjonen i Turkmenistan og den politiske fangen Gurbandurdy Durdykuliev. Men først ville det vært litt kjekt å gi en liten innføring om hva slags land Turkmenistan er, ettersom det er et land de fleste ikke er veldig kjent med.

 

Turkmenistan er som en arabisk golfstat uten pengene. Det består for det meste av ugjestmild ørken med uoppdagede oljefelt. Det er er tynt befolket og turkmenerne er bare to generasjoner fra en nomadetilværelse. Turkmenistan er Sentral-Asias nest største land.

 

Hovedstad: Asjkhabad, areal: 488,100 kvadratkilometer, innbyggere: 4,5 millioner,

Religionsfordeling: 89% muslimer, 9% ortodokse kristne, statsoverhode: Saparmurad Niyazov

 

Menneskerettighetssituasjonen i Turkmenistan har vært forferdelig i årevis. Myndighetene bryter med så å si alle artiklene i menneskerettighetserklæringen. Det totalitære regime har strammet grepet ytterligere rundt befolkningen etter attentatforsøket mot president Niyazov den 25. november 2002. Desperate regimemotstandere med brennende ønske om revolusjon stod bak aksjonen. Ironisk nok skjedde dette samme dag som Niyazov gav 8000 fanger amnesti. Selv før attentatsforsøket har myndighetene vist total nulltoleranse for annerledes tenkende med ulikt politisk syn. Det er konstant trakassering og arrestasjoner av demonstranter og religiøse minoriteter. Dessutten får dette i ren stalinistisk tradisjon, også konsekvenser for de politiske motstanderes slektninger. Myndighetene bruker metoder som husarrest, husutkastelse og konfiskering av eiendom.

 

Rettssystemet er dessuten gjennomsyret av korrupsjon og under rettssakene etter attentatforsøket på diktator Niyazov var rettsikkerheten enda mer fraværende enn vanlig. Det var dermed nesten naturlig at grove brudd på menneskerettighetene måtte finne sted. Tortur og mishandling er trivielle faktorer i turkmenske fengsler. Minst 59 mennesker ble dømt, og de ble ikke forsvart av uavhengige advokater. Internasjonale observatører ble nektet adgang til rettssirkuset og det ryktes at mange av de tiltalte ble torturert til tilståelse eller tysting på andre. Mange av de pårørende vet i dag ikke hvor deres kjære befinner seg.

 

Religiøs-, forsamling- og organisasjonsfriheten er ikke-eksisterende. Bare den russisk ortodokse kirke og Sunnimuslimene har klart å få en viss aksept av staten, dog under streng kontroll. De sanksjonene som møter de religiøse som ikke tilhører de to sistnevnte felleskap er intern eksil, deportering, tortur og fengsling.

 

Det er vanskelig og beskrive situasjonen i Turkmenistan uten å avse et avsnitt til den burleske sagaen om landets nasjonalprofet, Saparmurat Nijazov (han forfremmet nylig seg selv fra statssjef til nasjonalprofet). Han må ha hentet inspirasjon fra oldtidens Egypt, for “Turkmen Bashir” (alle turkmeneres far) som han tituleres med, lever virkelig som en farao i sitt rike. Diktatoren har sittet ved roret siden 1991 og har bygd opp en skikkelig personkultus rundt seg selv som kan minne om Kreml-fyrstene under sovjettiden. Hans bok Sjelens bok, er en slags åndelig rettledning som er obligatorisk lesning for skoleelever. Han er for øvrig utnevnt som president på livstid.

 

Gurbandurdy Durdykuliev

Gurbandurdy Durdykuliev (fra nå av GD) har kritisert den turkmenske regjering. Nå holdes han fengslet i et psykiatrisk sykehus. I følge hans familie kom flere menn i “hvite frakker” og hentet han i landsbyen han bor i. De tok han med til et nærliggende psykiatrisk sykehus. Her blir han jevnlig dopet ned, og det er ikke mulig å få tilgang til han.

 

Bakgrunnen for arrestasjonen er GD sin uenighet med president Niyazovs politikk. To måneder i forveien av arrestasjonen skrev GD ett brev til presidenten. Han ba om tillatelse til å gjennomføre en todagers demonstrasjon som motvekt til presidentens fødselsdag, som for øvrig er nasjonal helligdag. Han ba myndighetene unngå å bruke makt mot demonstrantene. GD har gjentatte ganger kritisert presidentens politikk i intervjuer han har gitt til Radio Liberty. Han nevnte dessuten også nødvendigheten av å forme et opposisjonsparti.

 

Amnesty har kjennskap til at de turkmenske myndigheter, på midten av 90-tallet, har brukt psykiatriske institusjoner for å tie politisk opposisjon. Det ser nå ut som de har gått tilbake til tidligere praksis.

 

 

Min appell til Turkmenistans president:

 

Dear Mr President

 

Having read of the conditions surrounding Gurbandurdy Durdykuliev, I urge you to set him free. I am deeply concerned for Durdykuliev after I got to know he was forcibly confined to a psychiatric hospital in the town of Nebitdag on 10 February. Is he punished for peacefully exercising his right to freedom of expression? Amnesty International regard him as a prisoner of conscience, and request him to be released immediately and unconditionally. I ask for a guarantee that Gurbandurdy Durdykuliev is not administered inappropriate treatment. You’re country has ratified the universal declaration of human rights. You as the president of Turkmenistan are in honour bound to the declaration and should therefore see to it that it’s kept.

 

Torgeir Krohn

 

Asker, Norway  

Flere ting må gjøres for å bedre menneskerettighetssituasjonen i Turkmenistan. Nasjonalprofet Saparmurat Nijazov må ha klare motforestillinger mot menneske- rettighetene siden han til stadighet bryter dem. Man kan i alle fall konkludere med at MR setter kjepper i hjulene for hans politikk. Spesielt politiske reformer i kombinasjon med internasjonalt press og fokus er viktig. Her kan man understreke behovet for et opposisjonsparti som Gurbandurdy Durdykuliev kjemper for å opprette. Internasjonalt press er her synonymt med åpenhet, noe som er et nødvendig mottrekk til Nijazovs isolasjonspolitikk, så man kan få kartlagt de MR-brudd som blir begått. Demokratiseringsprosessen i Turkmenistan, er i motsetning til sine tidligere unionsfeller i Øst-Europa, fortsatt på inkubasjonsstadiet. Organisasjoner som FN og OSCE er nødt til å kaste lys over situasjonen i Turkmenistan, samtidig som de må bistå økonomisk for å å få fart på velferdsrettighetene. Å innføre et demokratisk styresett er ingen garanti for at flere mennesker blir sikret sivile og politiske rettigheter. Selv om Turkmenistan er definert som et i-land sliter landet med stor fattigdom og høy arbeidsløshet. En stor del av denne andelen er kvinner. Kvinner blir dessuten undertrykt ved lov, og har færre rettigheter enn mannen. En lovendring som kunne gitt kvinner større friheter, og dermed gitt dem tilgang til utdanning vil kunne være med på å få bukt med noen av disse problemene. OSCE er en nøkkelaktør her ettersom den er den eneste europeiske sikkerhetsorganisasjonen som er i dialog med turkmenske myndighetene.