Det militære styrkeforholdet mellom Sverige og Norge i 1905 sies å ha veldig stor betydning. En vesentlig opprustning fant sted i Norge mellom 1890 og 1905. Det er vanlig å hevde at Norge på slutten av unionstiden rustet seg til et endelig oppgjør med Sverige, men unionsstriden var bare ett av flere motiver for opprustningen. En annen utbredt oppfatning er at den norske opprustningen var et nødvendig vilkår for en fredelig unionsoppløsning. Det militære spilte imidlertid liten rolle under forhandlingene fram mot en avtale om unionens oppløsning.

 

Krigsplaner og det militære styrkeforholdet

Selv om det norske styrkeforholdet satt Norge i en bedre stilling enn tidligere, rustet i midlertidig Sverige også seg opp. Svenskene, på den annen side, fordoblet sine bevilgninger og var derfor like militært overlegne som før.

 

Den norske forsvarsplanen hadde også store svakheter med feilberegninger i Østfold fra svenskenes tyngdepunkt ved Kongsvinger.

 

Grensefestningene kunne lett omgåes, og bekymret ikke svenskene. De to indre forsvarslinjene, som knapt var påbegynt, skremte heller ikke. Hærene var omtrent like moderne utstyrt. Men mens Norge kunne mobilisere 76 000 landkrigsmenn, kunne Sverige mobilisere rundt 170 000. Svenskene hadde naturligvis langt større ressurser i form av for eksempel matforsyninger i ryggen, mens Norge hadde størst handelsflåte.

 

På denne bakgrunnen er det forståelig at de fleste norske offiserer ikke ønsket noen krig med Sverige. Både militære og politikere var enige om at sjansene for et nederlag var store, dette ga en besindig holdning i forhandlingene om unionsoppløsningen. Samtidig var heller ikke svenskene utpreget krigslystne. En krig med Norge ville uansett hatt sine menneskelige og økonomiske omkostninger. Norske tropper ville kjempe på egen jord mot en inntrenger, med de fordelene det ville gi i form av lokalkunnskap og høy kampmoral.

 

Opprustningen før 1905, og de militære tiltakene i forbindelse med unionens oppløsning, har nok blitt tillagt urimelig stor betydning for utfallet av krisen. Like fullt er det ingen tvil om at krigsfrykten blant folk flest var et faktum, og at det militære apparatet i begge land ble gjort klart til krig om politikerne skulle gi ordren.

 

Mobilisering og etterretning

Den militære beredskapen ble styrket på begge sider av Kjølen under krisen i 1905, samtidig som det ble holdt et øye med hva som foregikk på den andre siden av grensen. Forsterkningen av den militære virksomheten tok form av en eskalering. Et militært tiltak på den ene siden utløste frykt og nye tiltak på den andre siden. Spenningen bygget seg opp i takt med den politiske utviklingen, og var på sitt mest intense under Karlstadforhandlingene i midten av september.

 

Det fantes ikke noe utbygd etterretningsvesen i noen av landene. Men det ble raskt en prioritert oppgave å skaffe seg informasjon om militære tiltak og forhold i nabolandet. Alle opplysninger om troppeansamlinger, posisjoner, militærstrategi, rekognosering av terrenget og rapporter om stemningen blant alminnelige folk, var verdifulle. Både sivile, militære og sivilkledde militære ble brukt til etterretningsoppdrag, gjerne i form av ren spionasje. Et av de mer avanserte etterretningstiltakene var vervingen av fem britiske offiserer som dro rundt i Norge på oppdrag fra Sverige. De fem skulle samle informasjon av militær verdi, utkledd som turister.

 

Da det om sommeren ble klart at det ville bli forhandlinger om unionsoppløsningen fikk man en spenning som nådde et høydepunkt da forhandlingene gikk i stå 7. september. Da forhandlingene ble gjenopptatt 13. september, mobiliserte Norge. Mobiliseringen vakte uro i Sverige. De to statsministrene ble enige om å innstille alle mobiliseringstiltak og å holde troppene et stykke unna grenselinjen. Forhandlingene ble avsluttet med en avtale den 23. september. Avtalen innebar blant annet at det ble opprettet en nøytral sone på begge sider av grensen, som blant annet omfattet riving av de moderne norske grensefestningene og en avtale om å løse eventuelle fremtidige tvister ved hjelp av voldgift. Få dager etter ble grensebevoktningen redusert til 4600 mann på hver side. Den 11. oktober ble de siste militære forsterkningene sendt hjem og beredskapen senket til det normale.

 

 

(http://www.nb.no/baser/1905/tema_mili.html)