”For Jesus, vi stoler på deg; la oss få livets rett!” Slik avsluttet Mario møtet. Jeg hadde ennå ikke helt forstått hva denne Jesus hadde med vår lidelse å gjøre, kanskje ville jeg aldri det heller. De andre satt helst stille på bakken, med genserne under, slik at de ikke frøs. Jeg stod lengre bort, nesten nede ved skogholtet, men fikk likevel med meg hvert ord av seansen. Og visste om oss. Det var ikke alt de voksne ønsket å la oss vite, men jeg skjønte jo at vi manglet jord. Det var visst det viktigste. Og at det var jordeiere med i bildet. Bønder, som oss, bare mye, mye rikere.

Det gjorde meg vondt å se familien lide. Farmor var sykere nå, hofta var vond og bronkitten slapp ikke helt taket. Farfar hjalp til så godt han kunne, men teltet var ikke godt nok nå som helsa sviktet. Selv hadde han alltid kjempet for vår rett til å leve verdig. Og bare vi fikk benytte oss av litt jord fra godsene, skulle vi være fornøyde. Det var ikke snakk om stjeling eller utøving av vold, vi kunne låne. Vi ønsket ikke at godseierne skulle lide slik som oss, kunne de bare hjelpe til! Litt! Faren min, Miguel, aktet heller ikke gi seg. Gang på gang hadde han som en av lederne av jordløses bevegelse forsøkt å forhandle fra til løsninger med godsmennene, men til ingen nytte. ”Det er et prinsipp at vi som velstående brasilianere selv skal forvalte vår egen jord”, hadde de en gang sagt.

Moren min, Teresa, sydde. Hun kunne sitte oppe til morgengry med nål og trå. Hun sydde klær og satte i knapper og reparerte glidelåser. Født og oppvokst lengre opp mot Parana-elven på et av disse godsene. Da hun i tenårene stilte spørsmålstegn ved jordene som lå brakke, ble hun jaget på dør. Men hun passet jo sånn inn her, med oss. Og det var lenge siden hun var sosietsbarn på landsbygda.

Jeg, Flor Riviera, var eldst i søskenflokken. Vi var fem. Helena, Salma, Antonio og Jose´ forstod enda såre lite omkring dette med å ha et levebrød og eie jord. De lekte med bannerne og løp etter hverandre rundt teltene, uvitende om situasjonen vår. De kunne ikke se at det også fantes liv utenom det lille vi hadde. Og det var mange barn her. Men de fleste var på mine foreldres alder eller noe yngre. Besteforeldrene mine og Carmens og Isabels var de eldste. Alle vi var godt sammensveiset. Jeg, tvillingene, Carmen og Carlos.

Det var godt å ha andre å betro seg til også. Vi var en hel, stor familie. Gammel som ung. Denne uka hadde vi demonstrert nede i Rio, sant lengre opp mot Niterói. Godseierne hadde lenge nølt med å forhandle, men bestefar kunne ivrig meddel at de endelig gikk med på en samtale. Far og Paulo skulle være representert. Neste morgen ved daggry var vi alle møtt opp for å overvære samtalene ikke langt fra Luis Rodriguez, han med størst innflytelse av alle. Eiendommen hans var omringet av jorder på alle kanter. Kornproduksjon la han ned flere ti år tilbake.

Vi stod alle slik å ventet og viftet med plakater i fem, ja muligens seks timer. Vi hadde sørget for vannforsyninger, men jeg var fortsatt sulten. Innenfor møtelokale fikk ingen av oss komme. Vi øynet et håp om at far og Paulo fikk snakket godt for seg, og kanskje overtalt dem. Ble litt av den dyrebare jorda vår? Døra åpnet seg, og ut kom Carlos, veivende og tydelig preget av situasjonen. På avstand virket han nærmest aggressiv. Så kom far ut, smilende. ”JA! Det er vår tur til å vise at vi er jorda verdig!” De la på sprang mot oss andre. Alle samlet seg rundt dem og jublet. Hvor lenge vi stod slik i gledesrus kunne jeg ikke helt sette fingeren på, men det hele var brått over. Inn i mengden stormet bevæpnet politi, jeg gjenkjente uniformene. Men hvor kom de fra? Jeg hadde ikke hørt dem før de overrumplet oss nå. ”Alle ned på bakken, de som sier så mye som et knyst får smake denne!”, ropte den ene av dem, den tettbygde. Han viftet med gevær. Vi ble presset ned på den skitne grusen av sterke mannskrefter. Carlos ville vite hva som foregikk, at vi hadde en avtale med Rodriguez, men han snakket for døve ører.

Stille gløttet jeg opp fra grusen, og merket meg godseieren bak politiet. Han var sammen med dem om dette, jeg kunne se det. Men hvorfor? Hadde vi ikke inngått et kompromiss med godseieren? Det var jo vår tur til å benytte oss av jorda, han hadde jo forklart det selv! Jeg tittet rundt om meg. Flere lå tett samlet, holdt omkring hverandre. Far og Carlos lå borterst mot veggen, de ønsket nok å reise seg, enes med de illsinte. Så smalt det.

Jeg rakk ikke ense noe som helst før Ana, firebarnsmoren, sank ned på bakken i fosterstilling. Deretter skjøt de vilt rundt seg. Lenge. Jeg torde ikke åpne øynene før en lang stund. Og håper at det var over. Politiet var reist sin vei. Rodriguez var reist sin vei. Og andre jordløse, akkurat som oss, var reist sin vei før noen jord i det hele tatt rakk å bli deres.

Jeg gjenkjente dem. Noen var såret, andre uten håp. Far sto fortsatt der han hadde stått. Og smilte forsiktig. Carlos lå nede på bakken. På skuldrene hans la Helena. Salma stod et stykke ved siden av, kald i blikket. Far tok meg i hånden, og ledet meg mot jordene. ”En dag, Flor, og dagen kommer, er dette vårt”. Vi ble stående slik, og se ut over enga en lang stund. Og så på de andre. De som ikke greide seg. Men vi var jo nødt til å håpe. For livet i leiren ble ikke som før.