Charles Louis Montesquieu

1700-tallet omtales gjerne som opplysningstiden. Ordet opplysning går igjen i navnet på epoken på de fleste europeiske språk. Dette er altså et viktig stikkord for århundret. Man kan si at epoken spenner over tiden fra den engelske revolusjonen i 1688 til den franske i 1789. Omtrent samtidig med "the glorious revoulution" gir Newton ut sin Principia (1687). Og disse to hendelsene i England kan sies å beskrive to viktige trekk ved tidsalderen: det mekanistiske verdensbildet og idealene om ytringsfrihet, opplysning og toleranse. Den franske revolusjonens slagord hundre år senere er jo frihet, likhet og brorskap.

En viktig person i opplysningstiden er Charles Louis Montesquieu. Han var en fransk forfatter ,politisk filosof og advokat, som hånte misforholdene i det franske samfunn. Det vil ikke være rett å se på Montesquieu som en samfunnsstormer, for mange betraktet han nemlig som reaksjonær. Han fant mange positive trekk i Frankrikes styreformer før eneveldet, og ved sin beundring for middelalderen gikk han mot strømmen i opplysningstida. Mange undres i dag på hvordan en kan se på Montesquieu som en banebryter på vei mot et demokratisk samfunn. Svaret ligger ikke i hans samfunnsanalyse, som var preget mye av det franske forhold.

Montesquieu er særlig kjent for 2 grunntanker, nemlig teorien om maktfordeling som et vilkår for frihet, og teorien om den innvirkningen de ulike omgivelsene har på politikken.

I verket ”L’esprit des lois” (1748) - lovens ånd – har Montesquieu et dobbelt poeng når det gjelder lovene: En naturrettstanke om at alle de forskjellige lovene er utforminger av en og samme lov, og en sosiologisk tanke om at disse forskjellige utformingene av loven er bestemt av ulike slags omgivelser. Dermed unngår Montesquieu både den relativismen som gjerne oppstår når en benekter naturrettstanken, og den sterile dogmatismen som inntrer når en postulerer en allmenn naturlov uten å forklare hvordan denne loven henger sammen med konkrete forhold. Lovenes ånd er i følge Montesquie denne sammenhengen mellom de ulike omgivelsene og de tilsvarende særegne formuleringene av lovene.

Selve naturrettstanken er ikke ny. Og heller ikke tanken om at vi erkjenner denne loven ved hjelp av ei fornuft som er felles for alle. Det relativt nye er at Montesquieu anbefaler at en studerer sammenhengen mellom omgivelsene og utformingen av lovene på erfaringsvitenskapelig måte. Det vil si, helt nytt er helle ikke dette, for både Aristoteles og Machiavelli hadde anbefalt dette tidligere.

Montesquieu er heller ikke særlig erfaringsvitenskapelig i sin egen omtale av omgivelsene, og han er i tillegg nokså uempirisk og påståelig i sin framstilling av 3 styreformer (republikk, monarki, despoti) og tre tilhørende dygder (dygd, frykt, ære). Denne siste tredelingen ( som minner om Aristoteles) er trulig bestemt av Montesquieus politiske interesser i samtiden : Republikken er idealbildet av det gamle Roma, Despotiet er skrekkbildet av det som Frankrike kunne bli, og Monarkiet speiler av Montesquieus syn på det engelske styret, som et forbilde for Frankrike.

Selv om Montesquieu selv ikke maktet å virkeliggjøre sine krav om vitenskapelig arbeid, mener jeg at han likevel var en viktig advokat for frihet og for politisk realisme og vitenskapelig innstilling. Han plederte for engelske institusjoner og derigjennom for frihet. Han mente også at en måtte se på en maktfordeling mellom dømmende, utøvende og lovgivende makt i England. En slik 3 deling av makten kan vi finne igjen her i Norge.

Men nå er maktfordelingsprinsippet en gammel tanke. Vi finner det i Platons Lovene og i Aristoteles’ politikk. Vi kan også i en viss grad finne det virkeliggjort i kongedømmene i mellomalderen, og vi møter det hos Locke. Men juristen Montesquieu bearbeidet tanken om maktfordeling, og la vekt på å få et system av rettslig kontroll og en rimelig bra balanse mellom de ulike funksjonene i et styret. En må huske at maktfordelingen skal gjelde forholdet mellom en dømmende funksjon, en utøvende funksjon og en lovgivende funksjon.