Innholdsfortegnelse

Innledning - 1
Hva er mørhet? - 2

Hva er biffkjøtt? - 2

Egenskaper hos dyret førslakting - 3
Musklene - 3
Avl - 3
Rase - 4
Fettforkomster - 4
Marmorering - 4
Kjønn - 5
Håndtering og transport før slakting - 5

Slakteprosessen - 7
Elektrisk stimulering - 7
temperatur - 8
Hengemåte - 9

Alternative mørningsmetoder - 10
Mørning i vakuumpakker - 10
Mekanisk mørning - 10
Marinering - 11
Mørning ved hjelp av tilsatte enzymer - 11

Måling av skjærkraft - 13
Warner-Bratzlermetoden - 13
Volodkevich-testen - 14

Tilbredning - 15
Konklusjon - 16
Egenvurdering - 17
Kilder - 18

Vedlegg 1: Loggbok

Innledning

Vi kjenner alle den store nedturen. Du gleder deg til en deilig kjøttmiddag eller en hyggelig grillkveld. Rødvinen er åpnet, og biffen perfekt stekt, rosa og fin. Men idet du setter tennene i godsakene, er det full stopp. Skuffelsen er stor. Biffstykkene som var så kostbare, og virket så gode, viste seg å være bedre egnet i en istykkerkokt gryterett eller en lapsakaus.

Hva er det som gjør biffen mør og moden og velsmakende? Veien fra bås til bord er lang og både bonden, fôrprodusenten, veterinæren, transportøren, slakteren, kjøttkjæreren og butikkansatte er med på å påvirker kvaliteten på kjøttet. Og så klart påvirker forbrukeren selv spisekvaliteten ved måten kjøttet tilbredes og serveres.
Med spisekvalitet menes egenskapene knyttet til kjøttets smak og lukt, samt tekstur, som består av mørhet, saftighet og hardhet. Spisekvalitet kalles ofte sensorisk kvalitet. De viktigste sanseinntrykkene gjelder konsistens, aroma og utseende.

Kjøttets spisekvalitet påvirkes av en lang rekke faktorer, helt fra dyrene går på beite til kjøttet er klart for kunden i butikken.

Vi har så valgt problemstillingen ”Ulike faktorer som påvirker mørheten til biffkjøtt fra storfe”

Vi skal presentere og forklare mere om mørheten og hvordan den kan måles senere i oppgaven. Vi har valgt å ta for oss tilsammen 4 hovedfaktorer.

• Egenskaper
  hos dyret før slakting


• Slakteprosessen


• Alternative
  mørningsmetoder


• Tilberedning

Hva er mørhet?

Det er modning som fører til at kjøttet blir mørt.

Under modningen spalter enzymer i kjøttet kjøttproteiner og deler myofibrillene opp i korte biter som er lettere å tygge. Selve myofibrillene blir mørere ved modning.

Mørhet er uttrykk for den fysiske motstanden vi opplever, og de kreftene som kreves for å findele kjøttet ved tygging.

Mørnet kjøtt har en matt snittflate, mens umørnet kjøtt ofte har en lysere rødfarge med glinsende snittflate.

Hva er biffkjøtt?

De møre stykningsdelene fra storfe har fellesbetegnelesen biffkjøtt. Disse stykningsdelene er gradert etter mørhet: Indrefilet, ytrefilet, mørbrad, entrecôte og flatbiff. Disse 5 biffene er tilsammen ca 11% av alt kjøttet på dyret. Det er to av hver stykningsdel på et helt slakt. De resterende % brukes ikke til biff siden de er muskler som sitter i forparten og i deler av dyret som brukes mye. Disse kjøttdelene er seige og ikke egnet til mørning. Men de brukes til andre kjøttvarer som kjøttdeig, grytekjøtt osv.

Det må nevnes at biffkjøtt fra ku og okse blir solgt under samme fellesbetegnelse. Oksestek og oksekoteletter kan like gjerne være fra ku. Det kan ikke påvises vesentlige forskjeller på ku og okse dersom de slaktes ved samme alder og ehandles likt. Unge kuer kan faktisk vise til jevnere mørhet.

Egenskaper hos dyret før slakting

Musklene

Kjøtt er muskler som er bygd opp av muskelfibere. Muskelfibrene er samlet i små bunter ved hjelp av bindevev som går sammen i større bindevevsdrag (sener)som fester musklene til skjelettet. Mengden og styrken på bindevevet påvirker mørhetsgraden til kjøttet.

Bindevevet bidrar med en viss ”bakgrunnsmørhet” som varierer fra muskel til muskel avhengig av musklenes funksjon og plassering på dyret. Musklene på framparten er gjennomgående mer bindevevsrike og derfor mindre enn musklene fra bakparten.

I tillegg endrer sammensetningen og styrken på bindevevet seg med alderen. Unge dyr vil være mørere enn eldre dyr, fordi mengden og styrken på tverrbindingene mellom bindevevstrådene (Kollagen) øker med alderen. Disse bindingene gjør seg i liten grad gjeldende før dyret er ca 3 år.

Biffkjøtt skal derfor ikke komme fra gamle dyr, men fra god slaktemodne dyr.

Avl

Den vanligste storferasen i Norge er Norsk Rødt Fe (NRF) som er avlet for kombinert kjøtt- og mjølkeproduksjon. I tillegg finnes en rekke rene kjøttferaser som Charolais, Hereford, Aberdeen, Angus, Simmental Og Limousin.

Kjøttfe brukes både som renraset og i krysning med NRF, og til sammen utgjør disse ca 15 % av alle storfe som slaktes i Norge.

Siden mange raser blir krysset og blandet, kan egenskaper som for mye fett i kjøttet og dårlige gener (sykdommer) føre til at dyret ikke egner seg til biffkjøtt. Men stort sett blir dette godt godt overvåket av veterinær og insiminatør.

Rase

Et stort antall undersøkelser har sammenlignet mørheten hos kjøttferaser og rene mjølkeraser. Til tross for lik fôring og oppdrett, slakting under like forhold ved riktig alder eller vekt og optimal håndtering av kjøttet etter slakting, er variasjonen mellom enkeltdyr av samme rase større enn forskjellen mellom rasene. Det kan være betydlige raseforskjeller i vekt og alder når dyra er slaktemodne, men ved samme laktemodenhet er det ingen forskjell i mørheten.

Så viktigere enn raseforskjeller, er evnen bonden har til å bedømme slaktemodenheten og riktig slaktetidspunkt på slaktedyra sine.

Fettforkomster

Hoveddelen av fettet i kroppen til storfe er triglyserider. Triglyserider får vi når fettsyrer reagerer med den reverdige alkoholen glyserol. Hvis det er dobbeltbindinger i fettsyrene, kalles de umettede. Når det bare er enkeltbindinger, har vi en mettet fettsyre.

Sammensetningen av fettet er forskjellig for de forskjellige dyrslagene. Hos drøvtyggere eksempelvis storfe, inneholder fettlagene en stor % mettede fettsyrer. Fettsyrene i slaktekroppen stammer delvis fra det fettet som dyret har spist, og delvis er de dannet fra karbohydrater og protein i fôret. Drøvtyggerne omformer fett de spiser, slik at kroppsfettet får omtrent konstantsammensetning. Denne evnen henger sammen med bakteriefloraen i vomma.
Kalver som har levd på melk og ennå ikke har fått utviklet vomflora, har fett med samme fettsyresammensetning som melk. Fettsammensetningen varierer litt fra muskel til muskel hos det samme dyret.

Marmorering

Store fettforekomster er i dag uønsket i kjøtt. Derimot regner vi det som heldig med litt fett inne i muskelen (marmorering). Slike fettforekomster gjør kjøttet saftig og smakfullt, for mye av smaken ligger i fettet. Både når det gjelder bearbeidede produkter og rene råvarer er det en positiv sammenheng mellom fett og sensoriske egenskaper. En rekke forsøk har vist at
marmoreringsgraden (fettinnhold inne i kjøttet) i eksempelvis ytrefileten øker med slaktets totale fettinnhold. Okseslakte med under 15 % totalfett har lav marmoreringsgrad, mens slakt med 15 – 20 % fett har mer ønskelig marmorering.
Forholdet mellom slaktets totale fettinnhold og fattklassne i klassifiseringssystemet EUROP er et viktig utgangspunkt for å oppnå optimal
spisekvalitet. Slakt i fettgruppe3 og 3+ har 15 – 20 % fett i slaktet.

Norske storfeprodusenter får mindre betalt (fett-trekk) hvis de leverer dyr med totalt fettinnhold på 15 % eller høyere.

Kjønn

Mulige kjønnsforskjeller har også vært undersøkt. Helt siden 1950-årene har det vært gjnnomført forsøk som har vist at kjøtt fra kastrater er bedre enn kjøtt fra okser. Kastrater har lettere for å avleire fett og selv ved moderat fettinnhold i slaktet er marmoreringsgraden betydelig høyere enn for økser. Det har også vist seg at kviger kommer bedre ut sammenliknet med okser, selv om forbrukerenes forventninger ofte går i motsatt retning. I dag utgjørkastrater
og kviger en liten del av den totale storfeproduksjonen i Norge, men en betydelig
andel av storfekjøttproduksjonen kommer fra unge kyr.

Håndtering og transport før slakting

Stress av dya under inntransport, oppstalling på slakteri, ved bedøving og avliving kan ha indirekte betydning for mørheten. En forutsetning for dagens mørningsmetoder og omsetningstider er at kjøttet har tilstrekkelig holdbarhet til å tåle minimum fire ukers lagring ved vakuum- eller gasspakking.

Stress forbruker muskelsukkeret, gir for lite pH- fall i kjøttet og fører til dårlig holdbarhet. Kjøtt med pH høyere enn 5,9 vil ikke tåle mørningslagring og frasorteres ved at en måler kjøttets pH etter avsluttet kjøling 1-2 døgn etter slakting.

Det er derfor viktig å ikke stresse dyra unødvendig og redusere tiden som dyra utsettes for stress. Det viktigste tiltaket for å redusere stress er å unngå blanding av ukjente dyr. Dette gjelder i samlebinge på gården siste døgnet før levering og spesielt under transport og oppstilling på slakteri. Det viktigste tiltaket for å redusere stress på ungokser har vært innføring av enkeltbokssystem som hindrer oksene i å ri på hverandre. Oppstillinga på slakteriet bør v’re så kort som mulig for alle slaktedyr, spesiellt for mellomkalv som bør slaktes innen 2 timer etter inntransport.

Slakteprosessen

Hvordan kjøttet i slaktingen behandles har betydning for mørheten.

Det har i senere tid blitt mer fokusert på at mørheten på sluttproduktet har hatt påvirkning allerede i slaktingen. Etter forskning og forsøk har det vist seg at elektrisk stimulering, temperatur og hengemåte har mest betydning for mørheten på kjøttet.

Elektrisk Stimulering

I stedet for å avkjøle langsomt for å unngå kuldeforkortning, har vi muligeten til å fremskynde tidspunktet for Rigor Mortis. Dermed har ikke slaktet tid til å bli kaldt før det blir dødsstivt.

All muskelkontraksjon i alle levende dyr styres av elektriske nerveimpulser. Dette kan etterlignes ved at musklene stimuleres etter slakting med elektriske strømimpulser. Det gjør slik at musklene jobber på lik måte søm de gjorde levende:

1. Musklene trekker seg sammen ved hjelp av elektriske signaler

2. Muskelkontraksjonen fører til raskt forbruk av energi (ATP og andre energiforbindelser) i muskelen. pH’en faller kjapt. Dette gjør slik at Rigor Mortis fremskyndes før muskelen har rukket å bli helt kald.

Elektrisk stimulering måte brukes på de fleste slakterier i disse tider, men det er bare på storfe denne fremgangen brukes på her i Norge.

Det vanligste er at man sender strøm gjennom hele kroppen på slaktet, og stimulerer alle musklene. En elektrode festes i mulen på dyret, og den andre
i hengebanen.

Det er to forskjellige måter: lav spenning og høy spenning.

Type	Spenning	Pulser/ sek	Varighet	Max tid fra slakt til stim
Lav spenning	85 - 90 V	14,3	60	få minutter
høy spenning	700 V	25	90
høy spenning	1130 V	14,3	90	opptil 1 time

Figur 7.05 viser bruk av høy og lav spenning.

Lav spenning krever at nervebanene er uskadde, og kan derfor bare utføres straks dyret er avlivet.

Høy spenning får en effekt selv om det tar lengre tid før stimuleringa foretas.

Lavspennig kvever nøyaktighet ved utførelsen for et godt resultat på kjøttet. Denne spenningen er mindre kostbar enn høyspenning, fordi det bruker
mindre strøm og mindre sikkerhetsforholdsregler.

Kombinasjonen av at pH er lav (pH 5,5) og forholdsvis høy temperatur (15^oC -25^oC) kan føre til at vannbindingsevnen blir dårligere. Dermed vil el-stimulert kjøtt være dårlig råvare for farseprodukter.
Men det er nødvendig med å styre temperaturen og pH’en ideelt slik at ikke det også gir redusert mørhet. Der med vil det være best å bruke el-stimulering på de musklene som skal mørnes.

Temperatur

Endringer i temperaturen etter slaktingen har mye å si om mørheten i storfekjøttet. Endringene i muskelfibrene de første timene etter avlivingen, frem til dødsstivheten (Rigor Mortis) inntrer.

Nedkjøles slaktet så raskt at temperaturen kommer under 10^oC (eller ned mot 0^oC) når Rigor Mortis inntreffer, vil slaktet utløse en kraftig sammentrekkning i musklene (kuldeforkortning). Dette kjøttet kalles da kuldeseigt og er vanskeligt å mørne ved videre modning.

Har slaktet for høy temperatur, over 25^oC ved Rigor Mortis, gir dette også seigt kjøtt

Er nedkjølingen langsom slik at temtraturen er ca. 15^oC når Rigor Mortis inntrer, vil sammentrekningen av musklene være minst. Hvis kjøttet modnes videre ved kjøl (2^oC – 4^oC) gir dette best mørhet.

Hengemåte

Musklene som ennå er festet til skjelettet har begrenset mulighet til å trekke seg sammen

Å strekke de viktigste kjøttdelene på slaktet (lår og rygg) mens det ned kjøles, vil de ikke kunne trekke seg sammen, selv om Rigor Mortis inntrer under 10^oC.

Her er måten slaktet henger på, som avgjør hvilke kjøttdeler som blir strekt.

Alternative mørningsmetoder

Hygienen har en indirekte betydning for mørheten i kjøttet. Hvis kjøttet skal tåle mørningslagringen må hygienen i alle ledd være best mulig ( fra slakt til pakking i vaakuumposer) og kjøletemperatur på ca 4°C.

Stykknings delene er ikke klare for videre oppdeling og salg før kjøttet er ferdig mørnet i vakuupakker.
Dette tar minst 2-3 uker etter pakking. Biffkjøtt skal være mørt når forbrukeren handler varen i butikken. Holdbarheten ved videre lagring av hel
biff som er ferdig mørnet er 14 dager. Ved eventuell manuell pakking på skål i en delikatesse/ ferskvare handler er holdbarheten ca 3 dager og bør holde en temperatur mellom 0-4°c

Vi har valgt å se litt nærmere på noen av mørningsmetodene som er i bruk. Den mørningsmetoden som er mest aktuell i dag er å mørne kjøttet i vakuumpakker.

Mørning i vakuumpakker

Denne metoden er en nyere mørningsmetode. Som nevnt tar det 2-3 uker før kjøttet blir skikkelig mørt, beste temperatur i denne tiden er 2-4 °C . Mørningen vil gå raskere hvis temperaturen er
høyere, men da vil også risikoen for bakterievekst stige.

Det som skjer er at de naturlige enzymene i kjøttet løse opp en del av bindevevet. Det er dette som gjør at kjøttet blir mørt. Videre vil enzymene også frigjøre en del av de gode smaksstoffene vi forbinder med godt kjøtt.

Etter at kjøttet er ferdig utbeinet og pakket i vakuumposer, går den videre til butikker for videre oppdeling i kjøttdisken eller i mindre pakker som man legger rett i selvbetjeningsdisken.

Noen av fordelene ved slik mørning er at man ikke har svinn og at forbruker selv kan følge med på kjøttet mens den mørnes.

Mekanisk mørning.

Denne metoden blir brukt for mindre møre stykkningsdeler. Den enkleste formen er ” banking” av kjøttet eller opphakking av bindevevet. Et godt eksempel er bankebiff.

Mekanisk mørning gjøres ved å sende kjøttstykkene gjennom en tyggemaskin med kvasse kniver. Slike maskiner ”tygger” kjøttet og på den måten blir stykket mørere.

Noen av ulempene ved mekanisk mørning er at på overflaten til knivene som føres inn og ut av kjøttet er det god grobunn for bakterier. Derfor vil holdbarheten på kjøttet være avhengig av kjøttets hygieniske kvalitet og antall ganger kjøttet gjennonstikkes.

En annen ulempe er at mye av kjøttkraften vil renne ut og dette vil føre til at kjøttet vil bli tørt.

I dag er ikke mekanisk mørning så mye brukt lengre, men man benytter den litt i storhusholdninger. Man har da mulighet til å bruke kjøttet kort tid etter mørning.

Metoden blir noen ganger brukt i industriell målestokk men da går kjøtt til videreforedling. Grunnen til at kjøttet går til viedereforedling er tørrheten som lett oppstår i kjøttet.

Marinering

Det man først og fremst forbinder med marinering er tilsetning av smak og aromastoffer. Det de færreste vet er at marinering også mørner kjøttet litt og øker holdbarheten.

En marinade inneholder matolje, krydder og syrlig væske. Det er den syrlige væsken som hjelper til med å løsne bindevevet. Samt at man også får en vis marmorering av kjøttet, det skyldes kombinasjonen av olje og den syrlige væsken. Marmorering er ønskelig fordi den bidrar til at kjøttet blir saftig og smakfullt.

Holdbarheten øker på grunn av at syren senker pH litt. Som kjent hemmes de fleste bakteriene av lav pH.

Mørning ved hjelp av tilsatte enzymer

De enzymene man tilsetter er ofte hentet fra plenteriket, de virker både på fibrillproteinene og på bindevevet.

De mest brukte enzymene er papain ( fra Papayafrukten) ficin og bromelin ( fra Ananas)

Det er ikke store mengder enzymer som blir brukt og for å få de jevnere fordelt blir de blandet med en bærer. Her er det salt. Enzymtilsettninger kalles ofte for mørsalt.

Enzym	Fibrillproteiner	Kollagen	elastin
Papain Bromelin Ficin	++ Svært lite +++	+ +++ +++	+++ + +++

Figur
12.09Virkningsgraden for de forskjellige enzymene.

Mørningssaltet tilsetter man ved å gni den på overflaten. En problematikk man kan møte ved slik mørning er å få enzymet jevnt fordelt i kjøttet. Det som kan skje er at overflaten er mør og seig inni. En god metode er å tilsette enzymene i en del av en marinade. På denne måten får de trekke inn i kjøttet.

Disse enzymene virker ikke før vi koker eller steker kjøttet. Derfor kan man si at mørningen først starter når man tilbereder kjøttet. Her er det veldig viktig å passe på å ikke holde kjøttet ved høy temperatur for lenge.

Måling av skjærkraft

Som tidligere sagt er sensoriske analyser mye brukt til vurdering av kjøtt.

Men metoden er arbeidskrevende, og dermed dyr å gjennomføre. Resutatet er også avhengig av at man hele tiden har et godt trent smakspanel. Man ser
derfor etter muligheter til å foreta instrumentelle målinger som gir et bruktbart resultat. Forskjellige måter for måling av skjærkraft brukes. Den mest vanlige måten å måle skjærkraften bygger på Warner-Bratzlermetoden.

Warner-Bratzlermetoden

Det som karakteriserer denne metoden er at kniven som skal skjære gjennom kjøttet har en v-formet utskjæring (figur 13.10). Knivbladet blir så beveget med konstant hastighet gjennom en åpning mellom to faste plater.
Kjøttet blir sammenpresset og revet eller skåret over av kniven. Maksimal skjærkraft registreres og angis som konsistenstall i en datamaskin og skrives ut som en kurve.

Volodkevich-testen er en metode der
prøven “bites” i stedet for å skjæres.

Det brukes kjøttprøver med rektangulært eller kvadratisk tverrsnitt.
Kjøttprøven presses sammen på tvers av fiberretningen mellom to runde ”kjever”

Det presses til 99% sammenpressing. Det vil si at dersom vi starter med en kjøttprøve som er 10 mm tykk, presses den sammen til 0,1 mm tykkelse.

Ved måling på kokt kjøtt øker kraften opp til en viss sammenpressing.
Deretter avtar den før den igjen øker mot slutten av sammenpressingen.
Beliggenheten for denne toppen avhenger av hvor fort kjevene beveges mot hverandre. En slik topp finnes ikke når man utfører prøver på rått kjøtt. Den opptrer allerede ved mild varmebehandling, men blir høyere ved sterkere varmebehandling

Tilberedning

Når biffen endelig er kommet i hus å er klar for tilberedning er det til syvende og sist forbrukerens koke kunnskaper som gjør biffen til et opplevelses fylt måltid. Dette er kanskje avgjørende om biff står på middagsbordet ved en senere anledning.

Under tilberedningen blir kjøttet`s Proteiner, myosin og aktin denaturert. Teksturen blir sigere og hardere og mindre saftig. Proteiner, fett
og sukker forandres, mens smak og aroma utvikles. Proteinene mister sin evne til å holde på vann. Så vann blir borte under tilberedningen.

De strukturerte proteinene (bindevev)
denaturiseres og koagulerer ved 29 til 74 ^oC.

Koagulerte proteiner begynner å krympe og stivne ved 52 til 60 ^oC.

ved 64 ^oC og over, løser disse proteinene seg opp, å gjør sige biter av kjøtt mer fine. Jo fortere og varmere tilberedning skjer, jo større er tap av fuktighet, og fett som ofte resulterere i økt seighet og hardhet.

Det er to hovedmetoder for tilberedning av kjøtt. Den tørre- varme-metoden og Væske- og varme-metoden. Den tørre- varme-metoden brukes direkte eller indirekt uten å tilføre fuktighet under tilberedningen.
Disse metodene er roasting, grilling, steking i ovn, stking i panne og fritering.

Disse typene av tilberedning minsker forhardning og forseigning av det strukturerte proteinene ved rask koking å lavest mulig temperatur. Fine biter av biff er velpassende for tørr-varme tilberedninger siden disse bitene vanligvis inneholder mindre koagulert protein og kan tåle rask og høy temperatur ved tilberedning.

Noen mindre fine biter med mer bindevev trenger en lav temperatur og en lang tilberedningstid for å la bindevev omdannes til gelantin.

De må ha fuktig varme tilberedning, som bruker indirekte varme og i tillegg til en væske av fuktighet generert av kjøttet. Væske- og varme-metoder inkluderer tilberedning i væske (Koking,
småkoking).

Konklusjon

Det vi har kommet frem til er at under hele prosessen fra ”bås” til tilberedning har noe å si for mørheten i en biff. Dvs: egenskaper hos dyret før slakting, selve slakteprosessen, lagring/modning, forskjellige mørningsmetoder og
tilberedning.

Vi har videre kommet frem til at spesielt to faktorer som pH og temperatur går igjennom prosjektet som en rød tråd. Spesielt temperatur har kommet bra frem i rapporten. PH verdiene i kjøttet under prosessene er også vesentlig, men det har vi ikke klart å få frem så klart.

Egenvurdering

I begynnelsen var vi veldig uenige om hvilket emne og problemstilling.
Kommunikasjonen i gruppen var ikke helt den beste, det har vært vanskelig å bli å komme med forslag og idéer.

Individuelt synes vi at vi har jobbet bra. Alle har gjort en god jobb der.

En ting er vi enige om er at det var mye bedre å være tre personer, enn fire-fem.
Dette har ført til at rapporten ble mye bedre samkjørt, samt lettere å finne en rød tråd.

Dato

André S Hanssen            


Ole Anders Moskaug


Lise Mari Tvedt

Kilder

Næringsmiddellære.
Råstoff-, produksjons- og ferdigvarekunnskap, av Hemmer, Askim, Karlsen, Lynum,
Nordeng og Nybråten.

Kjøtt og kjøtteknologi
av Matforsk.

Kjøtt og kjøtteknologi
av Ellen Hemmer.

Kjøttfeboka av Serinius
Trodshl.

Internett.

Vedlegg 1

Loggbok

Tirsdag
18.12.01         Diskuterte hva vi ville jobbe med, var inne på emne kylling men ble ikke helt enig.

Onsdag
19.12.01         Diskuterte videre fra der vi slapp i går. Kom frem til at vi ville jobbe med biff fra storfe.

Torsdag
20.12.01        Fikk god veiledning av Torleif. Problemstillingen ble diskutert og klarlagt. Deretter ble vi enig om å sette oss litt inn i mørning og finne flest mulig faktorer som påvirker mørning av biff. Jobbet individuelt med dette.

Torsdag
03.01.02        Vi hentet fram litt mer informasjon.

Tirsdag
08.01.02         Fordelte oppgaver, laget en arbeidsplan over prosjektet. Jobbet deretter individuelt.

Onsdag
09.01.02         Jobbet individuelt. Lise ringte ned til Idsø. Fikk snakke med Geir Langeland. Der fikk vi tilbud om at han kunne gå igjennom rapporten og komme ned en tur men responsen fra de Andre og Ole var heller liten.

Torsdag
10.01.02        Jobbet individuelt.

Tirsdag
15.01.02         Diskuterte hvordan vi skulle legge opp videre arbeid og hva som gjenstod. Kom frem til at disse manglet: Forside, konklusjon, egenvurdering, avsluttning, kilder og 2 vedlegg ( loggbok og planleggingsskjema)

Ellers jobbet vi for oss selv.

Onsdag
16.01.02         Jobbet individuelt.

Torsdag
17.01.02      Redigerte oppgaven og satt
sammen.Fant ut hva vi manglet.

Onsdag
23.01.02      Redigerte oppgaven, satt inn
bilder, skrev konklusjon og egenvurdering.

Torsdag
24.01.02        Redigerte oppgaven, satt inn de siste bildene, Planla forside.

Tirsdag
29.01.02      Laget ferdig forside,skrev under på konklusjon og startet med planlegging for fremføringen.

Onsdag
30.01.02      Jobbet med fremføringen.

Torsdag
31.01.02      Jobbet med fremføringen.