Myndighetene i Colombia sprøyter dyrket mark med ugressmiddelet glyfosat for å stanse heroinproduksjonen i landet. Sprøytemiddelet rammer lokalbefolkningen i jordbruksområdene, mens produksjonen av narkotika bare øker. Og i år blir kanskje så mye som 68 millioner dollar brukt til å sprøyte områder der det kan være produksjon av narkotika. Til tross for at USA-støttet kampen mot narkotika, har produksjonen av kokain økt med 50 prosent i Colombia de siste to årene, og den er firedoblet de siste ti årene. Dyrking av opium til heroin er omtrent konstant, og Colombia er nå den viktigste leverandøren av heroin til statene øst i USA.

Det er allment kjent at beruselse og inntak av giftstoffer kan gi forskjellige skader i varierende grad, både på kropp, sjel, familie og omgivelser. Det er derfor et samfunnsmessig måI å redusere bruken av rusmidler.

Narkotikaproblemet i Norge har utviklet seg til et alvorlig samfunnsproblem, der Oslo som hovedstad naturlig er spesielt hardt rammet.
På tross av en økning i myndighetenes innsats mot importen av narkotiske stoffer, er det åpenbart for alle at tilgangen likevel har økt. Med økt tilgang har prisene sunket, noe som har gjort det mulig for selgerne å nå stadig nye ungdomsgrupper.
Norge ligger i dag nær europatoppen i overdosedødsfall. Det er derfor åpenbart at det ikke finnes noe nærliggende fasitsvar på hvordan disse problemene skal kunne løses.

Dagens narkotikapolitikk er en vesentlig årsak til volds- og vinningskriminalitet, der en narkoman oftere blir sett på som en kriminell enn en som er i behov av hjelp. I denne forbindelse må det ses på misbrukerens forhold til samfunnet, liksom også rettssikkerheten må tas opp. Et sentralt punkt er den store økonomiske belastningen som misbruket utgjør overfor samfunnet som helhet.
Det må også stilles spørsmålstegn ved om dagens narkotikapolitikk fungerer, når selv politiet erkjenner at det kun er 5 - 10 % av det som importeres, som beslaglegges.

Det må sikres praktisk hjelp, nok institusjonsplasser og andre nødvendige tiltak overfor alle som ønsker hjelp til å komme ut av et avhengighetsforhold til rusgift.
Rehabiliterings- og ettervernsarbeid overfor stoffbrukere til et stoff-fritt liv er mulig og ønskelig.

Det tok tid før fagmiljøene erkjente at en del narkomane ikke kommer seg ut av misbruket, men vil være "slaver av stoff" livet ut. Erfaring viser at for de fleste er et oppgjør med stofftilværelsen vanskelig, men ikke umulig, forutsatt god hjelp og oppfølging fra hjelpeapparat og nettverk

Vi bør derfor spørre hva slags tilbud og oppfølging gjengangerne på gata har fått.
Det er altså andre faktorer enn sprøyterom som forårsaket den dramatiske nedgangen i overdosedødsfall. Det finnes ingen forskning eller dokumentasjon som viser at sprøyterom forebygger overdosedødsfall.
Jeg vet at hvert liv er unikt. At samfunnet har en forpliktelse til å redde liv, og at ethvert menneske har krav på et mest mulig "verdig liv". Dersom vi skal ta dette på alvor, er vi forpliktet til å komme opp med tilbud som peker framover og ut av gatelivet. Tyveri, prostitusjon, tigging, stoffsalg, ran, vold og mishandling er hverdagen på gata. Det er en uverdig tilværelse. Sprøyterom er en måte å vedlikeholde uverdigheten på, og peker ikke ut av den. Sprøyterom er en måte å la oss slippe å se uverdigheten på.
I praksis blir det slik at man legaliserer narkotika, i det minste innenfor et mindre område. Man kan ikke ha et sprøyterom uten at man på noe vis har en regel om at politiet ikke får gripe inn for å ta den narkomane som har narkotika på seg i nærheten, eller i dette rommet,
Vedtak om at samfunnet skal akseptere og legge til rette for injeksjonsbruk av ulovlige stoffer ved opprettelse av sprøyterom i en situasjon hvor antallet stoffmisbrukere stiger, gir helt feil signaler. Det gjelder både overfor brukermiljøene, overfor ungdom i risikosonen og overfor publikum og lovhåndhevere.
Det hevdes fra Regjeringens side at sprøyterom kan være et bidrag til å gi narkomane noe av verdigheten tilbake. Det er vanskelig å se verdigheten i at en sprøyteromsmedarbeider sitter og betrakter at en injeksjonsbruker med ødelagt årenett stikker seg i halsen eller lysken, med eller uten hjelp av en annen misbruker, hvor hele resten av tilværelsen går med til å nedverdige seg selv gjennom prostitusjon, vold, tyveri, tigging og narkotikasalg for å skaffe stoff og penger, gjøre opp for narkotikagjeld og leve i redsel for folk man skylder penger.
Landsforbundet Mot Stoffmisbruk regner med at rundt 130.000 mennesker her i landet bruker narkotika regelmessig eller delvis regelmessig - av dem er ca. 13.000 sprøytenarkomane. Familiene til misbrukerne utgjør rundt 700.000 mennesker, som lider av problemene misbruket skaper.

Pengemangel tvinger nå metadonsentre til å stoppe inntak av narkomane. 800 som er godkjent for behandling, står fremdeles i kø.
Det er uverdig og helt uakseptabelt at folk må dø i behandlingskø i verdens rikeste land, Norge har allerede verdens strengeste kriterier for å gi narkomane medikamentell behandling. 800 narkomane som er godkjent for behandling ved en av landets metadonklinikker (LAR), står fremdeles i kø for å komme inn. Mens ventelistene vokser, tvinger pengemangelen (LAR) til å innføre inntaksstopp.
Konsekvensen er ikke bare at det er vanskelig å drive langsiktig behandling og planlegging. Det er verre enn som så.

Det er også uaktuelt å frigi heroin i Norge på lik linje med prøveprosjektet som var i Danmark i 1997. Sveits har flere narkomane, og AIDS er mer utbredt enn her. Å dele ut narkotika til misbrukere oppfatter jeg som oppgivelse av forsøk på å redde mennesker. I følge denne saken var det et intervju med en misbruker, og han sa følgende: "Jeg har gått på heroin i fire år, og mener det er håp for meg. Blir det gratis heroin, så er jeg jo fortapt. Da greier jeg aldri å slutte, sier 23-åringen."

Det er vanskelig å gi et helt korrekt bilde av narkotikasituasjonen. Likevel har vi gode indikatorer for utviklingstrekk ved bruken av de ulike stoffene. Det gjennomgående utviklingstrekket er, med visse unntak, at det stadig brukes mer narkotika i Norge. Dette skyldes både økt innsmugling og ulovlig omsetting, geografisk spredning av stoffene i Norge, og mer liberale holdninger blant unge til en del stoffer og misbruket av dem.
Det er en økende andel ungdom som har erfaringer med narkotiske stoffer og tegn tyder på at krefter som ønsker en legalisering av cannabis-stoffer blir mer aktive og synlige.
Jeg spør: Hva skulle tilsi at ungdom tar klarere avstand fra narkotika om ansvarlige politikere sier at de ønsker å liberaliseres stoffene? Dette er et håpløst dobbeltsignal. Heldigvis er det bred politisk enighet i Norge om vår restriktive linje. I de land hvor man har prøvd liberalisering har da også dette vist seg å være mislykket.
Narkotikaproblemet i Oslo er nå blitt så omfattende og iøynefallende at det ikke lenger går an å skyve det bort med halvhjertede tiltak. Det menneskelige drama som både narkotikamisbrukere og deres familier gjennomgår hver eneste dag, kaller på både sympati og handling. Det går rett og slett ikke an å sitte rolig og se på at over 300 mennesker, svært mange av dem i Oslo, hvert år dør som følge av overdoser eller sykdommer nær knyttet til narkotikabruk.
Men når man regner med at tallet på sprøytenarkomane er fordoblet på ti år, og nå er oppe i mellom 10000 og 12000, er det klart at å kutte ut forebyggende tiltak er å skyve problemet foran seg, mens det stadig vokser. Usikkerheten i anslaget over antallet tunge rusmisbrukere viser også at det må satses på bred front hvis ikke statistikken, og med det mener vi menneskers liv, helse og velferd, skal bli enda verre.
Derfor har jeg også litt vanskelig for å forstå sosialministerens skepsis mot sprøyterom. Slike rom utgjør hverken en oppfordring til misbruk eller en liberalisering av narkotikapolitikken. De tar bare sikte på å hjelpe mennesker som er verst ute å kjøre. Vi vet at det kan være så vel ressurssterke som ressurssvake.

Hva kan vi gjøre med narkotika-problemet?
- lavere alkoholpriser - mindre dop?
- legalisering?

I Oslo’s gater blir folk stoppet av tiggere (ofte narkomane) som ber om "småpenger". Noen gir aldri fra seg et rødt øre. Mens mange synes synd på folket, og gir både i øst og i vest. Og noen kanskje går i "tokt" for å gi brennevin, penger og røyk til slike "trengende" i juletida. Mens enkelte gir aldri fra seg noe som helst, unntatt litt av tiden sin. De er ikke gjerrig, men har bare sin over-bevisning om at å gi penger til narkomane er galt. Det er synd på dem, og at folk gir dem penger, kan nok kanskje hindre dem i å måtte begå kriminelle handlinger. Men her er det stopp i enkeltes snillisme. De som selger dop til de narkomane blir straffet hardt i Norge. Og hva er forskjellen på det å selge og det å gi penger man vet går til kjøp? Er det ikke bedre at narkotikaen blir mindre tilgjengelig? Kanskje noen kunne komme på rett kjøl?

Jeg vet det er hjertehardt å si til en narkoman "skjerp deg! Få deg hjelp!" Men er det noe vits i å gi de vann i springen - dvs. hjelpe dem til å ta livet av seg langsomt? For det er det de gjør. Det er faktisk mulig å streite seg opp. Men det krever enorm støtte fra omgivelsene, og da mener jeg ikke økonomisk... (Selv penger til avrusning burde man jo kunne gi) . Det viktigste bør være å gi dem respekt, ikke kjøpe seg god samvittighet med penger. Mange er veldig engasjert for å få utskudd til å føle seg vel, og penger eller ikke, det er DET som er viktigst. En følelse av å være verdt noe, er tusen ganger mer hjelp enn de evinnelige småpengene. Selv om den narkomane selv kanskje ikke vil innrømme det der og da.

Tar jeg feil? "Det er ikke alltid det som synes lettest i øyeblikket som er best for fremtiden."