Definer nasjonalismen 4 punkter + hva er etnos og demos nasjonalisme?

Forklar samlingen av Tyskland og Italia, Splittelsen av Balkan.

Hva var krim krigen?

 

Nasjonalisme, eller en nasjon, er en politisk ideologi og et forestilt, politisk fellesskap. Med forestilt mener man at de fleste individene i en nasjon ikke kjenner hverandre, men de forestiller seg et fellesskap med hverandre fordi de tilhører en og samme gruppe mennesker. Man opplever at man har vesentlige verdier som kulturer og tradisjoner til felles. I Norge har vi for eksempel 17. mai, bunad og vikingtiden som de fleste nordmenn har sterke følelser for og som fungerer som et lim som holder fellesskapet, eller nasjonen vår, sammen. For å kunne definere seg selv som en nasjon er man nødt til å ha en permanent befolkning, et avgrenset territorium, et parlamentarisk system og holde internasjonale forpliktelser, som handelsavtaler, EU og NATO.

 

Nasjonalismen hadde røtter i Tyskland og Frankrike. Tanken kom først i Tyskland mot slutten av 1700-tallet da det tyske området kun bestod av en blanding av små og store stater. De ville finne frem til et kulturelt fellesskap som til slutt kunne gi et grunnlag for en selvstendig stat.

 

Under den franske revolusjonen ble nasjonalismen først og fremst rettet mot fyrstene, det var ikke kongene, men folket som selv skulle styre staten. Den franske nasjonalisme ble derfor knyttet til tanken om folkesuverenitet. Bindeleddet mellom den tyske og den franske nasjonalismen var oppfatningen av at folk burde råde over sin egen skjebne.

 

Det finnes to ulike typer for nasjonalisme, som all type nasjonalisme blir definert under. Disse kalles demos-nasjonalisme og etnos-nasjonalisme. Demos-nasjonalisme er den typen som bygger på idealene fra den franske revolusjonen. Den handler om likhet mellom borgerne, folkesuverenitet, den frivillig-valgte samfunnspakten og juridisk beskyttelse av det enkelte individ. Etnos-nasjonalisme har mer røtter i epoken vi kaller romantikken, som mente at idealet har mer til felles med stammebevisstheten. Kulturfellesskapet blir vektlagt, og det blir opprettet en allianse, eller "vegg", mot blant annet de andre nasjonene, andre folkegrupper osv.

 

Samlingen av Italia og Tyskland hendte rundt 1848, men samlingen av Italia tok lenger tid, og krigene var tøffere. Frankrike og Østerrike var motstandere av at Italia skulle bli en egen stat, og en annen person som også var imot samlingen av Italia var paven. Hans sterke makt og status fikk mange folk til å gå med han i det han mente var rett. Men det var også mange som var for at Italia skulle bli ett, spesielt nasjonalistene. De gjorde opprør som ble til krig mot Østerriket, men desverre endte i tap for Italia. Nasjonalistene fikk etterhvert Frankrike og Østerrike i krig, slik at de skulle glemme Italia og heller konsenrere seg om krigen med hveranre. Kongeriket Italia ble proklamert i 1861, men ble først fullført i 1870. I mellomtiden hadde Italia igjen gått i krig mot Østerriket, og i denne runden var Østerriket nødt til å gi opp Venezia til Italia. Den siste krigen før den riktige samlingen var mot Frankrike i 1870, der franskmennene måtte gi opp forsvaret av Roma og Vatikanet.

 

I Tyskland var det Bismarck som ledet samlingen som ble fullført i 1971. Bismarck, med Preussen ved sin side startet kriger med de landene som eide Tyske småstater for å vinne dem tilbake. I tur og orden måtte Danmark, Østerrike og Frankrike gi tapt for effektive prøyssiske styrker. En allianse mellom kongeriket Sardinia og Frankrike måtte også gå tapt. I 1871 ble Keiserdømmet Tyskland etablert med Kong Wilhelm av Preussen som den første keiseren og Otto von Bismarck som rikskansler(statsminister).

 

Samlingen av Tyskland og Italia har mange likhetstrekk. Innbyggerne hadde blant annet felles språk i begge land og dyrket historien om en gloriøs storhetstid, i form av Romerriket i antikken og det tysk-romerske riket i middelalderen. Både Italia og Tyskland hadde også sterk vektst i industri og handel, og det var sterke nasjonale bevegelser og bitre nederlag for begge land i 1848.

 

Frigjøringen av Balkan ble mye mer aktuell etter samlingen av Tyskland og Italia. Balkans herskere, det osmanske riket, hadde opplevd nedergang i økonomien helt siden 1700-tallet og var blitt kraftig svekket. På Balkan var de fleste nasjonene veldig små, og for å bli frigjort var de nødt til å få hjelp fra Russland som med glede gjorde alt for å svekke det osmanske riket. Russland var allerede i krig med det osmanske riket om kontrollen over områdene ved Svartehavet. Denne krigen ble kalt Krimkrigen og varte i 3 år.

 

Storbritannia, Frankrike og Sardinia støttet det osmanske riket og Russland måtte etterhvert gi tapt. Men Russland ga ikke opp, og i 1977 gikk de igjen i krig mot det osmanske riket, denne gangen med Montenegro, Serbia, Romania og bulgarske opprørere i spissen. Det at Russland skulle få kontroll i området ble ikke akseptert av de andre stormaktene, og etter iniativ fra Bismarck forsøkte de å løse Balkan-problemene på en konferanse i Berlin. Resultatet ble at Montenegro, Serbia og Romania fikk full selvstendighet, mens Bulgaria ble et selstyrt fyrstedømme under osmans herredømme. Men så til slutt, etter 1900, ble det osmanske riket igjen svekket og de små Balkan-nasjonene slo seg sammen til ett. I 1912 ble osmanene nærmest jagd ut av Europa, og Balkan hadde klart å kjempe seg til selvstendighet. Etter flere kriger og opprør senere klarte det osmanske riket å utnytte en svekket situasjon, og vant tilbake noe av det tapte. Mange nasjoner var misfornøyde, og det ble igjen lagt grunnlegg for en ny og større konflikt.