GEOGRAFI – EU & NORSK FISKE

Når vi nevner EU her i Norge er det mange som tenker på vårt fiske, og det er en svært aktuell sak, hva vil egentlig skje med den norske fiskenæringen om vi blir med i EU? Og hva går egentlig EØS avtalen ut på?

EØS avtalen går først og fremst ut på å forenkle frakt, og lage fri bevegelse for kapital, varer, tjenester og arbeidskraft. Den har fungert godt for enkelte produkter, som for eksempel på bearbeidet hvitfisk, men for en del arter har det ikke skjedd noen endringer. Og EU har opprettholdt tollsatsene sine for laks, sild, makrell og reker.

EU jobber for at vi skal sikre en rasjonell bruk av fiskeressursene i havet. Sørge for tilgang til ferske fiskeriprodukter på markedene innenfor EU, og beskytte dyre og plantelivet i havet langs kysten. Deres argumenter for at vi skal være med i EU er enkle;  

1. Det er fritt marked for salg av fisk i EU

2. Fiskebestanden respekterer ikke nasjonale grenser

3. EU-landene står sammen når de skal handle internasjonalt. 

EU har allerede vært å kuttet på fiskekvotene her i Norge, særlig på torsk. Fiskekvotene  kalles TAC; altså Total Allowable Catch. EUs fiskeriminister Franz Fischler forsvarer oppførselen med at ”Dette er den eneste måten vi kan sikre fiskebestanden på, og de fiskerne som er avhengig av den. Hvis vi vil fiske mer i fremtiden, må vi fiske mindre nå.” Torsk er det største problemet i Norge, og i følge EU vil vi miste store bestander av torsken i løpet av de nærmeste få årene. Vi driver for tiden med overfiske, og det vil i fremtiden føre til at vi havner i samme situasjon som Spania, som i dag lider sterkt av tidligere overfiske.

EU har som sagt gitt oss kvoter på fisket vårt, dette har skjedd gjennom EØS, som delvis styrer vår fiskeripolitikk. Vi har fortsatt handlefrihet innenfor fiskepolitikken på to måter;  

1. Forvaltningen av fiskeressursene er fortsatt norsk ansvar

2. Norge kan fortsatt opptre på egen hånd i internasjonal havpolitikk

    og fiskeripolitikk.

Det siste er svært viktig, fordi vi i Norge har motstående fiskeinteresser med EU, Norge slåss for kyststatenes interesser, mens EU slåss for å begrense dem mest mulig.

Norge har rike fiskeressurser i forhold til folketallet, og eksporterer det meste av fangsten. EU er i motsatt situasjon, med knappe fiskeressurser i egne farvann, og med stor import av fisk, og det er derfor ikke vanskelig å skjønne hvorfor de er på jakt etter fisk i andre land.

I forhandlingene om EØS – avtalen i 1992 hadde EU krevd av oss at vi skulle bytte markedsadgang mot fiskekvoter, og på nytt under forhandlingene om EU – medlemskap i 1994. For at Norge skal få selge fisk til EU, har EU krevd at EUs fiskere skal få fiske i norske farvann

Aftenposten skrev i November 2002,  en artikkel om at Fiskebåtredernes Forbund og Norges Fiskarlag stiller seg positive til EU, om det hadde blitt ryddet litt i noen heller uklare lovverk, som for eksempel overfiske og uregistrert omsetning av fisk. Så har de innsett at vi taper penger på eksport så lenge vi er et ikke-medlemsland, både på marked og pris. Det er også verdt å tilføye at man igjen vil tape penger på kortere sikt ved å sette strengere fiskekvoter. Ser man over lengre sikt derimot er det klart at det vil lønne seg med sånne kvoter.

Hvert år støttes EU-fisket med 9 milliarder kroner, til sammenlikning får norsk fiskerinæring en støtte på 100 millioner, altså 1/100. det svarer jo også noenlunde til forskjellen i folketall mellom EU og Norge, men på ingen måte i fangstnivå. Norsk fiskerinæring klarer seg i dag uten offentlig støtte, det gjør ikke fiskerinæringa i EU, men fremtiden er uklar, EU holder et strammere tak rundt halsen vår for hvert år som går, og det er vel ikke så veldig lenge igjen til vi bøyer over for unionen vi og.