Hva menes med den nye arbeidsdagen?

Dette var perioden fra 1905 til 1917 som var en sammenhengende økonomisk oppgangstid. Fossene var blitt en av Norges viktigste ressurser. Samuel Eyde grunnla Norsk Hydro. (Som laget salpeter fra nitrogen fra lufta. Metoden dannet av både Eyde og Kristian Birkeland. Dette var viktig i det moderne jordbruket som gjødsel. Man trodde at salpetergruvene i Chile ville snart bli tomme.) Utlendinger var svært interessert i å investere i Norsk Hydro. (preget store deler av Telemark, som ble svært berørt av svingningene på verdensmarkedet. De nøt godt av høykonjekturene under første verdenskrig, men måtte tåle nedgangen da freden kom. (arbeidskonflikt; Menstadslaget). ”Det hvite kull”, altså elektrisiteten spilte en stor rolle og gav Rjukan nytt liv. Treforedlingen var den største eksportindustrien i Norge. (Tremasse, papir, cellulose). Hermetikkindustrien blomstret (ustabil arbeidsplass for kvinner, med lav lønn). Det var stor interesse for norske råvarer, energi, skipsfart. Det kom nye arbeidslover og sosialpolitikk. Loven om ti timers arbeidsdag ble vedtatt, men målet var åtte. Det ble lovfestet ferie med lønn i 1919 og samme år ble kravet om åttetimers arbeidsdag innfridd. Arbeidsuken var fortsatt seks dager.

 

Konsesjonslover. Innhold og begrunnelser

I 1906 ble det kjent at utlendinger eide tre fjerdedeler av den utbygde fossekraften i landet. De eide også 80 prosent av kapitalen innenfor den kjemiske industrien. I hvilket tempo skulle industrialiseringen foregå, skal staten begrense utbyggingen, og hvor mange aksjer kan utlendinger kjøpe? De ville skille mellom norske og utenlandske interesser ved at utlendinger måtte søke konsesjon. 1909 vedtok stortinget at utlendinger fikk begrenset adgang til å eie fosser og gruver i Norge. Alle utlendinger må søke om tillatelse. Skog fikk ikke utlendingene lov til å kjøpe i det hele tatt. De måtte forplikte seg til å bruke norsk arbeidskraft og kjøpe norske varer. Fosser og kraftverk i utenlandsk eie skulle tilfalle staten etter 60 høyst 80 år. I 1917 ble loven skjerpet til 35 år. Striden endte i Høyesterett fordi mange mente at den brøt med prinsippet i Grunnloven om at staten er pliktig til å betale erstatning hvis den overtar privat eiendom. Staten fikk medhold.

 

Norsk utenrikspolitikk før og under 1. verdenskrig 1914

I 1905 var det full enighet om at Norge skulle være nøytralt. ”Norges utenrikspolitikk er ingen utenrikspolitikk å ha”. Fram til 1917 var Finland et fyrstedømme under Russland, og den finske befolkningen i Nord-Norge, kvenene, ble derfor nøye overvåket. Utenriksledelsen i Norge var urolig for at kvenene kunne utnyttes av russerne til å fremme territoriale krav. På grunn av vår økende utenrikshandel ble forholdet til stormaktene viktigere enn tidligere. Både den norske handelsflåten og råvarer som fisk og metaller kunne bli viktige for dem i en krisesituasjon. Norge ble i gjengjeld mer avhengig av olje, kull og stål fra utlandet. Norge stod i fare for å bli trukket med i første verdenskrig. De krigførende var først og fremst interessert i salpeter fra Norsk Hydro og hvalolje.

 

Kampen om den norske fisken ble ganske komplisert. Både tyskerne og britene ønsket å kjøpe norsk fisk, tyskerne fordi de trengte den, britene for at tyskerne ikke skulle få den. Snart begynte britene å knytte betingelser til salg av varer til den norske fiskeflåten. Fiskere som fylte drivstoff i Storbritannia, skulle forplikte seg til ikke å selge fisk til Tyskland. Da det ikke hjalp begynte britene å kjøpe opp fisk i Norge. Dette førte til prisstigning og fiskemangel. Tyskerne fikk den ikke. Nikkel, kobbermalm og svovelkis fra Norge var helt unnværlig for den tyske ammunisjonsproduksjonen. For å stoppe denne handelen brukte britene Norges avhengighet av deres kull som pressmiddel. 1916 måtte Norge stoppe å handle med Tyskland for å få kull fra britene.

 

Fra 1916 ble den tyske ubåtkrigen mer og mer uhyggelig. Til sammen 2000 norske sjøfolk mistet livet. Dette førte til at en klar antitysk stemning bredte seg over landet. Tonnasjeavtalen gikk ut på at Norge skulle stille storparten av sin flåte til disposisjon for Storbritannia. Til gjengjeld skulle britene forsyne norsk næringsliv med kull, olje og andre viktige varer. Handel, skipsfart og politiske sympatier bandt altså Norge med Storbritannia. Norge ble kalt den nøytrale allierte.

 

Jobbetid/dyrtid/krisetid

Jobbetid: De to første årene av krigen var en oppgangstid for næringslivet. Stormaktene trengte alt de kunne få tak i av forsyninger. Under første verdenskrig opplevde noen mennesker en nesten eventyrlig, men kortvarig rikdom i denne perioden (spekulasjonsperioden). ”Å jobbe med aksjer” er egentlig å spekulere i prisoppgang. Alle regnet med at oppgangen ville fortsette, og at skipsfraktene ville stige. Nye skipsaksjeselskaper ble dannet. Få deltok i spekulasjonene, og enda færre klarte å berge formuen gjennom den nedgangstiden som fulgte.

 

Dyrtid: Krigshandlingene gjorde det vanskelig å få fraktet varer til Norge. Dette førte til inflasjon (prisene steg). Mange hadde penger, men det var lite å kjøpe for dem. Lønningene steg ikke i takt med prisene. De som var avhengig av den ukentlige lønna, ble hardest rammet. Derfor økte også de sosiale motsetningen, og forskjellen mellom fattig og rik ble synligere. Denne tiden skjerpet klassemotsetningene og radikaliserte arbeiderbevegelsen. Arbeidskonflikter ble fryktet og det ble innført tvungen lønnsnemnd.

 

Regjeringen oppnevnte provianteringskomiteer i alle kommuner og forsøkte på den måten å få kontroll over alle matvarer. Staten skaffet seg kontroll over importen av korn og sukker ved å opprette monopoler. Det ble også innført rasjonering på mange varer. Mange forsøkte å omgå påbudene. Slik som feks med smør. Myndighetene prøvde også å regulere prisene. Det ble opprettet Statens prisdirektorat. Siden den gangen har vi hatt priskontroll i en eller annen form i Norge. Fra 1917 ble det innført passtvang og visumplikt. Det var partiet Venstre under ledelse av Gunnar Knudsen som dominerte norsk politikk i tidsrommet 1905-1920. Knudsen var statsminister fra 1908 til 1910 og 1913 til 1920. Den siste perioden kalles ofte ”Gunnar Knudsen-perioden” fordi krigen gjorde at partipolitikken kom i bakgrunnen av statsministerens sterke personlighet.

 

Krisetid: Politikken med å inndra penger førte til høye realrenter og reduserte investeringer. Gamle lån ble tyngre å betale. I tillegg kom de fleste alvorlige og langvarige konfliktene i arbeidslivet i forbindelse med lønnsoppgjørene; arbeidsgiverne måtte senke lønningene hvis bedriften skulle være konkurransedyktig. Sjefen for Norges Bank, Nicolai Rygg, som mente at vi måtte få parikurs. Det var viktig for politikerne at tilliten til kronen ble gjenopprettet. Sparepengene var den eneste forsikting de fleste hadde i alderdommen. Det var også en tillitssak med handelspartnerne til Norge, og en æressak å holde parikurs. De som ikke hadde gamle lån å betale tilbake, og som hadde fast inntekt tjente på paripoltikken. Under krisene ble det enda flere som jobbet i jordbruket, fordi muligheten for ungdommen til å reise til byen og få seg jobb ble borte. Prisene på jordbruksprodukter sank mer enn prisene på andre varer. Mange bønder forsøkte å møte krisen med å produsere mer ved hjelp av billig, importert kraftfôr. Resultatet ble overproduksjon og omsetningskise. For mange bønder måtte gården selges på tvangsauksjon. Den ble boikottet av bygdefolk. Banken eller andre långivere måtte som regel overta gården til takst og selge den tilbake til den opprinnelige eieren, som da i realiteten hadde fått gjelden sin halvert.

 

Fiskerne ble enda hardere rammet. Siden storparten av fisken ble eksportert, ble fiskerne raskere rammet av prisnedgangen på verdensmarkedet enn andre. Etter revolusjonen i Russland gikk det russiske markedet nesten tapt for fiskerne. I de nordligste fylkene slo de dårlige tidene ekstra uheldig ut. Opptil 50 prosent av alle menn jobbet med fisk. Mange familier opplevde direkte nød.

 

Når bedrifter kom i vanskeligheter, kunne de ikke ta opp lån eller håpe på støtte fra staten. De måtte i realiteten betale tilbake mye mer enn de hadde tatt opp i lån. I jobbetiden hadde mange banker gitt lån til dårlig sikkerhet. Mellom 1920 og 1924 gikk fem norske storbanker konkurs. Sparerne mistet innskuddene sine. Mange kommuner hadde investert mye i gode tider, nå satt de igjen med dyre lån og sviktende inntekter, mens utgiftene steg. For mange kommuner var utgiftene til nødsarbeid, matlapper og forsorg altfor store til at de kunne klare dem. Mange stod i fare for å gå konkurs. Da kunne kommunene søke Stortinget om å bli satt under administrasjon. I 1928 kom en lov som gjorde det mulig for kommunene å få skrevet ned gjelden med statlig hjelp. Dette, sammen med sparepolitikken førte fram.

 

I 1931 nådde krakken i New York-børsen Norge. Det året falt produksjonen 25% og 40% av de fagorganiserte gikk arbeidsledige. Økonomiske svingninger og arbeidsledighet var karakteristisk for mellomkrigstiden. Støtteordninger for arbeidsledige var dårlig utbygd og konsekvensene var alvorlige. I 1929 begrenset USA sin innvandringsadgang, men Canada ble et mulig hjemland for folk som søkte seg bort fra arbeidsløshet og nød.

 

Paripolitikken

Fram til første verdenskrig var den norske kronen bundet til verdien av gull. Det var også valutaen til de landene vi handlet med. Viktig for de som drev med handel med utlandet. Man kunne løse inn en pengeseddel i tilsvarende verdi i gull. For å klare utgiftene under første verdenskrig måtte de fleste regjeringer trykke opp flere pengesedler enn de hadde dekning for, og prisene steg (inflasjon). Dette kom først og fremst av den økende etterspørselen etter norske varer og tjenester. Resultatet ble at Norge måtte oppheve innløsningsplikten. Norge fulgte britene. Kronekursen skulle ha en fast verdi i forhold til gull. Dette ble kalt parikurs. Kroneverdien måtte derfor skrives opp, og det førte til at prisene sank. (deflasjon). For å styrke kronen måtte penger trekkes ut av omløp. Bankene ble tvunget til å redusere utlånene og heve rentene. Først i 1928 var parikurs nådd.

 

Splittelsen og samling i arbeiderbevegelsen

Først ved forholdstallsvalget fra 1919 ble stortingsarbeid for arbeiderpartiet en reel mulighet. Det framstod som et svært radikalt parti. En årsak til det var at industrialiseringen kom seinere og raskere i Norge enn andre land. De gamle sosiale båndene ble da revet over og det oppstod en radikal, til dels revolusjonær arbeiderklasse som stod sammen mot kapitalinteressene i det nye industrisamfunnet. Den urettferdige valgordningen bidrog også til dette. Dyrtiden, den russiske revolusjonen og muligheten for en kommende verdensrevolusjon bidrog til at den radikale delen av Arbeiderpartiet ble styrket. Martin Tranmæl var de radikales talsmann. Bodd i USA og kom i kontakt med en radikal fløy av den amerikanske arbeidsbevegelsen som var kjent for bruk av voldelige midler. Kjent for en uttalelse i 1912 om gruvearbeiderne som gikk til streik.

 

I 1918 ble Tranmæl sekretær. DNA meldte seg inn i Komintern. Komintern mente at en verdensrevolusjon ville komme i løpet av kort tid, og da ville det være nødvendig å bygge på erfaringene fra den russiske revolusjonen. I opptaksreglene til Komintern, de såkalte moskvatesene, het det at medlemspartiene måtte underordne seg sovjetpartiets ledelse. Partiet framstod nå som revolusjonært, men dermed sprakk også partiet. De som ville arbeide for reformer brøt ut og dannet Norges Socialdemoratiske Arbeiderparti i 1921. I 1923 vedtok landsmøtet å bryte med Komintern. Mindretallet dannet Norges Kommunistparti. Fagbevegelsen ble rammet av partisplittelsen. Det var vanskelig å opptre enhetlig og fremme krav når en først måtte komme til enighet med tre partier. I 1927 fikk der for LO i stand en samlingskongress der DNA, NKP og sosialdemokratene ble enige om et program og samling i ett parti. Reformpolitikken skulle stå i sentrum. Christopher Hornsrud dannet også en regjeringen i 1927 som varte i 14 dager etter kong Håkon hadde grepet inn.

 

Tukthusloven: rettet mot dem som ville hindre streikebrytere i å arbeide.

 

Menstadslaget

 Den største arbeidskonflikten i norsk historie fant sted i 1931. For å motvirke arbeidsledigheten krevde arbeiderne kortere arbeidstid. Konflikten varte i 24 uker og toppet seg i Menstadslaget. En gruppe uorganiserte arbeidere som ikke ble omfattet av lockouten ved Norsk Hydros anlegg ved Menstad i Telemark ble beskyttet av en politistyrke. 2000 demonstranter jaget politistyrkene bort og slo ned og skadet noen politifolk. Regjeringen svarte med å sende et krigsskip, statspoliti og et gradekompani. I forhandlingene som fulgte, ble konflikten ved Norsk Hydro løst.

 

Eks. på antidemokratiske strømninger

Folk mistet troen på det politiske systemet. De ytterliggående på borgerlig side fant sine idealer i Mussolini og Hitler. Det ble klare antiparlamentariske tanker og rop etter en sterk mann.

Norges samfunnshjelp: Så det som sin oppgave å hjelpe myndighetene med å holde hjulene i gang hvis det skulle komme en storkonflikt i næringslivet.

Samfunnsvernet: De skulle tre støttende til hvis det etablerte samfunnet fikk bruk for hjelp i en revolusjonær situasjon. Disse fikk tillatelse til å bære våpen.

Fedrelandslaget: Opplysningsorganisasjon som arbeidet for borgerlig samling mot kommunismen. Det ble lagt vekt på en sterk regjering. De brukte moderne propagandametoder i markedsføringen. Nasjonale symboler og slagord stod sentralt. Fridtjof Nansen og Christian Michelsen støttet organisasjonen i begynnelsen.

NS: Nasjonal Samling bel stiftet med Vidkun Quisling som leder i 1933. Mange likte partiets antikommunisme. NS ville ”forsvare den rotnorske bondekulturen mot det truende industrisamfunnet” . Fikk tillit fra folk som hadde mistet tillit til det norske demokratiet. Personlige motsetninger i ledelsen av NS og en diskusjon om partiets syn på jødene førte til at mage meldte seg ut.

  

Minoritetspolitikk

Kvenene ble nøye overvåket av myndighetene, som lenge var redde for en russisk ekspansjon. Etter at Finland ble selvstandig i 1917, ble en mer opptatt a ”den finske fare” og russerfrykten ble skjøvet i bakgrunnen. Dette førte til en økt kontroll over området og derfor måtte minoritetsgruppene fornorskes. I tillegg måtte grensene befestes. Kultur- og skolepolitikk ble brukt og misjonsvirksomhet. Det oppstod da en underlig allianse mellom kirke og forsvar. Ga dem gratisabbonement på diverse norske blader for å formidle norsk språk og kultur til kvenene. Undervisning skulle foregå på norsk.

 

Kriseprogrammet og kriseforliket

Arbeiderpartiet gikk til valg i 1933 med slagordet ”Hele folket i arbeid!” og la fram et kriseprogram om hvordan landet skulle komme på fote igjen. bPartiet gikk inn for at sysselsetningen skulle sikres ved å øke skattene og ta opp lån. Den var bygd på ideene til den engelske økonomen Keynes og sovjetisk planøkonomi. Nedgangstider skulle ikke staten spare mente Keynes, den skule heller sette i gang ny virksomhet. Fra midten av 1930-årene var norsk økonomi på vei oppover igjen. Opprustningen i Europa skjøt fart, og dermed økte etterspørselen etter norske varer. (radioapparater, kokeplater, komfyrer, tekstil skjøt også fart). Det ble også færre arbeidskonflikter og arbeidsledigheten sank. LO og NAF forhandlet seg fram il hovedavtalen som ble senere kalt ”arbeidslivets grunnlov”. DNA og bondepartiet ble enige om et kriseforlik. Nygaardsvold dannet en mindretallsregjering med løfte om støtte fra Bondepartiet. Den fikk denne fordi DNA var villig til å gi bøndene mer subsidier. En viktig del av regjeringens krisepolitikk var å gi statstøtte til primærnæringene. Vei- og jernbanebygging og elektrisitetsverk og boligbygging var DNAs politikk. Den statlige aktiviteten økte, men dette ble ikke finansiert med lån. DNA stimulerte og regulerte næringslivet på en mer aktiv måte. Alderstrygd og arbeidsledighetstrygd ble vedtatt. Lov om arbeidervern omfattet nå alle lønnsarbeidere. Alle hadde nå krav på åtte timers arbeidsdag og ni dagers ferie.

 

Norsk politikk i etterkrigstiden

1945 stilte alle partiene seg bak Fellesprogrammet som var dannet av arbeiderpartifolk. Det var et politisk program for gjenreisningen. Den hadde et tydelig sosialdemokratisk preg. Staten fikk hovedansvaret for samfunnsutviklingen. I samarbeid med det private næringslivet skulle det offentlige legge forholdene til rette for en sterk økonomisk vekst som skulle sikre befolkningen økende levestandard og sosial trygghet. Programmet la videre vekt på arbeidsledigheten og å minske forskjellene i levekår.

 

Arbeiderpartiet var fremdeles påvirket av den sovjetiske planøkonomien. DNA gikk inn for å bygge opp et nytt planøkonomisk system i Norge da freden kom. Nyordningene skulle skape den økonomiske veksten som måtte til for å gjenreise landet. Regjeringen Gerhardsen opprettet Det økonomiske samordningsrådet, som skulle trekke opp hovedlinjene for den økonomiske utviklingen. Arbeidsgivere og kapitaleiere så på de nye rådene og utvalgene som ”sniksosialisering” og et angrep på næringsfriheten. Arbeiderpartiet tok hensyn til motstanden mot denne direkte styringen, og oppga forsøkene tidlig på 1950-tallet. Rasjoneringssystemet ble oppretthold, og den strenge statlige kontrollen med priser og lønninger fortsatte. Offentlige myndigheter måtte godkjenne all import og eksport og alt bygge- og reparasjonsarbeid, og de kunne dessuten bestemme hva som skulle produseres i bedriftene. Disse reguleringslovene ble godtatt av det private næringslivet så lenge gjenreisningen gjorde dem nødvendige. I 1945 startet en økonomiske oppgangsperiode. Takket være skipsfartsinntektene fra krigsårene hadde regjeringen en brukbar startkapital. De importerte maskiner og skip som skulle på sikt øke eksportinntektene. De mange kjøpene førte til at Norges beholdning av dollar var i ferd med å gå tom i 1947.

 

Marshallhjelpen kom derfor på et heldig tidspunkt. Mellom 1948 til 1952 mottok Norge om lag 400 millioner dollar i støtte. I 1960 var produktiviteten 70 prosent høyere enn i 1948. DNA ville gjøre reguleringslovene fra gjenreisningsårene permantente, men møtte kraftig motstand. DNA gikk også inn for å bygge statsbedrifter, men dette gikk lite bra. Utover 1950-tallet satset DNA på statlig støtte til privat virksomhet framfor bygging av nye statsbedrifter. De ga også bøndene betydelige summer i statsstøtte. Fra 1947 utarbeidet sosialøkonomene et nasjonalbudsjett som gav politikerne en oversikt over landets tilgang på råvarer, arbeidskraft, produksjonsmuligheter og markedsforhold. Fra 1948 ble nasjonalbudsjettet supplert med langtidsprogrammet, som skulle forutsi den økonomiske utviklingen for fire år framover. Den ble etter hvert akseptert av de borgerlige partiene som et viktig styringsredskap. DNA satset stadig oftere på indirekte virkemidler som skatter, avgifter og statlig støttetiltak for å påvirke etterspørsel og produksjon. DNA innfører progressiv skatt og utvider kommunikasjonene. De holdt lånerenten lav slik at folk i næringslivet skulle beholde lysten til å investere og skape nye arbeidsplasser. Regjeringen utvidet samarbeidet med interesseorganisasjonene som i praksis førte til at regjeringen og organisasjonene fikk større makt på bekostning av Stortinget.

 

1940- og 1950-årene prioriterte politikerne andre oppgaver enn folketrygden, som feks forsvaret, kommunikasjonene og industrien. Barnetrygden kom i 1946 og i 1950-årene kom syketrygden. Det ble satt i gang støtteordninger for sinnssyke, psykisk utviklingshemmede og folk med yrkesskader. I 1946 kom det en lov om sosial omsorg som avløste fattigloven. Fattige skulle ikke bare motta sosialhjelp, men skulle hjelpes til å hjelpe seg selv. Folketrygden ble endelig vedtatt i 1966.

 

Hva skapte veksten?

DNA klarte å stimulere og regulere næringslivet samtidig som det var en oppgangsperiode i hele Europa. Dette var også en gullalder for norsk skipsfart som varte fra 1945 til 1973. Alt ble også effektivisert. Det kom et nytt hamskifte på bygdene der traktoren overtok for hestene og melkemaskiner og silo- og kraftfôr førte til en forbedring av gården. Kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler bidrog sterkt til at avlingene ble større. Bøndene skaffet seg også husdyrraser som gav mer kjøtt og melk. Bøndene ble også mer spesialiserte. Egne organisasjoner sikret bøndene gode priser og beskyttet næringen mot utenlandsk konkurranse, og stortinget bevilget store beløp til landbruket.

 

Fiskeri ble også effektivisert. Nye trålere tok over næringen. Frysefisk ble også en stor eksportvare. Noen fiskeslag ble overfisket. Høye konjektursvingninger på verdensmarkedet.

 

Einar Gerhardsens rolle

Var statsminister i til sammen 15 år. Han var flink til å danne kompromisser og høre på folk. Han ble et samlingsmerke i de første etterkrigsårene, og ble kalt ”landsfader”. Han førte også til at DNA ble for NATO, da han og ledelsen ble overbevist om dette og resten av partiet var for lojale for å svikte ham. Norge ble dermed medlem av NATO.

 

”Ettpartistaten” og arbeiderpartipolitikk

Se norsk politikk i etterkrigstiden.

 

Endringer i næringsstruktur/bosettingsmønster

Flere flyttet til byene, men kvinnene som bodde i utkantstrøk fødte flere barn enn dem i byene og dermed ble det ikke en så radikal sentralisering som i resten av Europa. Østlandet fikk størst tilflytning. Fjellbygder i innlandet ble hardt rammet, men det gikk verst over kystkommunene fra Trøndelag og nordover. De manglet industri og kommunikasjoner. Til slutt var det bare gamle folk igjen i bygdene. Telefonnettet ble også automatisert slik at kvinnene mistet arbeidet.

 

Eks. på teknologiske endringer

Radioen ble et samlingsobjekt i Norge. Norsk rikskringkastning i 1950-årene. Fjernsynet førte til at mange ungdom så nød og sult for første gang og dette førte til et opprør mot materialisme og autoriteter på slutten av 1960-tallet.

Traktoren overtar hesten.

Vaskemaskinen forandrer livet til husmødrene.

  

Amerikanisering

 

Livssynskonflikter

Seksualmoral og livssyn førte til kraftige sammenstøt mellom DNA og KRF. Regjeringen gav statsstøtte til prevensjonsopplysning. Soldatene i Tysklandsbrigaden fikk utdelt kondomer. Dette førte til en landsomfattende protestaksjon, men regjeringen ga ikke etter for presset. DNA ville skjære ned på timetallet i kristendomskunnskap. 750 000 mennesker skrev under på et opprop mot forslaget og dette funket. Kvinnene i arbeiderbevegelsen gjenopptok kravet om en ny abortlov som tillot svangerskapsavbrudd på sosialt grunnlag. Dette ble ikke innfridd. Den nye abortloven av 1960 sa at sosialt grunnlag var ikke grunnlag nok. I 1970-årene blusset striden opp igjen.

 

Norsk forsvarspolitikk etter krigen

Først ville Norge ha en brubyggingspolitikk der de skulle danne broer mellom øst og vest. Dette ble fordømt da den kalde krigen var i gang. I FN førte Norge en passiv og forsiktig politikk. Norge tok et viktig skritt vestover fa Stortinget besluttet å ta imot Marshallhjelpen. Som medlem av OEEC måtte Norge redusere handelen til Øst-Europa og åpne for større handel vestover. Fra 1945 følte de fleste stor sympati til Sovjetunionen, som hadde ofret mest i kampen mot Hitler og som hadde befridd Finnmark. Da Sovjetunionen krevde norsk-sovjetiske militærbaser på Svalbard styrket regjeringen samarbeidet med Storbritannia og avviste kravet. Fra 1947 deltok norske styrker i okkupasjonen av Tyskland under britisk kommando. Fredsoptimismen ble erstattet med en ny krigsfrykt. Gerhardsen stilte seg i spissen for et korstog mot den indre fare, Norges Kommunistiske Parti. NKP stod sterkt like etter krigen. Antikommunistiske kampanjer førte til en slutt på dette.

 

Norge inngikk forhandlinger med Sverige og Danmark om en Nordisk Forsvarsforbund, men Norge og Danmark besluttet seg for å melde seg inn i NATO. Sverige valgte å holde seg fast til nøytralitetspolitikken. Nordmennene ville at forbundet skulle innlede et forpliktende samarbeid med vestmaktene, mens Sverige ville ha en frittstående allianse. I Norge hadde ikke nøytralitetspolitikken funket, mens i Sverige hadde det. Både DNA og de borgerlige var positive til NATO og dermed ble Norge medlem i 1949.

 

Etter utbruddet av Koreakrigen i 1950 ble det norske forsvaret en del av NATOs fellesforsvar. Utgiftene til forsvaret økte kraftig. Norge mottok våpen og utstyr fra USA, og NATO satte inn store ressurser for å bygge flyplasser, varslingsanlegg, depoter, lyttestasjoner og sambandsnett. Regjeringen ville berolige Sovjetunionen og baseerklæringen ble til. ”Norge ville ikke tillate fast stasjonering av utenlandske tropper eller atomvåpen på norsk jord i fredstid. Den plasserte heller ikke store styrker langs den norsk-sovjetiske grensen og la ned forbud mot at fly og skip fra NATO-land skulle operere øst for Hammerfest.” Amerikanerne tok i bruk norske flyplasser for spionfly som opererte over Sovjetunionen. ”En litt brysom alliert” ble Norge kalt. I 1957 avviste Gerhardsen et tilbud fra USA om å motta taktiske atomvåpen og mellomdistanseraketter. Han ville starte forhandlinger om nedrustning med Warszawapakten. Det var bred enighet om forsvars- og utenrikspolitikken etter 1945. Det ble skapt en sikkerhetspolitisk ”borgfred” som gjorde det lettere å samarbeide om innenrikspolitiske saker også.

 

Bare innenfor arbeiderbevegelsen fantes det små grupper som fortsatte å kjempe mot medlemskapet. De samlet seg rundt ukeavisen Orientering. Mislikte at DNA ble mindre sosialistisk. I slutten av 1950-årene fikk NATO-motstanderne vind i seilene fordi den vesteuropeiske protestkampanjen mot atomvåpen sluttet opp. Uroen over våpenkappløpet mellom stormaktene økte særlig fordi Norge ble rammet av radioaktivt nedfall fra sovjetiske atombombeprøver. DNA ble enige om at atomvåpen kunne plasseres på norsk jord om nødvendig. Misnøyen førte til at Sosialistisk Folkeparti ble til. De gamle tankene fra mellomkrigstiden om nøytralitet og nedrustning var ikke døde. Norge skulle satse på FN og engasjere seg sterkere for u-landenes sak. Staten måtte også overta storindustri og bankvesen.

 

Eks. på nordisk samarbeid

EFTA: 1960, tollen mellom medlemslandene skulle reduseres gradvis.

Norge og Danmark samarbeidet innenfor NATO.

Svenske/danske TV-programmer. SAS ble dannet i 1946.

Nordisk Råd i 1952: representanter fra nasjonalforsamlingene og regjeringene møtes for å drøfte saker av felles interesse. Passtvangen ble også opphevet.

 

Borgerlig politikk/politikere/samarbeid

Først var de borgerlige i dårlig stand til å stå fram samlet. De framhevet istedenfor fram skillelinjene mellom dem. Alle de borgerlige kjempet om de samme stemmene. De var også uenige om Norge burde bli medlem av EF. I valget i 1961 ble det like mange DNA som de borgerlige, og SF hadde to representanter som betydde at hvis SF og de borgerlige ble enige om et mistillitsforslag mot DNA måtte DNA gå av. Regjeringen hadde ikke fortalt Stortinget om millionbeløpet overført til en statsbedrift og Stortinget ble heller ikke gikk opplysninger om en gruveulykke i Kings Bay på Svalbard. Derfor ble DNA felt. Dette gikk på sentrale parlamentariske spilleregler og informasjonsplikt. DNAs mange år ved makten hadde gjort regjeringen egenrådig og arrogant. Høyremannen John Lyng ble statsminister, men den varte bare i tre uker og ble styrtet at DNA og SF. Men dette førte de borgerlige partiene nærmere sammen, og foran neste stortingsvalg utarbeidet de en felles politisk plattform.

 

1965 ble en seier for de borgerlige. Per Borten fra Senterpartiet ble statsminister. Den nye regjeringen fulgte den samme hovedkursen som DNA. Velferdsstaten og andre sider ved den offentlige virksomheten ble utbygd. Folketrygden ble innført i 1966. Ga folk en ny trygghet. Husmødrene kom dårligst ut som minstepensjonister. Trygdeavgiftene var ikke nok til å dekke utgiftene. Helsetjenestene steg raskere enn nasjonalproduktet i 1960-årene. Alle de nye oppgavene som staten påtok seg, kostet penger, og skatteinntekten måtte økes. Dette førte til merverdiavgiften i 1969. Borten-regjeringen sørget også for kontroll over Norsk Hydro. John Lyng fra høyre var utenriksminister under denne regjeringen og gikk sterkt inn for avspenning mellom øst og vest. Han tok avstand fra USAs bombing av Nord-Vietnam og ønsket at NATO skulle gripe inn mot militærjuntaen som tok makten i Hellas i 1967. Denne regjeringen gikk i oppløsning på grunn av uenighet om EF-medlemskap.

 

Ungdomsopprør

Engelsk-amerikanske popindustrien overtok 1950-årenes rockebølge. De unge mistet respekten for alle slags autoriteter. Opprørstrangen var særlig stor blant studentene. Det var en stor frustrasjon rettet mot de voksnes materialisme og statusjakt. Mange følte at de manglet utfordringer. De fikk et mediesjokk da fjernsynet ble allemannseie. De var den første generasjonen som fikk se levende bilder av sultekatastrofer og kriger. De var fylt av sinne over all urettferdigheten og undertrykkelsen i verden. Hasj, marihuana og narkotika spredte seg og i 1970 døde den første nordmannen av overdose.

 

Myndighetene foreslo at de gamle frie studiene måtte bli erstattet av nye undervisningsopplegg med flere faste kurs og eksamener. Studentene streiket og demonstrerte for å bevare de frie og samfunnskritiske studiene. Dette skjedde særlig i 1968. Kravene ble innfridd og studentene fikk velge representanter til universitetenes styrende organer, og de ble tatt med på råd når det skulle lages pensum og studieplaner. 68-generasjonen ville markere at akademisk utdanning ikke var noe statussymbol. Vietnamkrigen skapte opprør blant mange unge. Krigen skapte mer interesse for internasjonale spørsmål og større sympati for u-landene. De rike landene hadde et hovedansvar for nøden og undertrykkelsen i den fattige delen av verden. USA som et ideal og forbilde gikk i grus. Mange radikale ungdom sluttet seg til Sosialistisk Folkeparti ungdomsorganisasjon, SUF.

 

Grønne bølgen

Hvalbefolkningen er i ferd med å utryddes. Utslipp fra industri, jordbruk og kloakkledninger truet livet i innsjøer, fjorder og elver.

 

Det kom sur nedbør fra Storbritannia og kontinentet som drepte tusenvis av fisker. Og DDT forstyrret kretsløpet i naturen. Søppeldyngene vokste enormt. 1962 fikk vi vår første nasjonalpark. Flere krevde at Norge måtte bevare naturen og stoppe forurensingen. Det virkelige gjennombruddet for miljøvernarbeidet skjedde i 1970 da Stortinget vedtok en ny naturvernlov og en lov mot vannforurensning. Sivil ulydighet ble for første gang brukt ved Mardalsfossen samme året. Dette satte i gang en debatt om vassdragsutbygging. I 1972 opprettet Norge et miljøverndepartement.

 

EF/ EU, folkeavstemning og argumenter

Storbritannia og Danmark søker om medlemskap i EF. Gerhardsen regjeringa vil gjøre det samme. Frankrikets president nedlegger veto. Norge søker på nytt i 1970. Det borgerlige samarbeidet sprekker som et resultat av uenighet om EF-saken slik at forhandlingene tar slutt. Regjeringen blir avløst av en arbeiderpartiregjering ledet av Trygve Bratteli. Han forhandler fram en medlemskapsavtale og stiller velgerne overfor et ”kabinettspørsmål”. Svaret blir nei til norsk EF-medlemskap.

 

FOR:

1.     Sikre freden mellom gamle fiender

2.     Øke den økonomiske veksten

3.     Bygge ut det vestlige samarbeidet

4.     Større innflytelse i Europa

5.     Fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft

6.     Mer lønnsom produksjon og billigere varer

 

MOT:

1.     Selvråderetten, trussel mot demokratiet

2.     Mistillit til fri handel

3.     Ukontrollert innvandring

4.     Europeisk kapital dominere norsk økonomi?

5.     Sentralisering?

6.     Ikke varige særordninger til bønder og fiskere

7.     Mer industri og forurensning?

 

Korvald-regjeringen som overtok (krf) forhandlet seg fram til en frihandelsavtale for industrivarer med EF.