Innledning

Noen av de beste jordbruksområdene i landet ligger nettopp på leirjord. Som i bygdene rundt Oslofjorden og Trondheimsfjorden. Naturgrunnlaget og myndighetenes jordbrukspolitikk er ofte avgjørende for hva bonden dyrker og deres produksjonsform.

Engbruket er en produksjonsform som baserer seg på husdyr og foreproduksjon. Engbruket er mest egnet i fjellbydene og i dal og fjordbygdene.

Åkerbruket er det korn, poteter, grønnsaker og andre åkervekster som er produktene. Enger seg best i flatbygdene.

Terreng, jordart og klima bestemmer naturgrunnlager for jordbruket. Vanskelige terreng forhold, dårlige jord, og kald klima gjør at bare 3% av den norske landarealet er dyrket. Men det kjølige klimaet gjør at jordbruket er lite utsatt for skadedyr og plantesykdommer, så det brukes også mindre sprøytemidler, noe som gjør norske varer av bedre kvalitet.

Jordbrukets betydning har de siste 50 årene blitt mindre. Derfor er det en bred politisk enighet om statlig jordbruksstøtte. Myndighetene i Norge bruker den økonomiske støtte til jordbruket blant annet som et virkemiddel for å bevare bosetningsmønsteret. En viktig målsetning i jordbrukspolitikken er at Norge skal være så selvforsynt med mat som mulig. I dag er 70% av en maten vi spiser selvprodusert i Norge. Og av den maten vi produserer selv kommer mer enn to tredeler fra jordbruket og resten kommer fra havet.

Jordbruksregioner:

Vi skiller mellom forkjellige jordbruksregioner

Slettebygdenes jordbrukslandskap
I Norge finnes det egentlig svært få områder som er preget av virkelig store sammenhengende jordbrukslandskap. De største finner vi i de såkalte leirjordsbygdene på lavlandet i Østlandet og i Trøndelag, hvor gammel havbunn er blitt oppdyrket. På grunn av det flate terrenget er jorda her lettdrevet og egner seg godt til maskinbruk. Store kornåkre dominerer derfor dette jordbrukslandskapet, men enkelte steder kan også frukt-, bær-, potet og grønnsaksproduksjon prege landskapet. Husdyrholdet er derimot gått kraftig tilbake, og tidligere beitemark gror ofte igjen. Ravinelandskapet er en karakteristisk landskapstype her.

Kambrosilurbygdene.
Vi finner jordbruksbygder også rundt Mjøsa og på østsiden av Randsfjorden. Men er det ikke leirejord men morene jord som dyrkes. Morenejorda kommer fra leirskifere og kalksteiner- bergarter som ble dannet i kambrosilur-perioden i jordas oldtid. Derfor blir disse bygdene kalt for kambrosilurbygdene. Og de har omtrent 8% av landets jordbruksareal. Kornproduksjon er meget vanlig i disse jordbruksområdene også. På Jæren er forproduksjon og husdyrhold den dominerende produksjonsformen. Jordarten er morene. Og selv om vekstsesongen er lang på Jæren er nedbøren for høy og klimaet for kjølig til at kornproduksjonen kan brukes til annet en for. Jæren har 46 av landets jordbruksareal.

Dalene- og fjellets jordbrukslandskap
Norge er på mange måter et fjellland oppstykket av mange langstrakte daler. I dette fjell- og dallandskapet ligger en stor del av våre jordbruksarealer. Også her er spennvidden i jordbrukslandskapet stort, fra gårdsbruk i dalbunner omgitt av skogkledte åser til høytliggende fjellgårder i glissent landskap. Typisk er spredte grender langsetter dalførene. Tidligere lå storgårdene helst solvendt til midt i lia, ofte som brattlendte bruk. I dag er det imidlertid dalbunnens slettegårder som ofte er størst. I Sør-Norges fjellområder kan seterbruk og utstrakt beite stedvis prege landskapet sterkt.

Skogens jordbrukslandskap
I Norge dekker produktiv skog ca. 1/4 av landet, og mye av det ligger som store sammenhengende barskogsområder. Spredt i dette skoglandskapet finnes også jordbruk, men sjelden som store sammenhengende grender. Gårdene ligger helst spredt, og danner små lysninger i barskogen. Fortsatt driver de fleste gårdene med skogbruk. De siste årene har det vært en viss nedgang i skogsgårdenes jordbruk, og nedlegging/fraflytting fra de minste eller mest avsidesliggende skogsgårdene har økt. Kulturmiljøer som husmannplasser, arbeiderbruk, finnetorp, samiske markabruk mm. er et særpreg.

Kystens jordbrukslandskap
Norge har ei lang kystlinje som snirkler seg rundt øyer, holmer og skjær eller bøyer seg inn i dype fjorder. Spredt langs hele kysten har det vært drevet jordbruk, men kun få steder ser man store sammenhengende jordbrukslandskap. Småskalasordbruk kombinert med yrker som fiske, sjøfart m.m. har vært vanlig, men slike "fiskebondebruk" er i dag mer sjeldent. I dag har mange av kystens gårder husdyr; både storfe, sau og geit. Dette gir ofte vakre beitelandskap. Noen steder er kystjordbruket i kraftig tilbakegang. Her gror tidligere åpne landskap igjen som følge av nedlegging, særlig i Nord-Norge.

Et kulturlandskap i endring

Den økonomiske oppgangstiden etter krigen forandret mye. I byene ble det etterspørsel etter arbeidskraft. Det førte til en dramatisk omstillingsperiode i jordbruket. Aldri siden svartedødens tid hadde det skjedd så store forandringer i løpet av så kort tid i norske jordbruket. I løpet av perioden 1950-1999 ble to tredeler avbrukene i Norge lagt ned. Men jorda gikk ikke ut av produksjon. Mange småbruk ble slått sammen med større bruk. Nedleggingen av de minste brukene gjorde at det ble færre bruk men større bruk. Jordbruksarealet har holdt seg på det samme gjennom årene. Samtidig er avkastingen blitt mer. Det er også bedre kvalitet på varer.

Jordbruket og jordbrukslandskapet, har altså endret seg dramatisk i løpet av de siste 50 årene. Utviklingen som dokumenteres både fra Norge og mange andre land i Europa, er en intensivering og effektivisering i de strøk som er best egnet for jordbruksproduksjon, mens nedlegging og gjengroing kjennetegner de strøk hvor driftsforholdene er mer krevende. I Norge vises dette blant annet gjennom regional jordbruksstatistikk. Mens jordbruksarealet øker med 2 % i Rakkestad kommune i Østfold i perioden 1939 - 1995, så reduseres jordbruksarealet med 36 % i Hjartdal i Telemark i samme periode.

Det norske kulturlandskapet er i rask endring. Årlig legges ned over 3000 bruk. Dette har store konsekvenser for verdiene i kulturlandskapet. Skal kulturlandskapets verdier debatteres, må det tenkes helhetlig.

Hva dyrkes?

Som sagt er det veldig viktig for Norge å være selvforsynt. Men det mener jeg at de selv vil produsere det som det bruker. I dag er 70 % av det som vi spiser produsert i Norge. Norge produserer blant annet mye korn og hvete. Noe som de får brukt mye av. Engbruket er en produksjonsform som baserer seg på husdyr og foreproduksjon. Mens åkerbruket dyrkes det korn, poteter, gønnsaker og andre åkervekster.

Støtteordninger for bønder

Bønder i Norge får utbetalt noe penger. Dette for å holde landsbruket oppegående slik at den ikke dør ut.