Norsk

 

litteraturhistorie

 

INNHOLD:

Innledning
1.0 DEN NORRØNE LITTERATUREN
1.1 DEN ELDRE EDDA:
1.2 HELTEDIKTA:
1.3 SKALDER OG SKALDEDIKTNING
1.4  DET ISLANDSKE ÆTTESAMFUNNET
2.0  DEN HØVISKE LITTERATUREN 1200 tallet
2.1 SNORRE STURLASON  (1179 - 1241)
2.2 LITT OM VERSEKUNST:
3.0 FOLKEDIKTNING
3.1 EVENTYR
3.2 FOLKEVISER
3.3 SAGN eller segn.
4.0 PERIODEN 1400-1800
4.1 1400-TALLET.  SENMIDDELALDEREN
4.2 1500-TALLET REFORMASJON OG HUMANISME.
4.3 BAROKKENS TIDSALDER  1600-TALLET.
4.4 1700-tallet Opplysningstid og klassisisme
4.5 HOLBERGS PERIODE, 1720 - 1750.
4.6 DET NORSKE SELSKABS TID  (1772 - 1807)
5.0 ROMANTIKKEN           (1800 - 1850)
5.1 HISTORISK BAKGRUNN
5.2 ROMANTIKKEN I NORGE.
5.3 HENRIK WERGELAND.  (1808 - 1845).
5.4 JOHAN SEBASTIAN WELHAVEN   (1807 - 1873)
6.0 DET NASJONALE GJENNOMBRUDD.
7.0 LITTERATUREN    1850 - 1900.
7.1 Fra nasjonalromantikk til realisme  (1850 - 1870)
8.0 Realismen og naturalismen  (1870 - 1890)
8.1 DE NYE VITENSKAPER
8.2 DET MODERNE GJENNOMBRUDD.  realismen.
8.3 NATURALISME.
9.0 BOHEMLITTERATUR OG NATURALISME
9.1 NYROMANTIKKEN  1890 - 1900
9.2 Realister og naturalister i 90-åra.

Innledning

 

Dette korte sammendraget, ble til for noen år siden, og målsetningen var å gi en kort gjennomgang av litteraturhistorien fra 800 og fram til siste århundreskifte. Det er selvsagt en masse som er utelatt, og sikkert burde vært tatt med.

1.0 DEN NORRØNE LITTERATUREN

 

 

 

Norrøn litteratur  er litteraturen i Norge og Island fra ca: år 800 til 1400.

 

Dette er tidsperioden fra tidlig vikingtid og fram til de nordiske unionene.  Svartedauden i 1349/50 gjorde til at Norge ikke lenger var istand til å fortsette som selvstendig nasjon.

 

Vikingtida ble ei brytningstid mellom gammelt og nytt, med brutale  og blodige  kamper og feider. Skrift ble i den første tiden nedtegnet med runer, "litteraturen var "kvad", som stort sett var hyldningsdikt til storfolk.

 

Av kjente ting fra 800 tallet kan nevnes :

 

Ynglingatal diktet av en mann ved navn Tjodolv som var fra Kvin (Kvinesdal i Vest-Agder).

 

Skalden Tjodolv levde i andre halvdel av 800 tallet, dette kan vi fastslå da han fostret opp en av Harald Hårfagres sønner. Han hadde tidligere vært i tjeneste hos en Kong Ragnvald med tilnavnet den ærerike. Ynglingatal er et langt dikt som gjennomgår hele ynglinge rekka slik Tjodolv mente å kjenne den, flere hundre år tilbake i tiden.

 

Av historiske skrifter etter dette, står Snorre Sturlason som med sin kongesaga og annen diktning har gitt oss vår historiske bakgrunn.

 

              

1.1 DEN ELDRE EDDA:

 

En av de viktigste skriftene fra den norrøne perioden er ei skinn bok fra 1200 tallet, boka inneholder de fleste av de dikta vi kjenner til fra norrøn tid, unntatt skaldedikt.

 

Boka er laget på Island, men av hvem er ukjent.  Boka var i århundrer regnet som tapt, men ble funnet rent tilfeldig av en Islandsk biskop i 1643.

 

Boka inneholder gudedikt og heltedikt.

 

Gudedikta skildrer hendelser som gudene skal ha vært med på .

 

Litt om gudedikta:

 

1.1.1 Voluspå:

 

Dette diktet er ei spåkvinne (volven) som forteller om   sine spådommer og syner. Her møter vi den norrøne mytologiens forestillinger om de siste dager, RAGNAROK,      

 

 Diktet slutter med en visjon om ei ny og evig grønn Jord som skal stige opp på ny etter ragnarokk.

 

1.1.2 Håvamål: 

 

"Den høges tale". Trolig satt sammen av flere dikt, Innholdet er dels formaninger og dels leveregler som svinger fra dyp etisk rettledning til hverdagsråd som f.eks å stå tidlig opp,

 

eller holde måte med øl. Tittelen tyder på at det hele er oppfattet som ODINs tale.

 

1.1.3 Rigstula:

 

Trolig et ungt dikt, her kan vi lese om guden Rig (Heimdall) som får tre sønner med menneskekvinner. Sønnene heter Træl, Karl, og Jarl som blir opphavet til menneskene i det norrøne samfunnet. Diktet fremstiller altså det norrøne standssamfunnet som

 

gudeskapt.

 

1.1.4 Trymskvida:

 

Dette er fortellingen om den gang guden Tor mister hammeren, og må kle seg i kvinneklær for å få hammeren tilbake.

1.2 HELTEDIKTA:

 

Heltedikta i den eldre edda hører til den felles germanske litteraturen. Trolig omhandler de helter fra den store folkevandringstida i ca. år: 400-600  Den største av heltene i den eldre edda er :  Sigurd Fåvnesbane, som det også finnes mange sagn om på tysk.

1.3 SKALDER OG SKALDEDIKTNING

 

De fleste skaldene var hirdfolk (hoffet) hos kongen, eller andre storfolk som jarler etc.

 

Noen skalder var "frie" skalder som ikke var knyttet til en konge etc.

 

Skaldekunsten døde ut på 1200 tallet. Årsaken til dette var trolig at skrivekunsten som kom med kristendommen gjorde til at det ble enklere å nedtegne og lese historiske hendelser.

 

1.3.1 KONGESAGAENE

 

Sverres saga er skrevet av en Islands abbed på oppdrag av kong Sverre selv, sagaen går fra 1177.

 

Mest ruvende er HEIMSKRINGLA skrevet av Snorre Sturlason. Denne gir ei samla fremstilling av de norske kongene fra de eldste tider, og fram til Sverressaga starter i 1177.

 

1.3.2 ISLENDINGSAGAENE

 

Vi kjenner til ca. 30 Islandske ættesagaer de mest kjente er:

 

     Njålssaga

 

     Soga om Egil Skallagrimsson

 

     Laksdølsoga

 

     Soga om Gisle Sursson

 

          Soga om Gunnlaug Ormstunge

 

De Islandske ættesagaene står i ei særstilling i Nordisk litteratur. Det må ha vært helt spesielle forhold som gjorde at denne litteraturen blei produsert, Island hadde ingen konger, slik som Norge. Men de hadde ættene og høvdingene. Historiske framstillinger med kongehuset i sentrum var derfor umulig, historien om det eldste Islandske samfunnet måtte derfor bli historien om ættene.

 

Alle de ættesagaen vi kjenner idag, har ukjent forfatter. Men Soga om Egil Skallagrimsson mener forskere å kunne si er skrevet av Snorre Sturlason.

1.4  DET ISLANDSKE ÆTTESAMFUNNET

 

Alltinget på Island ble opprettet så tidlig som i år 930. Men det var likevel de lokale høvdingene (de 39 godane) som hadde mest å si i det islandske samfunnet.

 

Rettsforhandlinger på Alltinget kunne utarte seg til rene slag, og på 900 tallet var det ikke uvanlig å kjempe med våpen omeiendomsrett til jord. Da kristendommen ble innført på 1000 tallet kom forbudet mot holmgang (duell/kamp).

 

1.4.1 INNHOLDET I SAGAENE

 

Det sentrale i de Islandske sagaene er gjerne slektsfeider og blodhevn, ofte går personer og/eller slekter igjen i sagaene, f.eks er Helga den fagre, i sagaen om Gunnlaug Ormstunge, barnebarn til Egil Skallagrimsson  som har sin egen saga.

 

Miljøet i sagaene er bondesamfunnet, dominert av krigerens verdier og krigerens normer.

 

Sagaene beskriver et samfunn som vi idag vil kalle brutalt og rått. Blodhemn var f.eks ei moralsk plikt.

 

Selv om de Islandske sagaene er blitt kalt ættesagaer er det enkeltpersoner som står sentralt i handlinga, ofte i kamp og strid.

 

1.4.2  STIL OG FORTELLEMÅTE

 

Sagaene er stort sett bygd opp etter et fast mønster, Synsvinkelen er autoral og refererende. Handlinga er knyttet til dramatiske situasjoner. Naturskildringer og mer dagligdagse ting får mindre plass.

 

1.4.3 SLUTTORD OM DEN NORRØNE PERIODEN

 

Kristendom og diktning.

 

Etter at kristendommen kom kjenner vi og prekensamlinger og i tillegg tok skaldene til å velge kristne emne i helgendikt etc.

 

Den Islandske munken og skalden Øystein Åsgrimsson hyller jomfru Maria i diktet Lilja. Helt fram til 1600 tallet ble versemålet i dette diktet sett på som særlig høvelig i

 

religiøse dikt.

2.0  DEN HØVISKE LITTERATUREN 1200 tallet

 

Kulturimpulser kom nordover fra det sørlige Europa, og med de den høviske litteraturen, dette er diktning som ble dyrket ved det franske og engelske hoff. Dette ble oversatt til norrønt. Det meste er riddersagaer og om tragisk kjærlighet. Men og kjærlighetsnoveller med erotisk preg, "strengleikar" ble oversatt etter ordre fra kong

 

Håkon Håkonsson. Det viktigste norske verket fra 1200 tallet er Kongespeilet. Dette er ei bok som trolig er skrevet rundt 1250 av ukjentforfatter (trolig geistlig).

 

Boka er ei lærebok som spenner over et vidt område, fra hva som er nødvendig kunnskap for en som skal være kjøpmann, hva en hirdmann trenger å vite, osv.

 

Kongens liv blir også omhandlet.

 

Videre omfatter boka: Geografi, astronomi, meteorologi m.m

 

Boka inneholder og  formaninger om forstand, rettferdssans, måtehold og høvisk framferd.

 

TIL SLUTT

 

Litteraturen i norsk høymiddelalder var knyttet til kongens hoff, til kirka og adel. De viktigste forfatterene var Islendinger, ikke nordmenn.

2.1 SNORRE STURLASON  (1179 - 1241)

 

Snorre hørte til STURLUNGENE en av de mektigste slektene på Island i norrøn tid.

 

Snorre var en mann som viste å sikre seg rikdom og posisjon, gjennom flere ekteskap kom han til å bli den rikeste mannen på Island.

 

Han ble eier av gården BORG etter Egil Skallagrimsson, og hadde i lengre tid embetet som lovseiemann, det viktigste embetet i den Islandske staten . Slik ble Snorre sentral i si egen samtid både som politiker, skald, historiker og litteraturteoretiker.

 

Snorres hovedverk er Kongesagaen (Heimskringla)

 

Snorre brukte historiske kilder i sitt arbeid, både eldre kongesagaer og skaldekvad.

 

Snorre arbeider som skapende kunstner samtidig, slik at mye av det som er skrevet er mer Snorres egen diktning enn historisk korrekt.

 

2.1.1 SNORRES LÆREBOK FOR SKALDER - SNORRE-EDDA.

 

På 1220 tallet skrev Snorre Sturlason på Island boka EDDA eller SNORRE-EDDA (den yngre edda) . Boka er hovedsakelig ei lærebok i skalde diktning.

 

Boka er delt i tre deler:

 

GYLVAGINNING og SKALDSKAPARMÅL.

 

Her forsøker blant annet Snorre å gi et historisk opphav til de nordiske gudene,  ÅSA - TRUa.

 

HÅTTATAL.

 

Dette er et langt dikt, opprinnelig laget som et hyldningsdikt til kong Håkon Håkonsson.

 

Gjennom diktet varierer Snorre mellom alle versemål som skaldekunsten kjenner, slik at diktet blir en praktisk demonstrasjon på skaldekunst. Snorres kommentarer og merknader til strofene understreker det praktiske siktemålet som diktet skal ha i SNORRE-EDDA.

2.2 LITT OM VERSEKUNST:

 

Norrøn versekunst var mye knyttet til allitrasjoner (bokstavrim). Ord rimer når de begynner med lik konsonant, eller ulik vokal.

 

               Eksempel:

 

          Her er kar som kunstig

 

          kvede hage kan laga.

 

          k danner allitrasjonene

 

          ag danner innrimet.               

 

Et annet viktig trekk var billedbruken, eller de såkalte kenningene. Når skalden sier spydets høgsete istedenfor hand er det en kenning. Kenning bruker vi også i dag i dagligtale

 

som f.eks: havets sølv om silda.

 

De vanligste strofeformene i eddadiktinga er:

 

2.2.1 FORNYRDISLAG

 

Dette er ei åttelinjers strofe, der 2 og 2 linjer hører sammen gjennom allitrasjoner.

 

          eks fra Trynmskvida:

 

          Til fagre tunet

 

          åt Frøya dei gjekk,

 

          og han dei orda

 

          aller fyrst kvad:

 

          Vil du meg, Frøya,

 

          Fjørhammen låna ?

 

          Kanskje min hamar

 

          eg hitta kunne.

 

LJODAHÅTT

 

Denne strofa har seks linjer, og allitrasjonene er fordelt slik:

 

linje 1 og 2 rimer med hverandre, det samme gjør linje 4 og 5,

 

men linje 3 og 6 rimer ikke med andre linjer.

 

          Eks fra håvamål:

 

          Vatn og handduk

 

          han ventar og få,

 

          når til bords han vert beden.

 

          Syn godlaget fram

 

          så greileg du kan,

 

          med ord og attbeding.

 

Dette var bare noen svært enkle eksempler, Skaldediktninga fulgte så innfløkte regler for strofeformer, allitrasjoner, innrim osv. at den var en eksklusiv kunst som  stilte store krav både til utøver og til tilhører.

3.0 FOLKEDIKTNING

 

Folkediktning er en del av det vi kaller folklore, eller folkelig tradisjon.

 

Den folkloriske diktninga har visse fellestrekk:

 

1. Folkediktning har ukjent forfatter.

 

2. Folkediktning har overlevd i muntlig tradisjon.

 

3. Folkediktninga har både nasjonale og internasjonale

 

   trekk, det finnes likheter mellom folkediktning fra

 

   store deler av verden.

 

4. Folkediktning finnes i ulike former og varianter,

 

   som sagaer, eventyr, sanger osv.

3.1 EVENTYR

 

Eventyra står i særstilling i norsk folkediktning, og dette på grunn av Asbjørnsen og Moe’s samlede folkeeventyr.  Spesielt når det gjelder eventyr skal man legge merke til at det er mulig å spore disse ikke bare bakover i tid, men og over landegrenser og kulturgrenser.

 

Eventyr deles inn i tre hovedgrupper:

 

 I :  EGENTLIGE EVENTYR

 

      Undereventyr:

 

                  Johannes Ris eller følgjesveinen

 

                  Dei sju folane

 

                  Kvitebjørn kong Valamon

 

     

 

      Novelle eventyr:

 

                  Kongen og fillejenta

 

     Legende eventyr:

 

II :  DYREEVENTYR

 

                 Bjørnen og reven.

 

                 Mikkel ville smaka hestekjøtt.

 

III:  SKJEMTEEVENTYR

 

                 Presten som laut eta hestelort.             

 

De egentlige eventyra er særmerkt med at de har flere episoder og forteller ei lang og nokså komplisert historie. Undereventyra skiller seg ut som ei egen gruppe ved at de

 

handler om troll og overnaturlige makter. Novelleeventyra ligner mye på undereventyra, men har ikke overnaturlig innslag.

 

Legendeeventyra har religiøse motiv.

 

Dyreeventyr er kortere enn de egentlige eventyra, ofte kan de knapt kalles ei fortelling, snarere en situasjon eller episode. Fellestrekk er at eventyret handler om dyr som gis mennesklige egenskaper.

 

Skjemteeventyr er som navnet sier eventyr der skjemten og spotten har en viktig plass. Ofte er de autoritetspersoner i lokalmiljøet som blir utsatt for spotten, lensmann, fut, eller

 

prest er de som går igjen. Til skjemteeventyr hører også de erotiske eventyra.

 

Lyge eller skrytefortellinger er historier der overdriving er det viktigste virkemiddelet.

 

INNHOLD OG FORM I EVENTYRA.

 

Alle eventyr har ei innledning "Det var engang". eller 

 

(lokalt på Helgeland)"Det ha se såleisan."

 

Handlinga starter med ei innledning hvor personene blir presentert, deretter kommer handlinga hvor man kan merke seg at tretallet ofte går igjen. Videre er handlinga ofte lagt opp som kampen mellom det gode og det onde. Helten er ofte den svake, unnselige (Espen Askeladd). Eventyret slutter gjerne med ei "happy end" , "så levde de lykkelige resten av sine dager". Moralen i eventyra er klar; det vonde får sin straff og det

 

gode sin belønning. Men eventyret godtar ofte at den dumme blir latterligjort av

 

den smarte.

 

FUNKSJON TIL EVENTYRET.

 

Den mest openbare funksjonen er underholdning, kanskje forteller eventyret at menneske alltid har hatt behov for dagdrømmer,  eventyret viser og de normer som gjaldt i samfunnet, da moral er et tema i eventyra, de har klare normer for hva som er rett

 

og galt, hovekonflikten er nettopp kampen mellom det gode og det onde.

 

I vår tid er eventyra stort sett blitt barnelitteratur, nyere tradisjoner i folklore begrenser seg til vandrehistorier og/eller lygehistorier.

 

Det finnes flere forskjellige analysemodeller for eventyr, viser til spesiallitteratur.

3.2 FOLKEVISER

 

I Norge har det vært en tendens til å interessere seg mest for de eldste episke folkevisene, mellomalderballadene. Dette henger sammen med den politiske og kulturelle utviklinga i

 

landet på midten av 1800 tallet. Norske politikere kjempet mot de forsøka som svenskekongen gjorde for å skaffe seg full kontroll over Norge. Det ble altså viktig å bygge opp en norsk nasjonalfølelse. En viktig teori er at Norge hadde hatt ei storhetstid i

 

mellomalderen, mens dansketida hadde vært ei politisk og kulturrell nedgangstid for landet.

 

BALLADENE

 

Ballade er ei episk-lyrisk dansevise, og kommer av latin ballare "å danse" .

 

Visene ble trolig vanlige som danseviser på 1200 tallet ved hoffet, og ble importert fra andre land. Balladene hører inn i europeisk tradisjon, og vi kan finne varianter av visene i de andre nordiske land og i England, Skottland og Frankrike, det er vel ingen tilfeldighet at dette og var de land som Norge hadde bred kontakt med på 1200 tallet.

 

Motivet i balladene finnes igjen i annen litteratur fra middelalderen f.eks riddersagaer og katolske legender.

 

FORM OG STIL I BALLADENE

 

Karakteristisk for balladene er at de er episke, og forteller en sammenhengende historie, handlinga er dramatisk og spring fra høydepunkt til høydepunkt, slik at tilhøreren må bruke

 

innlevningsevne og fantasi for å få fullt utbytte av sangen. Strofeforma i balladene er enten 2-linjers eller 4-linjers. Virkemidler er enderim, assonans (vokalsamklang), bokstavrim,

 

paralellstrofer etc.  Dialog er ofte svært vanlig i balladene, og det er og vanlig

 

at visse formuleringer går igjen gjennom sangen.

 

DE ULIKE BALLADETYPENE

 

1.   Naturmytiske viser 

 

     Disse visene handler om møter med det overnaturlige,

 

     f.eks underjordiske. Bergtakingsviser f.eks.

 

2.   Legendeviser  

 

     Dette er viser som kommer fra en kristen, katolsk

 

     tradisjon, og har først og fremst helgenmotiv, ved

 

     siden av dette er mirakel og visjoner motiv i

 

     legendeviser

 

3.   Historiske viser

 

     Disse visene handler om historiske personer og historiske hendelser.

 

4.   Ridderviser

 

     Dette er den største gruppa blant balladene. De forteller om kjærlighet, sjalusi, voldtekt, og drap i et miljø som  vi bare av og til kan kjenne igjen som norsk. Det dreier seg mest om et hoff og adelsmiljø som kan hende fantest i Sverige og Danmark.

 

5.   Kjempe og trollviser

 

     Disse visene er regnet som norske, da innholdet ofte har tilknytning til norrøne sagaer. Visene handler ofte om kamp, enten mellom mann og mann eller mann og troll.

 

     Heltene i visene er særs dugende og modige.

 

6.   Skjemteviser

 

     Dette er ei gruppe viser som skiller seg ut  fra de andre med at de har en humoristisk, og ikke sjelden grovkorna innhold. Ofte er visene parodier på andre ballader.

 

     Balladene ble for det meste samla inn og skrevet ned fra  1840 åra og utover på 1800 tallet.

 

STEV

 

Stev er enstrofa dikt, ofte med lyrisk innhold. Det har fire verselinjer, og vi skiller mellom gammalstev og nystev. Særlig er Setesdal kjent for tradisjoner med å lage stev.

 

VISER TIL ARBEID OG FEST

 

Sang og rop (tilrop), hauking og lokking, ser ut til å ha spilt en viktig rolle for de fleste arbeidsoperasjoner i eldretid. Rytmiske tilrop ved f.eks båtsett burde være velkjent. Slike

 

tilrop fikk ikke sjelden form av en sang, i sjømannsmiljø kalt "shanty’s" . (fra engelsk)

 

Rop hauking og lokk har vært mye brukt i sammenheng medgjeting  og seterdrift.

 

LITTERÆRE TRADISJONSVISER

 

Mange viser er blitt spredt på samme visene som folkevisene, men er dikta av kjente forfattere. Flere av visene til Petter Dass har fått slik status. Mange revyviser i vårt århundre er blitt spredt i muntlig tradisjon.

 

SKILLINGSTRYKK

 

Dette var små trykksaker som ble solgt på gata eller av omreisende bokselgere, og som kosta noen få skilling. Blant skillingsviser finner vi:

 

Ballader, Rallarviser, Emigrantviser, Sjømannsviser etc.

3.3 SAGN eller segn.

 

Dette er ei kort fortelling ofte bare med en episode. Den har levd i folkeminnet og gir seg ut for å fortelle noe som virkelig har skjedd. Sagnet er ofte bundet til et vist tidspunkt og sted, ikke sjelden opptrer navngitte personer i handlinga. Et memorat er ei fortelling om noe som er selvopplevd, enten av fortelleren selv, eller noen han har snakket med.

 

Sagnene kan deles inn i disse gruppene:

 

I    MYTISKE SAGN.

 

     A-   Sagn om forholdet mellom

 

          kropp og sjel (sjelevandring) og

 

          om omskaping og hamløypere (folk

 

          som tar dyrehamm, f.eks varulv).

 

    

 

     B-   Sagn om skrømt og gjengangere

 

          (draugen)

 

    

 

     C-   Sagn om underjordiske (hulder, nisser, dverger) og naturvesen (nøkken, fossegrimmen, sjøormen).

 

II   HISTORISKE SAGN

 

     Disse fortelller om historiske hendelser, som f.eks krig, pest eller personer som f.eks

 

     Olav den hellige. Fortellingene er ikke historisk korrekte.

 

III  OPPHAVSSAGN

 

     Disse forklarer gjerne naturfenomen som er spesielle, eller navn på visse steder.

 

     Et eks er sagnet om Torghatten.

 

SVARTEBOKA.

 

Dette er et samlenavn på bøker som inneholder formler for magi og trolldom. I noen av bøkene blir opphavet forklart med at "denne boka er ei avskrift av den opprinnelige".

 

Svarteboka fikk en ved å inngå en pakt med djevelen, og hadde en først fått svarteboka var det nesten umulig å bli kvitt den igjen.

4.0 PERIODEN 1400-1800

 

Denne perioden dekker den dansk-norske unionstida. Etter svartedauen sto Norge “ribbet” tilbake. Bygder var avfolket, og mye av de gamle tradisjoner og overleveringer var ret og slett utdødd.  Kontakten med Danmark ble forsterket, og Norge gikk inn i en kulturhistorisk “natt”. Litteraturen fra denne perioden kalles derfor gjerne felleslitteraturen. Ut over på 1400 og 1500 tallet sluttet og det gamle norske

 

språket og fungere som skriftspråk. Og ved innføringa av reformasjonen (1536) Ble etter hvert skriftspråket rent dansk, selv om latin også var et levende skriftspråk en god stund framover. En viktig del av folkediktningen i denne perioden ble ikke skrevet ned før senere, i perioden overlevde diktningen på dialekt fra munn til munn. Det kan være nyttig å vite at Norge først fikk eget boktrykkeri først i 1643, mens Danmark fikk i 1482 og Sverige

 

i 1483.

4.1 1400-TALLET.  SENMIDDELALDEREN

 

På 1400 tallet finner vi nesten ikke noen norsk diktning. Det skriftlige matriallet som foreligger fra denne tiden er for det meste offentlige dokumenter.

 

I 1487 ga kirka ut HEKSEHAMMEREN ei bok som gir detaljerte retningslinjer for hvordan man skal oppspore, avsløre og dømme hekser. Det er hevdet i våre dager at hekseprossessene førte til at millioner av mennesker ble myrdet, og heller ikke Norge sto utenom, også her førte hekseprossessene til drap på uskyldige mennesker.

4.2 1500-TALLET REFORMASJON OG HUMANISME.

 

Grunnleggende forandringer i samfunnslivet på 1400-tallet førte til den kulturelle oppblomstringen som vi kaller renessansen (renessanse = gjenfødelse) Og når samtiden satte et slik navn på sin egen tid, var det fordi folk opplevde tiden de levde i som en brytningstid. Renessansen oppstod i de Italienske bystatene på 13-1400 tallet og spredte seg utover hele Europa.

 

HUMANISME

 

Nord for alpene kom renessansen først og fremst som en interesse for språk og litteratur, det er denne retninger vi kaller humanisme. Humanistene studerte de gamle greske og romerske forfatterne, og la vekt på at den antikke kulturen skulle danne mønster for

 

deres egen tenkning og virkemåte. Samtidig var de opptatt av å studere bibelens grunntekster. Humanismen var ikke noen opprørsk bevegelse, men kom altså

 

likevel til å bidra til forandringer. I middelalderen hadde all tenkning vært en del av teologien. Nå gjorde interessen for antikken det mulig å interessere seg for filosofi og vitenskap som ikke var teologi.

 

I Norge fikk vi aldri noen renessanse og de humanistiske miljøene som oppstod i Bergen og Stavanger og Oslo må sies å være beskjedne. Men de fikk likevel en viss betydning for

 

ettertiden. Særlig innenfor tre områder fikk humanistene betydning:

 

1. De skapte skolemiljøer

 

2. De produserte geografiske og historiske skrifter.

 

3. De skrev dikt på latin.

 

DE HUMANISTISKE MILJØENE.

 

I Bergen var Absalom Pederson Beyer den som først og fremst må stå som representant for humanismen. Han var utdannet både fra København og Wittenberg i Tyskland,

 

og brakte med seg hjem ideen om undervisning og diktning. Hovedverket hans  OM NORIGS RIGE  er en oversikt over norsk historie, der han deler historien inn i landets ungdom, manndom og alderdom. Alderdommen inntraff da landet kom inn under Danmark, da mistet de all sin handlekraft og styrke. En skildring av dagliglivet i Bergen møter vi i hans andrestore verk BERGENS KAPITELSBOK, også kalt Absoloms dagbok. Denne boka inneholder korte dagboksopptegnelser i tiden 1552-1572 .  Den gir opplysninger som har historisk interesse, slik som f.eks skildringen av oppsetsige bønder under sjuårskrigen. Den gir også et levende bilde av bylivet i Bergen.

 

Rundt katedralskolen i Stavanger utviklet det seg et humanistisk miljø, og vi regner med at det var derfra Peder Clausson Friis fikk impulser til skriftene sine. Hans hovedverk

 

NORRIGS BESKRIFFUELSE gir et bilde av hva samtiden hadde av geografiske kunnskaper.  Stor betydning for ettertiden fikk også hans sagaoversettelser.

 

Mens humanistmiljøene i Bergen og Stavanger skrev på morsmålet skiller Oslo miljøet seg ut ved at de skriver mest på latin. Men det er først og fremst her vi kan snakke om en rik

 

humanistisk diktning.  De mest kjente representantene for dette miljøet er Jens Nilsson og hallvard Gunnarson.

 

H.Gunnarsson var lektor ved skolen i Oslo. Han skrev både latin og dansk; bl.a. laget han en omskriving av Bibelen på vers, og skrev norgeshistorien på vers.

4.3 BAROKKENS TIDSALDER  1600-TALLET.

 

Barokken er egentlig ikke noen periode, men heller en stilart. I Danmark-Norge finner vi denne stilen på 1600 tallet, og særlig etter innføringen av eneveldet i 1660.

 

Karakteristisk for barokk som stil er de voldsomme overdrivelsene og kraftig kontrastbruk.

 

Kjent dikter er dansken  Thomas Kingo (15/12 1634--14/10 1703)

 

Med han har diktningen fått en ny funksjon, den skal påvirke folks følelsesliv gjennom de sterke virkemidlene som ligger i språket. Det er først og fremst som salmedikter at Kingo har levd videre.

 

Petter Dass på Alstahaug er og barokk dikter, men skiller seg på mange måter ut ved at han ikke legger så sterke følelser i diktningen.

 

Nordlands Trompet er en skildring av en hel landsdel, av folk og land, arbeidsliv og natur. På mange måter kan vi si at dette verket er en fortsettelse av de naturhistoriske

 

skriftene som humanistene laget.

 

Dorothe Engelbregtsdotter var svært beundret i sin samtid, Siælens Sang-Offer og Taare-Offer ble populær lesning både i Danmark og Norge.

 

Leonora Christina Ulfeldt skriver i en enklere stil en f.eks  Kingo. Kanskje først og fremst fordi hun skriver i en annen genre. Memoarverket  Jammersminde blir regnet for det fremste prosaverket fra denne tiden. Dette var lenge regnet som tapt, men ble funnet ved en tilfeldighet i Wien i 1868. Leonora var datter av den danske kongen Kristian 4.

 

Hun ble anklaget for høyforræderi og satt i fangenskap i kongeslottets Blåtårn i 22 år uten lov og dom. Boka Jammersminde som ble skrevet etter dette fengselsoppholdet

 

skildrer hvordan hun opplevde alle disse årene uten de enkleste hjelpemidler verken til hygiene eller til sysselsetning.

4.4 1700-tallet Opplysningstid og klassisisme

 

For ettertiden fortoner overgangen fra 1600 tallet til 1700 tallet seg som et dramatisk brudd. Samfunnsliv og kulturliv forandrer seg til noe som vi oppfatter som mye mer moderne. 1700 tallsmenneske skulle være fornuftig og opplyst. Han skulle ha kjennskap til naturvitenskap, politikk og historie, og være i stand til å orientere seg ved hjelp av fornuften. Det er disse ideene som har gitt århundret navnet opplysningstid.

 

Den stilretningen som dominerer innenfor litteratur, billedkunst og arkitektur i opplysningstiden kaller vi klassisisme.

 

Klassismen bryter med barokkens sterke virkemidler og bilderike stil. Klarhet, orden og harmoni ble ideal for diktningen. De nye tankene kom i stor grad fra Frankrike.

 

Klassisistene brukte ikke bare antikken som inspirasjonskilde, de studerte greske og romerske teoretikere, særlig Aristoteles for å finne fram til regler for hvordan diktekunsten skulle være.

 

Slik laget de reglene om de tre enhetene i drama:

 

1.   Enhet i handling. Stykket skulle fortelle en

 

     sammenhengende, avsluttet historie.

 

2.   Enhet i tid. Stykket skulle ikke strekke seg over mer enn

 

     en dag.

 

3.   Enhet i sted. Stykket skulle utspille seg på et sted.

 

EN NY BORGERLIG LIVSSTIL

 

1700 tallet medførte ei stor endring i folketall og livsstil i Norge, i byene vokste borgerskapet fram, samværsformen forandret seg, og en rekke aviser og tidsskrifter begynte å komme ut.

 

I Norge var det særlig i Trondheim en fikk et litterært og vitenskapelig miljø.

 

Det Trondhjemske Selskab ble opprettet i 1760, senere fikk detnavnet Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

4.5 HOLBERGS PERIODE, 1720 - 1750.

 

Første del av 1700 tallet kan like gjerne kalles Holbergs periode, fordi det var han som dominerte litteraturen i dette tidsrommet. Ja vi kan gjerne si at det var han som skapte den

 

klassistiske litteraturen i Danmark - Norge.

 

LUDVIG HOLBERG . (1684-1754)                               

 

Født i Bergen. Dro til København i 1702 for å bli tatt opp på universitetet der. I 1704 avla han forberedende prøve i filosofi, og avsluttende eksamen i teologi.

 

Etter hvert ble han professor ved universitetet. De siste årene av sitt liv forvaltet han Universitets eiendommer, og forbedret sin økonomi betraktelig.

 

Han ble godseier og fikk adelstittelen Baron.

 

Holbergs forfatterskap faller i 3 hoveddeler:

 

1.   Historiske og naturrettslige skrifter.

 

2.   Satirer og komedier.

 

3.   Moralfilosofiske skrifter.

 

Imidlertid er det som komediedikter ettertiden kjenner Holberg av de mest kjente nevnes:

 

*    Den politiske kannestøper.

 

*    Erasmus Montanus.

 

*    Den Stundesløse.

 

*    Jeppe på Bierget.

 

I 1741 kom romanen Niels Klims underjordiske reiser. Boka var et angrep på pietistene, som bl.a. hadde fått stengt teatret i København. For å unngå kongens vrede (han var pietist) ble boka utgitt i Tyskland og skrevet på latin.

 

Likevel ble boka gjenstand for stor oppmerksomhet og ble lest av et stort publikum, og fordømt av mange.

 

PIETISME OG ROKOKKO.

 

Den danske kongen Kristian den 6. som stengte teatret som Holberg skrev for, var grepet av en religiøs vekkelsesbevegelse som kom til Norden tidlig på 1700-tallet

 

fra Tyskland.

 

Pietisme:

 

Pietistene krevde et personlig og inderlig gudsforhold som skulle gjennomsyre deres verdslige liv gjennom en puritansk livsførsel. Derfor måtte de gi avkall på all verdslig

 

fornøyelse.

 

Samtidig la de stor vekt på folkeopplysning, og de nedla et stort arbeid med å bygge ut skoler og barnehjem for foreldreløse barn.

 

I 1736 ble konfirmasjonen innført, og med det startet arbeidet med skolegang for alle.

 

I Norge fikk pietismen særlig innflytelse gjennom  Hans Nielsen Hauge  mot slutten av århundret.

 

Den danske presten Hans Adolf Brorson  er fremfor noen pietismens salmedikter.

 

Hos han finner vi et inderlig gudsforhold og en brennende lengsel etter Gud.

 

Bildebruken hos Brorson er enklere enn den vi så hos barokkdikterne.  Han henter ofte sine bilder fra dagligliv og fra den nære naturen.  Ofte bruker han rosen eller årstidene

 

som symbol.

 

Med Brorson kom det inn en enklere og mer elegant stiltone i versekunsten, som vi finner mer av på 1700-tallet. Vi finner denne stilen også i møbler, klær og arkitektur, en

 

lett og snirklete stil, som vi kaller rokokko.

 

I Norge er særlig Christian Braunmann Tullin blitt stående som representant for denne stilen.

 

I Sverige finner vi Carl Michael Bellmann, som er den fremste representanten for rokokkodiktningen. Drikkeviser blant annet. Bellmann fremførte sine viser og små epistler som små kabareter. Tidens mote var at innholdet skulle være kjærlighet

 

og vin. Visen Gubben Noah er av Bellmann, og denne uærbødige tonen om en bibelsk person var en ny tone i litteraturen på 1700- tallet.

4.6 DET NORSKE SELSKABS TID  (1772 - 1807)              

 

Fra midten av århundret ble de norske studentene i København mer merkbare som gruppe. Selv om det fremdeles ikke er noen nasjonalisme i moderne betydning, er det tydelig at de norske studentene følte en stolthet over å være norske. En fellesfølelse som vi og finner hos kongens garde som bestodav nordmenn. Denne gruppefølelsen og en felles litterær smak var det som dannet grunnlaget for  DET NORSKE SELSKAB, en selskapsklubbder det ble drukket punsj, sunget og lest høyt. Det norske selskap  var mye mer orientert i retning av England enn det danske litterære miljøet ellers. Danskene vendte seg

 

mer mot Tyskland. Den som dominerte tonen i det norske selskab var  Johan Hermann Wessel, han var rasjonalist og satiriker, og skrev mest korte vers formet nærmest som gravskrifter.

 

Eks:

 

Og så den grønne mark - den var - ja! Herre Gud!

 

Man ved hvordan en mark, når den er grøn, ser ud.

 

Det norske selskab var opptatt av mange nye tanker, som nasjonal frihet, folkestyre, sosial rettferdighet osv. Disse ideene fra den franske revolusjonen kom senere til å spille en rolle i politikk og kulturliv i Norge rundt 1814.

5.0 ROMANTIKKEN           (1800 - 1850)                 

 

Et romantisk kunstsyn.

 

For å gjøre det ikke sansbare tilgjengelig måtte dikteren være visjonær. En visjon skulle formidles fra dikteren til leseren. Diktinga skulle vise oss det indre i mennesket, der følelser, fantasier, og drømmer ikke lot seg styre av snusfornuftig tenkning.  Videre skulle diktningen også søke mot det som ligger utenfor all erfaring, og vise oss det guddommelige i tilværelsen.

 

Den danske litteraturforskeren Georg Brandes (1842-1927)

 

mente at litteraturen på denne tiden var for mangfoldig til å kunne plasseres i en bås.

 

Brandes skilte mellom Engelsk og Tysk litteratur. Felles var nasjonalitetsfølelsen.

 

men i Tyskland hadde dette ført til nasjonalsvermeri, "til lidenskab for Tysklands fortid, for middelalderen, dens tro, dens overtro og samfundsorden."

 

I England derimot hadde nasjonalitetsfølelsen vekt en levende interesse for engelsk natur, folkeliv og samfunnsforhold.Med bakgrunn i dette skille mellom Engelsk og Tysk romantikk

 

mente Brandes at vi kunne skille mellom en radikal (engelsk) og en konservativ romantikk (tysk). Brandes mente at dette skille også var tilstede i norsk litteratur i disse åra.

 

Wergeland og Welhaven står blant annet for dette skille.

5.1 HISTORISK BAKGRUNN

 

Den historiske bakgrunn for romantikken finner vi i klassismen som nådde høydepunktet i Frankrike under de eneveldige kongene på 1700-tallet. Revolusjonen i Frankrike i 1789 avskaffet kongehuset og de geistelige makthaverne. Isteden for dette kom det et samfunnsystem der storborgerskapet hadde den politiske makta. Dette gjorde til at Frankrike ble til et frihetsideal for borgerskapet i andre land. Dette var en kamp om politisk, økonomisk og kulturell frihet for borgerskapet. Ideologien som er knyttet til dette er liberalismen. Den industrielle revolusjonen som vi hadde først i det 19. århundre førte til en sterk forrykking av økonomien i samfunnet, og i dette var det at engelskmannen Adam Smith utviklet en økonomisk teori som vi kaller økonomisk liberalisme. Økonomisk vekst mente han var avhengig av at de næringsdrivende kunne kjøpe og selge sine varer i et fritt

 

marked, uten statlig kontroll. 

 

Også innen kunsten ble det stilt krav om større frihet. Det romantiske kunstsynet bygde på tanken om at kunstneren skulle være fri å ubunden av regler av hva som var god kunst.

 

Borgerskapet gjorde opprør mot eneveldet, og kunstneren gjorde opprør mot klassismens strenge regler.En annen idelologi som vokste fram på 1800-tallet, var nasjonalismen.  Den politiske hovedtanken i nasjonalismen var at et lands grenser skulle følge folkegrensene (nasjonalstat).Dette var tanker som fikk utslag i Norge, med krav om asjonalselvstendighet. Denne interessen for det nasjonale, mot kulturell bakgrunn, nasjonal kultur og natur, fikk navnet nasjonalromantikk.For en romantiker skulle diktinga vise noe mer enn det fornuftog erfaring kunne fortelle.  Bak slike tanker ligger et idealistisk verdensbilde(idealisme).Røtter til disse tankene finnes hos de gamle grekere,filosofen Platon formulerte de tankene som la grunnlaget forall idealisme, også den vi finner i romantikken.

 

Platon og Aristoteles var de storer motpolene i sin samtid.

 

Aristoteles hevdet at det eneste som eksisterte var tingen, dvs det rent fysiske, mens ideen derimot ikke hadde noen selvstendig eksistens.  Kunnskap sa Aristoteles, det får vi

 

bare fra sansene våre.Platon  derimot hevdet det motsatte, han hevdet at nettopp

 

ideen var det eneste som eksisterte, den enkelte ting eksisterte bare som et slags gjenskinn av ideen. Platon hevdet at kunnskap, det er det bare tenking som kan gi.

 

Franskmennen Jean-Jacques Rosseau som levde på 1700-tallet fikk mye og bety for romantikken på 1800-tallet, isteden for å dyrke fornuften så han på følelsene og de naturlige instinktene som det som var mest verdifult hos mennesket.  Den tyske filosofen Immanuel Kant derimot,  var erkjenningsfilosof. Sanseinntrykka som vi mottar fra

 

omverdenen, fra objekta, blir formet eller ordnet av den mennesklige erkjenning. De blir altså ordnet i tid, rom, og årsakssammenhenger. Dette kalte Kant  " Das Ding an mich " .

 

(tingen i meg.) Men om det som er opphavet til sanseinntrykka derimot kunne vi

 

ikke vite noe.  Dette kalte Kant  " Das Ding an sich " . (tingen i seg.)

5.2 ROMANTIKKEN I NORGE.

 

I 1819 ga Mauritz Chr. Hansen ut novellen Luren og i 1824 kom syngespillet Fjeldeventyret av Henrik A. Bjerregaard. Det er med disse to verka at vi kan snakke om en norsk

 

romantikk.I Luren nedstammer f.eks bonden direkte fra Harald Hårfagre. Fjeldeventyret er litt interessant, fordi det har klareinnslag av norsk språk i ord og uttrykk. Det var til og med

 

innslag av dialekt.

 

NORSK NASJONALISME OG BONDEPOLITIKK.

 

Etter unionsoppløsningen fra Danmark i 1814, begynte nasjonale følelser og gjøre seg sterkt gjeldende.I 1819 utlyste Norges Vel en kunkurranse om den beste norske

 

nasjonalsangen.  Bjerregaard  vant konkurransen med sangen " Sønner av Norge. "    En sang som er blitt gittkarakteristikken  kraftpatriotisk.

 

Fra 1830-åra gjorde bøndene seg sterkt gjeldende i politikken.De hadde fått ei sterk gruppe på stortinget, og frem til 1887 førte de en sterk kamp mot embetsmennene, for å få mer å si politisk.

 

Bondekulturen vokste mer fram og grunnlaget for et norsk skriftspråk ble lagt.

5.3 HENRIK WERGELAND.  (1808 - 1845).

 

Henrik Wergeland hadde sine oppvekstår på Eidsvoll. Faren var Nicolai Wergeland.  Nicolai var en av "Eidsvollsmennene", noe som skulle komme til å prege Henrik Wergeland senere.

 

Som 11 åring ble Henrik sendt til Oslo for å gå på skole. Han studerte teologi, og tok embetseksamen i 1829. Men på grunn av sin radikale politiske oppfatning fikk han

 

aldri noe embete.

 

Wergelands liv var preget av strid. Dels om private feider, og rettsaker, dels om litterære og politiske stridspørsmål. Han var ingen diplomat, og brukte gjerne "storslegge" når det var

 

en sak han brente for noe som gjorde til at han fikk mange fiender.

 

Blant annet den jevnaldrende Johan S. Welhaven. Henrik Wergeland var en radikal nasjonalromantikker, som forfatter tok han ibruk nesten alle tilgjengelige genrer, han

 

var dramatiker, og skrev både tragedier og farser, samt at han skrev prosa og også journalistikk og i tillegg også historiske verk.  Selv om det er som lyriker han er blitt kjent for

 

ettertiden. Den tidlige lyrikken til Wergeland vakte storm, han var nyskapende og revolusjonær, og det viktigste virkemidlet hans var bildet. Han var så mangfoldig og kraftig at Welhaven, hans litterære motstander kalte det for "det villeste barbari".

 

Wergeland ekspreminterte med virkemidlene i sine dikt, ogskrev og rimløse dikt.

 

Hans første diktsamling som han gav ut var:

 

Digte, den først ring. (1829)

 

Wergelands storverk var likevel :

 

 Skabelsen, Mennesket og Messias. (1829)

 

Dette diktet var enormt, på 720 sider.

 

Like før han døde tok han dette verket for seg på nytt, skrev

 

det noe om, og kalte det for  MESSIAS.

 

Wergeland var en folkeopplysningsmann, han hadde stor tro på folket og ønsket et utvidet folkestyre.  Men da trengte folk kunskaper og opplysning.

 

I flere tidskrifter drev han både generell opplysning og politisk agitasjon.  Selv gav han ut for almuen og for arbeiderklassen.  Opplysende tidskrift hvor Wergeland kom med

 

praktiske råd om alt mellom himmel og jord, og drev det han kalte moralsk opplysning.

 

Språkspørsmålet så han som et ledd i den nasjonale kampen, og var en av de første her i landet som snakket om en fornorskning av skriftspråket.  Han mente det var nødvendig å

 

bryte de kulturelle båndene med Danmark, og gjøre slutt på den kulturelle dominansen til embedstanden. Dette ble et viktig stridsspørsmål mellom Wergeland og Welhaven.

 

Wergeland døde tidlig av tuberkolose, og på dødsleiet skrev han noen av sine vakreste dikt.  Det som kanskje er aller mest kjent er   "Til min gyllenlakk".

5.4 JOHAN SEBASTIAN WELHAVEN   (1807 - 1873)             

 

 

 

Welhaven var prestesønn, og vokste opp i Bergen.Welhaven begynte å studere teologi, men interessert seg mer for filosofi og litteratur, og han ble professor i folosofi

 

ved universitetet i Oslo.Welhaven var klassist og nasjonalromantiker. Han lot seg

 

inspirere av folkekunst og folketro, og skrev på et klassisk språk, og var svært regelbundet i sin diktning. Welhaven var bevisst i sin bruk av strofemønster og bildebruk, som han holdt i et strengt klassisk mønster.

 

Kjente verk:

 

Digte                                      1838

 

Billeder fra Bergenskysten             1842

 

Nyere Digte                         1844

 

Halvhundrede digte             1847

 

En Digtsamling                    1859

6.0 DET NASJONALE GJENNOMBRUDD.

 

Folkeminnegranskeren Molkte Moe ga denne karakteristikken på det som skjedde med norsk folkekunst, historie og språk på denne tiden.

 

Innsamlingen av norsk folkediktning var inspirert fra Tyskland og Danmark.

 

Den norske presten Andreas Faye var den første som ga ut eisamling av norske sagn i 1833. Men først men Petter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe, samt Magnus B. Landstad kom arbeidet skikkelig igang. Asbjørnsen og Moe samlet og gav ut Norske Folkeeventyr

 

1841-44, og videre gav Asbjørnsen alene ut Norske Huldreeventyr og folkesagn 1845-47.

 

Ei samling av norske folkeviser ble utgitt av Jørgen Moe, men det store arbeidet med dette ble gjort av Olea Crøger og Magnus B. Landstad.

 

Arbeidet med å samle inn norsk folkediktning betydde mye for utviklingen av et norsk skriftspråk, selv om de fremdeles skrev på dansk, tok Asbjørnsen og Moe ibruk mange norske ord og uttrykk, og forsøkte seg og med norsk ordrekkefølge.

 

Viktige arbeider ble også gjort innen historie og språkforskning,  Peter A. Munch  var en sentral person i dettearbeidet, og gav ut en 8-binds Norges-Historie. Her skrev han om norrøne gude og heltesagn, forska i det norrøne språket og grunnla stedsnavnsforskning som vitenskaplig disiplin.

 

De som skrev på denne tida hadde store problemer med språkforma. Norsk folkediktning ble fortalt på norske dialekter, men de hadde bare dansk skriftspråk å skrive det ned med.

 

Dette gjorde til at mange kom inn på tanken om at det trengtes et mer norsk skriftspråk.

 

Noen ville fornorske det danske skriftspråket, slik som Asbjørnsen og Moe, mens andre ville skape et helt nytt skriftspråk basert på norske talemål .

 

Ivar Aasen var den som skapte det nye skriftspråket .

 

I 1848 gav han ut Det norske folkesprogs Grammatikk.

 

I 1850 kom        Ordbog over det norske folkesprog.

 

I 1853 la han fram Prøver af Landsmaalet i Norge.

 

Og med det var det skapt et språklig alternativ for de forfatterene som ikke var fornøyd med å fornorske det danske skriftspråket.

 

Hele dette arbeidet med norsk folkeliv, med norsk historie og med norsk språk fikk uhyre mye å si for landet som en selvstendig stat. Arbeidet viste at det eksisterte en norsk kultur, og at vi var en egen nasjon med en egen kultur på lik linje med andre nasjonalstater.

7.0 LITTERATUREN    1850 - 1900.

 

Historisk bakgrunn.

 

Det norske samfunnet gikk gjennom store forandringer i denne tiden.  Hele perioden var ustabil økonomisk, og vider skapte overgangen fra et jordbrukssamfunn til et industrisamfunn store sosiale problemer, samtidig som det ble en stor utvandring til Amerika (US) 

 

Arbeiderklassen økte dramatisk i antall, og organiserte seg for å få politisk makt.   På samme tid vokste det fram en stor og mektig forretningsstand (middelklasse).

 

På samme tid begynte kvinnene å delta mer aktivt i samfunnslivet, politisk og økonomisk.

 

Denne store overgangen i samfunnet er i ettertid blitt kalt "Det store hamskiftet".

 

Landbruket skiftet fra å være en naturalhusholdning til å bli moderne vareprodusenter.  Dette betydde at de tok i bruk teknikk og mer rasjonelle metoder, noe som gjorde

 

landarbeideren til en stor grad overflødig.  I tillegg økte folketallet i disse åra, slik at mange ble nødt til å flytte inn til byene, eller utvandre.

 

I 1850 var statsmakten fremdeles hos embetsmennene, regjeringen og svenskekongen, bare ca  5 %  av befolkningen hadde stemmerett.

 

Framover mot århundret-skiftet ble det en dramatisk endring i statsmakten,  parlamentarismen ble innført i 1884, og med det var svenskekongens makt brutt,  den norske regjeringen måtte søke støtte i det norske stortinget for å kunne styre.

 

Prestene tilhørte embetsstanden og var trofaste mot den.  De var klart konservative og trakk likhetstegn mellom demokrati og vantro.

 

Vekkelseskristendommen sto sterkt i denne tida.  Lekfolk dannet sine egne venneorganisasjoner over hele landet og bygde sine egne bedehus.  De krevde at troen måtte få konsekvense for ens personlige liv, og forsake verdslige gleder og føre et

 

nøysomt liv.  Selv om de var skeptiske til embetsmennenes livsførsel, var de enige i synet på de nye vitenskaper. Arbeiderbevegelsen vokste fram på denne tida, først med

 

Thrane-bevegelsen i 1850-åra,  men siden ved stiftelsen av arbeiderpartiet i 1887, samt fagforeninger på hele 80-tallet.I 1899 ble fagforningene samlet i LO.

 

Kvinnenes stilling.

 

Det var borgerskapets og embetsmennenes kvinner som først begynte å kreve likestilling, de ville ha en lovendring, slik at en gift kvinne kunne være myndig og ha råderett over det

 

hun selv eide.  De ville ha rett til utdanning og rett til arbeid med skikkelig lønn.  For å oppnå dette måtte de hastemmerett. Disse kvinnene startet i 1884 Norsk Kvinnesaksforening. Arbeiderkvinnene var ikke med i denne kvinnebevegelsen, de ble

 

av økonomiske grunner tvunget ut i hardt fabrikkarbeid, og hadde lite overskudd til foreningsarbeid. Tjenestejentene var nokså fremmede for de borgelige kvinnenes

 

krav.  Deres kamp var en helt annen; retten til å organisere seg for å oppnå bedre lønns og arbeidsvilkår, og i denne kampen var husmødrene ofte deres argeste fiender.

 

Litteraturen var i 1870 og -80 åra svært opptatt av kvinners kår på alle plan i samfunnet.  Spesielt ble prostitusjonen, både den offentlige og den skjulte sett på som et alvorlig

 

samfunnsproblem.Flere forfattere tok opp prostitusjonen i bøker og foredrag, og denne  "sedelighetsfeiden"  ble fulgt med oppmerksomhet i aviser og tidsskrifter over hele Europa.

 

Forfatterne angrep det de mente var en dobbeltmoral, jenter fra embedstanden og borgerskapet fikk ingen opplysninger om seksuallivets plass i samlivet.

 

Det var dessuten en utbredt oppfatning at  "pene"  piker ikke hadde noe særlig seksualliv.  Jenter fra de lave klassene derimot ble oppfattet som annerledes, hos de kunne

 

overklassens menn få sine seksuale behov tilfredsstilt. Utfra ppolitilegens rapporter regner en med at det var ca 1000 prostituerte i Kristiania.  De var gjerne under 18 år, de færreste over 25.

7.1 Fra nasjonalromantikk til realisme  (1850 - 1870)

 

I løpet av den første delen av tida mellom 1850 og 1900 ble norske forfattere mindre oppptatt av nasjonale og idealistiske emner, og skrev mer om samfunn og samfunnsproblemer.  Sosial urettferdighet og nød ble temaer for forfatternes virksomhet,

 

selv om det ikke slår ut før i 1870 åra, ser vi allerede i 50 åra de første tegnene til realisme.

 

Asbjørnsen og Moe ga ut sine folkeeventyr, og fordi eventyrene skulle gi illusjon av å bli fortalt muntlig, måtte de arbeide med å gi dem en virkelighetsnær språktone. Her gjorde de språklig nybrottsarbeid.  Aldri før hadde skriftspråket vært brakt så nært opp til norsk talemål, både ord og setningsbygning ble preget av norske dialekter.

 

Sammfunnsforskeren Eilert Sundt gjorde mange studiereiser rundt om i landet, og studerte folks hverdagsliv.I en lang rekke bøker fortalte han den usminkete sannhet om

 

forholdene som rådet.  Han forteller om den enorme sosialeforskjellen som rådet melllom bønder og husmenn, om fattigdom,fyll og elendighet, elendige boforhold  osv. Å holde oppe en romantisk forestilling om den frie odelsbonden var ikke lenger så lett.

 

I 1863 ga Ivar Aasen ut diktsamlingen symra, diktene tar utgangspunkt i norsk natur, men er mye mer jordnær enn nasjonalromantikken.  Diktene var levende og ekte, og skildrer

 

natur og folk i en hverdag Ivar Aasen var opptatt av å skape et eget norsk skriftspråk,

 

han ønsket et folkespråk, som skulle sette alle i stand til å delta i samfunnslivet.

 

A. O. Vinjes forfatterskap fra 1860 åra viser noen av motsetningene i tiden.  Han var spesielt opptatt av forholdet mellom bondekulturen og embetsmannskulturen.  Han ønsket åbygge bro mellom de to kulturene, gjøre bonden mer opplyst og embetsmannen mer nasjonal og hjemlig.

 

Camilla Collet var mer radikal.  I romanen Amtmannens døtre fra 1855 skildrer hun embetsmannsmiljøet, og gjennom skildringen vil hun avdekke et samfunnsonde. Hun angriper det hun kaller  "støbegodsoppdragelsen"  av døtrene. En slik roman kalles en tendensroman, fordi den så klart hevder en mening.  Forfatteren vil noe mer enn bare fortelle en historie elle underholde.  Amtmannens døtre er den første tendensroman i norsk litteratur.

 

I 1854 annmeldte Bjørnstjerne Bjørnson en nylig utkommet samling av eldre samtidige forfattere, han hadde ikke mye til overs for det de skrev.  Noe nytt var i ferd med å skje mente

 

Bjørnson :

 

"Det gamle Literaturens Land trues med omvæltning; thi udenfor dens dansk-tyske Enemærker staar der et nyt Tankefærd med Krav paa Landet fra gamle Tider af."

 

Bjørnson hørte selv til dette nye som var iferd med å skje, hans Synnøve Solbakken skildrer norsk bygdeliv i pakt med virkeligheten, vi finner både kjærlighet og fyll og slagsmål.Sammenlignet med de langt krassere skildringene som kom i romaner fra  1880 - åra  virket boka idyllisk, men for samtiden representerte den noe helt nytt.

 

Også språket var noe nytt, Bjørnson arbeidet bevist for å fornorske ordstillingen i dansk-norsken, resultatet var en ny og frisk språktone.

 

Allerede i 1857 hadde  Henrik Ibsen satt fram kravet om realisme i litteraturen, som en motvekt til det han syntes var tom og utenpåklistret nasjonalromantikk.

 

I de historiske dramaene Hærmennene på Helgeland og Kongsemnerne kan vi se stadig sterkere innslag av virkelighetsskildring.

 

Hovedpersonen i Peer Gynt er både løgnaktig og egoistisk. Dramaet kan oppfattes som Ibsens endelige oppgjør men romantikken.  Men først mot slutten av 70 tallet utvikler han

 

sin realistiske, samfunnskritiske diktning ved å  "sette problemer under debatt."

8.0 Realismen og naturalismen  (1870 - 1890)

 

Internasjonalt gjennombrudd for den norske litteraturen.

 

Henrik Ibsens drama ble tidlig kjent utenfor Norges grenser.Men fra midten av 1870-tallet begynte norsk litteratur å blivirkelig internasjonalt kjent Bøkene til Henrik Ibsen,

 

Bjørnstjerne Bjørnson,  Alexander Kielland,  Jonas Lie,  og senere Arne Garborg og Amalie Skram ble etter hvert oversatttil flere språk. Norge hadde i flere århundrer vært underlagt Danmark fram til 1814, og Union med Sverige etter det, mens vi tidligere hadde vært opptatt av et oppgjør med fortiden, samlet interessen seg nå om samtiden.  Den raske omforminga av det norske samfunnet førte til debatt og skarpe motsetninger.  Dikterne deltok aktivt i denne debatten, skrev artikler, og holdt taler om aktuelle samfunnsspørsmål og tok opp samfunnsspørsmål i sine bøker. Bøkene kom i store opplag, og avisene kommenterte dem livlig. Forfatterne skrev om norske forhold, men viste og at de kjente

 

til de meningsbrytningene som foregikk i resten av Europa. Flere av de norske forfatterne bodde i kortere eller lengere tid i utlandet.

8.1 DE NYE VITENSKAPER

 

Naturvitenskap

 

Charles Darwin var en engelsk naturforsker som på en fem års lang jordomseiling samlet matriale til det som skulle bli hans hovedverk; Artenes opprinnelse. (1859)

 

Darwin mente at alle arter nedstammet fra tidliger og mer primitive arter. Utviklingen foregikk gjennom et naturlig utvalg, hvor de artene og individer av arten som best kunne

 

tilpasse seg miljøet, utviklet seg videre.  Darwins lære, eller utviklingslæren skapte en voldsom debatt siden den brøt så radikalt med bibelen.  Teorien ble fordømt både av vitenskapsfolk og teologer.  Biskopen av Oxford kalte den en krigserklæring mot den kristne tro. Men utviklingslæren ble forsvart av liberale, både vitenskapsfolk, politikere og kunstnere, som kjempet for et verdsligjort og mer liberalt samfunn.

 

Liberalisme.

 

Borgerskapets framvekst i denne tidsperioden skapte krav om okonomisk og politisk frihet.  De teoriene som ble utviklet kalte vi økonomisk og politisk liberalisme.

 

Økonomisk liberalisme innebærer at en ser på samfunnet som et fritt marked, bare regulert av tilbud og etterspørsel.  På dette markedet er konkurransen fri, noen vinner og noen taper ved et  "naturlig utvalg"   som i utviklingslæren.

 

Flere samfunnsforskere brukte utviklingslæren til å forklare samfunnsutviklingen.  Engelskmannen Herbert Spencer lanserte uttrykket  "survival of the fittest"  i samfunnsdebatten.  I følge hans syn var det naturlig at ikke alle menneskene klart

 

seg like bra i kampen.  Denne teorien kalles  - Sosialdarwinisme.  Den innebar et forsvar for egoismen og den sterkes rett,  sosial nød og urettferdighet ble rettferdigjort. 

 

Dette var imidlertid i strid med den politiske liberalismens krav om menneskerettigheter, som kjempet for at flere enn borgerskapet skulle nyte godt av selvfølgelige

 

menneskerettigheter, som retten til å leve et noenlunde matrielt og trygt liv, og retten til politisk innflytelse.  En av forkjemperne for slike meninger var engelskmannen  John

 

Stuart Mill.  Flere av hans arbeider ble oversatt til dansk, blant annet verker som  "Kvinnens underkuelse"  og  " Om frihet".  Han gjorde seg til talsmann for at alle mennesker

 

skulle ha rett til frihet og lykke, men ingen andre har rett til å undertrykke andre for å oppnå det.  Alle skulle ha retten til å si, mene og skrive hva de ville.  I forlengelsen av en slik tankegang lå også tanken om individets rett til å gjøre opprør mot en urettferdig  samfunnsordning.  De som støttet den politiske liberalismens krav om demokratisering av

 

samfunnet kaller vi liberale. De norske forfatterne tilhørte denne gruppen, og de sluttet seg til Venstre, det liberale partiet i Norge på denne tiden, som ble stiftet i 1884.

 

Positivisme.

 

Utviklingen av naturvitenskapene på 17- og 1800 -tallet hadde ført til store tekniske framskritt.  Dette førte til en tro på at samfunnet stadig ville bli bedre.

 

Naturvitenskapen ble et ideal for alle vitenskaper, og bidro til et verdensbilde som var i strid med tradisjonelle religiøse forestillinger.  Positivisme er en filosofi som opprinnelig ble utformet av franskmannen  Auguste Comte.  Positivismen setter den naturvitenskaplige forståelsen av verden som den eneste rette.

 

All kunnskap skaffer vi oss gjennom erfaring, gjennom metodisk å observere virkeligheten.

 

Det romantiske synet, at dikteren skulle formidle en annen dypere virkelighet, ble nå uintressant.Dikterens oppgave var registrere og formidle virkeligheten, lik en vitenskapsmann.

 

Av norske forfattere som fulgte opp dette nevnes:

 

Bjørnson,   Kielland,   Ibsen,   Lie,  Skram  og  Garborg.

8.2 DET MODERNE GJENNOMBRUDD.  realismen.

 

Den danske kritikeren og litteraturforskeren Georg Brandes ble fremfor noen den som formidlet europeisk debatt i Norden. Hovedverket hans er det 6 bind store   Hovedstrømninger i det nittende Aarhundredes litteratur", som han begynte å gi ut i

 

1872. Brandes syn på politikk og åndsliv var tydelig preget av utviklingslæren og positivismen. Han mente at diktningen skulle være virkelighetsnær og bringe samfunnet framover.

 

Brandes anmeldte mye av den norske litteraturen som kom ut mellom 1875 og 1885, og ble en viktig rådgiver for de norske forfatterne, som han brevvekslet flittig med.

 

Motstanden mot dette nye var imidlertid stor både fra verdslige og kirkelige autoriteter.  De norske dikterne opplevde samfunnet her hjemme som trangt og knugende.  De krevde individets rett til fritt livssyn og til frie moralske valg.  De mente videre at pliktkravet og moralismen her hjemme hindret all sunn menneskelig utfoldelse.

 

Ute i Europa var friheten større, og dette var en holdning som dikterne ønsket å formidle til det norske folk. I dramaet gjengangere lar Ibsen Osvald, en kunstmaler som har bodd i Paris i mange år, uttrykke en slik holdning. I samme drama finner vi og pastor Manders som representerer motstanderen, de som Ibsen i et brev kaller den sorte teologiske bande.

 

Det moderne gjennombrudds forfattere forlot en etter en sin kristne tro, og gikk hardt ut mot kirke og presteskap, selv Jonas Lie, som hadde et kristent livssyn tok sterk avstand fra

 

kirkens maktutfoldelse. Kravet om full frihet for tanken, talen og forskningen kom i

 

konflikt med de eksisterende normer.  Den nye forfattergenerasjonen var kontroversiell.  Bøker ble beslaglagt, flere forfattere ble sagt opp fra sine stillinger i det offentlige, og det var heftige debatter om stipendier og diktergasjer.

 

Diktningen skulle, etter realistenes syn, reformere samfunnet, tjene friheten og framskrittet.  Derfor skildrer bøkene deres samtiden, og de skildrer den på en kritisk måte.  Forfatterne tar opp aktuelle problemstillinger i samfunnet, både moralistiske og kulturelle, samt politiske og det politiske liv.

 

Aktuelle verk i ralismen kan nevnes:  Kiellands "Garman og Worse"  eller Ibsen  "Et dukkehjem" (1879). 

 

De realistiske forfatterne hadde klare meninger om hva som var galt i samfunnet, og om hvordan forholdene kunne bli forbedret. De mente at opprør ikke bare var mulig, men nødvendig. Forfatterne skrev lite lyrikk, så for å få fram sin mening brukte forfatterne som oftest ROMANEN eller DRAMA som uttryksmåte,  disse ga gode muligheter til å skildre aktuelle samfunnsproblemer. Dramaet egnet seg også til å skildre mennesker i samfunnet,

 

men det at dramaet fikk en så sentral plass i den norske realismen skyldes i stor del at vi hadde en dramatiker av verdensformat, nemlig Henrik Ibsen.  Sentralt i Ibsens drame står f.eks  : Et dukkehjem (1879),  Samfundets støtter (1877), 

 

Gjengangere (1881),  En folkefiende (1882),  Vildanden (1884),

 

Fruen fra havet (1888),  Byggmester Solnes (1892),  John Gabriel Borkman (1896),  Når vi døde vågner (1899).  Ibsen utviklet en dramatisk teknikk som kalles den retrospektive teknikk, den avgjørende handling har skjedd før selve stykket begynner, og ved at fortiden avdekkes gjennom nåtiden i stykket drives handlingen framover.

 

Det realistiske problemdrama som ble utviklet fra midten av 1870 årene har vært helt dominerende i Norge helt opp til vår tid.

8.3 NATURALISME.

 

Litteraturen utover i 1880-åra endret karakter.  Den var fortsatt problemorientert, men problemene som ble tatt opp, var andre enn tidligere.  Fattigdommen ble skildret på en helt

 

annen måte enn i 1870 åras diktning.  Og seksualitet og kjønnsmoral ble mer åpent beskrevet og fikk en bredere plass enn i realismens bøker.  Menneskesynet endret seg også, vi finner ikke lenger noen tro på at det enkelte individ kan gjøre opprør for å endre sin egen livssituasjon.  Menneskes skjebne er bestemt av arv og miljø.

 

En av de sentrale skikkelsene i 1880 åras litterære miljø var Hans Jæger.  Han har gitt en kort definisjon av hva naturalistisk diktning er:

 

"Naturalistisk diktning er - kort definert - deterministisk

 

diktning.  Og determinismen går ut fra, at menneskene under de forhåndsværende omstendigheter umulig kan handle annerledes enn de virkelig handler"

 

Mennesket ble oppfattet som determinert (forutbestemt) av arv og miljø.  Deres handlinger kunne derfor ikke fordømmes.  Naturalistene ville rette oppmerksomheten mot det miljøet som formet menneskene.  Det var en av grunnene til at fattigdom, nød, forfall og undergang fikk en så bred plass.  Ved å legge fram elendigheten slik den var håpet de at leserne skulle reagere og kjempe for å bedre forholdene.

 

Både Ibsen, Lie og Garborg skrev bøker i 1880 åra som har klare naturalistiske trekk.  Men den gjennomførte naturalistiske dikteren i Norge er:

 

Amalie Skram (1846 - 1905). 

 

Hun levde et tøft liv selv, noe som kom til å prege hennes diktning.

 

Av verk fra hennes hånd kan nevnes:

 

Constanse Ring (1885),  Fru Ines (1891),  Forraadt (1892),  Hellemyrsfolket (1887-1898. 4 bind).

 

Fra hennes noveller: f.eks  Karens Jul.

9.0 BOHEMLITTERATUR OG NATURALISME

 

Bohemen var en sammensatt gruppe kunstnere og intelektuelle som samlet seg rundt lederskikkelsene:

 

Hans Jæger og Christian Krohg. De avviste borgerlige livsformer, og viste sin forakt ved å

 

føre en provoserende livsførsel. Diskusjonene om elendigheten i samfunnet foregikk på uslehybler, eller på kafeer når de hadde råd til det.  Ekteskapet ble avvist, og mange av bohemene levde i skiftende forhold, eller gikk til prostituerte. Flere tok livet av seg, slik som bohemenes siste bud formante. (se bohembudene)

 

Bohemdikterne ville skildre skjevhetene i samfunnet på en så direkte måte, legge dem så åpent fram, at leserne måtte se årsakssamenhengene og dermed reagere.

 

Bøkene deres var resultat av en konsekvent naturalisme. I 1881 holdt Jæger et foredrag om prostitusjon.  Der han påpekte at det er den skjeve fordelingen av samfunnets goder,

 

og ekteskapet som institusjon, som fører til prostitusjon.  Det minste en da kunne gjøre, var å gi de prostituerte fulle borgerrettigheter og skikkelige levekår.

 

Bohemforfatterne fokuserte på kjønnsmoral og prostitusjon, men de var ikke de eneste.  Debatten om kjønnsmoral var hissig, og er blitt kalt  sedelighetsfeiden.  Med det realistiske dramaet "En hanske"  i 1884 engasjerte også Bjørnson seg i debatten. Han går her inn for et syn med seksuell avholdenhet for både kvinne og menn  før ekteskapet.  Kvinnebevegelsen støttet hans syn.  Bohemene var helt motsatte, og gikk inn for frie

 

kjærlighetsforhold for både kvinner og menn.  Amalie Skram var ikke enig  i noen av disse ytterpunktene. Hun var opptatt av at kvinners erotiske liv ble ødelagt av all

 

fortielsen omkring seksualtitet, pliktekteskapene og mennenes utroskap.

 

I flere bøker tar hun opp et så kontroversielt emne som seksualitet.   Både konservative og liberale kretser reagerte på at en kvinne skrev åpent om slike emner.  Bjørnson gikk så

 

langt at han angrep et at hun i det hele tatt var forfatterinne.

 

Gjennomført naturalstisk diktning finner vi i Amalie Skrams Hellemyrsfolket, her er personene fullstendig bestemt av arv og miljø.

9.1 NYROMANTIKKEN  1890 - 1900

 

I perioden 1890-1900 kom det en del litteratur som vi kaller romantisk.  Men den var forskjellig fra tidligere romantisk litteratur.

 

Nyromantikerene var ikke så opptatt av sosiale problemer som forfatterne i 1880-åra.  De skriver lite direkte om samfunnslivet, men er mer opptatt av å skildre

 

enkeltmenneskers følelser og stemninger. De nyromantiske dikterne hentet sine ideer og idealer utenfor Norge, en viktig kilde var de franske symbolistene med Baudelaire  som den viktigste. Symbolistene avviste naturalismens oppfatning av den ytre virkelighet som den eneste virkelige.  De mente at sjelen og naturen sto i et dypere forhold til hverandre, et forhold som ikke kunne forstås med fornuften.

 

Nyromantikkens litteratur.

 

Naturen og ikke minst naturmystikken sto sentralt i den nyromantiske diktningen, vi finner derfor både orientalske miljøer og norske skoger i diktningen. Kvinnen ble igjen gjort til noe opphøyd av de nyromantiske menn.  De dyrket henne som et gåtefullt, erotisk og oppnåelig vesen.

 

Både Krag,  Obstfelder og Hamsun skildrer kvinnen. Nyromantikkens kvinnesyn ble nesten til et kvinnehat hos Hamsun, og den svenske August Strindberg.

 

I lyrikken var Wilhelm Krag og Sigbjørn Obstfelder de nyskapende.  Deres lyrikk er  jeg-orientert, den skildrer det subjektive og tilfeldige i en stemning eller et følelsesutbrudd.  Diktene resonnerer ikke, forklarer ingenting.  Hensikten med diktet er å få fram en stemning. Også annen lyrikk i 90 åra er påvirket av nyromantikken, Hamsun kanskje sterkest.  I hans diktsamling  Det vilde kor finner vi både ganske tradisjonelle og naturmytiske og stemningsfulle dikt.

 

Også romanen og novellen er mye brukt i den nyromantiske diktningen.  Typisk nok heter en roman av Hamsun  "Mysterier", men også i debutromanen  "Sult"  er det mystiske og

 

irrasjonelle i menneskesinnet et tema. Av andre nyromantikkere som skriver prosa kan nevnes:  Hans E. Kinck som med novellesamlingene  "Flaggermusvinger" og "Fra hav til hei"  skriver en slags moderne eventyrform.  Det er en romantisk understrømning i novellene, lidenskapen er voldsom og naturen er dragende og mystisk.  I novellene finnes og mange innslag av lyrikk, som stev, visestubber, lyrisk prosa og bildebruk.  Det er vanskelig å si om det er lyrikk eller prosa, så det kalles gjerne  Prosalyrikk.  Både Krag, Hamsun, og Obstfelder bruker denne genren.

9.2 Realister og naturalister i 90-åra.

 

Flere av forfatterne fra 80-åra skrev realistiske og naturalistiske verker i 90-åra.  Minst påvirket var kanskje Amalie Skram, som skrev sitt naturalistiske hovedverk "Hellemyrsfolket"  i tiden 1887-98.

 

Både Bjørnson,  Lie,  og  Garborg,  fortsatte og å skrive bøker om samfunnsproblemer og samfunnet.

 

Heimstaddiktning.

 

Viljen til å bevare og dyrke den nasjonale og folkelige kulturen vinner terreng i 1890-åra.  Den folkelige bevegelsen som startet med folkehøyskolene  og  Venstres framgang, er

 

svært aktiv i disse årene. Nynorsk og nynorsk litteratur får en større utbredelse, noe

 

som har sammenheng med at mange følte at tradisjon og verdier i bondesamfunnet var truet av det moderne samfunnet med ny teknologi og urbanisering.

 

I begrepet  heimstaddiktning  ligger det at forfatterne skrev ralistiske miljøskildringer fra hjemmemiljøet sitt. Aktuelle forfattere:

 

Per Sivle, som skrev tragiske såvel som humoristiske historier fra Vestlandet.

 

Hans Aanerud, skrev fortellinger fra det indre av østlandet og fikk et stort publikum for sine lune og humoristiske fortellinger fra det gamle tradisjonsbundne bygdesamfunnet.

 

Ragnhild Jølsen, hentet sitt miljø fra sagbrukene og de gamle herregårdene rundt Oslo.

 

Gabriel Scott, ble populær med historier og romaner fra fiske og sjøfartsmiljøet på Sørlandet.

 

Fra heimstaddiktningen går linjene over til neste århundre, de som tok opp heimstaddiktning tiden etter 1900 var blant annet :

 

Johan Falkberget,  Kristoffer Uppdal og  Olav Duun.