Tiden rundt 1814 og grunnloven

Norge var i union med Danmark helt siden 1400 tallet. Fram til 1814 hadde Norge dansk som skriftspråk. Nordmennene snakket forskjellige norske dialekter, men alle måtte skrive på dansk. Det var ganske stor forskjell på det danske skriftspråket og det norske talemålet, men alle måtte skrive så korrekt dansk som mulig selv om de snakket norsk.

 I 1814 kom Norge i union med Sverige, det var fordi Sverige var blitt lovet Norge i en tidligere avtale hvis de hjalp til i Napoleons krigen. Sverige fikk aldri denne påvirkningen på Norge som Danmark hadde hatt fordi nordmennene rakk å skrive en grunnlov på de fire månedene med frihet som de fikk. Unionen med Sverige var mye friere enn unionen med Danmark hadde vært. Den norske grunnloven var det første skrittet mot et selvstendig Norge. Der sto det blant annet at Norge skulle være en egen stat selv om vi deler konge med Sverige. Vi skulle være “fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike”. I grunnloven var også kravet om et eget skriftspråk. Det var derfor alle debattene startet om hva slags skriftspråk vi skulle ha.

Uenigheter om skriftspråket

Bakgrunnen for denne store språkstriden var først og fremst at vi hadde dansk som skriftspråk mens vi snakket norske dialekter. Det var i 1830 årene at skriftspråket vårt ble et viktig debattemne. Et eget språk var et kjennetegn på en egen nasjon. Derfor var det mange som mente at vi måtte ha et eget skriftspråk. Det var tre alternativer til hva som skulle bli det norske skriftspråket:

Dansk som skriftspråk
Den første muligheten var å fortsette å ha dansk som skriftspråk. Det var flest embedsmenn, folk i høye stillinger i staten som mente at det var mest naturlig å fortsette å ha dansk som skriftspråk. Johan Sebastian Welhaven var en tilhenger av denne ideen.

Et fornorsket dansk
Dikteren Henrik Wergeland var den som startet å bruke norske ord i diktingen sin. Han ville at vi skulle ta utgangspunkt i Dansk for å lage et nytt skriftspråk over tid. Mange var tilhengere av denne ideen for eksempel Knud Knudsen.

Et nytt, norsk skriftspråk
Det siste alternativet var et helt nytt Norsk skriftspråk. Peter Andreas Munch ville at vi skulle ta utgangspunkt i gammelnorsk for å lage det nye skriftspråket. Ivar Aasen likte også denne ideen, men han ville ta utgangspunkt i norske dialekter.

Mange forfattere, diktere og språkfolk hadde sine meninger om hva som skulle gjøres. Det første alternativet var i klart mindretall så det ble ute av veien ganske fort. Til slutt ble det Knud Knudsen og Ivar Aasen som var talsmennene for hver sin mening. 

Knud Knudsen - riksmål

Knud Knudsen var norsklærer og språkforsker. Når han underviste så han hvor mye barna slet med det danske språket da de skulle lære å lese og skrive. Han ville gjøre noe med dette og ha et språk som var nærmere talemålet. Han ville ikke lage et nytt språk men han ville gradvis forenkle det danske skriftspråket og gjøre det nærmere hvordan vi snakket. Han skrev flere artikler og bøker om hvordan han mente at språket skulle være. Etter hvert kom han gjennom med flere av ideene hans om for eksempel å fjerne stumme bokstaver. Han kjempet hardt for å innføre det han kalte riksmål. Han hadde mange som støttet han for eksempel Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Riksmålet han skapte er utgangspunktet for det vi i dag kaller bokmål.

Ivar Aasen - landsmål

Ivar Aasen var språkforsker og dikter og han var den som tok på seg oppgaven å lage et nytt skriftspråk basert på de norske dialektene. Han hadde ingen formel utdannelse, men i 1842 hadde han startet på reisen sin hvor han skulle samle ord og uttrykk fra hele Norge og lage det nye skriftspråket han kalte landsmål. Mellom 1841 og 1847 reiste han rundt i hele Norge og samlet inn dialekter. Han reiste til fots eller på hest og til sammen reiste han 403 mil. Han besøkte småbyer på alle landsdelene og noterte ned ord og utrykk. Resultatet ble tre grammatikkbøker om landsmålet, den viktigste var ordboken “ordbog over det norske folkesprog” som han ga ut i 1850 med over 25 000 ord. Da han var gammel slo det nye landsmålet gjennom og dette var grunnlaget for det vi kaller nynorsk i dag.

To skriftspråk i Norge

Det endte med at vi fikk to offisielle skriftspråk i Norge, landsmål og riksmål. Selv om språket har endret seg mye etter Knud Knudsen og Ivar Aasen så tenker man på de to som nynorsken og bokmålets far.

Styremaktene ville at de to målformene skulle nærme seg til et skriftspråk. Samnorsk var et fremtidig norsk skriftspråk som skulle smelte sammen de to skriftspråkene. De forskjellige rettskrivingsreformene førte til et lettere norsk og de to skriftspråkene ble mer og mer like. Mange protesterte mot samnorsk, de mente at det var feil å ødelegge to skriftspråk for å blande dem sammen til ett. Dette førte til at man gikk bort ifra samnorsk -tanken.

I 1925 skjedde det et navnebytte. Navnet riksmål ble til bokmål fordi de mente at det var feil å kalle det riksmål fordi det var to skriftspråk. Landsmål ble til nynorsk fordi landsmål ble forbundet med landsbygda og nynorsk viste at det var et språk som hadde utviklet seg over nyere tid. I 1939 var det 30% av befolkningen som brukte nynorsk og 70% brukte bokmål. I 1972 ble det bestemt at alle elever må lære både nynorsk og bokmål på skolen.

Det norske språket i dag - identitet

I dag er de to skriftspråkene i Norge likestilte. Omtrent 90% av skoleelever har bokmål som hovedspråk og 10% har nynorsk. Vi har nå et mer moderne språk som blir påvirket av alt rundt oss. Noe som har vært i språket vårt helt siden de urnordiske språkene er dialekter. Vi har omtrent 500 dialekter i Norge i dag.

Språket vi snakker er sterkt knyttet til identiteten vår. Dialektene for eksempel kan si noe om hvor du kommer fra og hvor gammel du er ut ifra hvor mye sleng du bruker utenfor den vanlige norsken. Det kan også av noen sees på som svik om du bytter dialekt. 

Helt fra vi blir født er språk viktig. Vi starter med kroppsspråk og etter hvert lærer vi morsmålet vårt. Mange endrer litt på språket når man snakker til forskjellige personer og måten vi snakker på handler mye om identiteten vår. Norge er nå et flerkulturelt land, og mange skolebarn går sammen med elever fra ulike land og kulturer. Mange i Norge er tospråklige, altså at de har to språk som de kan omtrent like godt. Dette kan være for eksempel fordi man har foreldre som snakker et annet språk enn venner eller at foreldrene snakker hvert sitt språk.

Språket utvikler seg

Språket endrer seg hele tiden. Hvordan vi bruker språket, hvilke ord vi velger og hvilke feil vi gjør er i bevegelse og utvikling hele tiden. 

Anglifisering er at nye kule engelske ord kommer inn i språket vårt. Det er først og fremst på grunn av alle tv-seriene, filmene, sosiale medier og musikk. Økt reising påvirker også språket vårt. Eksempler på norske ord fra engelsk er aircondition og skateboard.

Det er ungdommene som snakker mest slang og sier mest nye ord fordi ungdommer blir veldig påvirket av alt det engelske og amerikanske og så videre. Noen mener at ungdommene snakker mye feil og slurvete, mens andre mener at det er bra at det kommer nye ord. Når unge skriver meldinger til hverandre brukes det mye ord som er mer likt det vi sier og vi bruker mange tegn og forkortelser. 

I Norge er det språkrådet som bestemmer om det skal legges til nye ord i det norske språket. Ordene blir ofte langt til etter at ordet har vært i bruk lenge. Språkrådet jobber med å styrke det norske språket.