På midten av 1800-tallet begynte de to forfatterne Peter Christian Asbjørnsen og Jørgen Moe å reise rundt i distriktene i Norge for å samle inn sagn og eventyr. Dette gjorde de, inspirert av de tyske brødrene Grimm, for å bevare noe av den norske folketradisjonen. Først ga de fortellingene ut i små hefter, men samlet dem senere sammen til verket ”Norske Folkeeventyr” som ble utgitt i 1852. Denne teksten kommer til å ta for seg nettopp de norske folkeeventyrene, kjennetegn på dem og hvilke funksjoner de hadde for mennesker før og hvilke de har i dag.

Det første vi må vite når det gjelder eventyr, er hva som defineres som et eventyr. Et folkeeventyr er en fortelling som har et overnaturlig innhold, som ikke gir seg ut for å være sann og som har levd på folkemunne. Selv om vi vet at Asbjørnsen og Moe samlet eventyrene inn og skrev dem ned, så vet vi allikevel ikke hvem den opprinnelige forfatteren var.

Det finnes tre hovedtyper av eventyr: Egentlige eventyr, dyreeventyr og skjemteeventyr. De egentlige eventyrene er kjent for å være lengre enn andre, og de har ofte overnaturlig innhold, som for eksempel tusser, troll eller magi. Vi kan også dele de egentlige eventyrene i tre kategorier. Den første er undereventyr, der innholdet er preget av overnaturlige makter som troll og hekser. ”Kvitebjørn Kong Valemon” er et slikt eventyr. Den neste typen er novelleeventyr. Novelleeventyrene er ganske like undereventyrene, men disse handler ikke om overnaturlige vesener. Eventyret ”Prinsessen som ikke kunne målbindes” er et novelleeventyr. Den siste typen er legendeeventyr, som har religiøse motiver og gjerne et klart moralsk budskap. Skikkelser som Jesus, Jomfru Maria og Vårherre, er gjerne brukt i disse fortellingene.

Den andre hovedtypen er dyreeventyr. Dyreeventyrene er som oftest ganske korte, og dyrene er hovedpersonene. I fortellinger som ”Hvorfor bjørnen er stuttrumpet” handler og snakker dyrene akkurat som mennesker, og gir som regel historien et morsomt preg. Til slutt har vi altså skjemteeventyrene. Her er formålet å gjøre narr av personer, og da gjerne høgtstående personer, i samfunnet. ”Herremannsbruden” er nettopp et slikt eventyr. Her er det den rike herremannen som det blir gjort narr av, fordi han blir lurt til å gifte seg med en hest. Også hos skjemteeventyrene finnes det to underkategorier, nemlig erotiske eventyr og lyveeventyr. I lyveeventyrene er hovedpoenget å gi en mest mulig overdreven fremstilling av en hendelse, mens i de erotiske eventyrene er mye av handlingen lagt til kjærligheten mellom to personer.

Hvis vi går litt dypere inn i kjennetegn på eventyr så har vi to modeller å gå ut i fra. Den ene er Olriks ni episke lover, og den andre er aktantmodellen. Hvis vi tar for oss Olriks lover først, så sier den første loven at eventyrene skal begynne rolig. ”Herremannsbruden” for eksempel begynner mykt med ”det var en gang en kakse…”. Den neste loven sier at det skal være få personer med i handlingen, og den tredje at handlingen som regel er fokusert rundt en person. Den fjerde loven sier at det ikke skal være mer enn to personer til stede i en ”scene” og hvis det er en tredje så må han være stum. Dette stemmer også godt med ”Herremannsbruden” Her er det enten herremannen og faren eller herremannen og jenta som snakker samtidig. Lov nummer fem sier at tallet tre blir brukt mye og på ulike vis. For eksempel tre prinsesser, tre magiske gjenstander osv. Den neste loven er motsetningsloven. Når to personer opptrer samtidig så blir de gjerne fremhevet som svært ulike, for eksempel rik og fattig (som i ”Herremannsbruden”) eller god og ond. Deretter kommer tvillingloven. Her mener Olrik at to personer kan opptre som om de var en. Det er ingen forskjell på dem. Heltene i et eventyr er aldri ”tvillinger”, men står helt alene. Per og Pål er et godt eksempel på dette. Den åttende loven forteller at det er den siste hendelsen av en rekke hendelser som er den viktigste. Av Per, Pål og Espen Askeladd, så er det Espen Askeladd som får prøve seg sist, og det er han som klarer utfordringen. Av alle hendelsene i ”Herremannsbruden”, så er det den når herremannen gifter seg med hesten som er den viktige. Den siste av Olriks lover er avslutningsloven. Eventyrene skal aldri slutte brått. Etter den dramatiske hendelsen, så fortelles det gjerne om hvordan det går videre med helten. Fortellingen får falle til ro før det er slutt.

Utenom Olriks lover har vi også noen andre kjennetegn på eventyrsjangeren. Eventyrene er som regel ikke bundet til noe tid eller sted. Du finner som regel de ”magiske” tallene 3, 7 og 12, og det ender ofte lykkelig. Eventyrene har også gjerne en god moral, som at den flinkeste får det han vil ha og at det gode vinner over det onde. Personene i eventyrene er som regel også det vi kaller for ”typer”. Mens jenta i ”Herremannsbruden” er smart, så er herremannen dum. Personene har altså sjelden mer enn et personlighetstrekk.

Den andre modellen, nemlig aktantmodellen, viser til alle personene som kan være med i et eventyr. Den første vi bør nevne er giveren. Giveren er som regel den som starter hele handlingen. Dette kan gjerne være kongen som lover ut prinsessen til den som klarer en utfordring. Dette bringer oss da videre til de neste ”aktantene”, nemlig objektet, mottakeren og subjektet. Objektet gis fra giveren til mottakeren, og er det subjektet, altså helten, ønsker seg. Objektet pleier, i et eventyr, å være prinsessen, mens mottakeren som regel er helten. Mottakeren kan også være kongen, som får prinsessen tilbake igjen. For at helten skal kunne klare de hindringene han møter, så trenger han noen hjelpere. Disse hjelperne kan være personer, men også gjenstander eller spesielle evner som helten har eller får. For eksempel så har vi ”de syv hjelperne” som hjelper Askeladden med å få prinsessen og halve kongeriket. Den siste gruppen i aktantmodellen er motstanderne. Motstanderne er en motsetning av hjelperne og skal hindre helten i nå sitt mål. Motstanderne trenger ikke nødvendigvis å være personer. De kan også være gjenstander, eller en trolldom. I eventyret ”Kvitebjørn Kong Valemon” så er trollkjerringa, en stor fjellvegg og trolldommen som er kastet over Kong Valemon hindringer.

Hovedfunksjonen til eventyr var nok å underholde, men de hadde også andre viktige funksjoner. Blant annet gav de håp til de fattige om at de, akkurat som Espen Askeladd, kunne vinne seg prinsessen og halve kongeriket, og slippe unna den stakkarslige tilværelsen de var i. De kunne drømme seg vekk fra den virkelige verden som inneholdt regler, tabuer og begrensninger og inn i verdenen der alt kunne skje. I tillegg hadde eventyrene en samfunnsregulerende funksjon. For eksempel kunne historiene om nøkken lære små barn å ikke gå i nærheten av vann, eller historiene om alver å lære dem å ikke gå inn i mørke skoger. Eventyrene hadde nok mange flere funksjoner for 200 år siden enn det den har i dag. I dag brukes eventyrene omtrent kun som barnefortellinger og godnatthistorier. Andre medier som TV og data har tatt over mye av tilfredsstillelsen vi før fikk fra eventyrene. Likevel lærer ungene i dag også, gjennom eventyr, at det er de flinke som får belønning, og at det gode seirer over det onde. Disse moralene er, etter min mening, like viktige for barn å lære i dag som for 200 år siden.