I 1890-årene oppstod nyromantikken. Denne sjangeren skildrer de indre og skjulte krefter i mennesket. ”Det ubevisste sjeleliv” og det overnaturlige hadde mye å si for verkene som ble skrevet i denne perioden.

 

Nyromantikken var en reaksjon på gamle ideer og tanker fra realismen. Nyromantikken og romantikken har mange likhetstrekk, men likevel ser nyromantikerne på ting fra en annen synsvinkel og har andre meninger om de samme sakene. Folk syntes at menneskene ble for fremmedgjort av alle maskinene og nye fabrikkene som vokste fram. Derfor ville forfatterne tilbake til det mer naturlige som sjeleliv og mennesket, men ikke like ”rosenrødt” som i nasjonalromantikken og romantikken.

 

En del av de europeiske forfatterne ble mer pessimistiske og for eksempel Friedrich Nietzsche påsto at ”Gud er død”. Han mente at mennesket ikke trengte en kristen moral, men tro på seg selv og sine evner.

 

Den viktigste sjangeren i denne perioden var historiske romaner. Her er noen kjennetrekk for denne

boksjangeren:

- En miks mellom oppdiktede historier og sannhet

- Flere historiske personer opptrer ofte i bakgrunnen

- Beskriver ting nøye for å gjøre det livaktig

- Ligner ellers på roman

En viktig forfatter i denne perioden er Knut Hamsun (1859-1952). Hamsun ble født i Lom i Gudbrandsdalen. Faren hans var skredder og familien var fattig og levde trangt. Da Hamsun var tre år gammel flyttet familien til Hamarøy i Nordland for å bosette seg på Hamsund-gården.

 

Her er noen av Hamsuns verker:

- Sult ( Roman, 1890 )

- Pan ( Roman, 1894 )

- Markens Grøde ( Roman, 1917 )

 

 

Andre viktige forfattere i nyromantikken er:

- Hans E. Kinck

- Sigbjørn Obstfelder

- Wilhelm Krag