Vilhelm Krag og Sigbjørn Obstfelder er to av de mest fremtredende norske forfatterne vi finner i den litteraturhistoriske perioden som kaller nyromantikken. De utmerket seg begge to, i første rekke som lyrikere. Nyromantikken strekker seg over en femten års periode fra 1890 til 1905, en tid da Norge var i en rivende utvikling gjennom økonomisk oppgang og industriasliseringsprosessen. Teknologi og nyvinninger snudde opp-ned på samfunnet i forhold til tidligere. Det mest tydelige som Krag og Obstfelder har til felles i sine forfatterskap, er deres forhold til samtida og alle forandringene som de ble vitne til.

"Fandango" av Vilhelm Krag ble utgitt i 1891, mens "Byen" av Sigbjørn Obstfelder kom to år senere, i 1893. Tekstene er altså skrevet nesten samtidig, og de er omtrent like lange. Det første som slår en ved gjennomlesinga er forskjellen i sjanger. "Fandango" er delt opp i verselinjer og strofer. I tillegg har teksten både rim og rytme. Alt dette er vanlige kjennetegn for lyrikksjangeren. Med andre ord er "Fandango" et dikt. Obstfelders tekst er derimot preget av en ubunden stil med vanlig tale og skrift uten form for fast rim og rytme. Dermed er "Byen" en prosatekst.

Lyrikk er hovedsjangeren i nyromantikken. I denne perioden forsvant den bundne lyrikkformen til fordel for den ubundne. "Fandango" er et eksempel på dette. Tradisjonelt enderim er tilnærmet lik borte. Man finner det kun noen få steder, for eksempel i andre og tredje verselinje i strofe nummer tre:

«skinnende langslør som støvskyer stryke
bølgende armer seg slynge så myke»

De samme to verselinjene kan stå som eksempel på rim-formen allitterasjon som preger teksten i større grad. Her er bokstavrim mellom ord som begynner på bokstav s. I diktets første strofe er det da også som om Krag vil "ta rotta på" de faste rytmene for godt:

«Ikke janitsjarmusikk!
Stille, I marsjtunge rytmer!
Stille, for fan, musikanter!»

"Fandango", diktets tittel, gjenspeiler innholdet. Det hele handler om en dans. Forfatteren benytter seg av lydmalende ord. Rytmer og lyder som fremkalles under lesing skal være med å understreke innholdet i teksten. I strofe to står det:

«Surrende, kurrende, kjælende toner,
smilende, hvilende, hviskende toner»

Dette kalles symbolisme, og det er et helt nytt litterært virkemiddel i nyromantikken.