«Mamma» ? «Kjører du meg til skolen jeg har dårlig tid». Roper jeg mens jeg løper ned fra badet.

Jeg skal begynne på ny skole, for mamma ville flytte vekk fra Skien. Egentlig fordi jeg ble mobbet og mamma hadde nettopp skilt seg med pappa. Han var utrolig flink til å komme med dumme og truende kommentarer, som mamma, Caroline ikke taklet mer.

Så nå hadde vi flyttet til Kr. Sand, og jeg skulle begynne på ny skole.
«Ja om du bare går og setter deg i bilen kommer jeg hvert øyeblikk.»
Jeg slengte på meg den svarte Bjørn Borg genseren og hev på meg en svart utskrevet sekk, og gikk og satt meg i bilen.

Jeg er nervøs, og redd for å bli utestengt på denne skolen også. Men får tvunget meg bort i skolegården. Det var akkurat som på den gamle skolen alle stod i ring og baksnakket andre. Jeg var lei av å slenge drit om andre for å få litt respekt. Jeg hadde bare lyst til å snu og gå hjem igjen..

Idet jeg fikk en hånd på skulderen, stoppet tankene mine brått. Jeg snudde meg og så ei høy blond og ung dame stå der.
«Hvem er du?» Spør den blonde dama.
«Amalie Nilsen, den nye jenta på skolen.» Svarte jeg skjelven i stemmen.. Damen blunket til meg og sa at hun var den nye læreren hennes, og tok meg straks i armen og sa hun kunne vise meg rundt på skolen.

Skolen var ikke noe å skryte av. Den var ganske stor, og den så nok så gammel ut. Damen fulgte meg rundt fra rom til rom i 1 etasje, mens hun forklarte hva de forskjellige rommene bruktes til.
«Unnskyld, jeg glemte å presentere meg», sa den nye læreren.
Hun tok tak i hånda mi, og sa at hun het Camilla Eriksen. Jeg ville at hun bare skulle holde hånda mi og aldri slippe. Hånda var så myk, og jeg likte at hun berørte meg. Jeg hadde bare lyst å slenge meg rundt henne, og aldri gi slipp på henne.

Skoleklokka ringte og hun viste meg fram til klasserommet vi skulle være i. Elevene kom løpendes inn akkurat som om de gledet seg til 1 time. Jeg så på hver person, og kom fram til at det var 18 elever i klassen. Læreren pekte på meg og sa jeg kunne presentere meg. Jeg ble flau og reiste meg opp og sa navnet mitt. Og sa at de heller bare kunne spørre om det var noe. Øyene svevde rundt i rommet, og jeg pustet lettet over at det ikke var noen som rakte opp hånden.

Fire personer rakk opp hånden, like etter at jeg hadde gledet meg over at det ikke skulle skje. Læreren pekte på han ene, og sa et navn, jeg ikke helt fikk med meg. Kunne høres ut som et utenlandsk navn, men han så ikke mye utlandsk ut. Han hadde rødgylent hår, og masse fregner. Og de knall blå øyene var dekket av panne luggen, som han ofte skjøv til sides.
«Hvorfor flyttet dere hit?» Spør gutten.
« ææhm.. Fordi mamma ville», løy jeg, mens jeg kikket fort over det utslitte klasserommet igjen. Da tok de andre ned hånden. HELDIGVIS tenkte jeg får jeg orket ikke lyve ennå en gang.

Jeg satte meg rask ned på den pulten Camilla hadde sagt jeg kunne ta. Hun fortalte hva de skulle jobbe med resten av dagen, også litt om regler og slike ting, og at vis jeg ville snakke om noe måtte jeg bare komme. Jeg ville egentlig bare finne på noe, for å bli alene i et rom med henne.

Hva var det som gikk av meg? Hvorfor likte jeg den nye læreren så godt? Jeg var IKKE lesbisk. Æsj. Så ekkelt, tenkte jeg. Men innerst inne merket jeg at jeg ikke syntes det var så ekkelt.

Jeg gikk til læreren i friminuttet og sa jeg gjerne ville snakke med henne. Hun tok meg med inn på et grupperom. Det var mange gamle datamaskiner og det var et mørkt og utrivelig rom med innstengt-råtten luft.

"Det er veldig personlig men jeg orker ikke sitte å tenke på det lengre, jeg føler meg besatt av deg", sa jeg og følte meg litt rett på sak. Kanskje jeg skulle sagt det på en annen måte? Eller bare latt være ? FAEN jeg angrer..

Camilla stoppet å puste i et par sekunder. Trakk pusten og svelgte dypt. Hun åpnet munnen for å si noe, men lukket den straks igjen. Jeg holdt på å dø i stillheten. Skulle jeg kanskje si noe ? Eller burde jeg bare holde kjeft,jeg hadde sagt mer enn nok. Camilla forsatte bare å stå og se i golvet, mens hun tok fingrene igjenom det lange blonde håret. Hun rettet på den grå genseren sin, og gjespet etter luft før hun åpnet munnen. «Ok»Svarte hun. Hææ? Kunne hun virkelig bare si OK? Jeg ble utrolig skuffet og løp ut fra grupperommet. Gikk bort til skapet og reiv ut sekken og løp hjem.

«Hallo», sier Mamma spørrende. «Heisann», snufser jeg. Mamma spør hva som har hendt, men det får hun ikke vite. «Jeg hadde så vondt i magen at jeg kom hjem», lyver jeg, selv om jeg ikke var særlig god på det. Jeg gikk opp på rommet. La meg ned og tenkte over hvor sur jeg hadde blitt. Hun kan jo ikke bare svar ok? Herregud, det er ikke rart jeg oppførte meg slik som jeg gjorde. Det var jo dårlig gjort av henne og bare si, ok. Tenkte jeg mens jeg egentlig var veldig uenig med mine egne tanker.

Ringe lyden fra gangen skjærer igjennom ørene. «Tar du den vennen» ropte mamma opp. Men ikke som et spørsmål. Jeg hadde bare lyst til å bli sengeliggendes lenge.  Men det virket som om mamma ikke trodde på meg. «Hallo» sa jeg med en rar stemme. «Hei lillevenn» sa en ukjent stemme. «Hvem er du og hva vil du ?» svarte jeg raskt å ville egentlig bare legge på for jeg orket ikke snakke med noen eller noe! «Det er Camilla, jeg ville bare unnskylde for i stad.. Å si at jeg ikke visste hva jeg skulle si jeg ble så forskrekket. En elev i 9'ende klasse forelsker seg i ei kjerring på 19!» sa hun nok så raskt. Som om hun fryktet at jeg skulle legge på. Jeg tviholdte i den svarte hustelefonen, men jeg surret fingrene inn i ledningen. Nå hva det min tur! Jeg viste ikke hva jeg skulle si.. «Okay..?» sa jeg spørrende. «Hmm.. din tur nååå?» mobber Camilla. Vi endrer opp med en god latter begge to.