Allerede for ca 2800 år siden arrangerte de gamle grekerne olympiade og det var med deres prinsipper og verdier 76 menn stiftet Den internasjonale olympiske komité . Dette skjedde i Paris den 23. juni 1894 etter initiativ fra franskmannen Baron Pierre de Coubertin. 2 år etter var de første moderne lekene på beina og ble holdt i Athen. Med unntak av krigsårene 1916, 1940 og 1944 har lekene blitt arrangert hvert fjerde år frem til i dag. De første olympiske vinterlekene fant sted i Chamonix i 1924. Den Olympiske bevegelsen er i dag verdens mektigste idrettsorganisasjon og har blitt ”big buisniss”.

 

Ideene til det moderne OL ble pønsket ut av Coubertin i begynnelsen av 1890-årene. Han var som tidligere sagt franskmann og i Frankrike var politisk og sosial uro. Coubertin var overbevist om at det franske samfunnet måtte gjennomføre reformer for å fortsette som en sentral makt i Europa. Han lette etter ideer som kunne forandre det han så som et gammeldags utdanningssystem. Han fant inspirasjon fra de engelske kostskolene hvor sporten sto sentralt i utdanningen. Han mente at idrett var en ypperlig redskap i moralsk oppdragelse. Det var her han fikk ideen om at alle deltakere i OL skulle være amatører. Han mente at de edle verdiene i amatørsporten ville ha en possitiv virkning i fremtidssamfunnet.

 

Men ideene hans slo ikke skikkelig an før han hentet ideer fra de antikke olympiske lekene. Vinnerne i antikkens leker ble helter og forbilder for folket og Coubertin ønsket også en lignende holdning til de moderne lekene. I tilegg trodde Coubertin at lekene kunne ha samme effekt som i antikken da det hersket hellig fred mellom de ellers så krigerske greske bystatene.

 

Etter verdier fra blant annet de antikke lekene og de engelske kostskolene lagde han IOKs offisielle regelbok kalt ”Det olympiske charteret”. Dette kalles også den olympiske ideologien:

- Idrett som livsform er basert på gleden i anstrengelsen

- Idretten skal tjene til å utvikle et fredelig samfunn

- Idretten skal kombineres med kultur og utdanning og forebygge diskriminering

- Den olympiske ånd krever gjensidig forståelse og vennskap, solidaritet og fair play.

 

Men selv om disse reglene ble skrevet har de ikke alltid blitt fulgt. Blant annet ble 1936 lekene missbrukt av nazityskland ved å formidle propaganda. Hitler var jo som kjent stor fan av den ariske rase og likte dårlig da mørkhudede gjorde det bra og vant.

 

Helt frem til 1912 representerte deltakerne ikke noe land, men deltok som uavhengige enkeltpersoner. Utøvere fra ulike land konkurrerte faktisk sammen og dette var i tråd med Coubertins ideer. Han ønsket ikke at OL skulle være en plass hvor ”nasjonalismen herjet”, men i stedet en plass hvor vennskap og fred sto i sentrum. Dette var selvfølgelig umulig, for som tilskuer var det jo mye mer spennende å heie på landet ditt enn å heie på enkeltpersoner. Uten at utøverne representerte noe land ble lekene nærmest bare spennende for slekt og venner av utøverene og regelen ble etter hvert fjernet.

 

 I dag er OL en eneste stor reklamekampanje for arrangørlandet og nasjonalismen herjer for fult under lekene. Jo bedre et land gjør det i OL, jo mer øker nasjonal følelsen og det var jo akkurat det Coubertin ville forhindre. Jeg mener Coubertin hadde et poeng her. Se bare på USA og hvordan nasjonalismen herjer ”over there” og hva den har gjort med verdensbildet. Selv om det står skrevet i charteret at det advares mot ”visse tendenser som først og fremst sikter mot nasjonal fremhevelse av de oppnådde resultater” står nå medaljeoversikten sentralt i OL. Der ser man hvilke land som sanker flest medaljer og som, satt litt på spissen, vant lekene. Det er til og med poenglister hvor et land f. eks får 10 poeng for gull og 2 for en 5. plass. Med det sagt kan man jo si at Coubertin mislykkes totalt med sine ideer ved dette feltet.

 

Boikottaksjoner har også blitt et populært politisk virkemiddel. Opp gjennom historien har mange land boikottet OL for å utrykke sin politiske mening om en sak. Norge har også boikottet og det skjedde under Moskva- lekene i 1980 fordi Russland hadde invadert Afghanistan. Generelt er OL en stor tumleplass for politiske meninger. F. eks kan fotballspillere ha en politiske tekst under drakta og under intervjuer hender det stadig vekk at utøvere sier sin egen personlige politiske mening. I tilegg kan tilskuerne bruke store bannere med politisk budskap.

 

Coubertin hadde ingen planer eller håp om at OL skulle bli et stort kommersielt arrangement noe det nå til de grader har blitt. Det økonomiske aspektet ved lekene er totalt forandret fra de tidligere da alle utøverne måtte være amatører, altså at de ikke kunne tjene penger på idrett. I dag er denne regelen byttet ut med at man ikke kan tjene penger under selve lekene. Til og med verdens best betalte utøvere deltar i dag. Noen tjener faktisk langt over 100 millioner kr i året. Men fortsatt kan ikke profesjonelle boksere være med i OL, noe som for meg virker merkelig uten at jeg vet grunnen til det.

 

I det olympiske charteret står det at IOK skal ” motarbeide enhver kommersiell utnytting av idretten og av idrettsutøverne”. Men nå dreier det meste i samfunnet seg om penger, noe som også gjelder i OL. Til og med IOK- medlemmene har gjennom mange år vært mer enn villige til å mota pengegaver, biler, båter og lignende for å stemme på visse søkerbyer. Det ble til og med påstått at over 70% av IOK- medlemmene ble bestukket foran valget av sommer OL i 96. Egne agenter har blitt ansatt av søkerbyene for å sanke flest mulig stemmer. Det betyr at de som skal ” motarbeide enhver kommersiell utnytting av idretten og av idrettsutøverne” selv i mange tilfeller gjør det stikk motsatte.

 

Før OL i 1984 sto penger mye mindre sentralt enn det gjør i dag. Men så kom vendepunktet. Bare Los Angeles ville arrangere og fikk da selvfølgelig lekene. Men da et folkeflertall stemte nei til å betale lekene med skattebetalernes penger måtte noe gjøres. Sponsorer måtte involveres for å få gjennomført lekene og store amerikanske selskaper. IOK hadde ikke noe valg og måtte legge vekk sine tidligere prinsipper for å i det hele tatt få noen leker. McDonald’s betalte for svømmehallen og 7-eleven betalte den olympiske velodromen. Nå var det ingen vei tilbake. Mer og mer penger ble involvert og tv-selskapene betalte mer og mer penger for å få rettighetene til å vise tv-bilder fra lekene. NBC betalte svimlende 715 millioner dollar(!) for rettighetene til Sydney OL i 2000 og beløpene bare stiger og stiger. Jeg tviler på at dette var i tankene til Coubertin da han skrev det olympiske charteret.

 

OL er i dag ikke bare en arena hvor utøvere viser stor idrettsglede og engasjement. Det har også blitt en arena for politikk og store kommersielle selskaper. Selv med stramme tøyler har OL blitt verdens største i mange ting. OL er f. eks verdens største begivenhet, idrettsorganisasjon, og arrangement. Annet hvert år kniver verdens største selskaper om retten til å knytte OL til produktene sine. Annet hvert år står store deler av verden stille i en måneds tid, bare på grunn av OL. Annet hvert år selges det dobbelt så mange tv-er osv. OL startet som en forholdsvis liten bevegelse og er i dag større en de fleste kan forestille seg. Hvis man går tilbake å ser på Coubertins ideer fra starten av er det lite som har blitt fulgt. OL er blitt meget kommersielt, doping florerer, diskriminering har det vært tjukt av(sandvolleyballjentene) og sinne og raseri er helt vanlig og akseptert. Men det er jo faktisk slik samfunnet er i dag og det vil være å tro på julenissen å tro at man kan få verdensfred ved hjelp av et verdensomspennende arrangement som OL. Det er jo ingen tvil at om Coubertin ønsker og ideer hadde fungert hadde planeten Tellus vært en mye bedre plass å bo på, men menneske er et altfor avansert vesen til at et idrettsarrangement skal gjøre noe stor forskjell.

 

I Norge har professor i sosialantropologi Arne Martin Klausen karakterisert det moderne OL som vår tids viktigste rituelle uttrykk for den optimistiske verdslige framtidstro. – Olympismen er basert på verdier som utvikling, flernasjonalisme og samarbeid, men slik som olympiader arrangeres i dag, kan man spørre om dette blir resultatet, hevder Kvisterøy. – Tunge infrastrukturinvesteringer vil belaste en vertskapsstats økonomi i år framover, kanskje på bekostning av viktige sektorer for utvikling som utdanning og helse, mens den gigantiske medieoppmerksomheten tenderer til å markere det nasjonale på bekostning av det flernasjonale. (apollon.uio.no)

 

Nå har jeg sett på alt det negative OL drar med seg, men det er selvfølgelig også en hel haug med positive aspekter ved OL også. OL gir oss helter som betyr mye for befolkningen. Johan Olav Koss har f. eks brukt heltestatusen sin til å gi noe tilbake til samfunnen gjennom hans Olympic Aid. Den amerikanske sprinteren Wilma Rudolph, var alvorlig syk og hadde store problemer med å gå som barn. Alikevell vant hun 3 gull i Roma lekene i 1960. Dette er selvfølgelig en enorm prestasjon og slike bragder som dette gir håp og motivasjon for andre som sliter med liknende problemer. Både Rudolph og Koss er hva man kaller ”ekte olympiere” og de er ikke alene. De finnes hundrevis av ”ekte olympiere” som alle har betydd noe for mange mennesker.

 

Idrett er og blir en vesentlig del av samfunnet vårt. Det er flere 100 millioner aktive idrettsutøvere og mosjonister over hele verden som utøver idrett på både høyt og lavt nivå. Idrett gir menneskene noe, enten det er som pumlikummer eller utøver. Selv om det er slåball på løkka eller VM-finale i fotball gir det menneskene mye positivt, nemlig glede, tilhørighet, engasjement osv. Idretten i seg selv er viktig for verden og OL er med på å videreføre menneskets innstinkt om å konkurere og bruke kroppen aktivt. Det er spesielt viktig med tanke på den tiden vi lever i, hvor alt for mange barn, og faktisk voksne, sitter timevis forran en eller annen form for skjerm hver dag uten å bruke kroppen aktivt.

 

I tillegg er OL en samlende verdensbegivenhet som engasjerer og rører folk. Selv om det olympiske charteret forsatt står sterkt på den olympiske himmelen er det i realiteten mer et ”image” en virklighet. Men hvem bryr seg egentlig? Ikke jeg ihvertfall. Det hederlige og heltemodige ”imaget” gir OL det lille ekstra og det er nettop derfor det er så gjevt.

 

For meg er OL underholding og et studie i store idrettsprestasjoner. Det er det garantert for de aller fleste. Og er ikke det nok da?