Første del av 1700-tallet kaller vi opplysningstida. I denne perioden var det ett opprør mot autoritetene i samfunnet, spesielt kirken og staten. Folk måtte få lov til og tro og mene hva de ville, og nå kjempet de for tanke-, tros- og ytringsfriheten. Filosofene støttet seg til naturvitenskapen og at dens nye resultat skulle bli tilgjengelig for allmennfolk. Det moderne demokratiet har sin rot i denne tiden, og det bygger på tanken om at alle mennesker er like fra naturen av, og at vi derfor har de samme rettighetene. Folk kjempet for frihet, erfaring og fornuft var viktig, de trodde på framskrittet og mente at samfunnet og tilværelsen kunne endres til det bedre for alle. Blant de mest kjente i spissen for denne saken, er Voltaire og Rousseau. De kalte seg opplysningsmenn, og etter disse har denne delen av 1700-tallet fått navnet opplysningstida.

Opplysningstida gjaldt for et første disse landene, Frankrike, Storbritannia og Tyskland, men fikk selvfølgelig virkning i Skandinavia også. Før var det kongen, adelen og presteskapet som styrte og dominerte samfunnet. Men nå skulle en ny samfunnsklasse frem, borgerskapet. De drev med handel og industri, og det var disse som stod bak den industrielle revolusjon og utviklingen av det moderne kapitalistiske samfunn. En ny kultur vokste fram, der samtale og diskusjon var viktig. De første aviser og tidsskrifter kom ut på denne tiden. Folk diskuterte alt religionsfrihet til slaveri, folk skulle opplyses. Litteraturen fikk en helt ny og sentral rolle, en friere stilling som et medium der alt gammelt ble kritisert.

Det ble en enorm overgang fra den svulstige og pompøse barokken. Alt ble erstattet av en enklere stil med klarere skiller mellom de forskjellige sjangrene innenfor litteraturen. Barokken talte til følelsene, opplysningstida talte til fornuften. Dramasjangeren ble veldig viktig under opplysningstida. Før hadde skillet mellom tragedie og komedie vært sterkt, og de fulgte hver sin fastsatte regler. Men etter hvert ble tragedien oppfattet som pompøs og man begynte å parodiere den. Men fire prosasjangrer var særlig karakteristiske for denne perioden, epigram, epistel, essay og roman. Den aller viktigste av disse sjangrene var romanen. Det tok litt tid før den kom fram i den dansk-norske litteraturen, men i Frankrike og England vant den fram allerede i midten av hundreåret. Forfatterne la vekt på enkeltindividet, og var opptatt av konkrete forhold.

Den dansk-norske felleslitteraturens talsmann

Ludvig Holberg var den dansk-norske litteraturens talsmann. Han ble født i Bergen i 1684. Han var en lærd mann med brede kunnskaper og kunnskaper. Han studerte i København og bodde hele sitt voksne liv der. Han levde for sine bøker og studier, så han ble aldri gift. Han studerte teologi, men ville ikke bli prest. Han reiste rundt i Europa, og det var her han ble kjent med opplysningstidas tanker. Han var kongetro og tilhenger av eneveldet, men han stilte seg ofte kritisk til det den danske kongen sa og gjorde. Han skrev morsomme komedier som man den dag i dag kan le av, og som samfunnskritiker var han innom alle hjørner, ingen fikk gå fri. Men fremfor alt var Holberg et fornuftsmenneske. I dag er han kjent for komediene sine. Holbergs komedier er fylt opp med lurerier, han visste hva folk ville le av.  I 1722 skrev han den første komedien, for Grønnegadeteateret i København. Fra 1722 til 1723 skrev han femten stykker for dette teateret, og flere av disse blir regnet blant de ypperste i Norden den dag i dag. Det første stykket, Den politiske Kandestøber, møter vi en håndverker, en skråsikker middelklasseborger som tror han har anlegg for politikk. Han blir lurt til å tro at han har blitt borgermester, men når det blir alvor viser det seg tilslutt at han er helt udugelig som politiker. Mange av Holbergs komedier er lik denne, og blir kalt karakterkomedier. Der oppstår komiske situasjoner på grunn av en egenskap hos hovedpersonen. Andre kjente karakterkomedier av Holberg er ”Jeppe på Bierget” og ”Erasmus Montanus”. Etter en tid begynte Holberg på andre sjangere, som historiske verker, epistler, epigrammer og essays.

Det Norske Selskab

Blant norske studenter i København spiret det en norsk nasjonalfølelse. De var stolte av den norske bonden, naturen og vikingene. I 1722 stiftet studentene en forening de kalte Det Norske Selskab. Alle var interessert i litteratur, og flere av dem hadde en posisjon i det danske kulturlivet. Det Norske Selskab var en diskusjonsklubb, men de både drakk og sang. Og av alt var det faktisk drikkevisen som stod høyest blant medlemmene. Svært lite av det medlemmene utgav har overlevd, med ett unntak, Johan Herman Wessel.  Han var en sorgmodig person som hadde problemer med å finne seg til rette. Han var ingen patriot, og likte svært lite det medstudentene skrev, og han var den eneste av selskapsbrødrene som ble gående som student i København i evighet.  Han var kjent for dovenskap, og det er ikke overraskende at han har bemerket seg på de korte sjangrene; småvers, epigrammer og småvers. Wessels hovedverk er skuespillet ” Kierlighed uden Strømper”.