Jesus visste godt at livet hans var i fare, men Han visste også at det var Guds plan for Ham å dø og bli levende igjen. Dermed var Han fast bestemt på å dra til Jerusalem for å feire påsken, selv om byen kom til å være full av fiendene hans.

På vei til byen hadde Jesus en overraskelse til to av vennene sine. ”Husker dere at de hellige skriftene sier at den kongen som Gud skal sende, vil ri inn i Jerusalem på et esel? I neste landsby vil dere finne et esel. Løs det, og bring det til Meg. Hvis noen spør, skal dere si: Mesteren trenger det,” og da vil de la dere ta det.” Glade og lykkelige sprang de to vennene av gårde. De fant eselet og begynte å løse det. ”Hei! Stopp!” ropte en mann fra døråpningen. ”Hva er det dere driver med? Tar dere eselet?” ”Mesteren trenger det!” Sa vennene, akkurat slik Jesus hadde sagt. ”Å ja, da er det greit,” sa mannen. ”Ta godt vare på det, er dere snille. Det er ingen som har ridd på det før, men hvis Jesus vil ha det, skal Han få det.”

De bandt løs eselet og ledet det til Jesus.

Veldig mange mennesker var samlet i Jerusalem for å feire påsken. Alle var glade i høytiden, og da de fikk se Jesus jublet de begeistret. ”Her kommer kongen!” ropte de. De kuttet av palmegrener fra trærne og viftet med dem. Noen av dem la til og med kappene sine ned på veien slik at eselet kunne gå over dem mens det bar Jesus langsomt inn i byen. De red gjennom de smale gatene og fram til det vakre templet, der jøder fra hele verden var samlet fra hele verden for å prise Gud.

Jesus renser templet

Med en gang Jesus kom til templet så Han noe som gjorde Ham fryktelig sint. Tempelplassen var blitt som en markedsplass, der folk kunne kjøpe fugler og dyr til å ofre til Gud. Lammene brekte høylytt, og hvite duer kurret i burene sine. Inne på tempelområdet måtte en bruke spesielle mynter, og derfor måtte alle veksle penger, på samme måte som hvis en reiser til utlandet. Pengevekslerne var noen svindlere som beholdt det meste selv. Da grep Jesus en pisk og drev dem ut. Han veltet bordene deres, og mynter rullet i alle retninger. Hele templet ble et eneste stort kaos. Duer fløy fritt. Sauene stanget mot hverandre og kalvene rautet, mens kjøpmennene kjeftet og smelte. ”Gud vil at templet skal være et stille sted der folk kan be til Ham!” ropte Jesus. ”Det dere gjør er galt! Dere har gjort Guds tempel til en røverhule! Kom dere ut!” Prestene og lederne, som hatet Jesus, ble rasende på Ham. De prøvde å fange Ham med lurespørsmål. ”Lærer,” sa de høflig, ”skal vi betale skatt til romerne eller ikke?” Hvis Jesus sa: ”Nei,” ville han havne i trøbbel med romerne. Hvis Han sa: ”Ja,” ville folket bli sint, for jødene hatet å måtte betale skatt og lyde romersk lov. Vennene hans ventet spent på hva Han ville gjøre. ”La meg få en mynt,” sa Han. ”Hvem sitt navn og hode er avbildet på mynten?” ”Den romerske keiseren,” svarte de. ”Så betal den romerske keiseren hva som er hans, og betal Gud det som tilhører Ham,” svarte Jesus. Jesus hadde stoppet munnen deres og de gikk bort, men Han visste at de fortsatt holdt øye med Ham.

Jesus og den fattige enken

Mens de var i templet så Jesus og vennene at rike mennesker la sølvmynter i kollektbøssene. De la merke til en fattig kvinne. Hun var enke og hadde ingen familie til å hjelpe seg, og det var tydelig at hun aldri hadde nok å spise. Hun la to små kobbermynter ned i bøssen. ”Se,” sa Jesus til sine venner, som også var hans disipler, ”denne fattige kvinnen har gitt mye mer enn alle de rike menneskene vi har sett.” ”Har hun det?” spurte vennene overrasket. ”Ja,” svarte Jesus. ”De ga nemlig det de kunne avse til Gud. De har massevis av penger igjen, men hun er så fattig at hun bare hadde to mynter. Hun har gitt Gud alle pengene hun hadde.”

Jesus og den dyre parfymen

Hver dag de neste ukene underviste Jesus folk i templet, men for å være trygg forlot Han og vennene Jerusalem for å bo i en liten landsby i nærheten. En kveld kom en kvinne som het Maria Magdalena for å treffe Jesus. Hun hadde med seg en mugge med dyr parfyme, og hun elsket Jesus så høyt at hun helte hele muggen over hodet og føttene hans. En nydelig duft fylte rommet. Marias tårer falt på Jesu føtter, mens hun kysset dem og tørket dem med håret sitt. ”Sånn sløsing!” sa Judas, en av Jesu disipler. ”Maria kunne solgt denne parfymen og gitt pengene til de fattige.” ”Nei,” svarte Jesus. ”Det er en vakker ting som Maria har gjort for Meg før Jeg dør.”

Jesus og Judas

Maria ble glad, men Judas ble sur på grunn av det Jesus sa. Han var den som passet på pengene for Jesus og de andre, og det hendte han forsynte seg av dem. Hvis Maria hadde solgt parfymen sin hadde det vært mer som han kunne stjele. For hver dag ble han mer grådig etter penger, og han begynte å bli sint på Jesus fordi han selv var opptatt av andre ting. Så til slutt dro han til fariseerne. ”Hvor mye får jeg hvis jeg hjelper dere med å fange Jesus?” spurte han dem. De telte opp tretti sølvmynter i hånden hans. Judas gikk derifra, men nå var han på vakt og ventet på et tidspunkt da Jesus var alene og fiendene hans kunne ta Ham til fange uten problemer.

Påskemåltidet

Mot slutten av uka kom påsken som jødene feiret med et spesielt måltid med flatbrød og lam med saus og urter. Jesus fant et hemmelig rom i Jerusalem, der Han trygt kunne spise påskemåltidet med vennene sine. Mens de satt til bords reiste Jesus seg og tok av den lange kappen sin. Han bandt et håndkle rundt livet, helte vann i en bolle, og etter tur vasket Han bort veistøvet bort fra føttene deres. Da sa Simon Peter: ”Herre, Du må ikke vaske føttene mine som om du var en tjener!”

”Jeg vasker føttene dine fordi jeg elsker deg, Peter,” sa Jesus. ”Mine venner, Jeg er glad for å kunne være deres tjener. Dere må også være klare til å tjene hverandre.” Jesus satte seg igjen. ”En av dere kommer til å overgi Meg til mine fiender,” sa Han trist.

”Hvem kan det være?” undret disiplene seg, men Judas visste det. Stille snek han seg ut. Deretter tok Jesus litt brød, velsignet, brøt det og gav det til disiplene og sa: ”Ta dette, og et det! For dette er mitt legeme,” så tok Han et beger vin, takket og gav dem og sa: ”Drikk alle av den! For dette er Mitt blod, den nye pakts blod*, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.”

*UN: Mitt blod, paktens blod.

”Når dere bryter brød og spiser sammen slik som dette, må dere huske på meg.” sa Jesus.

Judas forråder Jesus

Disiplene forstod ingenting. Hvorfor snakket Han om å dø hele tiden, når folkemengder fulgte Ham og priste Ham hver dag? Triste forlot de rommet og ble med Ham til en stille hage utenfor byen ved navn Getsemane, der Jesus likte å be. På veien dit advarte Jesus dem nok en gang om hva som kom til å skje. ”Selv om alle andre skulle gå fra Deg, Så skal jeg stå sammen med Deg,” sa Simon Peter selvsikkert. ”Før hanen galer i morgen tidlig, skal du fornekte meg tre ganger,” sa Jesus. ”Vent her, alle sammen,” la Han til. ”Ikke legg dere og sov, men hold dere våken og be for meg.” Så gikk Han lenger inn i hagen og ba alene: ”Far, hvis det er mulig, så ikke la meg få dø på en så forferdelig måte!” Håret, som var vått av svette, klistret seg til panna. Med stor smerte ropte Han ut: ”Far! Ikke gjør som Jeg vil. Gjør som Du synes er best.” Han gikk tilbake til vennene og fant dem sovende. ”Klarte dere ikke å holde dere våkne?” spurte Jesus. ”Stå opp! Her kommer mine fiender” Inn i den rolige hagen kom Judas etterfulgt av tempelpolitiet og en mobb, bevæpnet med stokker og spyd. Ypperstepresten hadde sendt dem for å ta Jesus til fange. ”Den mannen jeg kysser er den dere vil ha,” mumlet Judas til politiet. Han gikk rett bort til Jesus. ”Vær hilset rabbi,” sa Judas og kysset Ham. Jesus så fast på Judas. ”Venn, hvorfor er du her?” spurte Han mildt. ”Forråder du Menneskesønnen med et kyss?”

Jesus blir arrestert

Da grep soldatene fast i Jesus og holdt Ham fast. ”Ikke skad vennene mine,” advarte Jesus dem. Simon Peter hadde gjemt et sverd under kappen sin. Han ville forsvare Jesus, og han slynget sverdet mot en av yppersteprestens tjenere og kappet av ham øret! ”Legg bort svertet Simon!” sa Jesus. ”Jeg går frivillig fordi dette er den vei Min Far har valgt” Alt ble stille. ”Har dere kommet med stokker og spyd for å fange Meg?” spurte Jesus dem. ”Dag etter dag var Jeg i templet. Alle så Meg der, men da var det ingen av dere som arresterte Meg.” Han visste at de hadde vært redde for å arrestere Ham på grunn av folket. Han rørte ved mannen som hadde blitt såret og helbredet øret hans. ”Nå er det tid for mørkets krefter å få sin vei,” sa Jesus. Soldatene dro Ham med seg ut av hagen. De livredde vennene hans spredte seg blant trærne og etterlot Jesus i hendene til de menn som ville drepe Ham, fordi de mente Han brøt Guds lov. Nå som de endelig hadde klart å fange Jesus, måtte fiendene finne på en grunn for å drepe Ham. Hele natten stilte de Ham spørsmål. Lederne førte inn mennesker som fortalte løgner om Jesus, men ingen av historiene deres stemte overens. Ved daggry spurte ypperstepresten endelig: ”Er du Guds sønn?” Ja, det er Jeg,” svarte Jesus. ”Han sier Han er Gud! Det er imot vår hellige lov!” skrek ypperstepresten. ”Han er skyldig!” sa de andre i kor. ”han må dø!”

Peter svikter Jesus

På gårdsplassen utenfor, brant det et bål der soldatene og ledernes tjenere kunne varme seg mens de ventet. Simon Peter hadde sneket seg med folkemengden som kom med Jesus, og han stilte seg ved bålet. Yppersteprestens tjenere la merke til ham. ”Var ikke du en av Jesu etterfølgere?” spurte en pike. ”Å, nei, jeg kjenner Ham ikke engang,” sa Simon Peter usikker, men litt senere var det en av mennene som fikk øye på den sterke fiskeren. ”Hei, han her er en av dem, han også!” sa han. ”Jeg? Ikke meg, nei!” løy Simon Peter. ”Kom igjen, du lurer ikke oss! Du er også fra Galilea. Dialekten din avslører deg. Selvsagt var du sammen med Jesus.” ”Nei, jeg kjenner Ham ikke!” ropte Simon Peter. Bortenfor gårdsplassen viste de første glimtene av dagslyset seg. En hane i nærheten gol. Da husket Simon Peter hva Jesus hadde sagt; at før hanen galer den morgenen ville han fornekte Jesus tre ganger. Peter løp ut derifra og gråt bittert.

Jesus og den romerske guvernøren

De jødiske lederne hadde ikke lov til å henrette folk. Det var det bare de romerske herskerne som kunne. Dermed ble Jesus sendt til den romerske guvernøren, en mann som het Pontius Pilatus. ”Vi har med en skikkelig bråkmaker til deg,” advarte prestene Pilatus. ”Han vender folket vårt mot romerne. Han kaller seg til og med for konge!” Pilatus så nysgjerrig bort på Jesus. ”Er Du en konge?” spurte han. ”Du sier det,” svarte Jesus og Han ville ikke svare på flere av Pilatus’ spørsmål. Pilatus så på fangen sin med hjelpeløshet i blikket. Han visste at Jesus ikke hadde gjort noe som fortjente døden, men visste også at prestene ville ha Ham drept. Pilatus ønsket ikke å terge prestene, men så fikk han en ide. Han ledet Jesus ut og viste Ham til folkemengden som stod der. ”Dere vet at jeg alltid frigir en fange i påsken,” sa Pilatus til folket. ”Her er Jesus. Skal jeg slippe Ham fri?”

”Nei!” skrek folket. Så ropte noen andre: ”Sett Barabbas fri i stedet!” Barabbas var en morder, men de andre stemte i allikevel. Pilatus var redd for den sinte folkemassen og overga Jesus til de romerske soldatene, som pisket, slo og mishandlet Ham grovt. De lagde en krone av torner og presset den ned på Jesu hode slik at Han blødde mye. Deretter la de en purpurfarget kappe omkring Ham og bøyde seg og spottet: ”Lenge leve kongen!” Til slutt tok Pilatus Jesus med seg ut til folket igjen. ”Her er deres konge,” sa han. ”Hva vil dere at jeg skal gjøre med Ham? Han har ikke gjort noe som fortjener døden.” Men prestene hadde overtalt folket om at Jesus fortjente å dø, og de ropte: ”Korset! La Ham dø på korset!” Det var den samme folkemengden som hadde ønsket Ham velkommen fem dager tidligere.

Jesus blir korsfestet

Jesus ble så bortført for å dø. Han ble tvunget til å bære sitt eget kors, men skuldrene Hans var opprevet og blødde fra soldatenes piskeslag, og Jesus snublet og falt under korsets tyngde. Da grep soldatene en bonde som het Simon som hadde kommet fra Kyrene i Nord-Afrika for å feire påske i Jerusalem, og de tvang ham til å bære Jesu tunge kors. Simon glemte aldri dette korset.

Utenfor bymurene fantes et sted som ble kalt ”Golgata”. Der la de romerske soldatene Jesus ned på korset og spikret nagler gjennom Hans hender og føtter. Da sa Jesus: ”Tilgi dem Far, for de forstår ikke hva de gjør.” På hver sin side av Jesus hang det to røvere. Noen av soldatene kastet terning om klærne til Jesus for å få tiden til å gå. En stor folkemengde så på Jesus og lederne spottet: ”Stig ned fra korset, store konge!” En av røverne ble med i spottingen, men den andre sa: ”Vi får begge som fortjent, men denne mannen har ikke gjort noe galt!” Han snudde hodet mot Jesus og sa: ”Husk på meg når Du kommer til ditt rike” ”I dag skal du bli med meg til paradis,” svarte Jesus. De var i den niende time da Jesus ble spikret på korset. Midt på dagen ble himmelen helt mørk, og jorden begynte å skjelve. Forhenget til tempelet revnet fra øverst til nederst, og det brøt ut full panikk. Da ropte Jesus ut i mørket: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har Du forlatt Meg?” Det var noen som hørte Ham, og lurte på om Gud ville redde Ham, men ingenting skjedde. Jesus hadde nesten ingen krefter igjen. ”Jeg er så tørst!” gispet Han. Soldatene dyppet en svamp i sur vin og løftet den opp for å fukte leppene Hans. Og så ropte Jesus ut: ”Far! I dine hender overgir Jeg Min ånd!” før Han senket hodet og døde. Da offiseren som var der, så va som skjedde priste han Gud. ”Ære være Gud, han var rettferdig!”

Jesus lever

Josef fra Rematea, som ikke hadde vært med på å dømme Jesus, ba Pontius Pilatus om å få Jesu kropp for å gravlegge den, og det fikk han. Han pakket den inn i linklær og bar den til en hage der det var hogget ut en ny grav i fjellet. Noen av kvinnene som hadde vært Jesu venner, fulgte etter mennene inn i hagen. De så på mens mennene rullet en stor og tung stein foran inngangen til graven, og alle gikk triste hjem. Den hellige sabbaten* var akkurat i ferd med å starte, så de kunne ikke jobbe, men så snart det ble lørdag kveld, begynte kvinnene å tilberede parfymer og krydder som de skulle legge i gravklærne. Det var den eneste måten de kunne vise hvor glade de var i Jesus.

Tidlig søndag morgen dro Maria Magdalena til graven. Hun fikk sjokk da hun så at steinen foran graven var rullet bort. Hun sprang for å hente disiplene Simon Peter og Johannes. De to mennene løp om kapp til graven, og Johannes kom først. Graven var tom! Det var bare linklærne som lå igjen på bakken. Forundret gikk de to mennene derifra, men Maria ble sittende ved graven og gråte. Hun så ikke mannen som stod i nærheten. ”Hva er i veien? Hvorfor gråter du?” spurte han. Hun tenkte at det måtte være gartneren. ”Herre,” sa hun, ”de har tatt kroppen hans. Vet du hvor de har tatt den?” ”Maria!” sa mannen, og plutselig kjente hun ham igjen. Det var Jesus! ”Mester!” ropte hun lykkelig og tørket tårene. ”Gå og fortell mine venner at Jeg lever,” sa Jesus glad. Maria sprang med en gang til Jesu venner, men de trodde henne ikke. ”I live? Det kan ikke være sant!” mumlet de.

En vandring til Emmaus

Samme ettermiddag forlot to av mennene Jerusalem for å gå til en landsby som het Emmaus. Mens de gikk sammen å veien og snakket med hverandre, kom en fremmed. ”Hva prater dere om?” spurte Han. ”Har du ikke hørt om Jesus fra Nasaret?” spurte de. ”Vi trodde at Han var den som var sendt av Gud for å hjelpe oss, men Han har blitt drept. Nå sier noen kvinner at Han lever igjen. Kroppen Hans er forsvunnet. Det er veldig merkelig.” ”Men sier ikke Guds lover at Guds lovede konge må dø og oppstå igjen?” spurte den fremmede, og han forklarte mange ting for dem mens de gikk. Da de kom til Emmaus, begynte det å bli mørkt og de ba ham om å bo hos dem. Da ble han med dem hjem og spiste middag. Han tok brødet, takket Gud og brøt det, akkurat slik Jesus pleide. Da så de at det faktisk var Jesus! De ble overlykkelige, men straks ble Han borte. De to mennene løp rett tilbake til Jerusalem. De ville fortelle det til de andre, men vennene deres hadde også gode nyheter å komme med. ”Jesus lever! Simon Peter så Han!” ”Vi vet at Han lever. Han møtte oss på veien og snakket med oss!” svarte de to mennene.

Jesus møter vennene sine

Plutselig var Jesus i rommet der de var. De ble livredde for de trodde det var et spøkelse. Jesus snakket. ”Jeg er ikke noe spøkelse. Ta på Meg. Du kan ikke ta på et spøkelse!” Likevel hadde de vanskelig for å tro det. Men Han sto jo der og viste dem merkene i hendene og på føttene, der spikrene hadde gått igjennom. ”Har dere noe mat, venner?” spurte Han. De ga Ham litt fisk og så forundret på mens Han spiste. ”Snart må dere gå og fortelle alle at Jeg døde og ble levende igjen, slik at deres synder kan bli tilgitt,” fortalte Jesus dem. ”Men dere må vente her i Jerusalem til Gud sender Den Hellige Ånd i Mitt sted. Han vil gi dere all den hjelp dere trenger.”

Jesus og Thomas

En av Jesu venner, Thomas var ute da Jesus møtte de andre. Han kunne ikke tro hva de fortalte. ”Hvis jeg ikke får ta på arrene i hendene Hans, vil jeg ikke tro at Jesus lever!” sa Thomas. Åtte dager senere var Thomas sammen med de andre, da Jesus kom igjen. ”Se Thomas,” sa Han, ”her er merkene etter naglene. Ta på arrene og tro.” Thomas falt på sine knær. ”Du er min Herre og min Gud!” ropte han. ”Thomas, du tror fordi du kan se Meg,” sa Jesus, ”men folk vil bli lykkelige som tror på meg uten å se Meg!”

Jesus og Peter

Senere dro noen av Jesu venner hjem til Galilea og tilbake til fisket. En kveld dro de ut med båten, men de fikk ikke en eneste fisk. Ved daggry kom det noen på stranden som ropte til dem: ”Kast ut garnet på høyre side!” De kastet ut garnet, og med en gang ble det fullt av fisk. ”Det er Jesus!” Sa Johannes til Simon Peter. Simon hoppet ut i sjøen og svømte til Jesus. På stranden hadde Jesus laget et bål og stekt fisk til dem. ”Hent litt mer fisk,” sa Han. Simon Peter gikk tilbake og dro det tunge garnet i land. ”Frokosten er klar!” ropte Jesus. Etter frokost spurte Jesus Simon Peter tre ganger: ”Simon, elsker du Meg?” ”Ja Herre,” svarte Simon Peter hver gang, mens han trist husket hvordan han hadde løyet tre ganger om Jesus. ”Da må du passe på etterfølgerne Mine,” sa Jesus. Nå visste Simon Peter at Jesus fortsatt stolte på ham.

Jesus drar opp til himmelen

Snart kom tiden da Jesus måtte forlate sine venner og dra tilbake til himmelen for å være hos Gud. En dag gikk Han og vennene ut av byen. De gikk opp på en ås, og der ba Jesus om at vennene alltid måtte kjenne Guds kjærlighet og fred, og Han ga dem en befaling: ”Dere må fortelle de gode nyhetene til alle mennesker,” sa Jesus. ”Husk at Jeg lever og at Jeg vil alltid være med dere, helt til tidens slutt, akkurat slik Jeg fortalte dere.” Så forsvant Han ut av syne. De ville ikke se Ham igjen på jorden, men de visste at Den Hellige Ånd skulle komme og hjelpe dem. De gikk tilbake til Jerusalem og begynte å gå til templet hver dag for å takke Gud for Jesus. De visste at Gud hadde sendt Ham for å dø og bli levende igjen, slik at alle som trodde på Ham kunne bli fri fra synd, død og ondskapens makt. ”Jesus lever!” sang de, og de visste at fra da av ville verden aldri bli den samme.