Petter Dass

Petter Dass levde i Norge på 1600-tallet, han var dikterprest og skrev små sanger og tekster. Folk var villige til å lytte til Petter fordi han fortalte med en glød som få hadde, han kunne prate i timevis til folk som konstant ville spisse ørene. Petter Dass’ salmer synges fremdeles, men folk lytter kanskje ikke like mye til tekstene som før?

 

Dass, Dass, Dass? Det var ikke like rart å hete Dass på 1600-tallet som det kanskje er nå, navnet er skotsk. Faren til Petter flyktet nemlig fra Skottland på 1640-tallet til Herøy i Nordland. Petter ble født i 1647 som den eldste av 5 søsken, og faren døde 6 år senere. Dass familien var veldig fattige så Petter ble sendt til morens søster, en prestefamilie, det var her Petter fikk sin første undervisning i kristendom. Et et par år senere, druknet Petters onkel og fetter på havet og Petter ble sendt videre til en annen tante. Den andre onkelen til Petter var sorenskriver.

 

13 år gammel reiste Dass for å lære latin, fem år senere kom han inn på universitetet i Danmark. Det beste valget han kunne gjøre, var å velge teologi og presteutdannelse, det gjorde han.

 

Som kjent var ikke Petter Dass’ familie styrtrike, Petter måtte derfor låne masse penger under studietiden, han klarte å ta teologisk eksamen på to år, noe som tar mye lengre tid i dag. 22 år gammel reiste han til Norge for å begynne som prest.

 

I Norge ble Petter lærer hjemme hos presten Jakob Wirthmand, snart giftet han seg med Margreta, stedatteren til presten. Petter og familien var svært fattige, i tillegg ble Margreta gravid før de var gift. Det sies at dette førte til at Dass aldri ble biskop. En annen grunn kan også være at han var alt for frittalende og at diktene og sangene ikke var skrevet til de rike, men heller til de fattige fiskere og bønder.

 

I 1681 arvet Petter prestestillingen etter den avdøde Wirthmand. Han fikk all jorda til prestegården, og tjente godt på den. I 1689 ble han sokneprest. Petter var svært gjenkjennelig der han gikk høyt over bakken med brede skuldre, stor mage, langt skjegg og enda lengre hår mens han oste av nestekjærlighet til folket. Folk elsket han, Petter glemte ikke den gang han selv var fattig, og han var villig til å ofre mye for å slippe å se folket i prestedistriktet lide.

 

Mange vil huske Petter som en god prest, enda flere vil huske han som en stor mann fra Herøy som var utrolig flink til å forme ord og tanker til morsomme og poetiske dikt og vers. Petter siktet som sagt mer til fattige enn rike, han gjorde hverdagslige bønder til fantastiske helter. De overfladiske, dumme og snobbete menneskene i København mente at Dass’ dikt var ”so last year”.

 

Det største som noensinne er laget av Petter Dass er kanskje ”Nordlands trompet”, dette diktverket ble trykket 30 år etter Petters død. Mot Dass’ vilje var det bare ”Norske Dale-vise” som ble trykket mens han levde, han prøvde nemlig å få ”Nordlands trompet” trykket, men uten hell. I senere tid har diktene blitt svært populære, og blitt trykket i flere og flere eksemplarer.

 

Petter var opptatt av å inkludere alle i diktene sine, han glemte heller ikke folkets brød, nemlig fisken.

 

Som sagt fortalte Petter på en måte som fikk folk til å spisse ørene, han skrev også på denne måten. Ingen vanskelige ord, bare enkle. Tekstene var nokså oppslukende, noe som trollbandt folk. Petter skrev dikt til og i alle anledninger, i et dikt hang han ut en kvinne han hadde sovet hos, hun var nemlig ikke fullt så renslig. Leilighetsdiktene, altså diktene som ble skrevet til spesielle anledninger, var støtt og stadig bryllupsdikt.

 

Petter preket fra prekestolen til folket som ville dra å lytte til Stemmen, han mente at Stemmen var djevelen og frarådet dem derfor å dra. Han kalte dem avgudsdyrkere.

 

Selv om Petter var streng, sto folk han nær, aller nærmest sto kanskje fiskerne og de andre som levde ved kysten. Petter levde med disse folkene, han fulgte med dem ut på havet i all slags vær, ofte styrte han selv. Dette ga masse inspirasjon, flere vers er diktet i sjøsprøyten.

 

Petter Dass har også skrevet katekismen på vers, dette var fordi han ville fortelle folk hvordan de skulle oppføre seg. Petter satt virkelig opp pekefingeren, men på en blid måte! Dessverre slo diktene til Petter ikke ordentlig an før etter hans død, men fiskerne og bøndene vil huske han som Petter Dass, presten med pennen. Petter ga lov til å danse på søndagene, nemlig ånds-kappestrid, en konkurranse som gikk ut på at den som kunne synge flest vers av flest sanger vant, folk danset gjerne til ånds-kappestriden.  Folk på Færøyene danser fremdeles etter Petter-dekt, dette er Petters vers som særlig ble sunget i denne leken.

 

Petter døde i 1707, elt frem til 1857, 150 år etter hans død, viste fiskerne sitt savn og sin sorg etter han ved å sy inn et svart stykke tøy i seilene sine.

 

1. Petter Dass sine salmer ble godt likt av folk fordi han skrev spennende, overraskende, enkelt og morsomt.

2. Petter ble utdannet på latinskole i Bergen og på universitetet i København.

3. Peter Dass var sokneprest på Alstadhaug på Helgelandskysten.

4. Det var ute på havet Petter Dass fikk inspirasjon til mange av salmene sine.

5. Fiskere sørget i 150 år over Petter, de viste sin sorg ved å sy inn et svart tøystykke i seilene sine.

 

 

3.  Petter Dass’ dikt blir best på originalspråket fordi de ofte rimer, på moderne språk kan morsomhetene fort bli borte. Egentlig passer Petters dikt best hjemme for 100-200 år siden fordi språket forandrer seg såpass mye at det blir vanskeligere å forstå diktene for hvert tiår som går.

 

 

Lars Olsen Skrefsrud

Historien om Lars Olsen Skrefsrud, husmannsgutten fra Fåberg ved Lillehammer, er kjent verden over. Grunnene til det er flere: Han var straffangen fra Botsfengslet som opplevde en kristen omvendelse, fikk kall til å bli misjonær, han kunne tale i flere timer uten at folk syntes det ble for lenge, mange fikk misjonærkall ved å høre ham, og ikke minst er han kjent fordi han ga santalene sitt eget skriftspråk.

 

Lars Olsen Skrefsrud ble født på husmannsplassen Skrefsrud i Lillehammer en dag i 1840. Han hadde 8 søsken, moren var en sterk, ivrig og svært religiøs dame og faren snekker og smed. Familien Skrefsrud kunne levd som en familie flest, hadde det ikke vært for farens fyll og fest. Familien til Lars hadde ikke råd til skole for Lars, men han fikk allikevel gå på omgangsskole. Omgangsskolelæreren mente at Lars kunne bli klokker. På denne tiden var klokker et yrke med høy status.

 

13 år gammel reiste Lars hjemmefra for å tjene penger, etter hvert fikk han venner som dro han inn i fyll- og festmiljø. På en haugianersamling som Lars og noen venner hadde kommet på for å lage bråk og for å kikke på jentene, fikk Lars en trang til å lære mer om kristendommen. Lars leste mye om kristendommen og forkynte for vennene sine. Til slutt bestemte Lars seg for å reise til Christiania og ta seg jobb som mekaniker. Avskjedsfesten med vennene til Lars tok ikke slutt før Lars ble arrestert for tyveri. Lars ble sendt til Christiania botsfengsel, og måtte sone en fire år lang straff. De to første årene angret han, han slet med selvbebreidelse og skyld.

 

En natt opplevde han at Jesus kom til han i cellen og tilga han. Nå hadde Lars fått ett kall om å bli misjonær og leste så mye han kunne. I løpet av de to neste årene lærte han både Tysk, Engelsk, Fransk, Hebraisk, Gresk og Latin. Like etter at Lars slapp ut av fengselet i 1861, reiste han til Anna Onsum, en gårdsmanndatter fra Fåberg som han hadde brevvekslet med i fengselet, og forlovet seg.

 

Lars mente at han måtte ha utdannelse for å leve videre på kallet om å bli misjonær, derfor reiste han til Misjonsskolen i Stavanger. Ved misjonsskolen visste de at Lars hadde et stort kall, men de ville allikevel ikke sende han ut. Lars reiste skuffet til Tyskland i 1862 for å starte på en misjonsskole der. I Berlin møtte Lars en åndsfelle ved navn Hans Peter Børresen, Børresen hjalp Lars til å studere både gresk, hebraisk og teologi. Lars fikk reise til India, planen var at hans forlovede Anna skulle komme etter, noe som tok svært lang tid. I 1865 fikk Lars og Anna endelig giftet seg.

 

Mens Lars var i India, lærte han seg hindi, sanskrift, bengali og santali. Det var vanskelig for Lars å lære seg santali siden det ikke var noe skriftspråk. Lars følte at han ville gjøre noe med dette og lagde skrift til språket, han oversatte både bibelen og katekismen for santalene.

 

For å klare alt det Lars gjorde for santalfolket, kreves det viljestyrke. Børresen og Skrefsrud insisterte på at santalene selv skulle forkynne for sine egne landsmenn, og at dette var den beste måten å lære på. I løpet av den tiden Lars Skrefsrud var i Santalistan, ble 17 000 santaler døpt! Santalene var i stor nød, de trengte både hus og mat, de ble utnyttet av nabostammene, familier ble oppløst, barn gjort til slaver og midt oppe det hele prøvde fedrene å drikke seg ut av elendigheten. Lars følte med santalene, han fikk stoppet flere som solgte brennevin.

 

Selv ble han utsatt for drapstrusler, men ingenting ville stoppe Lars. Han fikk bygget både kirker, sykestuer, skoler og bolighus sammen med de andre misjonærene. Lars gjorde så det kom en jordlov, han greide også å få til en religionsfrihetslov. Det Skrefsrud utrettet, gjorde livet til santalene lettere. Santalene ble så glade i Børresen og Skrefsrud at de ga dem kallenavn, Lars ble kalt Kerap, et ord som betyr høvding, mens de kalte Børresen pappa. Lars’ kone Anna døde dessverre etter et par år, Lars fortsatte likevel arbeidet. Sammen med Hans og Caroline Børresen kunne ingenting stoppe han. I løpet av de 40 årene Lars Skrefsrud var misjonær, var han bare i Norge tre ganger, her reiste han landet rundt for å forkynne. Lars hadde evnen til å fortelle med en slik glød at alle som hørte på ble ”trollbundet”, overalt hvor han reiste, opplevde folket en slags vekkelse. Lars døde i 1910. Han hadde grunn til å være stolt av seg selv, det er få som kan kalle seg faren til omkring 1 million Nord-Indiske evangelisk-lutherske medlemmer!

 

Huskeoppgaver

1. Lars gikk tom for penger fordi han drakk, festet og veddet så mye, derfor begynte han å stjele, noe som førte til at han kom i fengsel.

2. Det verste med fengselsoppholdet for Lars, var at han angret, han falt ned i et sort hull få trodde han skulle klare å komme seg ut av.

3. Lars hadde sittet i fengselet i to år, plutselig en natt kom Jesus til han, tilga han og ”ga” han et misjonærkall.

4. Lars dro til Berlin for å søke på misjonsskole, tidligere hadde søknaden hans blitt avslått i Stavanger fordi han hadde sittet i fengsel.

5. Lars O. Skrefsrud begynte sitt arbeid som misjonær i India, man kan også si at han begynte som misjonær etter en haugianersamling i Brummunddal, etter denne samlingen fikk han nemlig et kall og han begynte å forkynne for vennene sine.

6. Lars hjalp santalene med å gjøre språket deres til et skriftspråk, han skrev også ned alle historiene som de fortalte.

7. De to danske misjonærene som Lars arbeidet med het Hans Peter Børresen og Caroline Børresen.

8. Santalene fikk tillit til Skrefsrud når de satt og pratet, dessuten bodde han sammen med dem.

9. Når Lars var i Norge, reiste han rundt for å forkynne og fortelle om arbeidet.

 

 

1. Lars Skrefsrud reiste hjemmefra som 13-åring, dette ville ikke vært forsvarlig i dag. Dette er fordi barn ble før i tiden tidligere pålagt ansvar. I dag er barna mye mer bortskjemte enn før. Barn får også mindre tillit fordi foreldrene er redde for at de skal gjøre noe feil og at det skal ta lengre tid, alt handler om tid liksom.

 

5. Skriv ned argumenter for og mot at Lars skulle få starte på misjonærskolenskolen i Stavanger.

 

Han burde ikke få starte på skolen fordi han:

-Har sittet i fengsel.

-Han utnyttet en kristen sammenkomst ved å kikke på jentene å lage bråk.

-Han har brutt Guds bud.

-Han er en festløve og en fyllik.

-Han ikke kommer fra noen skikkelig familie.

 

Han burde få komme inn på skolen fordi han:

-Han har lært seg mange språk for å få lære seg mer om kristendommen.

-Han har fått tilgivelse av Jesus, det sier han selv i alle fall.

-Han fikk jo tross alt er lite kall når han var på den haugianersamlingen.