Globalisering er noe vi ikke kan unngå. Globaliseringen visker ut grensene mellom kulturene våre, men også mellom språkene våre. Vi bruker flere språk om hverandre, og henter stadig flere ord fra andre språk vår eget. Noen mener at språket vårt er truet, fordi vi enten henter så mange fremmede ord at det ikke er norsk lenger, eller at vi sakte men sikkert begynner å bruke engelsk mer og mer i hverdagen.

Noe lignende skjer i Danmark, selv om det er mer fremtredende der. I Danmark snakker de engelsk på dansk, fordi danskene bruker sinnssvake mengder med lånord. Når vi i Norge sier ”plakat” og ”helg”, sier de ”poster” og ”weekend” i Danmark.

Engelsk er det språket vi låner mest fra, og også det vi kan best. Siden Norge er et lite land, har vi vært nødt til å tilpasse oss, og det har vi gjort ved å lære oss et ”lingua franca”: Engelsk. Egentlig hadde det vært mye mer praktisk hvis vi rett og slett begynte å snakke engelsk, og det er kanskje derfor noen mener språket er truet. Jeg tror den eneste grunnen til at norsk henger igjen er at vi like å være ”norske”, og ha noe unikt. Det er også derfor språket vårt er mer unikt enn dansk. Istedenfor å bare ta lånordene i bruk, fornorsker vi eller norvagiserer dem.

Fornorsking vil si at vi lager et nytt ord som betyr omtrent det samme. Et eksempel er ”skateboard” à rullebrett. Dette gjør at språket vårt i større grad beholder den norske uttalen.

Norvagisering vil si at vi endrer skrivemåten til et ord, men beholder uttalen og selve ordet. Eksempel: ”tough” à tøff.

Begge disse tingene er viktig for å bevare det norske språket, men hvis det fortsetter slik som nå, kommer vi om ikke altfor lenge til neste steg i veien til engelsk som førstespråk: En tospråklig nasjon. De fleste i Norge kan engelsk (til en viss grad), men det er ikke like mange som bruker det. Det kommer til å endre seg.