Innhold

Innledning

Fakta om Brasil

Fakta om Norge

Fattigdom

Kilder

 

”Egentlig vet man bare noe når man vet litt: tvilen vokser med kunnskap”

- Johan W. Goethe

 

Innledning:

Fattigdom er et uhørt ord i vår del verden. Dette er et ord vi forbinder med steder som ligger langt unna og folk som vi ikke har bekjentskap med, et ord vi ofte glemmer, for vi som lever i den vestlige verden i dag har ikke opplevd noe som er i nærheten av fattigdom, de siste 50 årene. Vi tror ofte at dette problemet ikke har noe med oss å gjøre i det hele tatt, men det kan vise seg at vi kanskje er løsningen på dette problemet, i følge noen og selve problemet i følge andre.

 

Jeg har i denne prosjektoppgaven valgt å sammenligne Brasil og Norge. To land som begge har hatt en stor økonomiskvekst i det siste århundre, noe av grunnen til denne store veksten har vært at begge landene sitter på enorme mengder med naturressurser som olje, gass og jernmalm. Men hvis vi ser på de to landene i dag er forskjellen, like stor som forskjellen mellom himmel og jord. For det ene landet har gjentatte ganger blitt kåret som verdens beste land og bo i, mens det andre gjentatte ganger har blitt kåret som det landet i verden, der det er mest forskjell mellom fattige å rike.

 

Men som sagt er Brasil et land som har hatt enorm vekst, sett fra det makroøkonomiske perspektivet, men samtidig har de sosioøkonomiske forskjellene i landet vokst med et ennå høyere tempo enn noen hadde forutsatt. Så dette får meg til å stille følgende spørsmål: hva har gått og hva går fremdeles galt i Brasil? Hva har ført til at forskjellen mellom Brasil og Norge er så stor ? I Norge har vi hatt en del store reformer som har snudd på mye i samfunnet vårt, hva med Brasil? Hva er IMF og ”den rike verdens” rolle i alt dette? Kan det være vi(den rike verdenen) som er problemet?

 

Hvis vi ser situasjonen fra et annet perspektiv, så er Norge et land langt i nord som har få klimatiske forutsetninger som skal si at dette landet er noe ideelt sted for mennesker og bo, men så har vi denne oljen da, som plutselig gjør dette stedet til det mest ideelle stedet for mennesket å bo. Brasil derimot har nærmest alle klimatiske forutsetninger, og ikke bare nok med det, Brasil har også store mengder med olje. Dette skal jo da tilsi at Brasil da må være en av de mest ideelle landene å bo i, men nei da , det er tvert i mot et land folk ønsker og komme seg vekk fra. Dette får meg til stille følgende spørsmål: Har Brasil et sosialt eller et politisk problem?

 

Mitt siste spørsmål blir da: Kan Brasil noen gang komme ut av disse problemene eller  er fattigdom, sosialurettferdighet, korrupsjon o.l. ting noe som Brasil bare må bli vant til å bli assosiert med?

 

BRASIL, Republica Federativa do Brasil

Styreform: Forbundsrepublikk

Flateinnhold: 8 511 965 km2                                                          

Hovedstad: Brasilia

Folketall: ca. 186 mill. (2003)

Folketetthet: 21,4 pr. km2

Middellevealder: 71,1 år

Spedbarnsdødelighet:31,7pr 1000

Religion: Kristendom( romersk-katolsk 80%)

Språk: Portugisisk

Mynt: Cruzeiro real

BNP: 482 mrd. $

BNP pr. innbygger: 7600 $

Gjeld: 226 mrd. $

Eksportartikler: Maskiner, jernmalm, biler, kaffe, soyaprodukter osv.

Nasjonaldag: 7. september

 

NORGE, Kongeriket Norge

 

Styreform: Konstitusjonelt monarki

Flateinnhold: 385 852 km2 ( inkl. Svalbard, Jan Mayen og innsjøer)

Hovedstad: Oslo   

Folketall: ca. 4,6 mill.

Folketetthet: 12 pr. km2

Middellevealder: 79,1 år

Spedbarnsdødelighet: 3,9 pr. 1000

Religion: Kristendom ( Protestantisme 86% statskirke)

Språk: Norsk ( Bokmål og Nynorsk), Samisk

Mynt: Norsk krone

BNP: 222 mrd. $

BNP pr. innbygger: 37 700 $

Gjeld: - ( mindre ukjent beløp)

Eksportartikler: Olje, gass, metaller og metallprodukter, fisk

Nasjonaldag: 17. mai

 

Fattigdom

Det finnes i følge FN nærmere 2,8 mrd. mennesker som lever under den såkalte fattigdomsgrensen, det vil si halvparten av verdensbefolkningen. Og av disse lever godt over 50 millioner i Brasil. Et land som har hatt stor økonomisk vekst i det siste århundret, samtidig som antall fattige har økt drastisk. Hva er det som har gått så fryktelig galt i Brasil? For å finne svaret på dette spørsmålet må vi snu tiden litt tilbake, og starte med Brasils historie.

 

Ca. rundt år 1500 tok sjøfareren Pedro Alvares Cabral kontroll over et stort landområde i Sør-Amerika, som han kalte for Brasil.(På vegne av Portugal) Og rundt 1547 ble det innført slaver fra Afrika, som skulle jobbe på store sukker- og kaffeplantasjer som ble opprettet samtidig.

 

Samtidig som slavene ble misbrukt og dårlig behandlet, ble det også gjort mye urett mot indianerne som bodde der før europeerne kom. Slaveriet opphørte etter rundt 350 år, men stigmatiseringen av indianerbefolkning forsatte, og eksisterer den dag i dag.

  

På 1900-tallet var Brasil preget av en enorm økonomisk utvikling, men samtidig vokste også de sosiale forskjellene noe enormt i denne perioden. For denne enorme utviklingen kom nærmest bare de rike godseierne og de militære til gode, mens den vanlige mannen i gata, bare ble fattigere og fattigere. Og samtidig som det sosiale klimaet var ganske hett, hjalp det svært lite at Brasil fra 1930 og fram til midten av 1980 årene var ledet av diktatorer og andre autoritære personer, som knuste all form for opposisjon, og som førte landet inn i flere år med økonomisk ustabilitet og politisk vanry. Noe som ble godt gjenspeilet i 1980 årene når Brasil igjen ble et demokratisk land, og prøvde å bygge ut den allerede bunnskrapte industrien sin.

 

Det lot seg rett og slett ikke gjøre, mye pågrunn av en svært høy inflasjon og ikke minst en skyhøy utenlandslandsgjelden som hadde passert over 200mrd. dollar. Og som om det ikke skulle være nok ble korrupsjon noe som florerte hele landet.

 

Men i 1994 trådde Fernando Henrique Cardoso til som president med løfte om å få orden på økonomien igjen, noe han for så vidt klarte i de to periodene han var president; Han fikk i gjennom en god del økonomiske reformer som igjen skapte balanse i økonomien, men problemet var bare det at han måtte kutte i de offentlige budsjettene for å nedbetale den store utenlandsgjelden, og dermed få ned den høye inflasjonen ned fra 1000 % og ned til 10 %. Men som oftest gikk kuttene i de offentlige budsjettene mest utover den fattige delen av befolkningen.

 

Men i 1999 fikk økonomien igjen et kraftig tilbakeslag, noe som førte til et nytt børskrakk. Dette var en situasjon Cardoso regjeringen ikke fikk kontroll på, og dermed var det duket for et politisk skifte i Brasil.

 

”Lær av frimerket, det klistrer seg til saken, og når målet”

I 2002 ble den venstreradikale Luiz Inacio Lula da Silva valgt til president. En vanlig metallarbeider som kom fra den fattige delen av Brasil, han kom til makten med lovnader om å ta et oppgjør med de store sosiale problemene i landet, noe som skulle vise seg å bli svært vanskelig.

 

I det første året som president, fikk Lula igjennom store sosiale reformer og han satte i gang et enormt prosjekt for å bekjempe fattigdommen i landet, som ble kalt ”Fome Zero”(Null sult). For det viste seg at 44 millioner mennesker eller 24 % av den brasilianske befolkningen ikke klarer å dekke sine daglige matbehov. Og dette ble en av de store hjertesakene til Lula, noe som gjorde han ennå mer populær blant den fattige delen av befolkningen, folk begynte nå å tro på Lula og hans politikk, og ikke nok med det. I hele verden ble det snakket om denne mannen og hans visjoner om å utrydde fattigdommen, ikke bare i sitt eget land, men verden over. Men det skulle vise seg at problemene stod i kø for Lula.

 

IMF eller det internasjonale pengefondet er et skjellsord i Latin-Amerika. Mange mener problemenes årsak i Brasil og andre latinamerikanske nettopp er IMF.

 

Under min research til denne prosjektoppgaven fant jeg ut mye interessant om IMF. For hva er egentlig det internasjonale pengefondet? IMF er en særorganisasjon innenfor FN, som har som oppgave å fremme internasjonal valutamessig samarbeid og utvide den internasjonale handelen ved balansert vekst. Eller med andre ord, IMF er et FN organ som gir store lån til utviklingsland slik at de kan utvide og skape vekst i sin egen økonomi. ( Lånene blir gitt av store i-land, blant disse er også Norge) Disse lånene blir gitt over en periode på flere titalls år, og er ikke rentefrie. Og en annen ting med IMF er at de stiller tøffe økonomiske krav til alle sine låntakere, som f.eks. at u-landene må ha et viss prosents overskudd i BNPet sitt. Men hvordan skal et u-land få et overskudd på BNPet sitt? Jo, det må så klart da minske forbruket sitt eller med andre ord det må kuttes i offentlige budsjetter som skole og helse, som selvfølgelig rammer de fattige som verken har rå til en skolegang eller et helsetilbud.

 

En annen ting med IMF er at det landet som engang hopper oppi denne skuta, aldri kommer av i igjen. For i IMF 60 årlige historie så har det bare lyktes et land å komme ut av denne ”onde sirkelen” og det er Pakistan, som for et år siden takket for hjelpen og hoppet ut av skuta. Men under min research periode fikk jeg lese den gledelige nyheten at et annet land har klart å hoppe ut av denne skuta, nemlig Brasil. Som takket nei til et nytt lån på 40 mrd.$ eller et CIA budsjett i år.

 

IMF presset også Lula til å kjøre en slik økonomisk politikk at han måtte kutte på de offentlige budsjettene får å imøtekomme IMFs sterke krav. Noe han gjorde med stil, for Brasil har de første årene under Lula hatt en BNP vekst på over 4 prosent, noe som viser at Lulas reformer har virket. Og for disse har han blitt skrytt opp i himmelen av land som USA, som helt og holdent gir hele æren til den sittende presidenten.

 

Men på hjemmebane har Lula begynt å møte motstand fra den katolske kirken, etter at han lanserte et nytt program for familieplanlegging. Programmet som vil tillate kvinner som har blitt voldtatt å ta abort, samtidig som det åpner for gratis distribusjon av prevensjonsmidler gjennom landets offentlige helsetjeneste. Dette har ført til at den katolske kirken, som står sterkt i Brasil ettersom 70% av befolkningen i Brasil er katolikker, har gått til frontalangrep på Lula og hans regjering som de beskylder for å forvandle uskyldige tenåringspiker om til prostituerte. Eller som en biskop sa: ”Dette vil føre til seksuell perversjon blant tenåringene, noe som betyr prostitusjon.  Det vil være det samme som å si til tenåringsjentene: gå ut og nyt et aktivt sexliv, for regjeringen garanterer at du ikke blir gravid.”

 

Dette er et nytt eksempel på hvor vanskelig det kan være å få gjennomført reformer, som har til hensikt å hjelpe folk, for når man blir beskyldt for å fremme prostitusjon, så viser dette bare ennå tydeligere at hele maktstrukturen i Brasil er veldig galt oppbygget. For kirken i Brasil vet like godt som alle andre at befolkningsveksten må ned ellers så kan det få katastrofale følger.

 

For det er ingen tvil om at den store befolkingsveksten er et enormt stort hinder for alt som heter utvikling i Brasil. Og hvis man ikke får befolkningsveksten under kontroll, så er det ventet at innen 42 år vil det være dobbelt så mange brasilianere som i dag. Noe som vil gjøre landet til det tredje mest folkerike landet i verden, og som sannsynligvis også ville føre til at ennå flere brasilianere vil leve under fattigdomsgrensen.

 

Hvis vi nå flytter søkelyset litt mot Norge, så er det som vi vet en forskjell mellom himmel og jord mellom Norge og Brasil, i forhold til nærmest alt. Men Norge hadde også noen vanskelige år etter 2.verdenskrig. Da vi igjen måtte bygge opp landet på nytt. Noe som også førte til at vi måtte velge mellom hvilke retning vi ville at samfunnet skulle ta. Og valget falt til slutt på velferdsamfunnet, et samfunn der fattigdom, sosialurettferdighet og korrupsjon skulle bekjempes i fellesskap, og et samfunn der likeverd, solidaritet og folkestyre var sterke grunnverdier.

 

Men hva med oljen da, hadde ikke den noe å si for utviklingen av Norge?

Jo, selvfølgelig hadde oljen også mye si, ved at den ga oss nye muligheter som vi aldri hadde hatt før, men det jeg framheve her er at oljen ble en slags bonus vi ikke hadde regnet med, men det som la det virkelige grunnlaget for de sosiale aspektene her i landet, var folketrygden som ble stiftet i 1967. Den var med på gi alle en tryggere og mer stabil hverdag, samtidig som den ga alle like muligheter til å utvikle seg, uansett hvor i landet man kom fra og uansett hvor god økonomi man hadde. Dette er viktige årsaker til at Norge i dag er verdens beste land å bo i, men det betyr ikke at det ikke fins fattigdom i Norge også. For det gjør det, og det er i bunn og mye vanskeligere å være fattig her til lands, for fattigdommen vil da være mye mer synlig, fordi de aller fleste av oss har en svært god økonomi. Mens i Brasil der de fleste er fattige, er det mye ”enklere”(mindre synlig) å leve som fattig enn i Norge, for du er ikke alene, det er en hel befolknings som er i samme situasjon som deg.

 

”En mann er fattig som er uten sorg, men rik er den som tar sitt brød på borg og enda deler det med dem som trenger. Fattig er den som teller sine penger.”

- Arnulf Øverland

 

Jeg mener at det finnes mange forskjellige grunner til at Brasil, ikke har klart å utvikle seg i den retningen alle hadde håpet på, men jeg mener at det er en hovedgrunn som er nøkkelen til suksess, og det er nemlig utdanning. Hvis vi f.eks. ser på et land som India, som har det største antallet mennesker som lever under fattigdomsgrensen. Så har de funnet løsningen på problemet sitt.

 

India har i de siste 10 årene investert store summer i utdanningssektoren sin, noe som landet har fått stor utbytte av, ved at landets økonomi er blant de mest voksende økonomiene i verden, med en årlig vekst på rundt 9% av BNPet. Ikke det at bare økonomien i India har snudd, antall fattig begynner å bli mindre, samtidig som landet har en raskt voksende middelklasse. Dette bare understreker en ting, nemlig at utdanning er nøkkelen til suksess i framtida. Og det er der jeg mener Brasil sliter, for Brasil har ikke før nå begynt å tenke på utdanningssektoren sin. For utdanning er noe så grunnleggende at nesten alt annet må vike plass. For har man en utdannelse, har man enorme muligheter i denne verdenen, man kan nå veldig langt, men uten utdannelse så kommer du ingen sted. Og du kommer høyst sannsynlig til å drukne i et liv av frustrasjon og fortvilelse over og ikke komme noe lengre i livet.

 

Hvem sin feil er det?

Når enhetsskolen ble innført i Norge, var det ingen som tenkte hvem sin feil det var at det ikke hadde vært sånn før. For gjort er gjort, og det eneste positive man kan dra ut av det som har skjedd er at det aldri må skje igjen.

 

Man må tenke fremover, for livet stopper ikke der, det forsetter videre. Og fremtiden ligger i våre hender.

 

Finnes det noen løsning på disse problemene?

Hmm.. det er et spørsmål som ofte florerer rundt i hjernen, når man tar opp slike temaer, og svaret kan ganske ofte være enkelt, men å få realisert det samme svaret ville være nærmest umulig. For ja, vi kan få bukt på den grunnleggende fattigdommen ved å gi alle mennesker tilgang til enkle sosiale tjenester, og utrydde inntektsfattigdom fullstendig. Prislapp; 80mrd dollar. Høres kanskje mye ut, men det er snaue 0,5 prosent av verdens totale inntekter eller for å illustrere det litt nærmere. Det er 3% av det amerikanske forsvarsbudsjettet, som er på hele 2400mrd dollar. Så ja det er en enkel løsning på dette problemet, men viljen er bare ikke til stede hos de som sitter på disse enorme summene.

 

La meg dele en annen ting jeg oppdaget under denne oppgaven: Bill Gates, Warren Buffett og Karl Albrecht, verdens tre rikeste menn, har til sammen verdier som er verdt mer enn de 47 fattigste landene i verdens bruttonasjonalprodukt. Bare dette illustrerer nok mye, hvordan situasjonen er for de fattigste landene i verden.

 

”The golden moments in the stream of life rush past us, and we see nothing but sand; the angels come to visit us, and we only know them when they are gone”

- T.S Eliot

 

Eksempel:

I-land gir $1 i bistand til et U-land.

--> U-land mottar $1, fra I-land som bistand.

--> Men U-landet må nedbetale gjelda si til I-landet. Dermed får det $1 i bistand, men må i gjengjeld gi tilbake 13 dollar, for hver eneste dollar det mottar, for å tilbakebetale gjelda si.

 

Dette er et nytt eksempel på hvor håpløs situasjonen for de fattige landene er. Når vi i den rike delen av verden driver en sånn form for dobbeltmoralisme, så er det jo ikke rart at disse menneskenes utvikling har fått en bråstopp.

 

Og jeg mener at vi må være så ærlige å innrømme at mye av dette er vår skyld, for vi sier noe og gjør noe annet. Og da er jeg enig med den brasilianske presidenten som stor framfor WTO forsamlingen, og snakker den rike verden midt i mot. For vi krever at u-landene skal følge en streng økonomisk politikk som først og fremst går utover deres egen befolkning, samtidig som vi unnlater dem å få igjen noe gevinst på ofringen sin.

 

Jeg personlig tror at Brasil og andre land i en lignende situasjon, absolutt kan komme på rett kjøl i igjen, men de vil trenge hjelp. For et land som Brasil trenger en langsiktig investering i sin makroøkonomi, slik at landet kan stå på egne bein, og dermed ikke trenger å være avhengig av andre. En annen ting som jeg nevnte ovenfor er at det må investeres i utdanningssektoren. For utdanningen av befolkningen er grunnleggende, for en sunn og frisk utvikling for landet, både sosialt, politisk og økonomisk. Men dette er ikke noe Brasil vil klare alene, for det vil bli for tøft. Her må vi i den rike delen av verden bidra, slik at også brasilianerne kan få sjansen til hevde seg i alt mulig, akkurat som oss.

 

Dette er nok det jeg og mange andre håper på, men skal vi se realistisk på det, så er det lite trolig at det vil bli tatt noe initiativ fra vår side av verden. Noe som er veldig synd, for jeg har en personlig oppfatning om at alle mennesker burde bli gitt en sjanse til bevise hva de er gode for.  

 

Før jeg startet på denne oppgaven trodde jeg at problemet bare lå internt i Brasil, men etter å ha blitt konfrontert med de kalde faktaene, må jeg bare innse at også vi som sitter tusenvis av mil unna, har en finger med i spillet. Men det triste med alt dette er at vi ikke vil innse at vi gjør noe gærent. Og dermed forblir mye ubesvart, for ingen vil innrømme noe, i redsel for å bli stemplet som ”den onde”. Verken vi i den rike delen av verdenen og de i den fattige delen av verdenen er villig til stå fram og ta et krafttak når det gjelder å løse dette problemet. For problemet er ikke så enkelt som noen av oss i blant tror, det er mye mer komplekst. Og vi trenger en langsiktig løsning på dette problemet, ellers vil det bare vokse og vokse, til det en dag tar overhånd.

 

( Personlig )

Jeg vil til slutt bare legge til at, jeg mener at vi mennesker snart må innse at vi alle er dømt til å leve sammen. Og det er bedre jo fortere vi innser dette. For vi er alle avhengig av hverandre, og vil alltid være det. Eller la meg si det på en annen måte: ”Våren den kommer og går, men livet, det kommer bare engang, når det går så går det for evig og alltid. Og han som da ikke har innsett livets mening, vil heller aldri gjøre det, for å leve livet det var aldri hans mening”

 

”Frykt ikke for tidens furer på din panne, men frykt for angerens furer i ditt hjerte.”

- Johan Olof Wallin

 

 

Kilder

www.caplex.net

www.global.no

www.globalis.no

www.imf.org

http://www.runiceurope.org/norwegian/ecosoc/Fattigdom/frame.htm

www.globalinfo.no/brasil

 

 

 

 

”Fred kan ikke bevares med makt; den kan bare oppnås med forståelse”

- Albert Einstein