Innledning

I faget ”nyere historie” fikk vi i oppgave å gjennomføre et historierelatert prosjekt. Vår gruppe, bestående av fem elever, valgte etter å ha vært innen en rekke temaer å skrive en oppgave om hvordan husdyrhold har utviklet seg med årene; spesielt med tanke på genmanipulasjon, kunstig tilførsel av hormoner, avling av dyr med gode gener osv.

 

For at oppgaven ikke skulle bli for omfattende, bestemte vi oss for å konsentrere oss om kua/oksen og dens ”utvikling” i form av vekt og melkeproduksjon i tidsperioden 1800 til 2000. Disse tallene representerer også hvordan utviklingen har vært innenfor andre former for produksjon.

 

 

Naturlig atferd

Storfeet stammer fra den utdødde uroksen, og ble domestisert for 8000 år siden i det sørøstlige Europa og i Nord-Afrika. Dyrene ble betraktet som hellige og ble også brukt som offerdyr. Oksen ble tatt i bruk som arbeidsdyr, og for 4000 år siden begynte man å melke kyrne.

 

Storfe har sterk trang til å leve i flokk; ofte på opp mot hundre dyr. Den mer permanente kjerne-flokken er på 10-15 nær beslektede kyr. Oksene lever for seg selv, men oppsøker kyrne i brunst-periodene. Yngre hanner danner egne grupper, som kan slutte seg til den øvrige flokken. Flokkene vandrer, ofte mange kilometer hvert døgn, over store områder på jakt etter gode beiter. Storfe har ikke noe egentlig revir, men luktmarkeringer gir informasjon om andre dyr som holder til i området.

 

Storfeet lever for det meste av gress, men spiser også løv. De foretrekker bestemte gressarter og unngår beite som er forurenset av urin og gjødsel. Etter å ha beitet en stund, legger de seg på et skjermet sted med godt overblikk for å tygge drøv. Dyra beiter tidlig om morgenen, midt på dagen, sent på ettermiddagen og om natten. Mellom fire og ni timer går med til beiting, tilsvarende til drøvtygging. Storfe sover i korte perioder, fremst i den mørke tiden av døgnet.

 

Drektighetstiden er 280 døgn, kalven fødes vanligvis på våren; dette øker overlevelsesmulighetene i naturen. Noen timer før kalving, eller 1 dag før, forlater kua flokken og finner et sted for seg selv. Etter en 1-1,5 timer etter fødsel reiser kalven seg og dier mora. Kalven spiser fast føde fra den er noen måneder gammel. Den er avvent etter 8-11 mnd. Fra seksukersalderen søker kalvene sammen for å hvile og leke. Oksekalver forlater flokken når de er kjønnsmodne; mellom 2 og 4 år gamle.

 

1850-tallet

Fra historien kjenner vi at dyrket mark i lange perioder var forbeholdt korn, mens man til husdyrene hovedsakelig tok sikte på av de naturlige beiter, skogmark og fjellbeiter. Vinteren artet seg derfor som en lang sulteperiode for dyrene. Fórrasjonene ble satt til en minimum for at flest mulig dyr skulle overleve. Ofte var de helt avkreftet da våren kom, slik at de måtte støttes ut av fjøset. Vinterforet bestod av halm, løv, bark og noe høy. Melkeproduksjonen ble liten og den ble i så sent som år 1800 400 - 700 liter per år. Kuene kalvet om våren og produserte melk utover sommeren mens beitet var bra.

 

Bevisste tiltak for å bedre husdyrholdet finner vi ikke før på 1800-tallet. Da ble det importert dyr fra utlandet og tiltak for å bedre foring og stell ble iverksatt. Fra Sveits ble det i årene rundt 1850 hentet folk som var kjent for sin dyktighet for melkestell og for sin osteproduksjon. Etter hvert våknet også interessen for rasene; telemarksfeet ble etablert som formell rase i 1850-årene og fremover mot 1920 ble det dannet lokale raser med utgangspunkt i produksjonsrikt fe i flere distrikter. Med bedre kommunikasjoner og større forståelse for moderne avlslære, begynte utviklingen for et felles storfeslag for hele landet. I dag har vi derfor en storfebestand der størstedelen tilhører norsk rødt fe. Arvmaterialet stammer fra såvel utenlandske som norske forfedre. Vi finner imidlertid også dyr av de gamle rasene Telemarksfe og Sidet Trønderfe. I Rogaland er det en god del kuer av Jerseyrase.

 

I dag er produksjonen av kjøtt og melk langt større enn på 1850-tallet. Det er ca 385 000 voksne kuer i Norge og cirka 530 000 kalver og ungdyr. Hvert år produserer disse kuene omkring 19 millioner liter melk. Disse skaffer også 65 millioner kilo kjøtt - noe som er bortimot nok kjøtt til å dekke innlandsbehovet. Melkeproduksjonen er også større en hva vi trenger; derfor eksporterter Norge denne varen.

 

Storfeholdet er spredt over hele landet. Antallet kuer har gått ned siden krigen. Spesielt gjelder dette på østlandet hvor korndyrking har erstattet husdyrholdet. Flest kuer finner vi i Rogaland på Vestlandet og i Trønderlag.

 

Gener og kromosomer

Genteknologiens svimlende muligheter har gjort at mange mener at det trengs en helt egen etisk tilnærming til genteknologi. Er det etisk akseptabelt å foreta kloning, å forske på dyr for å fremme menneskelige interesser, eller for å fremme forskning? En del føler kanskje at genene i sin natur er mer "hellige" enn andre deler av organismen. Det er selvsagt en viss fare for å "leke gud", og muligheten for å tukle unødvendig mye med naturen.

 

Folk tenker i relativt stor grad på trygghetsfølelse i forbindelse med genmanipulasjon. Er det trygt for mannen i gata å spise genmanipulert mat? Er det trygt å bedrive genmanipulasjon? Burde man holde opp med slik virksomhet? Forskere og andre prøver til dels å komme med noen svar. Men ettersom eksperter på teknologien ikke alltid er enige er det ikke alltid så lett for folk å vite hva de skal tro på.

 

All mat som blir solgt i EU skal være trygg å spise – det er loven. Det er veldig strenge kontroller og hvert genmodifisert produkt er veldig nøye vurdert av en komite bestående av eksperter og forbrukerrepresentanter. Noen mennesker velger allikevel ikke å spise genmodifisert mat fordi de føler at de ikke vet nok om det, men foreløpig kan mange av oss spise genmodifisert mat uten å være klar over det. Dette på tross av de nye europeiske forskriftene om merking av genmodifisert mat som kom i september i fjor, som skulle hjelpe forbrukere å identifisere genmodifiserte ingredienser. Som vist i noen undersøkelser, er det mange matvareprodusenter som ikke merker noen matvarer som inneholder ingredienser som er genmodifisert, for det er ikke alltid krevd av forskriftene.

 

DNA

En hver levende organisme inneholder arvestoff, eller DNA som det heter på fagspråket. I arvestoffet finner vi oppskriften til alle viktige funksjoner i kroppen. Dyrene vi har i fjøset er et produkt av arv og miljø. Miljøet er vi selv med på å skape gjennom blant annet innredning, håndtering og fôring. Arven forsøker vi å styre gjennom avlsarbeidet. Avl er mulig fordi dyrene genetisk sett er forskjellige. Mutasjoner har gitt oss et genetisk mangfold vi kan utnytte til samfunnets beste. Målet med alt avlsarbeid er å øke frekvensen av de positive genvariantene (allelene) i en populasjon. I praksis innebærer det at vi avler på de dyrene som har de beste egenskapene. Genene er det nemlig vanskelig å få øye på.

 

Før og nå

Over 350 000 storfe ble slaktet i 1992. Fôr og avl har gjort produksjonen stadig mer effektiv, og en melkeku yter idag 6000-7000 kilo melk i året. Det enorme produksjonspresset fører til mange plager for kua. Med økt effektivitet øker også forekomsten av produksjonssykdommer, som jurbetennelse og ketose.

 

Husdyrholdet i Norge har endret seg mye de siste 100 årene. På 1800-tallet var det vanlig at husdyra ble sluppet på beite i fjellene. Det ble drevet stølsdrift i forbindelse med dette husdyrholdet. På stølene ble det laget ost og smør av melka fra kyr og geiter.

I dag drives husdyrholdet mer rasjonelt. Bonden benytter bl.a. melkemaskiner, og melka blir foredlet på meieriene.

 

Over 350 000 storfe ble slaktet i 1992. Den norske kua er "kombinasjonsku"; man bruker både melken og kjøttet. Gjennomsnittskua produserer 6000-7000 liter melk årlig. 1,5 - 2 år gammel bedekkes hun ved inseminasjon. En melkeku lever ca. 5 år, og føder 1 kalv hvert år. Produksjonen av både melk og kjøtt hos "Norsk Rødt Fe" (vanligste kombinasjonsrase i Norge) er såpass høy at dyret er blitt avhengig av kraftfôr for å klare å yte det som forventes.  Når kalvene blir født, fjernes de fra moren og settes i en egen kalveboks, senere bindes de på bås, eller går løse i binger. Hornvekstene hos kalvene fjernes før 6-ukers alder. Oksene tilbringer sitt liv bundet på bås og slaktes når de er 18-20 mnd, da veier de 600 kg. Avlsoksene oppbevares på egne avlsstasjoner. Der tappes de for sæd 2 ganger i uka, og får av hensyn til effektiviteten ikke komme ut på beite.

 

Kjøttfe er en relativt ny næring i Norge. Raser som utelukkende er til for produksjon av kjøtt er Hereford, Aberdeen Angus og Charolais. Noen av disse er rasktvoksende raser som man har klart å presse opp i en vektøkning på 1,8 kg. dagen. Kjøttfe går som regel ute hele året. Kalvene går sammen med moren, da melken ikke brukes. Oksekalvene står innendørs til de slaktes 1,5 år gamle, eller selges som livdyr. Kvigene forblir i flokken, og bedekkes av en avlsokse

 

Dagens regelverk

Melkekyr står bundet i en bås som ikke tillater mer bevegelse enn lengden på båndet; en langbås måler 2,1 x 1,2 m, kortbås 1,75 x 1,2 m. Båser for kviger og okser er mindre. Enkeltboks for kalver opptil 3 mnd gamle måler 1,4 x 1,05 m. Fra 1/1 1997 skal dyr som er eldre enn 6 mnd og holdes på bås, ha mulighet for fri bevegelse og mosjon min. 8 uker av sommerhalvåret. Dette gjelder ikke hanndyr

 

Utvikling i produksjon og forbruk

 

 

 Utviklingen i kjøttforbruket 1990 -1996. 1990=100.

 

Som man kan se, har det også i de aller seneste år vært en stor utvikling innen forbruket av kjøtt. Vi har tidligere nevnt at en ku på 1800-tallet produserte 4-600 liter melk per år. I dag produserer en ku hele 6-7000 liter melk, altså omtrent ti ganger så mye. At dette er en meget sterk utvikling, skal ikke så mye til for å forstå.

 

Mens kuer før i tiden sultet store deler av året, får de i dag rikelig med tilgang på mat hele året. Dette har selvsagt medført at også produksjonen av kjøtt og melk har økt. Av grafen ovenfor ser vi også at vårt forbruk av kjøtt har økt. Dette henger sammen med lavere kostnader på kjøtt og økt kjøpekraft blant innbyggerne her i landet. Bruk av storfekjøtt har økt med hele 15% i perioden 1990 til 1996.

 

Følgene av storfehold

I dag preges storfeholdet av effektivitet og produktivitet. Færre gårdsbruk og flere dyr per bruk er kjennetegnet på norsk landbruk. Den norske kua melker stadig mer. I 1988 produserte hun 6212 liter melk ; det er 1300 liter mer enn i 1969. Dette skyldes intens og målrettet avl, og fôrsammensetning.

 

De siste 20-30 år har forekomsten av produksjonssykdommer som mastitt (jurbetennelse), ketose og melkefeber økt drastisk, samtidig som antall melkekyr går ned. En besetning på 20 melkekyr med gjennomsnittlig helsetilstand krever ca. 25 behandlinger årlig. Over 20% av behandlingene hos kyr skyldes ketose. Sykdommen oppstår når melkeytelse er større enn fôropptak-kapasitet, og skyldes ensidig fôring med surfôr og kraftfôr. I Norge fôres kyr med 38% surfôr og 40% kraftfôr.

 

Kyrne blir kunstig befruktet, og det hender de får store problemer ved fødselen fordi de insemineres med sæd fra for store kjøttraser. Noen kyr blir utsatt for "embryotransplantasjon", hvor kua behandles med hormoner for å løsne mange egg om gangen under eggløsningen. Så insemineres hun med sæd fra en avlsokse, og de befruktede eggene tas ut og settes inn i andre kyr som må bære frem fostrene. Metoden er relativt ny og foreløbig er inseminasjon vanligst.

 

Kyr reiser og legger seg etter et fast mønster. For kort bånd eller dårlig utformet liggebås fører til problemer med å utføre de normale bevegelsene. Hvis kyrne glir under denne prosessen, er det stor fare for å tråkke på spenene; dette kan føre til jurbetennelse.

 

En annen anretning som begrenser båskyrnes naturlige bevegelse, er kutrener. Kutrener er en strømførende bøyle som monteres over kuas rygg. Når kua skal ha avføring krummer hun ryggen og får elektrisk støt. Dette fører til at hun går et skritt bakover og slipper avføringen bak båsen. Kutrener letter rengjøringen, men undertrykker kuas naturlige atferd og medfører stress og ubehag. Det Norske Landbruksdepartements Etikkutvalg har karakterisert kutrener som uheldig ut i fra dyrevernsynspunkt, og anmoder om forbud. Kutrener er imidlertid fortsatt tillatt i Norge.

 

Klauvproblemer er vanlige, både hos kyr oppstallet på bås, og ungdyr i binger. Forfangenhet er en hyppig diagnostisert klauvlidelse hos kyr og kviger. Sykdommen oppstår som et resultat av fordøyelsesforstyrrelser, ofte pga rask overgang til høyt kraftfôrtilskudd; og gjør at dyrene tvinges til å innta en unaturlig benstilling for å unngå smertene.

 

Å ta kalven fra kua like etter fødselen stemmer dårlig overens med naturlig atferd. Det er en betydelig psykisk påkjenning for mordyret å bli fratatt barnet når morsinstinktet er på sitt sterkeste. Det er også svært viktig for kalven å være sammen med moren; ikke bare på grunnlag av selve diingen, men tryggheten det gir å være sammen med henne.

 

Kalver som ikke får anledning til å suge før melkeinntak, viser en betydelig større abnorm atferd enn de som får suge, og fører til at kalvene suger på hverandre og på bingeinnredningen. Forholdene i mange kalvebinger; lite eller intet strø og trekkfullt, gjør at kalven får en kraftig diare som fører til tilbakesatt vekst i lengre tid. En stor del av kalvene står dessuten isolert i såkalte kalvebokser. Selve isolasjonen er sterkt belastende for et nyfødt flokkdyr.

 

Mens noen bønder driver løsdrift i fjøset, står de fleste kyr i enkeltbåser store deler av året. Ku på bås er en akseptert del av landbruket - et bilde man har vent seg til og ser på som selvfølgelig. Men kyr har et sterkt flokkinstinkt, og isolasjonen som enkeltbås-tilværelsen medfører, sammenfaller dårlig med deres sosiale behov. Likeså oppfattes en passiv tilværelse som unaturlig for dyr som bruker det meste av sin tid på matsøk.

 

Konklusjon

Det har vært en rivende utvikling innen husdyrhold – spesielt innenfor den siste halvdelen av dette århundret. Ny teknologi og forskning gir stadige utvidete muligheter for å kunne øke produksjonen av kjøtt og melk. At en ku i dag produserer ti ganger så mye melk som tidligere, er et eksempel på dette. Hvorvidt dette er etisk korrekt eller ikke, er noe som må debatteres. Etter hvert som vår teknologi muliggjør det å forandre dyr etter vårt behov, vil nok denne problemstillingen komme enda sterkere frem enn hva den er i dag.

 

 

Kilder

Norsk Naturleksikon, Forlaget Det Beste.

"Norsk Rødt Fe", 1992

Statistisk Årbok 1993

"Vi kaller det utvikling", Liv Klungsøyr

"Dyras adferd", Per Jensen

 

Internett

http://odin.dep.no/repub/96-97/stprp/70/kap05.htm

http://www.noahonline.no

 

Av Hege Holst-Pedersen, Line Rød, André Angeltun,
Louis O. Erdmann og Svenn Richard Mathisen