Daria.no

Realismen som litteraturhistorisk periode

Oppgave om realismen som litterær epoke, med hovedvekt på realismen i Norge fra 1870 og utover.

Sjanger
Temaoppgave
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2008.04.01
Tema
Litteraturhistorie

I denne artikkelen kommer jeg til å fortelle om hva som skjedde under Realismen som Litteraturhistorisk Periode, hvordan litteratur, sosiale og politiske forhold har forandret seg. Hvordan norske forfattere følte den nye europeiske åndstrømningen og hvordan de prøvde å hjelpe det norske samfunnet med den nye måten å tenke på. For å prøve å gi et bedre inntrykk av de store forandringene, skal jeg begynne litt før realismen.

 

I begynnelsen av 1800-tallet levde 80% av nordmenn av jordbruk og fiske. Embetsmennene hadde politisk makt i Norge. De var rike og velstående og bøndene godtok at de hadde makten. Etterhvert begynte det å forandre seg og bøndene ville ha mer makt og rettigheter. Det var storre klasseskiller i det norske samfunnet og det var nesten umulig å komme seg inn i en annen klasse enn den man var født inn i. I 1850 hadde embetsmennene fortsatt politisk makt og bare ca 5 % av befolkningen hadde stemmerett.

 

Fra 1850 og under den realistiske perioden skjedde det en stor industri utvikling hvor nye industrier vokste fram. Jernbane, telegraf og bedre veier hjalp nordmenn til å ha bedre kontakt med hverandre. Bøndene begynte å produsere ekstra for å tjene penger og mange flyttet til de store byene for å prøve å finne en bedre jobb og et bedre liv. Norge ble et dynamisk samfunn. Disse samfunnsendringene fikk betydning for utviklingen av mediene fordi papirfabrikkene kunne produsere mye mer papir. Det var nå mulig å produsere mye mer blader,aviser og bøker og flere fikk tilgang til det. Folk var ville etter å skaffe seg bøker og oppdatere seg på de nyeste tingene som skjedde rundt om i verden.

 

Charles Darwin skrev i 1859 ei bok ” On The Origin of Species “ hvor han forklarte artenes evolusjon. Han mente at alle arter kommer fra tidligere og mer primitive arter. Utviklingen foregikk gjennom et naturlig utvalg, hvor de artene og individer av arten som kunne best tilpasse seg miljøet, utviklet seg videre. Ideen om at det var gud som skapte alt forvant litt. Det skjedde en distansiering av religion og religion ble nå mindre viktig. Dette kom til å være en sentral ting i Realismen.

 

Realismen eksisterte i Europa siden 1850 men slo ikke ut i Norge før 1870. Det var gjennom Georg Brandes at realismen kom til Norden og spesielt til Norge. Den danske forfatteren var i England og i Tyskland mange år. Han tok med seg de nye ideene og den nye litteraturen ute i Europa hvor det eksisterte en mye større frihet til å skrive i forhold med Norden.

 

Vi kan si at Georg Brandes er realismens far i Norden. Han kritiserte og inspirerte mange av de største norske forfatterne i 1870-årene og hans tanker fikk på den måten en enorm betydning for norsk litteratur. Man sier også det at realismen som litterær periode kom i 1870-årene. Georg Brandes var preget av lærerutvikling og positivisme. Han trodde på det han så og kunne kjenne og angrep alt han synes var feil og urettferdig. Han var veldig kritisk til romantikken og hvordan forfatter skrev om en perfekt verden. Den mest kjent uttrykket til Georg Brandes var ” Det som viser at litteratur i våre dager er levende, er at den setter problemer under debatt ”.

 

Realismen som litterær periode er en periode hvor realistene ville beskrive menneskene og samfunnet slik det virkelig var. De skrev lengre tekster hvor de kunne fortelle alt mye mer detaljert, som i romaner, noveller og skuespill. Meningen var å danne et objektivt bilde av samfunnet, det som Georg Brandes mente med moderne gjennombrudd. Realismen skulle ikke overdrive, romantisere eller beskrive en perfekt verden som i romantikken. Realismen skulle være objektiv og realistisk, kjempe for rettferdighet, kritisere det store klasseskillet som eksiterte i samfunnet, hvordan menn behandlet kvinner, religion og kirke, samliv og ekteskap, oppdragelse og skole. Målet var å sette problemer under debatt.

 

I 1880 begynte naturalismen å vokse opp som en retning innenfor realismen. Mens realistene ville forandre samfunnet ved å sette problemer under debatt, mente naturalistene at verden ikke kunne forandres. Naturalistenes tekster pleide å være svært tragiske fordi de skrev mest om alkoholiserte og prostituerte mennesker og tiggere som ikke hadde noe håp. De prøvde ikke å skylde på noen eller å kritisere slik realistene gjorde. Naturalistene mente at menneskene er avhenginge av arv og miljø og de som er født i den fattige klassen ikke har en sjanse.

 

I den realistiske litterature perioden ble Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander kielland og Jonas Lie kjent som de fire store. De var de forfatterne som markerte den litterære perioden mest med alle sine bøker, men det er mulig å snakke om flere som for eksempel Amalie Skram og Arne Garborg.

 

Henrik Ibsen (1828-1906) er den mest kjente norske forfatteren i utlandet. Hans skuespill er i mange forskjellige land forsatt aktuelle på teater i våre dager. Han var forfatter i over 50 år og var under flere litterære perioder som nasjonalromantikken, realismen, naturalismen og nyromantikken. Under nasjonalromantikken skrev han mange viktige verk som for eksempel ” Brand ” eller ”Peer Gynt” men det var i 1877 at han inspirert av Georg Brandes, skrev sitt første realistiske verk ” Samfundets Støtter ”. I rekkefølge kom stykker som ”Et Dukkehjem ” 1879, ”Gjengangere ” 1881, ” En Folkefiende ” 1882, ” Vildanden ” 1884, ” , ” Rosmersholm ” 1886 , ” Fruen Fra Havet ” 1888 og ” Hedda Gabler ” 1890 som sine viktigere verk under realismen. Han prøvde å sette problemer under debatt som for eksempel kvinnens stilling i ” Et Dukkehjem ”, ekteskap, barn født uttenfor ekteskap og sosiale konsekvenser av det i ”Gjengangere ”. Det verk skapte så voldsom debatt at det ble nektet i en stor del av verden. Et felles tema i verkene hans i denne perioden er enkeltmennesker som prøver å være seg selv, uavhengig av samfunnets forventninger og fordommer.

 

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) var en forfatter men også en dikter og en samfunnsdebuttant. I 1903 fikk han litteratur Nobelprisen som premie for sin lange karriere som forfatter. Han ble først kjent på grunn av sin bondefortelling. I 1870 tallet påvirket av Darwinism ga han slipp fra sin tro på kristendommen. Fra 1874 til 1876 reiste han rundt i Europa og det var i 1874 at han skrev sitt første realistiske verk ” En Falitt ”. Samme år skrev han også ” Redaktøren ”. Hans dramatiske diktning kom litt i skyggen av Henrik Ibsens mange skuespill. Men også Bjørnsons skuespill er fantastisk litteratur og på mange måter var Bjørnson like god som Ibsen. I 1877 skrev han ” Magnhild ”. Denne boka skulle skape livlig debatt og Magnhild var den første kvinnen i norsk litteratur som brøt ut av et ekteskap hun var presset inn i. I løpet av sin karriere som realist skrev han også verk som ” Kongen ” 1877, ” Kaptejn Mansana” 1879, ” Det nye System ” 1879, ” Leonarda ” 1879, ” Støv ” 1882, ” Over Ævne. Første Stykke ” 1883, ” En Hanske ” 1883, ” Det Flager i Byen og Paa Havnen ” 1884, ” Geogafri og Kjærlighed ” 1885 og ” Paa Guds Veje.

 

Alexander Kielland (1849-1906) dro til Frankrike i 1878 , der traff han Bjørnstjerne Bjørnson. Han viste skriveriene sine til Bjørnson og han skaffet ham en forlegger. I 1879 skrev Kielland sitt første verk ” Novelletter ”. Fra 1881 til 1883 bodde Kielland i Danmark, hvor han brukte mye tid sammen med forbildet Georg Brandes. Kielland interesserte seg for noen av de mest polemiske forfatter tankene som Georg Brandes, Charles Darwin og John Stuart Mill. Det var ikke så rart at han skrev realistiske romaner hvor han kritiserte både samfunnet, skole og religion. Mange tenkte at Kielland gjennom sin skriving og dikting var en fare for ro og orden. Han skrev mange verk i form av noveller, romaner og skuespill. De mest kjente er ” Arbeidsfolk ” 1881, ” Else ” 1881, ” Skipper Worse ” 1882, ” Fortuna ” 1884 og ” Sne ” 1886.

 

Jonas Lie (1833-1908) er kalt ” hjemmets dikter ”. Han gikk sammen med Ibsen og Bjørnson på Heltbergs studentfabrikk. Det var en skole til studenter som ikke hadde råd til de ordinære skolene. Kielland var den eneste av de fire store som ikke gikk der fordi han kom fra en av de rikeste familiene i Stavanger. Lie var ikke så kontroversiell i emnevalg som for eksempel Kielland. Han bodde i Italia og Frankrike og i løpet av 1880-tallet var diktningen hans typisk for den realistiske sjangeren. For mange sitt beste verk var ” Familien på Gilje ” 1883. På grunn av sin i begynnelsen vanskelige økonomiske situasjon skrev Lie mye. Han skrev bl. a.” Rutland ” 1880, ” Gaa Paa ” 1882, ” Livsslaven ” 1883, ” Familien paa Gilje ” 1883, ” En Malstrøm ” 1884, ” Otte Fortællinger ” 1885, ” Kommandørens Døtre ” 1886, ” Et Samliv ” 1887, ” Majsa-Jons ” 1888 og ” Digte ” 1889.

 

I denne artikkelen prøver jeg å gå gjennom det som er mest viktig under realismen som litteraturhistorisk periode. Jeg begynte litt utenfor realismen, men jeg følte at det var viktig å snakke litt om hvordan samfunnet var før, og om hvordan Charles Darwin påvirket realistene på en sterk måte. Realistene prøvde å forandre samfunnet og jeg tror de klarte på en måte. De satt kvinnens likestilling under debatt og kvinner fikk mer likestilling etterhvert.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst