Reggaemusikken stammer fra Jamaica.

Øya ligger i det Karibiske Hav, like sør for Cuba. 

Opprinnelig var den befolket av omlag 60 000 Arawak-indianere, men de ble utryddet etter kort tid da Christopher Columbus og hans følge ”oppdaget” øya på sin 2. reise i 1494. 

 

England overtok øya i 1655. De innførte sukkerrørene, og trengte derfor massevis av slaver til å jobbe for dem.

Men siden de spanske erobrerne hadde drept indianerne måtte de hente arbeidskraft utenifra. Det ble en masseimport av slaver fra Vest-Afrika. 

 

100 år etter at slaveriet opphørte, altså på begynnelsen av 1900-tallet, var ikke situasjonen for de svarte på Jamaica blitt stort bedre enn under slaveriet. 

Det hvite mindretallet styrte fremdeles, mens majoriteten, de svarte, levde i fattigdom og arbeidsledighet. 

De utviklet etter hvert en blanding av religion og frihetsideologi, der man trodde en svart keiser skulle komme og hjelpe dem.

I 1930 ble en mann ved navn Ras Tafari Makonnen (derav navnet Rastafari) kronet til keiser av Etiopia. Han tok senere navnet Haile Selassie som betyr ’’Power of the Holy Trinity’’.
Mange mente at han var mannen de hadde ventet på.
 
Haile Selassie hevdet å være avkom av kong Salomon, og folket trodde at han var Afrikas frelser. For rastafarianerne, Rastafarianerne, som hans tilhengere kalte seg, hevdet at de hvite hadde underslått at Jesus egentlig var svart, at Etiopia var det egentlige Zion og at den eneste sanne gud var Haile Selassie. Endel rastafarianere bestemte seg like godt for å flytte til det forjettede land.

Rastafarianerne utviklet etter hvert sin egen kultur, religiøse overbevisning, sin egen musikk, dreadlocks og -ikke til å underslå- hyppig bruk av den ”frigjørende” planten Ganja (marihuana).

Dreadlocks, eller dreads som mange kaller det, er nok det mest kjente trekket fra rastafarikulturen.

De tror ikke på å klippe håret sitt eller barbere seg. Dermed floker håret seg sammen til dreads. 

Skikken er basert på et bibelsitat, og på gamle afrikanske stammeskikker. Navnet ”dreads” var opprinnelig en nedsettende betegnelse som politi og myndigheter brukte om rastafarianerne, men som de senere selv tok i bruk for å ufarliggjøre det. (Dread betyr skrekk på engelsk) 

En stor manke av dreadlocks gir også assosiasjoner til løven

som symboliserer styrke og mot.  

 

”Ganja” er rastafarianernes navn på marihuana, og det er et viktig sakrament i deres religionsutøvelse.  Ganjaen rulles til en sigarett eller røykes på pipe. I sine ”Reasonings” (samtaler eller filosoferinger over ett eller flere temaer) er ganjaen obligatorisk.

 

Fargene rødt, gult og grønt er typisk for rastafarianerne. Disse fargene utgjør det etiopiske flagget, og de går også igjen i mange andre afrikanske flagg. 

Rastafarianerne brukte disse fargene på klær, flagg, plater, trommer, hekla luer som de samlet alle lokkene i osv.

Men også hver for seg har fargene en betydning. 

- Rødt symboliserer jord og Jamaicas martyrer og marooner (rømte slaver som bodde i fjellene). 

- Gult benevnes også ofte som "gold", og symboliserer nettopp gull. 

- Grønt symboliserer naturen, spesielt Jamaicas frodighet, Ganja og håpet om seier over undertrykkerne.

Disse fargene brukes ofte sammen med svart, som kan symbolisere hudfargen til rastafarianerne.

 

Rastafarianernes musikk var en blanding av amerikansk populærmusikk, karibisk salsa og sin egen afrikanske musikk. Dette utviklet seg etter hvert til det vi i dag kjenner som Reggae.
Reggae er en langsom, svært tung musikk. Den typiske reggaerytmen bygger på en kombinasjon av rytmiske figurer i kompgitaren eller backbeaten, bassgitaren og basstrommen. Det er brukt trommer og rytmeinstrumenter på uvanlige måter som gir musikken dens særpreg.

Det er også vanligvis en som synger et spørsmål og så svarer koret med sang.

Tekstene i reggae skiller seg også noe ut.
De handler om undertrykkelse, frihetslengsel og politisk protest, kort sagt hverdagen til rastafarianerne.

I årene som fulgte økte reggaens popularitet voldsomt på Jamaica. Primitive platestudioer grodde opp på nærsagt hvert gatehjørne, hvor folk som mente de hadde noe å si kunne stikke innom og spille inn sine låter. Det var til tider køer av mennesker med en popstjerne i magen som ventet på tur. Dette medførte at Jamaica de siste ti-femten årene har vært verdens suverent største plateproduserende land, målt i antall utgivelser. Det lages hvert år flere plater på Jamaica enn i USA. Langt de fleste av disse kommer aldri utenfor Jamaicas strender, men danses til på diskoteker i Kingston. Med en slik mengde plater sier det seg selv at konkurransen er beinhard. Reggaen har bidratt med noen av de største nyvinningene i populærmusikken. Plateprodu-sentene begynte å lage egne plater bare med miksebordet til hjelp. Discjockeyer (DJ) ble selvstendige artister på linje med musikere. Begreper som remix (hvor eksisterende låter blir mikset om, gjerne sammen med andre låter, og deretter utgitt på nytt), scratching (hvor DJen snurrer platetallerkenen fort frem og tilbake for å frambringe en rytmisk lyd), rapping og dub (blanding av reggae og rap), er alle reggaens oppfinnelser. Disse elementene er idag selve grunnlaget for all hip-hop og techno, som dominerer hitlister over store deler av verden.

Alt dette henger sammen med at en gruppe mennesker mente de hadde funnet sin frelser på den andre siden av kloden - i Etiopia.

 

Jimmy Cliffs "Wonderful World (Beautiful People)" (1968), regnes som den første reggae-hitlåten, men det er Bob Marley som først og fremst brakte reggae-musikken til resten av verden.

Bob Marley het egentlig Robert Nesta Marley. Han ble født i Rhoden Hall på Jamaica i 1945. Senere flyttet han til Kingston hvor han vokste opp. Han jobbet som sveiser en stund, før han åpnet sin egen platebutikk, samtidig som han begynte å lage sine egne sanger. Sangene var en blanding av ’’soul’’, calypso musikk og populære melodier fra gata.

Da han var 17, år spilte han inn en sang for første gang og 19 år gammel begynte han å synge sammen med bandet ’’The Wailers’’.
Samtidig ble han medlem av en religiøs gruppe som kalte seg ’’Rastafarians’’.
Han ble også veldig opptatt av politikk, hvor han sloss for folkets nasjonal parti. Han var spesielt opptatt av de svartes dårlige levevilkår, fattigdom og sosial urettferdighet. Grunnen til dette var at han selv hadde vokst opp blant fattigdom og sult.
Innholdet i tekstene hans er som oftest om hans religiøse eller politiske syn og samfunnsproblemer og urettferdighet, men noen er også om kjærlighet.

Etter å ha vært lokal folkets helt, ble han oppdaget og meget populær både Internasjonalt og nasjonalt. Han dro også på turne i Storbritannia og USA. Den sangen han slo igjennom med er ’’ No Woman No Cry’’. Men Bob Marley hadde også noen ikke så flotte sider. Han hadde bl.a. store problemer med narkotika, spesielt hasj og marihuana.

Tre år før hans død fikk han FN’s ’’Third World Peace Medal’’ for hans store innsats for fattige og undertrykte mennesker.

I 1981 døde Bob Marley 36 år gammel av kreft i 1981 (ikke av narkotikamisbruk som store deler av verden fremdeles tror).  Men selv om han er død lever musikken hans fremdeles videre gjennom de som spiller og hører på reggae musikk. Det som en gang bare var folkemusikk fra Jamaica klarte Bob Marley å gjøre verdensberømt og til en kunst.